Boka Systematikk og innlevelse Flashcards
Fortell om kvalitativ metode:
Kvalitative metoder studerer livet fra innsiden og retter oppmerksomheten mot hvordan vi lever vårt liv. Feltet preges av nye perspektiver, nye metoder og nye områder for forskning.
Tradisjonelt har kvalitative metoder blitt forbundet med forskning som inne- bærer nær kontakt mellom forsker og personer i felten, som ved deltakende observasjon og intervju. Vårt samfunn preges i økende grad av en visuell kultur. Nye metoder gjenspeiler denne utviklingen.
En viktig målsetting med kvalitative tilnærminger er at vi oppnår en for- ståelse av sosiale fenomener. I studier som er preget av en nær kontakt mellom forskeren og deltakere i felten, som ved deltakende observasjon og intervju, gir metodene et grunnlag for at vi kan utvikle en forståelse av sosiale feno- mener på bakgrunn av de kontaktene vi etablerer i løpet av den tiden vi er i felten. Intervjusamtaler bidrar til at vi kan utvikle en forståelse av hvordan personer opplever og reflekterer over sin situasjon. Observasjoner i felten gir innblikk i hvordan personer forholder seg til hverandre.
Kvalitative tilnær- minger gir grunnlag for at vi kan fordype oss i og utføre intensive analyser av de sosiale fenomenene vi studerer. Studier i felten egner seg godt til å studere personlige og sensitive emner, som kan omfatte private forhold i personers liv. Når forskningsspørsmålene betinger et tillitsforhold mellom forsker og personer i felten, kan kvalitative metoder være særlig velegnet.
Vi inndeler kvalitative metoder i fem kategorier. En tilsvarende inndeling finner vi i de fleste lærebøker:
- observasjon
- intervju
- analyse av foreliggende tekster og visuelle uttrykksformer analyse av audio- og videoopptak
- internett
Vi skal presentere kategoriene nærmere: Intervju og deltakende observasjon er de to mest brukte metodene innenfor kvalitative tilnærminger.
Karakteristisk for både deltakende observasjon og intervju er at vi etable- rer en direkte kontakt med personene vi studerer. Den kontakten vi får med personer i felten, gir oss et viktig grunnlag for hvordan vi utvikler data.
Både offentlige dokumenter som er knyttet til virksomheten i organisasjoner eller institusjoner, og pri- vate dokumenter som brev og dagbøker representerer relevante kilder for kvalitative analyser. I studier av visuelle uttrykksformer kombinerer vi ofte analyser av det verbale og det visuelle, som for eksempel studier av filmer, TV-programmer og internett (Markham 2016:230-233). Vi studerer også visuelle uttrykksformer som fotografier og malerier ved hjelp av kvalitative metoder (Rose 2012:1-27).
Silverman (2014:274-279) fremhever fordeler ved å analysere opptak av hva han betegner som «naturlig forekommende data». Det vil si opptak av aktiviteter og samtaler som har funnet sted uten at forskeren har tatt ini- tiativ til handlingene (ibid.:274). Denne typen data preges ikke av at det er en forsker til stede, men vi har innflytelse over dataenes utforming når vi overfører opptakene til tekst. Opptak av samtaler gir data som egner seg for konversasjonsanalyser og diskursanalyser (Hepburn & Potter 2007).
Internett representerer ulike muligheter for kvalitativ forskning. Vi anven- der internett som en forskningsmetode, når vi foretar intervjuer via nettet. Online intervjuing gir tilgang til personer over store geografiske områder. Analyser av ulike nettsteder, gjenspeiler digitaliseringen av vår kultur. Vi studerer det sosiale livet på internett, den internettmedierte sosiale kultu- ren som uttrykker hvordan personer presenterer seg selv og sitt sosiale liv på etablerte nettsteder (Markham 2018:656-658).
Et fellestrekk for de fleste kvalitative tilnærmingene er at de data vi ana- lyserer, kommer til uttrykk i form av en tekst. Teksten kan beskrive perso- ners handlinger, utsagn, intensjoner og perspektiver. Hvilken form teksten har, er avhengig av hvilken metode vi benytter.
Begrepene systematikk og innlevelse er særlig godt egnet til å fange opp ulike sider ved den kvalitative forskningsprosessen. Denne boken vektlegger at kvalitativ forskning både kan knyttes til systematiske beslutningsproses- ser og til intuisjon og refleksjon. Innlevelse gir et grunnlag for at vi kan utvikle forståelse av de feno- mener vi studerer, og vi kan utvikle teoretiske perspektiver. En systematisk tilnærming er basert på at vi reflekterer over de beslutningene vi kommer frem til underveis, og at vi begrunner de vurderingene som ligger til grunn for de konklusjonene vi kommer frem til.
Kvalitative metoder er rettet mot at vi utvikler en forståelse av de fenomenene vi studerer. Kvalitative tilnærminger kan derfor knyttes til fortolkende teorier som fenomenologi, hermeneutikk og symbolsk interaksjonisme. Den viten- skapsteoretiske fortolkningsrammen danner grunnlaget for den forståelsen vi utvikler i løpet av forskningsprosessen. Fortolkende tilnærminger ble tidlig fremhevet av Geertz (1973), som la vekt på at kvalitative tekster skal inneholde thick descriptions («tykke beskrivelser»). Det vil si at teksten ikke bare skal beskrive, men også inneholde tolkninger av de fenomenene vi analyserer. Når vi fremhever tolkningens plass i den kvalitative teksten, legger vi vekt på hvordan vi tolker data og hvilken betydning vår teoretiske bakgrunn har for våre tolkninger. Det teoretiske grunnlaget i kvalitativ forskning er repre- sentert ved fortolkende, teoretiske retninger, som symbolsk interaksjonisme, fenomenologi, hermeneutikk og feministisk teori.
Når vi legger vekt på den betydning tolkning har for utvikling av kvali- tative data, problematiserer vi også spørsmålet om hvordan vi kan vurdere kvaliteten av forskningen. Vurderinger av forskningens kvalitet er basert på begrepene reliabilitet, validitet og generalisering.
Kvalitative metoder preges av en økende bevissthet om etiske retningslinjer, og forventninger om at forskere utviser en etisk praksis i sine forskningspro- sjekter. For studier hvor vi har direkte kontakt med de personene vi studerer, er det utarbeidet særskilte etiske retningslinjer som definerer forskerens for- hold til deltakerne.
Etiske retningslinjer for forskningsvirksomhet krever at vi utviser redelighet og
nøyaktighet i hvordan vi presenterer forskningsresultatene, og hvordan vi vur- derer andre forskeres arbeid. Det er et grunnleggende prinsipp for vitenskapelig redelighet at vi unngår å plagiere andre forskeres tekster.
NESH (ibid.:27-28) presiserer god hen- visningsskikk på følgende måte: «<Forskere og studenter er forpliktet til å gi mest mulig nøyaktige henvisninger til den litteratur som brukes, enten det er primær- eller sekundærlitteratur. Henvisningene bør vanligvis referere til bestemte kapitler eller sider, slik at andre kan sjekke sitatene og kontrol- lere henvisningene. Det forenkler etterprøving av påstander og argumenta- sjon, inklusive bruk av kilder.» En etisk forsvarlig henvisningsskikk bidrar til å forhindre plagiat, fordi nøyaktige henvisninger øker muligheten for at andre kan kontrollere og etterprøve referanser.
NESH (2016:12) presiserer betydningen av at «[f]orskeren skal arbeide ut fra en grunnleggende respekt for menneskeverdet. Forskeren skal respek- tere forskningsdeltakernes autonomi, integritet, frihet og medbestemmelse»>, Forskningsprosjekter som forutsetter behandling av personopplysninger, faller inn under personopplysningsloven fra 2001. Det vil si at prosjektene er meldepliktige. For forsknings- og studentprosjekter som gjennomføres ved universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner, skal prosjektene meldes til NSD (Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste). Forskeren må søke om tillatelse til prosjektet på et skjema som er laget for dette formål. NSD er personvernombud for disse institusjonene, og vurderer prosjektene i forhold til gjeldende forskningsetiske regler. For prosjekter som ikke tilhører disse institusjonene, må det gis konsesjon, og prosjektet må derfor meldes til Datatilsynet.
De etiske ret- ningslinjene for forskning vi presenterer her, anvendes også i internasjonale lærebøker (Marshall & Rossman 2016:43-63; Kvale & Brinkmann 2015:95-112; Silverman 2014:139-159):
- informert samtykke
(Utgangspunktet for ethvert forskningsprosjekt er prinsippet om at forskeren må ha deltakerens informerte samtykke. Om ansvaret for å informere sier NESH (2016:13) «Forskeren skal gi forskningsdeltakerne tilstrekkelig infor- masjon om forskningsfeltet, forskningens formål, hvem som har finansiert prosjektet, hvem som får tilgang til informasjonen, hvordan resultatene er tenkt brukt, og om følgene av å delta i forskningsprosjektet.»> Denne infor- masjonen gir deltakerne et grunnlag for å vurdere om de ønsker å delta i pro- sjektet og vil gi sitt samtykke. NESH (ibid.:14) presiserer: «Når forskningen omhandler personopplysninger, må forskeren innhente samtykke fra dem som deltar i forskningen eller er gjenstand for forskning. Samtykket må være fritt, informert og uttrykkelig.»> Det er viktig at vi reflekterer over hva informert samtykke innebærer for de personene vi studerer. Vi vet ikke på forhånd hvilke innsikter dataene vil gi, og hvilke resultater vi kommer frem til. Vi kan derfor ikke gi fullsten- dig informasjon om hva deltakelse i prosjektet vil innebære. Personene som samtykker i å delta i et prosjekt, vet ikke hvordan forskeren vil analysere og tolke dataene. Informert samtykke innebærer en rekke utfordringer som vi må reflektere over gjennom hele forskningsprosessen.) - konfidensialitet (Et annet grunnprinsipp for en etisk forsvarlig forskningspraksis er kravet om konfidensialitet. NESH (ibid.:16) presiserer: «Forskeren skal som hoved- regel behandle innsamlet informasjon om personlige forhold konfidensielt og fortrolig. Personlige opplysninger skal vanligvis være avidentifisert, mens publisering og formidling av forskningsmaterialet vanligvis skal være anony- misert. I bestemte situasjoner må forskningen likevel balansere taushetsplikt og meldeplikt.» Vi må derfor være omhyggelige med å behandle informasjon fra forskningsprosjektet på en slik måte at deltakernes identitet forblir skjult.
Prinsippet om konfidensialitet har altså både referanse til at deltakerne anonymiseres i presentasjonen av resultatene, og til at opplysninger om iden- tifiserbare enkeltpersoner lagres på en forsvarlig måte. NESH (ibid.:18) lyder som følger: «<Lovverket>> Disse retningslinjene bidrar til at deltakerne kan kontrollere om sensitiv informasjon om dem selv skal gjøres tilgjengelig for andre. Hensynet til å beskytte deltakernes privatliv innebærer at vi må anvende pseudonymer eller kodenummer når vi transkriberer intervjuer. Deltakeres navn og andre identifiserbare opplys- ninger bør ikke forekomme på forskerens datamaskin.
Når vi ikke knytter navn til utsagn i teksten, eller når
vi anvender pseudonymer, vil både forskeren og den som leser resultatene, få oppmerksomheten rettet mot generelle mønstre i dataene fremfor å forstå teksten som beretninger om spesifikke situasjoner og personer.
Vi kan imidlertid oppleve dilemmaer mellom hensynet til deltakernes anonymitet og hensynet til å fremstille resultatene på en måte som oppfyl- ler kravene til pålitelighet og etterprøvbarhet. Metodisk sett er det riktig at vi presenterer deltakerne i overensstemmelse med det inntrykket vi har fått i løpet av prosjektet. Men etisk sett er det viktig å skjule deltakernes identitet. Hensynet til konfidensialitet omfatter også spørsmål om gjenbruk og lag- ring av informasjon. Gjenbruk av data kan ikke tillates uten at de som deltok i prosjektet i første omgang, godkjenner gjenbruk (NESH 2016:17). For å ivareta hensynet til konfidensialitet bør vi være ekstra varsomme med hvordan vi lagrer data. Vi må vurdere nøye hvor lenge vi synes at det er behov for å lagre opplysninger som gjør det mulig å identifisere enkelt- personer. )</Lovverket>
- konsekvenser av å delta i forskningsprosjekter (Et tredje grunnprinsipp for en etisk forsvarlig forskningspraksis er knyttet til de konsekvensene forskningen kan ha for deltakerne. NESH (2016:19) lyder som følger: «Forskeren har ansvar for å unngå at forskningsdeltakerne blir utsatt for alvorlig fysisk skade eller andre alvorlige eller urimelige belastninger som følge av forskningen.» Dette prinsippet har sammenheng med grunnverdier som NESH (ibid.:12) fremhever: «Forskeren skal arbeide ut fra en grunnleg- gende respekt for menneskeverdet. Forskeren skal respektere deltakernes autonomi, integritet, frihet og medbestemmelse.» Dette er generelle prinsip- per, og vi må derfor ta stilling til hva prinsippene vil innebære i praksis. Vi må vurdere hvilke konsekvenser prosjektet kan ha for deltakerne. Forskerens etiske ansvar er basert på at vi beskytter integriteten til deltakerne ved å søke å unngå at forskningen medfører negative konsekvenser for dem. Vi må være forberedt på at deltakerne leser resultatene av undersø- kelsen. Hvis personene kjenner seg igjen i teksten, kan det å se egne utsagn i en analytisk sammenheng som forskeren utvikler, virke provoserende. Den ferdige teksten preges av faglige begreper og perspektiver som personene sannsynligvis ikke er fortrolige med, og som de derfor kan oppleve som frem- medgjørende.)
Forskjell på kvalitativ og kvantitativ metode:
Karakteristisk for kvalitativ forskning er at vi søker en forståelse av sosiale fenomener, enten ved en nær kontakt med deltakere i felten ved intervju eller observasjon, eller ved analyser av tekster og visuelle uttrykksformer. Denzin & Lincoln (2018:1-2) fremhever at begrepet kvalitativ innebærer å fremheve prosesser og mening som ikke kan måles i kvantitet eller frekvens. Repstad (2007:16) hevder at ordet kvalitativ viser til kvalitetene, det vil si til egen- skapene eller karaktertrekkene ved de sosiale fenomener vi studerer.
Ifølge Neuman (2000:16) studeres fenomeners utbredelse og antall ved hjelp av kvantitative metoder. Følgelig kan kvantitative studier omfatte store utvalg, mens kvalitative studier kan gi mye kunnskap om få enheter. Kvantitative forskere baserer seg på metoder som innebærer større avstand.
Dei kvalitative og kvantitative tilnærminger skil seg i forhold til korleis forskinga leggast opp, og dei data undersøkelser fører til. Kvantitative undersøkelsesopplegg er preget av et strukturert design som er basert på avstand og selektivitet i relasjon til kildene. Problemstillingene i kvantitative studier er rettet mot statistiske generaliseringer. Resultatene fra kvantitative studier kan kjenneteiknast ved et avgrenset og enhetlig datasett som gir grunnlag for at tolk- ningene kan få en presis form.
Kvalitative studier kjennetegnes ved at metodeopplegget er preget av fleksibilitet. Vi kan endre utformingen av prosjektene i løpet av prosessen, og vi kan innarbeide erfaringer og nye utfordringer underveis. Arbeid i felten, er preget av nærhet og sensitivitet i relasjon til kildene, medan vi har større avstand til kildene ved analyser av tidligare etablerte data som dokumenter, ulike typer av tekster og visuelle uttrykksformer. Uansett typer av data er kvalitative studier rettet mot at vi utvikler en forståelse av de sosiale fenomenene vi studerer.
Kvantitative metoder, som strukturert observasjon og spørreskjema, er basert på distanse mellom forskeren og personer som deltar i prosjektet. Forskeren representerer en utenforstående, men vi kan likevel ikke se bort fra betydningen av forskerens påvirkning. I studier som anvender spørreskjema, vil de svarene deltakerne gir, være preget av måten spørsmålene stilles på, og hvordan svarkategoriene er utformet. Men i og med at forskeren ikke inngår i en direkte relasjon med personene som deltar i prosjektet, vil ikke forskeren prege forskningsprosessen på tilsvarende måte som ved kvalitative studier.
Kva er symbolsk interaksjonisme?
Forskning innenfor denne retningen søker å forstå den symbolske meningen som handlinger og begivenheter har for dem som samhandler med hverandre, for på den måten å få innsikt i personenes sosiale realitet. Et viktig formål er å fange inn og for- stå omverdenen slik de personene vi studerer, oppfatter den. Ifølge symbolsk interaksjonisme skaper mennesker kontinuerlig sin identitet i interaksjon med andre. Enhver handling har derfor både en meningsladet indre side og en ytre atferdsside; den er altså symbolsk (Alvesson & Sköldberg 2011:192).
Esterberg (2002:15-16) fremhever tre grunnleggende premisser for sym- bolsk interaksjonisme. Det første premiss er at vi forholder oss til ting ut fra den mening tingene har for oss. Det andre premiss er at vi utvikler det meningsinnhold tingene har for oss, gjennom sosial interaksjon. Det tredje premiss er at vi utvikler vårt forhold til ting på grunnlag av en prosess av fortolkninger som vi foretar i sosiale situasjoner. Mening, interaksjon og for- tolkning er sentrale begreper. De metodologiske konsekvensene av denne teoretiske retningen fremhever betydningen av at vi studerer den sosiale vir- kelighet i lys av hvordan personer forstår og fortolker sin sosiale virkelighet.
Kva er Etnometodologi?
Garfinkel (1967) har hatt avgjørende betydning for utviklingen av etnometo- dologien. Denne retningen legger vekt på hvordan personer samhandler med hverandre i det daglige. Formålet er å forstå hvilke spilleregler som styrer folks atferd. Hva er det som gjør at sosiale handlinger gjentas etter tilsyne- latende samme mønster? Hvilke prinsipper er styrende for personers og grup- pers atferd? Vi får svar på denne typen spørsmål ved å studere det folk tar for gitt i dagliglivet. Det lar seg vanskelig gjøre med mer konvensjonelle metoder. Etnometodologene konsentrerer derfor forskningen sin om handlinger som representerer et brudd med vanlige konvensjoner, for på den måten å synlig- gjøre det som tas for gitt. Et karakteristisk eksempel er Garfinkels studie av Agnes som etter en operasjon skiftet kjønn fra mann til kvinne. På grunnlag av denne spesielle situasjonen lærte Agnes - og Garfinkel gjennom bekjent- skapet med henne - mye om hvilke normer som er knyttet til kvinnelighet og mannlighet i vestlig kultur. Agnes gikk inn i kvinnerollen som voksen, og omgivelsenes forventninger til kvinnelighet ble særlig tydelige når hun etablerte relasjoner til mannlige partnere (Garfinkel 1967).
En episode fra en bussreise, som beskrives i Alvesson & Sköldberg (2011:169), kunne vært regissert av en etnometodolog. En ung mann forsøker å gi bort en bussbillett fordi han skal gå av bussen etter noen få holdeplasser. Han henvender seg til medpassasjerene, men ingen vil ha billetten. Samtlige avviser mannen uten å fortrekke en mine. Først når mannen har gått av bus- sen, ser passasjerene på hverandre og utveksler antydninger til latter. Med sin avvisende holdning viser passasjerene hvordan mannens forsøk på å gi bort en bussbillett bryter med normer for hvordan vi skal oppføre oss på en buss. Situasjonen tydeliggjør hvilke normer vi styres av når vi benytter of- fentlige transportmidler.
Kva er fenomenologi?
Symbolsk interaksjonisme og andre empirinære retninger, som etnometo- dologi, baserer seg på et fenomenologisk vitenskapssyn. Fenomenologien tar utgangspunkt i den subjektive opplevelsen og søker å oppnå en forståelse av den dypere meningen i enkeltpersoners erfaringer. Forskerens refleksjoner over egne erfaringer kan derfor danne et utgangspunkt for forskningen. Den fenomenologiske reduksjonen innebærer at interessen sentreres rundt feno- menverdenen slik de personer vi studerer, opplever den, mens den ytre ver- den kommer i bakgrunnen. Det er viktig at forskeren er åpen for erfaringene til de personene som studeres. Oppmerksomheten rettes mot det som tas for gitt innenfor en kultur. Sentralt innen fenomenologien er å forstå fenome- ner på grunnlag av perspektivene til de personer vi studerer, og å beskrive omverdenen slik den erfares av dem. Fenomenologien bygger på en under- liggende antakelse om at realiteten er slik folk oppfatter at den er (Kvale & Brinkmann 2015:45).
Fenomenologiske studier utforsker den mening personer tillegger sine erfaringer av et fenomen. Fenomenologisk orienterte forskere beskriver de trekk som er felles ved de erfaringer som deltakere i et prosjekt gir uttrykk for. De felles erfaringer deltakerne har, gir et grunnlag for at vi kan utvikle en generell forståelse av det fenomenet vi studerer.
Kva er hermeneutikk?
Hermeneutikken fremhever betydningen av å fortolke folks handlinger gjen- nom å fokusere på et dypere meningsinnhold enn det som er umiddelbart innlysende. En hermeneutisk tilnærming legger vekt på at det ikke finnes en egentlig sannhet, men at fenomener kan tolkes på flere nivåer. Hermeneu- tikken bygger på prinsippet om at mening bare kan forstås i lys av den sam- menheng det vi studerer, er en del av. Vi forstår delene i lys av helheten.
Hermeneutikken foreskriver ikke en bestemt forskningspraksis som gir retningslinjer for fortolkninger, slik de empiribaserte tilnærmingene gjør. Opprinnelig var hermeneutikken knyttet til fortolkninger av tekster. Fra et samfunnsvitenskapelig ståsted kan et hermeneutisk perspektiv knyttes til å «<lese>> kultur som tekst. Målet er å oppnå en gyldig forståelse av meningen i teksten. Tolkningen av intervjutekster kan ses på som en dialog mellom fors- ker og tekst hvor forskeren retter oppmerksomheten mot meningen teksten formidler. Å tolke handlinger som tekst innebærer å tillegge handlinger en spesiell mening. Handlingene kan forstås som tegn som gir kunnskap om en underliggende struktur (Fangen 2010:217).</lese>
Hermeneutikken legger altså vekt på meningsinnholdet, og går svært langt i å betrakte handlinger som tekster som kan fortolkes. En motforestil- ling mot denne retningen er at handlinger ikke i tilstrekkelig grad betraktes som praksis. Derfor er det viktig at forskeren både beskriver atferdsmønstre og sin fortolkning av den settingen hun eller han studerer. Handlinger kan vurderes både ut fra hva de kommuniserer innenfor en kultur, og i relasjon til de konsekvensene handlingene kan føre til.
Kva er kritisk teori eller kritisk forskning?
Også kritisk teori har betydning for kvalitative metoder fordi fortolkning har en fremtredende plass innenfor denne tilnærmingen. Kritisk teori legger vekt på ideologiavsløring og et kritisk standpunkt til samfunnets etablerte struk- turer. Forskning basert på kritisk teori har blant annet bidratt til å avsløre rådende maktforhold i samfunnet. Kritisk teori setter handlinger inn i en mer omfattende sammenheng enn den empirinære ved å hente inspirasjon og ideer til fortolkninger fra metateoretiske perspektiver. Perspektiver som innebærer et kritisk standpunkt til den rådende samfunnsstrukturen, er sær- lig benyttet. Alvesson & Sköldberg (2011:349) beskriver kritisk forskning som en slags trippel hermeneutikk. Enkel hermeneutikk handler om individets tolkning av seg selv og sin intersubjektive situasjon eller virkelighet. Dobbel hermeneutikk handler om forskerens fortolkning av denne virkeligheten. Den kritiske teoriens trippelhermeneutikk innbefatter dobbelhermeneutikken og i tillegg en kritisk tolkning av samfunnsforholdene som påvirker både personer i felten og forskeren. Vi retter oppmerksomheten mot prosessene som bidrar til at bestemte interesser fremmes på bekostning av andre. Denne tilnærmingen innebærer et kritisk standpunkt til etablerte institusjoner og interesser i samfunnet.
Fortell om postmodernismen:
Postmodernismen fokuserer på språket og den betydning det har for vår opp- fatning av virkeligheten. Subtile språklige nyanser gjøres til gjenstand for analyse. Hvordan personer uttrykker seg, tillegges spesiell vekt. De enkelte setninger vurderes i forhold til den funksjon de har i personens fortelling. Postmodernistene dekonstruerer teksten, blant annet for å søke etter spenninger i den. Ifølge postmodernismen er kunnskapen intersubjektiv, det vil si at den utformes i relasjoner mellom mennesker. Kunnskapen oppfattes altså som kontekstbundet, det vil si at den er avhengig av den sammenhengen den utvi- kles i, og kunnskapen er ikke nødvendigvis overførbar til andre situasjoner.
Innenfor den postmodernistiske retningen har det konstruktivistiske perspektivet en fremtredende plass. Konstruktivismen oppfatter kunnskap som konstruert av dem som deltar i bestemte sosiale sammenhenger. Sosial- konstruktivismen fremhever at vi forstår omverdenen gjennom kategorier i kulturen (Jørgensen & Phillips 2005:13-14). Følgelig er vår forståelse preget av den kultur vi lever i. Studier av kulturelle diskurser gir utgangspunkt for analyser av den kultur hvor diskursen er representert, og analyser av hvordan individer forholder seg til kulturen.
Et konstruktivistisk perspektiv på kvalitative metoder fremhever at in- teraksjonen mellom forskeren og de personene vi studerer, preger de resul- tatene forskningen kommer frem til. Forskeren og personer i felten bidrar i fellesskap til å utforme kunnskap. Vi vurderer hva som oppfattes som gyldig kunnskap, i lys av interaksjonen mellom oss og deltakerne i felten, og begge parter har innflytelse på den prosessen som fører til utvikling av kunnskap. Som Silverman (2014:24) legger vekt på, preger sosialkonstruktivistiske per- spektiver oppfatninger av hvordan vi kan forstå data fra feltarbeid.
Kva er data?
I løpet av arbeidet i felten utvikler vi data. Begrepet «innsamling av data» benyttes også i litteraturen om kvalitative metoder. Dette begrepet gir imid- lertid assosiasjoner til at data finnes ute i samfunnet og kan bringes inn i prosjektet - uavhengig av forskeren som person. Ut fra et interaksjonistisk ståsted er det viktig å fremheve at vi «utvikler» data på bakgrunn av den for- ståelsen vi har av det fenomenet vi studerer, og hvordan vi samarbeider med deltakere i felten. Vi benytter begrepet «utvikling av data» for prosessen der
forskerens erfaringer fra feltarbeid «blir til» data. Både vår faglige bakgrunn og arbeidet i felten gir grunnlag for utviklingen av data. Når vi er «ute i fel- ten», har kontakten vi etablerer med de personene vi studerer, betydning for hvordan vi utvikler data. Betegnelsen «å gå ut i felten» innebærer at forskeren tilegner seg kunnskap på grunnlag av kontakten med deltakerne, enten ved å observere dem eller ved å intervjue dem.
Kva er eit forskingsdesign?
Første fase i et forskningsprosjekt innebærer at vi arbeider med problemstil- lingen og planlegger forskningsprosjektet med utgangspunkt i problemstil
lingen. En plan eller skisse for hvordan prosjektet kan legges opp, kalles et de- sign. Prosjektets design beskriver retningslinjer for hvordan forskeren tenker seg å utføre prosjektet. Retningslinjene for prosjektet omfatter beskrivelser av hva undersøkelsen skal rette oppmerksomheten mot, hvem som er aktuelle deltakere, hvor undersøkelsen skal utføres, og hvordan den skal utføres. Et forskningsdesign inneholder altså den faglige konteksten for en beskrivelse av undersøkelsens hvem, hva, hvor og hvordan.
Kva er eit vanleg skilje innanfor forskingsdesign?
Vi skal se nærmere på noen ulike typer design. Et viktig skille går mellom studier som gjennomføres på ett bestemt tidspunkt, og studier som utføres på to eller flere tidspunkter. Hensikten med tidsdesign er å studere endringer over tid. Data om endringer kan gi utgangspunkt for fortolkning av årsaks-/ virkningsforhold. Årsaksforklaringer er imidlertid lite benyttet i kvalitative studier. I studier som representerer tidsdesign, rette vi oppmerksomheten først og fremst mot å analysere hvordan sammenhenger mellom de fenome- nene vi studerer, endres over tid. I studier som representerer komparative design, er hensikten å utforme opplegg som gir grunnlag for teoretisk inter- essante sammenligninger mellom flere enheter. En mer utførlig presentasjon av ulike design er beskrevet av Creswell & Poth (2018:41-64).
Kva er casestudier?
Case-studier kjennetegnes ved undersøkelsesopplegg som er rettet mot å studere mye informasjon om få enheter eller caser. Studiene omhandler en eller flere enheter. Hver enhet (eller case) representerer en avgrenset kon- tekst, og grensene for enheten må identifiseres tidlig i forskningsprosessen (Silverman 2014:69-71). Case-studier kan defineres som intensive undersø- kelser av et fåtall analyseenheter. Hovedpoenget er å oppnå rikholdig infor- masjon om de enhetene eller caser som studien retter oppmerksomheten mot. Yin (2014:15-19) hevder at case-studier omfatter analyser av fenomener i sin naturlige sammenheng, og at undersøkelsen baserer seg på flere kilder av data.
Fremgangsmåten i case-studier er å rette analysen mot en eller flere enhe- ter som representerer studiens case(r). De enhetene slike studier retter opp- merksomheten mot, kan være personer, grupper eller organisasjoner. Når en case-studie omhandler større enheter, som for eksempel en organisasjon, rettes analysen mot organisasjonen som helhet og ikke de enkelte personer forskeren har informasjon om.
Creswell & Poth (2018:96-97) karakteriserer case-studier som en spesiell form for design innenfor kvalitativ forskning hvor vi studerer en avgrenset enhet eller flere avgrensede enheter. Enheten(e) studeres ved intensive ana- lyser basert på ulike kilder av data. Creswell & Poth (ibid.:99-100) inndeler case-studier i tre kategorier. Formålet med «instrumental case studies» er å studere et fenomen ved å rette oppmerksomheten mot en enkelt enhet. Forskerens primære interesse er å studere fenomenet, og enheten represen- terer det empiriske grunnlaget for å utvikle en forståelse. «Collective case studies» innebærer å studere et fenomen ved å utforske flere enheter. Utval- get av disse enhetene er rettet mot å gi en mer utdypende forståelse av feno- menet. «Intrinsic case studies» kjennetegnes ved at det er enheten i seg selv
som representerer fokus for analysen, ofte fordi enheten representerer en spesiell situasjon eller har særegne trekk. Formålet med analysen er å bidra til en forståelse av enhetens egenart.
Case-studier kan ha et komparativt opplegg når hensikten er å foreta sam- menligninger mellom flere caser. Kjernen i komparative design er å finne teoretisk interessante sammenligninger av to eller flere caser i rom eller tid. Slike caser kan være familier, grupper, organisasjoner eller større enheter. Yin (2014:19-22) legger vekt på at komparative opplegg baserer seg på en replika- sjonslogikk. Valg av nye caser er enten basert på en antakelse om å komme frem til tilsvarende resultater som i den første studien, eller en antakelse om at analyser av en ny case vil gi ulike resultater. En viktig utfordring for forskeren er å finne frem til caser som gir grunnlag for sammenligninger som er teoretisk relevante. Ringdal (2018:169-188) presenterer en utfyllende beskrivelse av fremgangsmåter når det gjelder komparative design.
Fortell kort om Dokumentanalyse:
Studier av dokumenter har en lang tradisjon i kvalitativ forskning, og er blant annet benyttet av sosiologiens klassikere. Dokumenter er derfor ikke bare en forskningskilde for historikere. Begrepet dokument gir assosiasjoner til offentlige skrifter, til forskjell fra private skrifter. Scott (1990:10-18) argu- menterer imidlertid for at vi benytter betegnelsen «dokument» om alle slags skriftlige kilder som er tilgjengelige for forskerens analyser. Det kan være skrifter av privat karakter, som dagbøker og brev, eller offentlige skrifter, som stortingsmeldinger og årsrapporter. Publiserte dokumenter er tilgjengelige for alle, mens lukkede dokumenter krever spesiell adgang for andre enn dem de er skrevet for.
Vi benytter oss av dokumentanalyse når vi orienterer oss ved studier av faglitteraturen om et bestemt tema. Studier av relevant faglitteratur kan be- traktes som et feltarbeid på internett eller i biblioteket. Vi tar utgangspunkt i sentrale publikasjoner på et område, og følger opp referansene. Det neste trinn innebærer at vi følger opp nye referanser. Dernest tar vi utgangspunkt i disse referansene og følger opp den litteraturen som referansene refererer til. På den måten får vi en oversikt over litteraturen på det aktuelle fagområ- det. De etiske retningslinjene for forskningsvirksomheten sikrer tekstenes autentisitet. Fordi plagiat ikke er akseptabelt, har vi en garanti for at den (eller de) som presenteres som forfatter(e), er opphavsperson(er) til teksten. Vi sikrer kvalitet i forskningen når vi følger opp kravet om at forskeren bør redegjøre for fremgangsmåter i forskningsprosessen. Dette gir oss en garanti for tekstens troverdighet.
Vi benytter ofte analyse av dokumenter som bakgrunn for undersøkelser vi foretar innenfor organisasjoner. Det kjennskapet vi får til en organisasjon gjennom analyser av relevante dokumenter, bidrar til at vi kan forankre supplerende undersøkelser. Når kvalitative studier er begrenset i omfang, er det særlig viktig at vi finner frem til settinger som er strategiske for videre analy- ser. Analyser av dokumenter om organisasjonen hvor vi skal utføre prosjektet, gir retningslinjer for hvilke områder og hvilke settinger innenfor organisasjon som er særlig relevante å studere for vår problemstilling.
Kva er diskursanalyse?
Diskursanalyse er et bredt, tverrvitenskapelig felt. Jørgensen og Philips (2005:9) skriver at begrepet diskurs henviser til at språket vårt er strukturert i ulike mønstre som preger våre utsagn. Disse mønstrene kan vi identifisere når vi anvender diskursanalyse.
Jørgensen & Phillips (ibid.:9) definerer diskurs som «en bestemt måte å tale om og forstå verden (eller et utsnitt av verden) på». De ser på diskurs- analyse som en metodisk og teoretisk helhet, og de forankrer diskursanaly- sen innenfor sosialkonstruktivistiske perspektiver. Denne teoretiske tilnær- mingen legger vekt på at vi forstår omverdenen gjennom de kategorier vi gir uttrykk for. Den forståelsen vi har, er preget av den kultur og den tid vi lever i. I samtaler med andre utvikler vi vår forståelse av omverdenen, og denne forståelsen representerer et utgangspunkt for sosiale handlinger.
Diskursanalyse legger vekt på hvordan oppfatninger som kommer til ut- trykk i en samtale, er preget av den konteksten personene som deltar i sam- talen, etablerer seg imellom. Diskurser er konstruksjoner i den forstand at personers oppfatninger av verden utformes innenfor den interaksjonen per- sonen deltar i. Vi kan derfor ikke betrakte personers utsagn om virkeligheten som riktige eller sanne beskrivelser av denne virkelighet.
Diskursanalyse representerer ulike retninger og er forankret i flere fag- disipliner. Den samfunnsvitenskapelige diskursanalysen, som først og fremst Michel Foucault er talsperson for, legger vekt på sammenhengen mellom dis- kursens innhold og dens samfunnsmessige betingelser (Østbye et al. 2013:95). Her skal vi gå nærmere inn på den retningen som betegnes som diskurspsy- kologi. Som Jørgensen & Phillips (2005:16) fremhever, er formålet med denne tilnærmingen å studere hvordan personer strategisk bruker eksisterende dis- kurser til å fremstille seg selv og omverdenen på bestemte måter i interak- sjon med andre. Hepburn & Potter (2007:181.) bruker begrepet fortolkende repertoar for å beskrive standardiserte uttrykksmåter personer anvender for å skape mening i samtaler med andre. Et slikt repertoar består av et begrenset sett av termer som kommer til uttrykk i en spesiell stilistisk og grammatisk konstruksjon. Repertoaret inneholder ofte metaforer eller talemåter.
Diskursanalyse har i stor grad blitt basert på data fra intervjuer, og inter- vjuer representerer fortsatt et velegnet materiale for diskursanalyser. Når vi analyserer intervjuer, kan det være en utfordring for oss å vurdere om intervjupersoners svar på forskerens spørsmål er tilpasset den diskurs de oppfatter at forskeren representerer. Av den grunn er det viktig at vi er oss bevisst våre egne oppfatninger, og at vi er klar over hvilke diskurser intervju- personen forholder seg til under intervjuets forløp. Vi må vurdere hvordan den forståelsen vi har av kulturelle diskurser, kan prege samspillet med per- sonene vi intervjuer.
Diskursanalyser har som ideal at vi arbeider parallelt med lyd og utskrift. Kassett-tape har vært mye brukt, men det er en tungvint fremgangsmåte. Digitale opptak gir bedre muligheter for å arbeide med lyd og tekst samtidig. Opptaket kan overføres til PC og Mac ved å lage en fil som gir muligheter for å høre opptaket og se teksten på skjermen samtidig. En slik fil gjør det enkelt å skifte frem og tilbake i opptaket, og forenkler sammenligninger av ulike
S.123:
deler. Vi ivaretar etiske hensyn når vi sletter navn og andre identifiserende opplysninger, og når vi endrer stemmekvaliteten til den som snakker, slik at stemmen ikke blir gjenkjennbar.
Diskursanalyse har referanse til ulike nivåer. På individnivå analyserer vi de diskurser som personer anvender i en samtale. Vi retter oppmerksomhe- ten mot personens forståelse av omverdenen ved å ta stilling til de diskurser personen forholder seg til i samtalen. De diskursive sammenhengene repre- senterer altså rammer for selvforståelsen. Ved å fokusere på brudd i samta- len, som Jørgensen & Phillips (2005:132) betegner som krisepunkter, kan vi tydeliggjøre konflikter mellom forskjellige diskurser som personer anvender i en samtale.
Diskursanalyse på et mer generelt nivå retter oppmerksomheten mot hvordan deltakerne i prosjektet anvender enten de samme eller ganske like diskurser i samtalen seg imellom. Vi relaterer diskursene som er re- presentert i samtaler, til kulturelt etablerte nøkkeldiskurser. Hvis det er stor heterogenitet mellom de diskurser teksten representerer, kan det være en utfordring for oss å relatere de diskursive nyanser til de mer generelle nøkkeldiskurser.
Etiske utfordringer ved analyser av diskurser, fortellinger, visuelle metoder og visuelle uttrykksformer
Analyser av diskurser og fortellinger tar utgangspunkt i hvordan deltakere i prosjektet skaper mening til sine erfaringer gjennom hvordan de uttrykker seg. Deltakernes «stemme» er tydeligere når vi arbeider med utskrifter av samtalen som helhet fremfor tekster som er mer sammenfattet. Personene i prosjektet beskriver sine erfaringer og synspunkter innenfor en sammen- heng som de opplever som meningsfylt. Forskerens forståelse er imidlertid preget av den faglige bakgrunnen for prosjektet. Derfor vil vi ha et annet perspektiv enn de personene vi studerer. Vårt faglige perspektiv strukturerer analysen og tolkningen av dataene.
Det er etiske dilemmaer knyttet til denne situasjonen. Analyser av diskur- ser og fortellinger tar utgangspunkt i deltakernes forståelse av sin situasjon. Men tolkningen og presentasjonen av resultatene representerer forskerens tolkning av deltakernes forståelse. I denne sammenheng er det viktig at vi reflekterer over hvordan vi kan beskytte deltakernes integritet i analysen av data. I studier hvor deltakerne ikke kjenner hverandre på forhånd, kan vi anonymisere data slik at deltakerne ikke gjenkjennes av andre. Det kan imidlertid være vanskeligere å hindre at deltakerne kjenner seg selv igjen i den teksten som publiseres. Dette gjelder i særlig grad dersom diskursana- lyser illustreres med lange utdrag fra samtaler, eller når fortellingsanalyser knyttes til omfattende presentasjoner fra deltakernes liv.
Det er ikke mulig for oss ved prosjektstart å gjøre rede for den forståelsen vi utvikler i løpet av prosjektet. Derfor kan forskerens forstå- else oppleves som et problem for deltakerne og et etisk dilemma for forskeren. Det finnes ingen fullgode løsninger på dette problemet. Så langt det lar seg gjøre, må forskeren skjule deltakeres identitet slik at de ikke kjenner igjen seg selv. Deltakere kan bli oppfordret til å samarbeide om tolkningen, men det er avhengig av problemstillingen hvorvidt det er en aktuell strategi. Det er også viktig at vi gjør rede for vårt faglige ståsted, slik at den som leser teksten, kan forstå grunnlaget for forskerens tolkninger.
Tilsvarende etiske problemer kan være knyttet til analyse av historier. Når historier gjengis i teksten som publiseres, vil ofte både den som har fortalt historien, og andre i miljøet kjenne igjen historiefortelleren. Det kan oppleves som problematisk av deltakerne. Men hvis historien er av en slik karakter at vedkommende ikke kjenner seg selv igjen, vil presentasjonen av historien ikke nødvendigvis medføre problemer.
Bruk av video i forskningen stiller spesielle krav til informert samtykke fra deltakerne. Video-opptak utleverer mange sider ved personene som filmes, og det er derfor vanskelig å oppfylle kravet til anonymitet. Informert samtykke bør derfor være basert på at deltakerne får anledning til å vurdere hvordan de blir filmet, og at de kan kommentere opptaket. Kravet om anonymitet setter begrensninger for hvordan vi kan benytte dataene, og det er derfor viktig at deltakerne deltar i beslutninger om hvordan vi kan presentere resultatene. Det er vanskelig å skjule identiteten til personene som er med i opptaket, men vi kan til en viss grad beskytte identiteten ved at vi sladder ansiktstrekkene digitalt. På grunn av utfordringene ved å beskytte deltakernes privatliv må vi forhandle med deltakerne i prosjektet om hvordan vi kan anvende dataene.
Forskning som studerer informasjon som legges ut på nettsteder, har sær- skilte etiske utfordringer. Informasjon som anses som offentlig, er i prinsippet tilgjengelig for forskning. Men i og med at det er en tendens til at grensene mellom hva som er offentlig og hva som er privat, forskyves i nettbasert kom- munikasjon, er det etiske utfordringer ved å utføre forskning på nettsteder. Grensene mellom det offentlige og det private er særlig uklare når personer legger ut informasjon på nettsteder for å presentere seg selv og etablere kom- munikasjon med andre deltakere innenfor samme nettsted. Denne informa- sjonen kan derfor ikke uten videre brukes til forskningsformål. Problemet med forskning på nettsteder fremheves særlig når nettstedet håndhever ad- gangsbegrensninger. De nasjonale forskningsetiske komiteer (NESH 2003) har utarbeidet spesielle etiske regler for internettforskning. NESH (2003:1) hevder at når informasjon som meddeles på nettsteder, ikke er tilgjengelig for enhver, kan heller ikke forskeren fritt anvende denne informasjonen til forskningsformål.
Det er et forskningsetisk prinsipp at enkeltpersoner har rett til kontroll over hvordan sensitiv informasjon om dem benyttes (NESH ibid.:1). Det er imidlertid etiske utfordringer knyttet til hvordan vi kan håndheve dette prin- sippet. Informasjon om personer på nettet kommer ikke nødvendigvis fra per- sonene det gjelder, men kan være lagt ut på nettet av andre. I en slik situasjon har personene vi studerer, ikke gitt sitt samtykke til at informasjon som er lagt ut om dem, kan benyttes til forskningsformål. Prinsippet om informert samtykke byr på spesielle etiske utfordringer når det gjelder forskning på internett. Markham & Stavrova (2016:239) reiser spørsmålene om hvordan vi kan sikre oss informert samtykke fra personer vi ikke har direkte kontakt med, og hvordan vi bør håndtere informasjon som kan bidra til å identifisere personer. Markham & Stavrova (ibid.) fremhever at de etiske utfordringene blir mer omfattende når den teknologiske utviklingen fører til at vi får nye muligheter for forskning.
