Del 13 Fransk revolusjon

Question 1

Årsaker til Den Franske Revolusjonen?

Answer 1

• En av de utløsende årsakene til den franske revolusjonen var den kritiske økonomiske situasjonen i Frankrike i 1780-årene. Statens økonomiske problemer var delvis forårsaket av alle krigene på 1700-tallet, blant annet de enorme kostnadene ved landets deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrigen.
• De skyldtes også et ineffektivt skatteinnkrevingssystem, omfattende skatteprivilegier til de mest velstående, samt en dyp politisk tillitskrise som gjorde at långivere krevde relativt høye renter og til slutt ikke ville gi staten mer kreditt. For å kompensere for en tom statskasse ble det innført nye skatter som også skulle tappe velstanden til de rike og privilegerte i adel, geistlighet og toppsjiktet av tredjestanden.
• Dårlige avlinger i 1788 førte til svært høye brødpriser. Dette resulterte igjen i etterspørselssvikt for hjemmeindustrien, vesentlig tekstilproduksjon. Problemene ble forverret av man hadde inngått en upopulær handelsavtale med England. Fattigdom og matmangel skapte uro og misnøye i befolkningen.
• Eneveldet var også en faktor.
• Dårlig økonomi
• Opplysningstidens idealer, Spesielt Rousseau og Montesquieu.
  (s. 31- 32 portalboka, 279 - 287 i pensumbok, SNL og powerpoint).

Question 2

Første fase i revolusjonen: (1789-1791)

Answer 2

• Mai–juni 1789: Generalstendene blir til nasjonalforsamling
  Da generalstendene ble samlet 5. mai 1789, var det første som opptok representantene det uavklarte spørsmålet om forsamlingens virkemåte og stemmeordning. Tredjestanden (representert ved borgerskapet) krevde avstemning med én stemme per hode for hele forsamlingen under ett, noe som ville gi dem flertall. Kongemakten og flertallet av de privilegerte insisterte på at hver stand skulle stemme for seg og at det bare skulle være én stemme per stand for forsamlingen under ett, noe som ville gi de privilegerte et flertall på 2 mot 1.
• 17. juni tok tredjestanden saken i egne hender og erklærte seg ensidig som nasjonalforsamling. Ved Ballhuseden kort tid etter lovet tredjestanden og liberale representanter for de privilegerte ikke å gå fra hverandre før de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Patriotpartiets førende skikkelse på denne tiden var den deklasserte adelsmannen Mirabeau. De vant en viktig seier da kongen 27. juni motvillig beordret resten av adelen og geistligheten til å slutte seg til denne nyskapte grunnlovgivende forsamling.

Disse begivenheter kalles den juridiske revolusjon. De markerer slutten både på eneveldet og på den politiske dimensjon ved standssamfunnet.

• Bastillens fall og byrevolusjonene
  Kongemakten, ansporet av sterke krefter ved hoffet, ønsket å reversere resultatene av den juridiske revolusjon og oppløse den grunnlovgivende forsamlingen. Finansministeren Jacques Necker ble avskjediget, og det ble samlet utenlandske tropper som støttet kongen rundt Versailles.

Patriotpartiet ble i denne situasjonen støttet av arbeidsfolk, soldater og borgere i Paris, som fryktet at kongen skulle løse opp forsamlingen med makt. 14. juli 1789 brøt det ut masseopprør i Paris. Pariserne stormet Hôtel des Invalides (Invalidehotellet) som var et militært lager, på jakt etter våpen. Deretter angrep de Bastillen, en middelaldersk festning brukt som fengsel for folk som var fengslet uten lov og dom. Den var et sterkt symbol på eneveldets vilkårlighet og på eldgammel urett. Opprøret hindret kongen i å bruke militærmakt mot representantene i stenderforsamlingen. Bastillens fall utløste også en bølge av tilsvarende byrevolusjoner over hele Frankrike. 14. juli har siden slutten av 1800-tallet vært fransk nasjonaldag.

Tredjestandens valgmenn til stenderforsamlingen hadde spilt en sentral rolle i organiseringen av opprøret i juli. De dannet nå et revolusjonært kommunestyre i Paris med Jean Sylvain Bailly som borgermester og en nasjonalgarde under ledelse av Joseph Motier La Fayette. Den folkelige revolusjonen i Paris reddet patriotpartiet i nasjonalforsamlingen. Men disse utgjorde en sosial elite som følte seg nokså ubekvem med sine nye allierte i det folkelige opprøret. Alliansene og konfliktene mellom folkelig aktivisme på den ene side og elitepersoner i formelle styringsorganer skulle siden bli et tilbakevendende tema i revolusjonen, særlig fram til Robespierres fall sommeren 1794.

Mobiliseringen av nye grupper bidro til å radikalisere revolusjonen og skape splittelser innenfor den revolusjonære eliten, etter hvor villig de var til å gi etter for folkelige politiske krav. Det neste eksempel på folkelig aktivisme var bonderevolusjonene.

Bonderevolusjonen og privilegienes opphevelse 4. august
Befolkningen på landsbygda ble påvirket av det som skjedde i Versailles og i Paris. Valgene og utformingen av klagebrevene hadde ført til politisk mobilisering og høye forventninger, men også frykt. I kjølvannet av Bastillens fall var det frykten som rådet. Det spredde seg rykter om at bander av fattige, bevæpnet og ledet av aristokrater, ville angripe bøndene og kutte ned avlingene på rot. Bøndene væpnet seg til forsvar, men ingen røverbander kom. I stedet vendte bøndene våpnene mot sine lokale herrer, godseierne. Få mennesker kom til skade, men bøndene gikk målbevisst inn i slottsarkivene og ødela dokumenter som hjemlet føydalavgifter og andre godseierprivilegier. De ødela også galger og vinpresser og andre symboler på godseiernes juridiske overhøyhet og økonomiske monopolrettigheter (les banalités).

Nasjonalforsamlingen var forskrekket over det de oppfattet som lovløshet og et angrep på den private eiendomsrett, som var hellig for borgerskapet. Det var også mange av de borgerlige i forsamlingen som var eiere av gods med tilhørende privilegier. Alternativet til å gi bøndene innrømmelser var imidlertid å sende kongens hær mot bøndene. Den kunne siden bli brukt mot forsamlingen. Forsamlingen valgte derfor å gi sin tilslutning til det man kalte opphevelsen av føydalismen (blant annet les banalités; godseiernes monopolrettigheter til slikt som bakerovn, vinpresse, avlsokse), samtidig som man vedtok at bøndene måtte betale erstatning for de mest økonomisk betydningsfulle privilegiene. Dette vedtaket fikk i en opphetet nattlig seanse preg av et oppgjør med privilegiesamfunnet over bred front.

4. august 1789 avskaffet nasjonalforsamlingen alle privilegier, enten de var knyttet til personer, stender, gods, byer, provinser eller annet. Den 26. august samme år ble menneskerettighetserklæringen vedtatt. Sentrale punkter i denne var at hvert menneske var født med naturlige rettigheter, og at all myndighet i samfunnet skulle utgå fra folket. Menneskerettighetserklæringen ble siden tatt inn som innledning til grunnloven av 1791.

• Kvinnetoget til Versailles
  Kongemakten og hoffet hadde imidlertid ikke gitt opp motstanden mot de revolusjonære tiltakene, og den politiske situasjonen var spent. Med dette som bakgrunn, og oppildnet av brødmangel og høye priser, toget en menneskemengde dominert av kvinner ut fra Paris 5. oktober. Målet var Versailles der kongefamilien holdt til. Kvinnetoget ville hente med seg «bakeren, bakerkonen og den lille bakergutten», det vil si kongefamilien. De tvang kongen til å godkjenne nasjonalforsamlingens beslutninger, og førte hoffet og nasjonalforsamlingen (som hadde hatt tilhold i Versailles) til Paris. Kongen og hans familie bodde fra da av i slottet Tuileriene i Paris, og var Paris-befolkningens fanger.

Nasjonalforsamlingen var nå under tettere påvirkning fra det revolusjonære fotfolket i Paris, som ble kalt sanskulottene, og fra de politiske klubbene, hvorav den viktigste var Jakobinerklubben. Denne klubben ble dannet 1789 av liberale og revolusjonære medlemmer av den franske nasjonalforsamling, og samlet siden alle førende revolusjonære.

• I de neste årene arbeidet nasjonalforsamlingen med å omskape Frankrike og med å fullføre grunnloven. Det sistnevnte arbeidet var ennå ikke ferdig da kongefamilien i juni 1791 forsøkte å flykte til utlandet. Om kvelden 21. juni ble de grepet i Varennes, og brakt tilbake til Paris. Offisielt ble det erklært at kongen var blitt forsøkt bortført.
  (SNL, s. 31-36 i portalboka om Fransk revolusjon, 279-287 i pensumbok, og powerpoint).

Question 3

Andre fase i revolusjonen 1792-1794?

Answer 3

Hendelsen rundt kongefamilien bidro til å utdype splittelsene mellom radikale og moderate revolusjonære. På den ene siden var jakobinerne under Jacques Pierre Brissot og Maximilien Robespierre som ville innføre republikk. På den andre siden stod de som ønsket et konstitusjonelt monarki, under ledere som La Fayette, Alexandre de Lameth, Antoine Barnave og Adrien Duport. De brøt ut av Jakobinerklubben og dannet Feuillantklubben. De støttet seg til kongen av redsel for at revolusjonen skulle radikaliseres.

• Avskaffelsen av monarkiet
  Høsten 1791 ble grunnloven vedtatt, og det ble valgt en ny nasjonalforsamling. Den nye grunnloven slo fast at Frankrike var et konstitusjonelt monarki. Men kongen motarbeidet fortsatt revolusjonen, og han ønsket krig for å slå den ned med utenlandsk hjelp. Fremmede makter og franske kontrarevolusjonære som hadde emigrert fra landet, truet med intervensjon for å gjeninnføre den eneveldige kongemakten.

Samtidig ønsket grupper blant de revolusjonære å gå til krig for å spre revolusjonen i utlandet. Brissot og hans tilhengere, som siden skulle gå under navnet girondinere, talte for dette. Robespierre var imot krigen, men flertallet i den lovgivende forsamling fulgte Brissot og hans meningsfeller, og 20. april 1792 erklærte Frankrike krig mot Østerrike.

I krigens første måneder tapte Frankrike. Preussen gikk inn i krigen på østerriksk side, og i august 1792 trengte de sammen inn i Nord-Frankrike med kurs for Paris. De revolusjonære mistenkte med rette hoffet for forræderi, og 10. august stormet de slottet. Kongen ble suspendert og fengslet.

I begynnelsen av september massakrerte opphissede sanskulotter om lag 1200 fanger i jakten på kontrarevolusjonære. Revolusjonen hadde vekket den franske nasjonalismen, og frivillige strømmet inn i hæren. Den franske hæren klarte å stoppe de prøyssiske og østerrikske styrkene og okkuperte blant annet Belgia og Rhinland.

Etter fengslingen av kongen dannet lederne av revolusjonen en ny nasjonalforsamling som ble kalt Nasjonalkonventet, valgt med allmenn stemmerett. Dets første handling var å avskaffe kongedømmet den 21. september og proklamere den første franske republikk. Samtidig avskaffet konventet den kristne kalenderen og innførte ny tidsregning.

Kong Ludvig XVI ble anklaget for landsforræderi og dømt til døden. Han ble henrettet 21. januar 1793. 16. oktober samme år ble også tidligere dronning Marie Antoinette henrettet.

• Skrekkveldet
  I perioden 1793–1794 ble nærmere 17 000 mennesker henrettet som kontrarevolusjonære etter dødsdom. Men når man regner med de summariske henrettelser av opprørere som ble pågrepet med våpen i hånd, kommer det totale antallet henrettelser under Skrekkveldet opp i nærmere 40 000.

I Nasjonalkonventet var det i 1793 sterk strid mellom girondinerne, som satt med makten, og den mer radikale gruppen Berget (La Montagne). Girondinerne hadde dannet venstre fløy i den tidligere nasjonalforsamlingen, men befant seg på høyre fløy i Konventet. Som overbeviste liberalister var girondinerne imot krisetiltak mot matmangel og dyrtid, og førte krigen slapt.

På dette tidspunktet hadde Storbritannia gått inn i krigen mot Frankrike, sammen med Østerrike og Preussen. De franske styrkene klarte ikke å holde på Belgia og Rhinland, og fienden truet igjen Paris. Dette styrket de mest radikale revolusjonære, og 2. juni 1793 lyktes Berget i å forvise girondinernes ledere fra nasjonalkonventet. Dette skjedde ved hjelp av politisk aktive arbeidsfolk og små næringsdrivende i Paris, de såkalte sanskulottene. En rekke girondinere ble senere henrettet.

I juni 1793 ble en ny demokratisk konstitusjon vedtatt, men den ble ikke satt i kraft. I stedet ble det organisert et revolusjonært unntaksregime. Noen måneder tidligere hadde Velferdskomitéen blitt nedsatt. Den fungerte som et utøvende organ for Konventet, under ledelse av Georges Danton. Komiteen fikk nå utvidede fullmakter, og Robespierre ble det ledende medlem. Danton fratrådte og fungerte etter dette som en talsmann for moderasjon.

Da de radikale hebertistene, som dominerte kommunestyret og bydelsstyrene (seksjonene) i Paris, trosset Velferdskomiteen, ble de stilt for revolusjonsdomstolen og siden henrettet. Tilhengere av Robespierre ble plassert i kommunestyret. Deretter var turen kommet til de moderate dantonistene. Danton selv ble henrettet 30. mars 1794. «Revolusjonen er frossen», uttalte Saint-Just, som var Robespierres allierte i Velferdskomiteen. Ved å avskjære seg fra sin folkelige basis og kvele den revolusjonære entusiasme stilte Velferdskomiteen seg lagelig til for hugg.

Innad i Velferdskomiteen var det også konflikter. 27. juli 1794 ble Robespierre og hans støttespillere beordret arrestert av Konventet. Kommunestyrets halvhjertede opprørsforsøk til støtte for de arresterte ble slått ned. Robespierre og hans nærmeste medarbeidere ble henrettet 28. juli. Fram til Robespierres fall hadde revolusjonen utviklet seg i stadig mer radikal retning. Nå fulgte en politisk reaksjon. Jakobinerklubben ble stengt 19. november. Priskontrollen ble opphevet 24. desember, noe som førte til inflasjon og sultprotester i Paris. Så fulgte massearrestasjoner av jakobinere og sanskulotter. I Sør-Frankrike ble radikale revolusjonære massakrert under «den hvite terror».
(SNL, s. 31-36 i portalboka om Fransk revolusjon, og powerpoint).

Question 4

Siste fase i revolusjonen 1795-1799?

Answer 4

• Direktoriet – sviktende politisk legitimitet og økende makt til hæren
  22. august 1795 ble en ny grunnlov, med begrenset stemmerett, vedtatt. Det ble utpekt fem menn til å styre staten i direktoriet. Dette var et regjeringsorgan som fikk den utøvende makten med den nye grunnloven. Det nye regimet måtte balansere mellom høyre- og venstreopposisjonen, og politisk uro og ustabilitet fulgte i årene som kom.
• 10. mai 1796 ble François-Noël Babeufs venstresammensvergelse avverget. 4. september 1797 gjorde direktoriet statskupp rettet mot rojalistene, som hadde vunnet nyvalgene til republikkens råd. Året etter, 11. mai 1798, gjorde de statskupp mot jakobinerne, som da hadde seiret ved valgene.
• I 1799 gikk venstre- og høyreopposisjonen i det folkevalgte råd sammen og forandret ved kupp direktoriets sammensetning. Jakobinerklubben ble gjenopprettet. Direktoriet var generelt upopulært hos folket, og det var blitt avhengig av generalene. I november 1799 tok Napoleon Bonaparte makten etter et militærkupp.
• Spredningen av revolusjonen
  Under terroren i 1793–1794 stablet myndighetene på beina en hær på over en million soldater, og krigen snudde da i Frankrikes favør. De franske troppene erobret Nederland i 1795, og omdannet landet til den bataviske republikk. Det ble også forhandlet fred med Spania samme år. I 1796–97 vant Frankrike en rekke seire i Nord-Italia under ledelse av den unge general Napoleon Bonaparte, og i oktober 1797 måtte Østerrike avstå både Belgia og Lombardia til Frankrike ved freden i Campo Formio.
• I Italia og i de senere franske lydrepublikkene ble føydale privilegier avskaffet etter erobringen. Samtidig ble det gjennomført en hardhendt beskatning av de erobrede landene, og det franske styret ble derfor snart upopulært.
• I 1798 ledet Napoleon Bonaparte en ekspedisjon til Egypt, og i juli slo han mamelukkene ved pyramidene. 1. august samme år slo imidlertid den britiske flåten ledet av admiral Nelson den franske flåten ved Abukir, og Napoleon Bonaparte ble avskåret fra Frankrike. Et nytt felttog til Syria mislyktes, og høsten 1799 vendte Napoleon Bonaparte tilbake til Frankrike.
  (SNL, s. 31-36 i portalboka om Fransk revolusjon, 279-287 i pensumbok og powerpoint).

Question 5

Hvilke konsekvenser fulgte med revolusjonen?

Answer 5

• Revolusjonen resulterte i avskaffelsen av eneveldet og stendersamfunnet og av en økonomi og en administrasjon basert på tradisjon og privilegier, ikke minst på landsbygda. I den klassiske marxistiske tolkning sier man gjerne at revolusjonen avskaffet føydalismen og la forholdene til rette for en kapitalistisk utvikling. Dette er omstridt. Men politisk og administrativt er det ingen tvil om at revolusjonen markerer starten på det moderne Frankrikes historie. Den fikk varige konsekvenser for den videre politiske utviklingen i landet, helt fram til vår tid. En side av dette er at de motsetninger revolusjonen skapte eller forsterket, gjorde at den politiske utviklingen ble ustabil, særlig på 1800-tallet. Dette ble forsterket av at omveltningene i 1789 og 1792/93 innstiftet en revolusjonær tradisjon. Man fikk en modell for samfunnsendring som inspirerte revolusjonene av 1830, 1848 og Pariskommunen av 1871.
• Revolusjonen fikk stor betydning ut over Frankrikes grenser, fordi den inntraff i Europas mektigste og mest folkerike stat (etter Russland). Frankrike var dessuten kulturelt førende, og fransk var elitens språk i hele Europa. Revolusjonens resultater ble blant annet spredt gjennom innføringen av mange av dens ordninger til de land Frankrike okkuperte under revolusjons- og napoleonskrigene. Revolusjonen inspirerte til opprør i flere europeiske land, som Polen og Irland. Men også i kraft av konservative og nasjonalistiske motreaksjoner fikk revolusjonen og napoleonstiden store konsekvenser, ikke minst i Tyskland.
• Den franske revolusjonens største innflytelse lå på det ideologiske plan. Særlig menneskerettighetserklæringen inspirerte og preget den senere demokratiske utviklingen i Europa, det gjelder blant annet den norske grunnloven av 1814. De politiske ideologiers tidsalder i det hele innledes med revolusjonen og reaksjonene på dem: liberalismen, nasjonalismen, sosialismen og konservatismen ble skapt eller omskapt som en følge av revolusjonen. (SNL, s. 31-36 i portalboka om Fransk revolusjon, 279-287 i pensumbok og powerpoint).

Question 6

1848?

Answer 6

• Februarrevolusjonen, den alminnelige fellesbetegnelse for de revolusjonære begivenheter som fant sted i Europa 1848. Februarrevolusjonen startet i Paris og spredde seg siden til praktisk talt hele Europa. Av alle europeiske land var det egentlig bare Russland som forble helt upåvirket av revolusjonen. Den revolusjonære bevegelse var særlig sterk i Frankrike, Tyskland, Østerrike og Italia.

1848-revolusjonene er for øvrig kjennetegnet ved at de ble etterfulgt av en ny reaksjon. Bare i Frankrike kan man si at revolusjonen fikk varig betydning.

• Årsaker
  Februarrevolusjonen hadde sterk ideologisk støtte fra datidens intellektuelle. Både i Tyskland, Storbritannia og Italia var det radikale politiske organisasjoner, mange av dem hemmelige. Og noen uker før revolusjonen brøt ut, utgav Karl Marx og Friedrich Engels «Det kommunistiske manifest». I samtiden fikk da også de kommunistiske bevegelser skylden for revolusjonen. Men det er neppe trolig at slike grupper kan ha påvirket situasjonen nevneverdig.

Årsakene må finnes i den dype politiske, økonomiske og sosiale krise i 1840-årenes Europa. For det første virket de politiske institusjoner som ble etablert etter Wienkongressen 1815 foreldet. De autoritære styrene hindret en demokratisk utvikling med medbestemmelsesrett for større folkegrupper. For det andre førte befolkningsveksten til arbeidsløshet; industrialiseringen hadde ennå ikke kommet så langt at det var arbeid til alle. De arbeidsløse var ofte innflyttere fra landsbygda til de store byene. For det tredje opplevde Europa en katastrofal avlingssvikt i årene 1846–47. Hungersnøden ble den utløsende årsak til flere av opprørene.

• Revolusjonen i Frankrike
  Gnisten ble tent i Paris 22. februar 1848. Urolighetene brøt løs etter at myndighetene hadde forbudt en såkalt reformbankett. I opptøyene som fulgte, gikk nasjonalgarden over til opprørerne, og kong Ludvig Filip abdiserte 24. februar. Det ble dannet en provisorisk regjering bestående av borgerlige republikanere (Lamartine) og sosialister (Louis Blanc).

Regjeringen innførte presse- og forsamlingsfrihet, opphevet dødsstraffen for politiske forbrytelser og slo fast statens plikt til å skaffe alle borgere arbeid. Samtidig ble det innført allmenn stemmerett for menn. I mai ble den annen republikk utropt.

Samtidig ble det splittelse mellom de borgerlige radikalere og sosialistene. For arbeiderne og håndverkerne var ikke det viktigste spørsmålet blitt løst ved reformene: muligheten for arbeid og inntekt. Regjeringens halvhjertede anstrengelser for å løse arbeidsløsheten ved å opprette såkalte nasjonalverksteder resulterte i meningsløst nødsarbeid. 24.-26. juni grep arbeiderne i Paris til våpen for å fremme sine interesser, men opprøret ble nådeløst slått ned av nasjonalgarden under ledelse av general Cavaignac. 3000 fanger ble henrettet og tusener av opprørere deportert, de fleste til Algerie.

Enheten fra februar var definitivt brutt, og den nye regjeringen ble ledet av Cavaignac. Han opprettet lov og orden, presse- og møtefriheten ble innskrenket og arbeidstiden forlenget. Ved presidentvalget i september led imidlertid Cavaignac et knusende nederlag mot Louis Napoleon Bonaparte. Se for øvrig Frankrikes historie.

• Revolusjonen i Tyskland, Østerrike og Italia
  Nyheten om den franske revolusjonen spredte seg raskt til Sentral-Europa. 13. mars brøt det ut opprør i Wien. Det førte til at fyrst Metternich – selve symbolet på reaksjonen i 1815 – måtte gå av og flykte til England. I april fikk Østerrike en ny forfatning. Utover sommeren var det gatekamper i den østerrikske hovedstad.

18. mars startet revolusjonen i Berlin. Den førte til at det ble innført liberale forfatninger i mange av de tyske småstatene. I mai ble det valgt en alltysk nasjonalforsamling (Frankfurt-parlamentet). Den ble oppløst 1849 etter sterk indre strid og uten å ha oppnådd vesentlige resultater. Revolusjonen spredte seg også raskt til Italia, der det i mars ble opprør blant annet i Milano og Venezia.

Felles for opprørene var at ingen av dem førte til maktovertagelse for de revolusjonære. Avgjørende for dette var at makthaverne i Wien og Berlin beholdt kontrollen over hæren. Samtidig klarte ikke opprørerne å holde sammen. Dette skyldtes for det første at bøndene i det habsburgske monarki fikk gjennomslag for sitt viktigste krav: opphevelse av arbeidsplikten. Dermed mistet bøndene interessen for videre revolusjon. Og for det andre følte det liberale borgerskap at revolusjonen var i ferd med å gå for langt. De ble derfor villige til å inngå kompromisser med makthaverne.

• Revolusjonen i andre land
  I kjølvannet av opprøret i Wien erklærte Ungarn seg i praksis selvstendig, og den ungarske landdagen besluttet å oppheve adelens skattefrihet. I juli var det en radikal reisning i Praha. I nesten alle europeiske land merket man etterdønninger av revolusjonen. Sveits fikk etablert et statsforbund og fikk en forfatning. Nederland fikk en parlamentarisk styreform. I Norge ble de første arbeiderforeninger dannet av Marcus Thrane. Og i Danmark førte februarrevolusjonen 1848 til opphevelsen av eneveldet og junigrunnloven 1849.
• Historikerne har ofte kalt februarrevolusjonen for «revolusjonen som ble vekk». De liberale forfatninger som ble etablert, ble snart avløst av de gamle og autoritære styringssystemer. De konservative og reaksjonære krefter kom tilbake med fornyet styrke. Samtidig var revolusjonen en markedsplass for nye, demokratiske ideer med elementer som nasjonal enhet og sosialisme. Og reformer som den alminnelig stemmeretten i Frankrike og bondefrigjøringen i Sentral-Europa ble stående. (s290-292i pensumbok, SNL og powerpoint).

Question 7

Hvilke ideologier blomstret frem?

Answer 7

• Liberalismen er en politisk ideologi med vekt på individet og dets selvstendige verdi. Liberalismen er en av de politiske ideologier som i sterkest grad har preget samfunnsutviklingen i de vestlige land siden 1700-tallet.
  Innenfor politisk filosofi er liberalismen den dominerende retningen. Den er likevel ingen enhetlig retning, og dens tilhengere har en rekke ulike syn på sentrale spørsmål.
• Konservatisme, betegner oftest en livsholdning som vil bevare og bygge videre på nedarvede verdier, og stiller seg avvisende til endringer som kan ødelegge disse, eller en politisk tankeretning eller ideologi som utvikler denne konservative livsholdning videre til en generell filosofi om samfunnslivet. - Edmund Burke.
• Nasjonalisme er både en følelse av tilhørighet mennesker kan ha og en politisk ideologi. Man kan ha en ekstrem form for nasjonalisme som Nazismen, eller en moderat som Patriotisme.
• Uttrykket radikalisme brukes imidlertid ofte på en nokså utvannet måte, nemlig om en oppfatning som innebærer litt raskere gradvis endring enn det konservative oppfatninger gjør.
  (Se powerpoint, ellers fra egne notater og SNL - s. 287-290 i pensumbok).