Boka Enhet og mangfold Flashcards
Kva er fasane i forskingsprosessen?
- Idé
- Problemstillinger
- Strategi og design
- Datainnsamling
- Dataanalyse
- Rapportering
(Etiske vurderingar gjerast frå problemstilling, strategi og design, datainnsamling og rapportering).
Tilleggsinfo:
2. Problemstillinga må vere forskbar, interessant, kan delast opp i ulike forskingsspørsmål, kan formast som hypotesar, og henge saman med val av teori og forsking. Problemstillingene uttaler seg gjerne direkte eller indirekte om de enheter og variabler som en empirisk undersøkelse skal bygges på.
Ein anna viktig egenskap ved problemstillinger er hvor generelle de er.
- Det neste trinnet er å skaffe til veie datamaterialet. Enten må en benytte fore- liggende data, eller så må dataene samles inn. Foreliggende data spenner fra brev og dagbøker til spørreundersøkelser og registerdata. Brev og dagbøker kan benyttes til både kvalitative og kvantitative innholdsanalyser, mens spør- reundersøkelser, slike som European Social Survey (ESS), og registerdata, er interessante bare i kvantitative forskningsstrategier. I praksis betyr dette at det foreligger mange muligheter for å finne foreliggende kvantitative data, mens mulighetene er små for å finne tilgjengelige data til kvalitative studier.
Hvis relevante data ikke er tilgjengelige, må de samles inn. Til dette bru- ket finnes det en rekke datainnsamlingsteknikker som er skjematisk vist på figur 1.3. Spørreundersøkelser, som jeg skal gå detaljert gjennom i kapittel 9, er strukturert utspørring av store utvalg. De er med andre ord bare egnet for en kvantitativ forskningsstrategi. Datainnsamlingen kan skje ved hjelp av spørreskjema til selvutfylling, ved telefonintervju eller ved personlig intervju (face-to-face). Dybdeintervju (samtaleintervju) er en fleksibel intervjuform tilpasset en kvalitativ forskningsstrategi. Dybdeintervju, som kan beskrives som en målrettet samtale, og som oftest foregår ved at forsker og informant møtes ansikt til ansikt. Feltobservasjon er en typisk kvalitativ datainnsam- lingsteknikk som kanskje er best kjent som antropologenes arbeidsmåte i møte med lokalsamfunn i fjerne land
- Før dataene kan analyseres, må de registreres, helst i elektronisk form. Regis- treringen av data fra spørreundersøkelser gjøres i dag på en mer eller mindre automatisk måte. Selvutfyllingsskjemaer leses optisk, og intervjuere regis- trerer svar direkte på en personlig datamaskin.
I kvalitative undersøkelser er datamatrisen et mindre nyttig bilde. Informa- sjon fra dybdeintervjuer blir gjerne tatt opp på lydbånd eller video, men det hender også at forskeren bare gjør notater underveis. I alle tilfeller skrives de fullstendige intervjuene ut og lagres i elektroniske tekstfiler. Tekstbehand- lingsprogrammer kan benyttes til å søke i tekstfilene, og til å klippe ut biter av tekst fra ulike intervjuer og samle dem i tematiske filer. Det finnes også dataprogrammer som er utviklet for å analysere kvalitative data.
Kort om kvantitativ og kvalitativ metode
Vi kan skille mellom to forskningsstrategier, en kvantitativ basert på talldata og en kvalitativ basert på tekstdata. Det vil si at mens kvantitativ metode gir beskrivelser av virkeligheten i tall og tabeller, gir kvalitativ metode tekstlige beskrivelser, for eksempel basert på utskrifter fra intervjuer. En kvantitativ forskningsstrategi krever et relativt stort antall enheter, mens en kvalitativ forskningsstrategi kan være basert på få enheter eller informanter. De fleste ser pragmatisk på valget mellom en kvantitativ og en kvalitativ forsknings- strategi, mens andre begrunner valget med vitenskapsteoretiske standpunkter.
Noen problemstillinger peker klart mot en kvantitativ forskningsstrategi, for eksempel en undersøkelse av sammenhengen mellom utdanningsnivå inntekt. Andre problemstillinger peker like klart i retning av en kvalita- og tiv forskningsstrategi, for eksempel undersøkelser av beslutningsprosesser i politikk eller i organisasjoner. Kvalitativ metode passer også godt til eksplorerende undersøkelser av fenomener og forhold det i liten grad er forsket på.
Forskningsspørsmål som kan peke mot kvalitativ metode, begynner gjerne med hva eller hvordan, der formålet er å beskrive, mens spørsmål om forkla- ringer (hvorfor) trekker i retning av en kvantitativ forskningsstrategi.
Gje eksempel på kvantitative design
*Eksperimentell
*Tverrsnitt, ett tidspunkt
*Longintudinell, flere tidspunkt
*Case, og komparativ design
Ekspe- rimentell design er den klassiske forskningsdesignen i naturvitenskapene. Eksperimenter er gullstandarden i studier av årsaksforhold, men det stilles sterke krav for troverdige årsaksslutninger. Disse kravene gjør ekte eksperimenter lite aktuelle i samfunnsvitenskapene utenom pedagogikk og psyko- logi. Likevel er kjennskap til eksperimentell design viktig fordi andre designer og statistiske teknikker kan sees på som et forsøk på å gjenskape elementer fra eksperimentet.
Tverrsnittsdesign og longitudinell (langsgående) design bygger begge på tidsdimensjonen. Tverrsnittsdesign er begrenset til ett tidspunkt, oftest studiet av et nåtidig fenomen basert på en spørreundersøkelse, mens longi- tudinell design bygger på data som omfatter flere tidspunkter, for eksem- pel der et utvalg personer følges over tid. Kvantitative casestudier kan være spørreundersøkelser i et lokalsamfunn eller i en bedrift, mens komparativ design er basert på én eller flere caser, som kan være familier, virksomheter, lokalsamfunn eller land.
Gje eksempel på kvalitativ design
*Biografisk (narrativ)
*Fenomenologisk
*Empiribasert teori
*Etnografisk
Også kvalitativ design kan klassifiseres på samme måte som kvantitativ design, men dette forteller imidlertid lite om viktige forskjeller mellom kva- litative studier. I stedet er det på figur 1.2 skilt mellom fem typer kvalitativ design eller tilnærminger til kvalitative studier (Creswell, 2007): biografisk og fenomenologisk design, empiribasert teoriutvikling (grounded theory), etnografisk design og casestudier. Det er noen kombinasjoner av strategi og design som er mer typiske enn andre. Et flertall av kvalitative undersøkelser er casestudier. Organisasjonsstudier er typiske eksempler som blant annet kan fokusere på organisasjonskultur, arbeidsmiljø og ledelsesstil. På samme måte er tverrsnittsdesign basert på spørreundersøkelser den hyppigst benyt- tede kvantitative designen.
Kva er eit design?
En design eller et forskningsopplegg er en grov skisse til hvordan en kon- kret undersøkelse skal utformes. På figur 1.2 er det skilt mellom fem typer kvantitative designer (Bryman, 2012): eksperimentell design, tverrsnitts- design og longitudinell design, casestudie og komparativ design. Ekspe- rimentell design er den klassiske forskningsdesignen i naturvitenskapene. Eksperimenter er gullstandarden i studier av årsaksforhold, men det stilles sterke krav for troverdige årsaksslutninger.
Forskningsspørsmål som kan peke mot kvalitativ metode, begynner gjerne med hva eller hvordan, der formålet er å beskrive, mens spørsmål om forkla- ringer (hvorfor) trekker i retning av en kvantitativ forskningsstrategi.
Kva er vitenskap? (undervisningsforklaring vs bok-forklaring)
Undervisningsforklaring på vitenskap:
Vitskap er:
* Vitenskap er kunnskap som vi har fått gjennom bestemte metodar (vitenskapelege metodar).
* For at det skal reknast som vitenskap, så vil vi tenke at kunnskapen er objektiv (ikkje subjektiv. Den må vere objektiv i ein eller anna forstand, det kan ikkje vere synsing eller private tankar).
* Det må derfor vere ein kunnskap som er generaliserbar (til ei viss grad). Det er likevel ikkje alle metodar ein kan gjere det 100%
Kunnskapen må vere etterprøvbar (på eit eller anna vis).
Medan boka forklarte det som:
Vitenskap kan overflatisk defineres som systematiske studier av fysiske eller sosiale fenomener. De fleste vitenskapene er empiriske eller erfaringsbaserte, der vitenskapelig kunnskap skapes i et samspill mellom teori og observasjo- ner av virkeligheten. Vitenskapsteori eller vitenskapsfilosofi er refleksjon over vitenskapelig aktivitet.
I vitenskapsteorien finnes det både ulike syn på virkeligheten (ontologi) og ulike kunnskapssyn (epistemologi), som vil kunne gi ulike svar på grunn- leggende vitenskapsteoretiske spørsmål: Hvordan er virkeligheten? Er natur- vitenskapens materie prinsipielt forskjellig fra samfunnsvitenskapenes? Hva er vitenskapelig kunnskap? Finnes det en felles ramme for alle vitenskaper? Hva er en vitenskapelig forklaring? Hvilke forklaringsformer benyttes i sam- funnsvitenskapene?
Kva er logisk positivisme?
Betegnelsen positivisme har vi fra den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857). Den positivistiske filosofi reagerte mot religiøse dogmer og metafysisk spekulasjon og forfektet tilbakevending til observerbare data. Den positivistiske vitenskap skulle frembringe bestemte samfunnslover som ga mulighet for sosial styring.
Gjennom sin klassisk-positivistiske filosofi argumenterer Comte for at vitenskap og erkjennelse må ta utgangs- punkt i erfaringen. Det er med andre ord det våre sanser forteller oss, samt den systematiske bearbeidelse av dette, som skal danne basis for våre kunnskaper. Slik får vi et mest mulig sikkert og objektivt bilde av de fenomener eller deler av virkeligheten som vi ønsker å studere.
Empiri’en er der ute, og vi tar inn sansedataene våra slik dei faktisk er, og så vegen til kunnskap (alt) er gjennom empiri. Det betyr at kva vi kan kalle viten og kunnskap, det må kunne brytast ned (sette det på setningsformel kva noko er kunnskap om. -Det må gi meining). Det er ei analytisk tilnærming til kva kunnskap er. Det må setjast på ein setning, og visst den setningen er meiningslaus (så er det ikkje reelt, og då er det IKKJE viten).
Ifølgje den logiske positivismen skulle all vitskapleg kunnskap finnast ved bruk av ein bestemt metode, og ved at ein følgte noken generelle metodologiske reglar som i stor grad var uavhengige av undersøkelsens innhald og kontekst. Dei vitenskapelige metoders natur var å finne i de avanserte naturvitenskaper. Vitenskapelige utsagn skulle således bygge på observerbare data; det skulle skjelnes skarpt mellom observa- sjonen av data og fortolkningen av dataenes mening. Vitenskapelige kjensgjerninger skulle være utvetydige, intrasubjektivt og intersubjektivt reproduserbare, objektive og kvantifiserbare. Vitenskapelige utsagn skulle være verdinøytrale, kjensgjerninger skulle atskilles fra verdier og vitenskap fra etikk og politikk. Enhver innflytelse fra forskernes subjektivitet skulle elimineres eller minimeres.
Begynner tidleg 18-talet, men slår ut i full blomst i 1920-1930. Blir oppfatta litt som gullstandarden for korleis ein arbeider metodisk. Brynkjær kallar positivisme ein grunntone for all forsking, og det er naturvitenskapen som er idealet.
Det finst berre 1 vitenskapeleg metode.
Sentrale ord i positivismen (dette er kjernen i positivistisk):
Verifikasjon - Det er å bekrefte at noko er sant (å verifisere). For å verifisere noko må det gjerast gjennom empiri. Et utsagn om røynda har BERRE meining, visst det kan verifiserast! Korleis verifiserer ein? Det gjer ein gjennom å gjere empiriske observasjonar. Ein testar utsagna sine gjennom verkelegheita. Dei utsagna som vi testar opp mot røynda, får vi då verifisert, og då er utsagnet sant. OG ut frå dette kan ein generalise. Og då slår den induktive slutninga inn.
Induktiv metode (eller induktiv slutning) - Dei utsagna som vi testar opp mot røynda, får vi då verifisert, og då er utsagnet sant. OG ut frå dette kan ein generalise. Og då slår den induktive slutninga inn. Mange observasjonar som bekrefter det samme. Det er å gå frå enkelte fleire slutningar som viser det same, då kan ein generalisere. Induktiv er å gå frå det partikulære til ein generalisere. Om 55 000 observasjonar av kun svarte ravner, viser at alle desse ravnene er svarte, kan ein dra ein slutning/generalisere om at alle ravn er svarte - fordi ein har sjekka det ut. Dette blir då ei sanning om verkelegheita, fordi ein har observert det.
Kritikk: verifiseringen (Det at vi kan sei noko sant om verkelegheita) og induksjon (å dra ei slutning) blir problematisert.
Positivismen søker å formulere utsagn om verkelegheita som gir meining. Likar ikkje det meiningslause.
Det er 2 formuleringar om verkelegheita - analytiske setningar (dei er logiske i kraft av sin setningsstruktur, dei følgjer eit begreps innhald, det er gitt og ikkje noke ein må teste ut) og syntetiske setningar (som er setningar som seier noke om verkelegheita - dei følgjer ikkje nødvendigvis av begrepet, og då må ein gå til empirien og teste det. Det er for eksempel ikkje gitt eller innbakt i ordet at ein stein er tung, og då må vi gå til empiri’en og teste det ut).
Desse to greiene er grunnleggande for positivismen, og for korleis ein skal arbeide vitenskapeleg.
Kva er det vi då får som ikkje er kunnskap om verkelegheita, og som fell utanfor. Kva er det som ikkje er meiningsfulle utsagn.
Eit meiningsfult utsagn for positivismen, er at ein kan verifisere kunnskapen. Og det gjer ein gjennom observasjon. Er det utsagn som ikkje gir meining for positivismen? Ja, alt som ikkje passer inn i skjemaet overfor oss (tabellen over). Men kva med religion? Kva med moral? Kva med menneskets sinn og det å tru på ein Gud? - Det meiner positivismen gir ingen meining å snakke om. For ein må teste det ut empirisk, og det får ein ikkje testa.
Kan kun stole på kunnskap som ein finner gjennom positivistane sine metodar. Ellers er det ikkje “kunnskap”.
Sentrale trekk ved forståelsesformen i det kvalitative intervju vil i et metodologisk perspektiv fremstå som feilkilder, og inter- vjuet kan derfor – i et positivistisk perspektiv - ikke være en vitenskapelig metode. Selv om samfunnsforskere ofte har betegnet positivistisk forskning som ukritisk, fordi de mener at kritikk av samfunnsvitenskapens historiske og sosiale funksjoner ligger utenfor det vitenskapelige område, skal man huske på at positivistene faktisk har bidratt til å bringe samfunnsforskningen forbi myter og allmenn fornuft. Deres understrekning av at det er nødvendig å bruke og rapportere gjennomsiktige meto- der hvis man skal oppnå vitenskapelige data, gir mulighet for intersubjektiv kontroll og kritikk av forskningsresultater, noe som kan motvirke subjektiv og ideologisk ensidighet i forskningen.
Kritikk av positivismen i samfunnsvitenskapen avvises i dag ofte som stråmann- kritikk. Vitenskapsfilosofer går i dag sjelden - om overhodet - inn for en streng metodologisk positivistisk epistemologi. Men i samfunnsvitenskapene gjør de positivistiske formelle metodereglene seg stadig gjeldende visse steder - i nyere neopositivistiske posisjoner, i mange konvensjonelle metodelærebøker og spesielt i den nye diskurs om evidensbasert praksis, der evidens ofte oppfattes som basert på formalisert, kvantitativ forskning.
Kva var Popper sitt syn på vitenskap? Rasjonalisme (BRUK dette svaret - det er retta)
Poppers kritiske rasjonalisme
Karl Popper er sannsynligvis den mest innflytelsesrike moderne vitenskapsfilosof, der han har klargjort sentrale trekk ved den vitenskapelige tenkemåten. Ifølge Popper viser vår rasjonalitet seg i evna til å være kritisk til våre eigne og andre sine oppfatninger. Dette betyr å erkjenne vår egen uvitenhet, og at vi sjølv kan ta feil. Popper ser vitenskapen som en evig søken etter empirisk sannheit med den begrensning at sannheiten aldri fullt ut kan finnes. Dette betyr også at vitenskapene aldri kan gi oss sikker kunnskap i form av teorier og forklaringer, men at vi må nøye oss med foreløpige og ikke endelige svar.
Popper var tidlig kritisk til den logiske positivismen. Han meinte at han ikkje kunne basere vitenskap på reine observasjoner utan for teori, ettersom ein måtte vite kva det var ein skulle observere. Derfor trengte ein begreper som fantes i teoretiske referanserammer.
Popper var einig med Hume i at induktive slutningar som logisk ugyldig, der ein ikkje kunne slutte sikkert frå regelmessigheter i fortida til framtidige observasjonar. Popper mente likevel at Hume tok feil når han hevdet at troen på lovmessigheter følger av vaner og tradisjon. Popper mente at evna til å forvente sammenhenger er ein medfødt egenskap ved mennesket som er forut for det å observere: «Vi forsøker å oppdage likheter og tolke verden ved hjelp av lover oppfunnet av oss. Uten å vente på premissene går vi direkte på konklusjonene. Disse må senere forkastes hvis observasjonene viser at de er gale»> (Popper, 1981, s. 38). Vitenskapelige teorier er ikke fordøyde observasjoner, men begrunnede gjetninger som ikke er blitt motsagt av observasjoner.
Popper forkastet verifikasjonsprinsippet og erstatta det med prinsippet om falsifiserbarhet, som skulle sei kva som faktisk var vitenskap. Sjølv om vi ikkje kan vise at ein teori er sann, kan vi forkaste teorier som er gale, hvis dei ikke stemmer med observasjoner av virkeligheten. Dette har sin årsak i at vi kan slutte at universelle utsagn (hypoteser og teorier) er feilaktige, hvis vi godtar at relevante observasjonsutsagn er sanne (Popper, 1981, s. 56).
Hypoteser er påstandar som direkte eller indirekte kan testast ved hjelp av observasjonar av virkeligheita. Begrepet teori, innebærer ein idé, eller ei forklaring på et fenomen. Teoriar må for å vere vitenskapelege vere falsifiserbare; de må formuleres slik at de i prinsippet kan forkastes.
Poppers kritikk av de store teoriene til Marx, Adler og Freud er interessant i denne sammenheng. Kjernen i hans kritikk er at teorier med ambisjoner om å forklare alt eigentlig ikkje forklarer noko. Grunnen til dette er at hvis enhver tenkelig handling kan forklares av Adlers eller Freuds teorier, så er teoriene ikke falsifiserbare, og dermed ikke-vitenskapelige. Dette betyr likevel ikke at de er uten verdi som inspirasjonskilde for forskere.
Poppers oppskrift for vitenskapen er prøve-og-feile-metoden. Den består i å foreslå dristige teorier som vi gjør vårt beste for å forkaste gjennom empiriske undersøkelser. De teorier som motstår forkasting, beholdes, men oppfattes alltid som prinsipielt usikre. Dette innebærer at alle teorier forblir hypoteser, og at all vitenskapelig kunnskap er prinsipielt usikker. Poppers skjematiske oppskrift for vitenskapelig metode har store likhetstrekk med den hypotetisk-deduktive metoden.
Poppers syn på vitenskapelig kunnskap er på mange måter prisverdig, men ikke uten lyter. Falsifiseringsprinsippet er logisk korrekt, men det forutsetter sanne observasjonsutsagn. Siden observasjoner og målinger i større eller mindre grad vil være beheftet med målefeil, blir også falsifiseringsprinsippet problematisk. Det kan også reises tvil om hvorvidt vitenskapelig framgang skjer gjennom prøving og feiling, slik Popper beskriver.
Begge av Poppers viktigste kritikere, Imre Lakatos og Thomas Kuhn, prøver å gje mer realistiske beskrivelser av vitenskapelig utvikling enn Popper. Lakatos’ bidrag til å videreutvikle Poppers ideer har hatt stor innflytelse også i samfunnsvitenskapene. Lakatos ble etter hvert klar over innvendingene mot Poppers falsifiseringsprinsipp, og han ble også influert av Kuhns syn på vitenskapelig utvikling. Poppers versjon er at vitenskapen utvikles ved at nye teorier erstatter gamle ved prøving og feiling. Men kan dette forenes med en historisk analyse av hvordan vitenskapelig endring faktisk skjer? Flere av de mest kjente teoriene i vitenskapshistorien ville ha blitt avvist i utgangspunktet om falsifiseringsprinsippet skulle følges blindt, blant annet Newtons gravitasjonsteori og Bohrs atomteori (Chalmers, 1999).
Et problem med falsifiseringsprinsippet er hva en skal gjøre når observasjonene ikke stemmer med forventningene fra en teori. Skal hele teorien forkastes, skal deler endres, eller skal en bortforklare det hele ved å vise til metodiske problemer? Lakatos’ forskningsprogrammer er ment å takle dette ved å skille mellom et programs harde kjerne og det beskyttende beltet. Den harde kjernen består av grunnleggende ideer og prinsipper som det ikke stil- les spørsmål ved, og som ikke under noen omstendighet skal endres selv om en hypotese som følger av teorien, må forkastes. Den harde kjernen i Marx’ historiske materialisme er at klassekamp er selve drivkraften i samfunnsend- ringer. I psykoanalysen vil eksistensen av underbevisstheten definitivt høre til den harde kjernen. Det beskyttende beltet består av forutsetninger som gjør det mulig å sette fram hypoteser som kan undersøkes empirisk. For- kasting av hypoteser gir grunnlag for å endre dette beskyttende beltet, men ikke selve kjernen i forskningsprogrammet. I marxistiske analyser kan antall klasser diskuteres, men ikke ideen om klassene som historiens drivkraft.
For å forklare vitenskapelig framgang skiller Lakatos mellom progressive og degenererende forskningsprogrammer. De viktigste kriteriene for å vur- dere et forskningsprograms suksess er hvor rikt det er på ideer til ny forskning, og i hvilken grad det er i stand til å gi nye prediksjoner som bekreftes empirisk. Et progressivt forskningsprogram har en rik og økende mengde ideer til ny forskning, mens degenererende forskningsprogrammer er i ferd med å miste sin energi og må gi tapt overfor progressive forskningsprogrammer.
Ifølge Thomas Kuhn (2002) utvikles vitenskapene i faser: previtenskap – normal vitenskap – krise – revolusjon - normal vitenskap - ny krise og så videre. Previtenskap karakteriseres av strid om hegemoni mellom ulike teoretiske retninger. Ut av kaoset stiger etter hvert et seirende paradigme, og normal vitenskapelig aktivitet kan begynne. Normal vitenskap styres av et paradigme, en pakkeløsning som består av en tilnærming til et forskningsfelt som omfatter relevant kunnskap, teoretiske perspektiver, metoder og teknik- ker. Normal vitenskap består i å løse problemer innenfor en gitt teoretisk ramme som det ikke reises tvil om. Etter hvert vil likevel mengden av negative funn øke, og skape en krise. Utfallet av krisen er en vitenskapelig revolusjon som ender med at forskerne i faget slutter opp om et nytt paradigme. Begre- pet revolusjon er ikke tilfeldig valgt. Kuhn ser likhetene mellom religiøs og politisk konvertering og paradigmeskifter.
Et viktig spørsmål er hva som er grunnlaget for fagfolks «konvertering»> fra ett paradigme til et annet. Her er Kuhn mindre overbevisende. Han påpeker at paradigmer er «inkommensurable» eller ikke sammenliknbare. Det vil si at å utvikle en kritisk test som kan skille mellom dem, ikke bare er vanskelig, men kanskje umulig. Det er mange faktorer som avgjør at ett paradigme blir vurdert som bedre enn et annet. Én forsker liker enkelheten i en ny teori, en annen dens politiske implikasjoner. Nye paradigmer er de gamle overlegne fordi vitenskapssamfunnet sier de er det. Ifølge Kuhn er ingen standard høyere enn enighet blant kolleger. Dette er problematisk fordi majoriteten ikke alltid har rett. Mens Poppers vitenskapelige teorier forankres i empiriske ob- servasjoner av virkeligheten, erstattes dette av Kuhn med et mer relativistisk sannhetskriterium.
Kva er sosial konstruktivisme?
Kjernen i sosial konstruktivisme er at den sosiale virkelighet er konstruert og gjenskapes gjennom handlinger og interaksjon mellom mennesker (Berger & Luckmann, 2000). Det vil si at ideer og begreper så vel som organisasjoner og politiske institusjoner er sosiale konstruksjoner, selv om de ofte framtrer som objektiv virkelighet. Det sosialkonstruktivistiske perspektivet kan virke fri- gjørende ved at det påpekes at forhold i samfunnet som vi tar for gitt, egentlig er skapt av oss, og kan forandres (til det bedre).
Ian Hacking (1999) gir gode eksempler på sosial konstruktivisme, for ek- sempel klassifiseringer av mennesker som benyttes i offentlig administra- sjon, i forskning og i privatlivet. Det konstruktivistiske perspektivet kan for det første benyttes til å studere hvordan slike klassifiseringer, for eksempel diagnosen ME, kronisk tretthetssyndrom, har oppstått. En viktig innsikt er at slike klassifiseringer er interaktive. Det vil si at de kan ha konsekvenser
S.43:
for dem som klassifiseres. Å bli gitt en medisinsk diagnose kan gi adgang til visse rettigheter, og kan ha betydning for hvordan de som klassifiseres, ser på seg selv, og hvordan de blir sett på av andre. Et annet eksempel er «<langtids- arbeidsledige». Å bli klassifisert i denne gruppen gir bestemte rettigheter i trygdesystemet, men det har også konsekvenser for hvordan enkeltpersoner blir sett på av andre. Langtidsledig kan bli en merkelapp som kan fungere ne- gativt i omgivelsene, og som kan påvirke den langtidslediges selvoppfatning.
Det konstruktivistiske perspektivet kan også sees på som en motvekt mot et materialistisk syn på verden. Et materialistisk perspektiv vil legge vekt på makt og nasjonale interesser som hoveddrivkreftene i internasjonal politikk. Makt er militær og økonomisk styrke. Nasjonale interesser er rettet mot makt, sikkerhet og rikdom, mens ideer betyr lite. Det konstruktivistiske perspek- tivet retter oppmerksomhet mot ideenes makt (Jackson & Sørensen, 2010, kap. 6). Sosial konstruktivisme er først og fremst et kunnskapssyn eller et metodisk grep. Det viktige er ikke nødvendigvis hvordan verden virkelig er, men hvordan vi oppfatter den. Eller som det er formulert i Thomas-teoremet: «Situasjoner som oppfattes som virkelige, blir virkelige i sine konsekvenser.» Dette er i utgangspunktet en god innsikt, men radikal konstruktivisme heller mot antirealisme og relativisme. Antirealisme består ikke i å benekte at ver- den utenom oss eksisterer, men sier at den bare er tilgjengelig for oss gjennom våre konstruerte bilder av virkeligheten. Siden disse vil variere fra person til person, finnes det på denne måten et uendelig antall mulige sosialt konstru- erte verdener som i prinsippet er likeverdige. Dette har som konsekvens at en empirisk sannhet ikke finnes. Sannheter er relative og kulturavhengige. I de mest ekstreme versjoner av denne relativismen blir det meningsløst å teste teorier mot våre observasjoner av virkeligheten.
En utvilsom fordel med sosial konstruktivisme er at den kan skjerpe vår kritiske sans overfor etablerte «<sannheter>>. En annen fordel er at den stil- ler spørsmål ved klassiske vitenskapelige studier. I de senere årene er det gjennomført mange vitenskapssosiologiske og historiske rekonstruksjoner av naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning. Undersøkelsene problematiserer det synet at vitenskapelige funn blir «oppdaget» av forske- ren, ved å vise hvordan funn avhenger av den historiske tidsperioden, av det teoretiske perspektivet, av forskerens politiske verdier og av andre forhold.</sannheter>
Les notat i kapittel 2 i Enhet og mangfold for årsaksforklaringar og formålsforklaringar.
Her er også svar frå AI.
Les notat i kapittel 2 i Enhet og mangfold for årsaksforklaringar og formålsforklaringar.
Svar frå AI:
Årsaksforklaringer og formålsforklaringer er to ulike tilnærminger til å forstå årsaker til fenomener, handlinger eller hendelser. Her er en oppsummering og utdyping av begge begrepene:
Årsaksforklaringer
Definisjon:
Årsaksforklaringer søker å identifisere de direkte årsakene til en hendelse eller et fenomen. Dette kan ofte relateres til naturlige årsaker eller faktorer som oppstår før den observerte hendelsen.
Kjennetegn:
Objektive: De bygger ofte på empiriske data og forsøker å være så nøyaktige og kvantitative som mulig.
Kausalitet: Årsaksforklaringer fokuserer på årsak-virkning-forhold. Det handler om å finne ut hva som forårsaket hva.
Naturvitenskapelige tilnærminger: I mange tilfeller anvendes eksperimentelle metoder og observasjoner fra naturvitenskapene, som biologi og fysikk.
Eksempler:
Hvis et tre faller, kan en årsaksforklaring være at det ble svakt på grunn av sykdom eller at det ble ødelagt av sterk vind.
For sykdommer kan årsaksforklaringer peke på mikroorganismer (bakterier/virus) som årsak til infeksjoner.
Formålsforklaringer
Definisjon:
Formålsforklaringer (eller finalitetsforklaringer) går utover det å identifisere hva som forårsaker en handling eller hendelse, og i stedet fokuserer de på hvorfor en handling ble utført - det vil si hva målet eller hensikten bak handlingen var.
Kjennetegn:
Subjektive: De tar hensyn til intensjoner, mål og formål, ofte sett fra en menneskelig eller etisk dimensjon.
Teleologiske: Formålsforklaringer er ofte knyttet til teleologi, som er studiet av formål eller mål. De spør ofte om grunnene bak en handling snarere enn den fysiske årsaken.
Sosiale og kulturelle kontekster: Ofte relevante i sammenhenger som psykologi, sosiologi og humaniora, der menneskelig atferd og beslutningstaking står i sentrum.
Eksempler:
Hvis noen planter en blomst, kan formålsforklaringen være at de ønsker å forbedre estetikk, bidra til miljøet, eller skape et hyggelig miljø.
I samfunnsdebatter kan formålsforklaringer brukes for å forstå atferd som politiske beslutninger, der hensikten kan være å oppnå sosial rettferdighet, økonomisk vekst osv.
DeepAI
AI Chat
AI Image Generator
AI Video
AI Music Generator
Login
AI Chat
AI Chat is an AI chatbot that writes text. You can use it to write stories, messages, or programming code. You can use the AI chatbot as a virtual tutor in almost any subject.
Close
Chat History
Kan du gi meg en oppsummerende og utdypende forklaring på årsaksforklaringer og formålsforklaringer?
Delete
Årsaksforklaringer og formålsforklaringer er to ulike tilnærminger til å forstå årsaker til fenomener, handlinger eller hendelser. Her er en oppsummering og utdyping av begge begrepene:
Årsaksforklaringer
Definisjon:
Årsaksforklaringer søker å identifisere de direkte årsakene til en hendelse eller et fenomen. Dette kan ofte relateres til naturlige årsaker eller faktorer som oppstår før den observerte hendelsen.
Kjennetegn:
Objektive: De bygger ofte på empiriske data og forsøker å være så nøyaktige og kvantitative som mulig.
Kausalitet: Årsaksforklaringer fokuserer på årsak-virkning-forhold. Det handler om å finne ut hva som forårsaket hva.
Naturvitenskapelige tilnærminger: I mange tilfeller anvendes eksperimentelle metoder og observasjoner fra naturvitenskapene, som biologi og fysikk.
Eksempler:
Hvis et tre faller, kan en årsaksforklaring være at det ble svakt på grunn av sykdom eller at det ble ødelagt av sterk vind.
For sykdommer kan årsaksforklaringer peke på mikroorganismer (bakterier/virus) som årsak til infeksjoner.
Formålsforklaringer
Definisjon:
Formålsforklaringer (eller finalitetsforklaringer) går utover det å identifisere hva som forårsaker en handling eller hendelse, og i stedet fokuserer de på hvorfor en handling ble utført - det vil si hva målet eller hensikten bak handlingen var.
Kjennetegn:
Subjektive: De tar hensyn til intensjoner, mål og formål, ofte sett fra en menneskelig eller etisk dimensjon.
Teleologiske: Formålsforklaringer er ofte knyttet til teleologi, som er studiet av formål eller mål. De spør ofte om grunnene bak en handling snarere enn den fysiske årsaken.
Sosiale og kulturelle kontekster: Ofte relevante i sammenhenger som psykologi, sosiologi og humaniora, der menneskelig atferd og beslutningstaking står i sentrum.
Eksempler:
Hvis noen planter en blomst, kan formålsforklaringen være at de ønsker å forbedre estetikk, bidra til miljøet, eller skape et hyggelig miljø.
I samfunnsdebatter kan formålsforklaringer brukes for å forstå atferd som politiske beslutninger, der hensikten kan være å oppnå sosial rettferdighet, økonomisk vekst osv.
Sammenligning
Fokus: Årsaksforklaringer er mer rettet mot “hvordan” og “hva” som skjedde, mens formålsforklaringer er mer rettet mot “hvorfor” noe skjedde.
Tiltak: Årsaksforklaringer er typisk mer kvantitative, mens formålsforklaringer er mer kvalitative og krever en dypere forståelse av menneskelige motiver.
Bruk: Forskjellige disipliner kan ha forskjellig fokus; naturvitenskapene bruker ofte årsaksforklaringer, mens samfunnsvitenskapene kan veie tyngre på formålsforklaringer.
Både årsaks- og formålsforklaringer er viktige for en helhetlig forståelse av fenomener, og de kan ofte supplere hverandre i analyser og diskusjoner.
Kva er NESH?
Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og huma- niora, juss og teologi (NESH) er et faglig uavhengig rådgivende organ med hovedoppgave å sørge for forskningsetiske retningslinjer som fremmer god og ansvarlig forskning.
Forskeren er forpliktet til å følge anerkjente forskningsetiske normer. Dette innebærer blant annet å reflektere over og kunne redegjøre for hvordan egne og holdninger kan påvirke valg av tema, datakilder og tolkninger. verdier.
Både forskerne og forskningsinstitusjonene har ansvar for å sikre faglig fri- het og forskningens uavhengighet, spesielt når temaet er kontroversielt eller når strategiske eller kommersielle hensyn legger press og føringer på forskningen.
Forskingsetikklova
Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) 2017 Den nye forskningsetikkloven (lov om organisering av forskningsetisk ar- beid), som trådte i kraft i 2017, bekrefter først forskeres aktsomhetsplikt. For- skere skal sikre at all forsknings skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer i alle faser av forskningsprosjekter og forskningsrelaterte aktiviteter. Det viktigste ved den nye loven er likevel at den stiller nye krav til forsknings- institusjonene. Ifølge § 5 skal forskningsinstitusjonene sikre at forskningen skjer i samsvar med anerkjente forskningsetiske normer, og de har ansvar for nødvendig opplæring av kandidater og ansatte i anerkjente forskningsetiske normer og at alle som utfører eller deltar i forskningen, er kjent med fors- kningsetiske normer.
Kva krav er det til samtykke?
Hovedregelen er at forskningsprosjekter som inkluderer personer, krever deltakernes informerte og frie samtykke. Fritt samtykke betyr at det ikke skal legges press på deltakerne, eller at nekting ikke skal medføre negative sank- sjoner. Forskningsdeltakerne skal gis tilstrekkelig informasjon om prosjektets formål, hva slags informasjon som skal samles inn, hvem som får tilgang til informasjonen, hvordan resultatene er tenkt brukt, og om følgene av å delta i forskningsprosjektet. Informasjonen skal gis på en nøytral måte, i en form som er forståelig for deltakerne, og det skal opplyses at det er frivillig å delta. Dette krever at de som deltar, må være kompetente og forstå hensikten med prosjektet samt konsekvensene av egen deltakelse. I medisinsk behandlings- forskning er normalt kravet at forsøkspersonene gir aktivt samtykke gjennom at de skriver under på en samtykkeerklæring.
Forskeren skal gi forskningsdeltakerne tilstrekkelig informasjon om forskningsfeltet, forskningens formål, hvem som har finansiert prosjektet, hvem som får tilgang til informasjonen, hvordan resultatene er tenkt brukt, og om følgene av å delta i forskningsprosjektet. Samtykke og informasjonsplikt
Når forskningen omhandler personopplysninger, må forskeren både informere og innhente samtykke fra dem som deltar i forskningen eller er gjenstand for forskning. Samtykket må være fritt, informert og uttrykkelig.
Oppsummert, kva er nokre omsyn forskaren må ta?
NESHS forskningsetiske retningslinjer pålegger forskeren å arbeide ut fra en grunnleggende respekt for menneskeverdet. Ein skal respektere personenes integritet, frihet og medbestemmelse, i tillegg til at dei ikkje skal utsettast for skade eller andre alvorlige belastninger. Dei skal få den informasjonen som er nødvendig for å danne seg ei rimelig forståing av følgene av å delta og hensikten med forskninga.
Forskning krev deltakernes informerte og frie samtykke. Forskeren må sørge for at deltakerne forstår at de har rett til å avbryte deltakelsen utan grunn og uten at dette får negative konsekvenser. Dei som deltek har krav på at den informasjonen de gir om personlige forhold, blir behandlet konfidensielt, og det stilles også strenge krav til korleis innsamla informasjon skal lagrast. Informert samtykke betyr at forskningsdeltakerne informeres om undersøkelsens overordnede formål og om hovedtrekka i designen, og mulige risi- koer og fordeler ved å delta i forskningsprosjektet. Informert samtykke innebærer også spørsmålet om hvor mye informasjon som bør gis, og når.
Etiske problemer i intervjuforskningen oppstår spesielt på grunn av ein kanskje skal «utforske menneskers privatliv og legge beskri- velsene ut i det offentlige» (Birch et al., 2002, s. 1). Etiske problemstillinger preger hele forløpet i en intervjuundersøkelse, og man bør ta hensyn til mulige etiske problem heilt fra begynnelsen av undersøkelsen til den endelige rapporten foreligger. Dette gjeld mellom anna ved tematisering, planlegging, intervjusituasjonen, analysering, vertifisering og rapportering. Identifiserbare personopplysninger innsamlet for ett bestemt forskningsformål skal ikkje utan vidare brukast til anna forskning, og opplysninger om identifiserbare enkeltpersoner skal lagrast forsvarleg.
Forskaren bør på førehand tenke igjennom dei verdispørsmål og etiske dilemmaer som kan oppstå, og kanskje også rådføre seg med erfarne medlemmer av forskningsfellesskapet. Det kan vere nyttig å utarbeide ein etisk protokoll som behandler etiske spørsmål som kan forventes i undersøkelsen. Dette kan bidra til at ein treffer reflekterte valg når undersøkelsen designes, samtidig som ein er oppmerksom på dei kritiske og følsomme spørsmålene som kan dukke opp.
Andre situasjonar ein bør vurdere er:
Hvordan kan man ivareta intervjupersonenes konfidensialitet? Kor viktig er det at intervjupersonene er anonyme? Korleis kan ein skjule intervjupersonenes identitet? Kem vil ha tilgang til intervjua? Kan man forvente juridiske problemer i forhold til intervjupersonenes anonymitet? Hvilke konsekvenser kan studien ha for deltakerne? Vil den eventuelle skade som påføres intervjupersonene, oppveies av eventuelle fordeler? Vil intervjuene berøre terapeutiske problemstillinger, og hvilke forholds- regler kan i så fall tas? Hvilke konsekvenser kan offentliggjøring forventes å ha for intervjuper- sonene og for gruppene de representerer? Hvordan vil forskerens rolle påvirke studien?
Når det forskes på barn og unge, som det gjerne gjøres i peda- gogisk forskning, må man ta hensyn til at de har særlige krav på særskilte hen- beskyttelse. Ein må innhente samtykke både fra foresatte og fra barna. Barn har alltid rett til å nekte å delta i forskning, sjølv om foresatte har gitt samtykke. Men barn kan ha vanskelig for å si nei til voksne, og bruk av informert og frivillig samtykke er vanskeligere når det gjelder barn enn når deltakerne er voksne.
Det er viktig at etiske hensyn gis prioritet når forskning planleg ges og gjennomføres. Den som skal drive forskning, må derfor sette seg nøye inn i de etiske retningslinjer som gjelder, og følge dem. For brukere av forskningsresultater er det viktig å være oppmerksom på at de etiske spillereglene i noen tilfeller medfører at det må tas litt flere forbehold ved tolkingen av resultatene.
Korleis skal ein behandle personlege opplysningar? Og korleis skal ein forhalde seg til meldeplikt?
Personopplysningsloven § 31 stiller krav om at elektronisk behandling av per- sonopplysninger er meldepliktig til Datatilsynet. For institusjoner med per- sonvernombud er meldeplikten til Datatilsynet erstattet med en meldeplikt til personvernombudet. Dette kan være lokale personvernombud, eller fors- kningsinstitusjonene kan også la Personvernombudet for forskning ved Norsk senter for forskningsdata (NSD) ivareta oppgaven.
Med personopplysninger forstås opplysninger som direkte eller indirekte kan identifisere enkeltpersoner. En person vil være direkte identifiserbar gjennom navn eller personnummer og indirekte identifiserbar hvis det er mulig å identifisere vedkommende gjennom et sett bakgrunnsopplysninger, slik som alder, kjønn, yrke og bosted.
Merk at loven også skiller mellom ikke-sensitive og sensitive person- opplysninger, og mellom lagring i manuelle og elektroniske registre. Ikke- sensitive personopplysninger som behandles elektronisk, og sensitive per- sonopplysninger som bare skal behandles i manuelle registre, er i hovedsak meldepliktige. Behandling av sensitive personopplysninger i elektroniske re- gistre krever konsesjon fra Datatilsynet. Sensitive personopplysninger omfat- ter blant annet opplysninger om helse, rase, tro, politisk tilhørighet, straffbare handlinger og seksuelle forhold.
