RELIGIONSKRITIKK Flashcards
Hva betyr religionskritikk, og hvilke former for religionskritikk har vi?
Religionskritikk betyr å bruke sin dømmekraft på religion.
Vi skiller mellom indre og ytre religionskritikk.
Hva er indre og ytre religionskritikk? Kom eksempler på noen indre og ytre religionskritikere.
Indre religionskritikk:
- å kritisere sin egen religion
- Mahayana i buddhismen
- den historiske Jesus drev indre religionskritikk
- Søren Kierkegaard
Ytre religionskritikk:
- å kritisere andres religion
- Karl Marx
- Nietzsche
- Livssynshumanismen
- Naturalismen (Dawkins)
Hva er praktis forskjellen på praktisk og filosofisk religionskritikk?
Praktisk religionskritik: Kritikk av religionens plass/stilling/ innflytelse)
Filosofisk religionskritikk (kritikk av religionens intellektuelle dimensjon (lære/myter/fortellinger)
Gjør rede for Kierkegaards kritikk av tenkningen den moderne tiden
Kierkegaard kritiserer i sin tenkning modernitetens tro på fornuften som grunnlag for erkjennelse. I følge Kierkegaard har hans samtid en alt for banal forståelse av tilværelsen; kunnskap og fornuft kan bare forklare naturvitenskapelige spørsmål. Og naturvitenskapelige spørsmål er ganske trivielle i et menneskeliv.
Kierkegaard ser på sin samtid som “slapp og doven”; det er en samtid som er preget av at menneskene;
- er uten lidenskap
- er blitt til “publikum” og “offentlighet” = tilskuermentalitet
- er en kraftløs “masse” –> politisk korrekthet
- har et overfladisk forhold til tilværelsen –> forfengelighet
Gjør rede for Kierkegaards kritikk av den danske statskriken
Etter hans mening er kirken blitt lunken of rasjonell.
Kirkem:
- er preget av tidsånden (modernitetens fornuftstro)
- bedriver “søndagskristendom” - altså at kirken legger opp til en religiøs, borgerlig fasade
- forkynner en fornuftig, men uforpliktende livsholdning
Ifølge Kierkegaard er det umulig å være “litt kristen”, det er et “enten-eller”.
Kierkegaard fremhlder at vitenskap og fornuft er tvilsomme venner; det vi kan få kunnskap om gjennom fornuft og vitenskap er uvesentlig for livet til mennesket. Naturvitenskapelige erkjennelser er altså nyttige, men alltid uvesentlige i menneskets eksistens:
Eks: Finnes Gud? Kun “den enkelte” kan stille seg overfor dette spørsmålet.
Kierkegaard poengterer at det er det ufornuftlige ved kristendommen som er det vesentlige.
Tro og viten er altså som ild og vann i livets vesentlige spørsmål, nemlig spørsmålet om liv og død. Kierkegaard hevder altså at Kirken og de kristne bør legge fornuften til side og heller fastholde den objektive uvissthet. Det er nettopp det som er poenget i en religiøs og kristen livsholdning.
Gjør rede for Kierkegaards menneskesyn
Kierkegaard religionskritikk henger nøye sammen med hans menneskesyn. Det er for Kierkegaard menneskets - den enkeltes - eksistens det handler om. Å eksistere forstår han som “å stå ut”. Mennesket har en særegen måte å “stå ut på”. Det handler om å forstå seg selv i sin egen eksistens. Kierkegaard tar da i betraktning at:
- dyr er, men mennesket eksisterer. Det vil si at dyr styres av impulser/drifter, og foretar dermed ingen valg, men mennesket “står ut og eksisterer: mennesket har eksistensielle valg.
Menneskets spesielle måte å være på/ eksistere på:
- mennesket eksisterer
- mennesket opplever at det ikke er helt. Denne mangelerfaringen betyr at mennesket har opprinnelse som ikke bare er materiell.
- mennesket består av det sjelelige og det kroppslige= det evige og det endelige. –> dette kan illustreres med to kryssende linjer. Den ene representerer kropper som utvilsomt vil dø, og den andre sjelen som kan se utover døden.
- i krysningspunktet mellom disse linjene oppstår det han kaller en “ånd”, menneskets bevissthet om seg selv som dødelig. Dette er altså et misforhold mellom kropp og sjel.
Konklusjon: Menneskets spesielle måte å “stå ut” på er å treffe endelige valg i spørsmål som ikke vitenskapen kan gi svar på. Typiske spørsmål om kjærlighet, vennskap og andre spørsmål ligger utenfor vitenskapens domene.
Menneskets valg:
Når mennesket ser inn i selg selv/reflekterer over seg selv, opplever det angst. Denne angsten er:
- angsten ved å se alle mulighetene
- angsten ved å innse sin egen ufullkommenhet
- “fortvilelsen til døden”= angsten over konsekvensene det endelige valget har for andre og dermed den skylden man som menneske er nødt til å pådra seg.
Gjør rede for Kierkegaards estetiske stadium
Mennesket kan forholde seg til de eksistensielle spørsmålene på tre forskjellige måter. Ifølge Kierkegaard kan man si mennesket har tre stadier eller plattformer å stå ut fra.
Det estetiske stadium:
- dette er “det umiddelbare mennesket”: opptatt av nytelse, spenning, kick og utfoldelse av egne evner og anlegg og å tilfredsstille sine behov
- den sanselige tilfredsstillelsen av behovene fortrenger angsten eller “døyver den”
- dette er det K. kaller “uegentlig eksistens”/ “åndløshet”
- dette handler om mennesket som er bestemt som “ånd”, men ikke lever som ånd: det følger sine drifter, foretar ingen valg, fører strømmen (er ikke menneske, men lever mer som dyr)
Man kan si at Kierkegaards estetiske stadium til en viss grad sammenfaller med den buddhistiske analysen av mennesket som begjærer. Livsnytere og forføreren er to eksempler på mennesketyper som lever på det estetiske stadium.
Dette mennesket er ikke i sannhet.
Gjør rede for Kierkegaards etiske stadium
Mennesket kan forholde seg til de eksistensielle spørsmålene på tre forskjellige måter. Ifølge Kierkegaard kan man si mennesket har tre stadier eller plattformer å stå ut fra.
Det etiske stadium:
På dette stadiet lever man litt sannere. Man har tatt spranget på en litt stødigere plattform. Det er ingen glidende overgang mellom den estetiske og etiske holdningen, men det er et “enten”- “eller” dvs. et sprang.
- “ånden” våkner
- angsten fremmer frihet og et bevisst valg: etikeren opplever “øyeblikket angst”, men ender med ta konvensjonelle valg
- moralsk alvor og forpliktelse: dette er “det sanne mennesket” som forsøker å leve i tråd med sin pliktfølelse. Men det lever ulidenskapelig, og det tør ikke “kaste seg ut på de favners dyp”.
Gjør rede for Kierkegaards religiøse stadium
Mennesket kan forholde seg til de eksistensielle spørsmålene på tre forskjellige måter. Ifølge Kierkegaard kan man si mennesket har tre stadier eller plattformer å stå ut fra.
- leve religiøst vil så å omfavne angsten og “å være i sannhet”
- å være i sannhet gir innsikt om sin egen fullkommenhet,
- men: angsten i øyeblikket og i det eksistensielle valget innebærer også en mulighet for er frihetens sprang. Dette er er sprang ut ifra det uvisse: Man vet ikke om valget er riktig eller hvilke konsekvenser det kan ha, og dét er grunnen til at mennesker her må våge å tro. Denne beslutningen er ifølge K. et lidenskapelig og religiøst valg.
- øyeblikket K. snakker om, baserer seg på kristendommens essens; Jesus som forsonte menneskets skyld for Gud.
- øyeblikket har to aspekter:
1) Det guddommelige øyeblikket: Det er at Gud og menneskets forenes i Jesus som er sann Gud og sant menneske.
2) Det menneskelige øyeblikket: det er lidenskapelig å velge å tro dette - som en sannhet for seg selv. - dette betyr at mennesket må tro fordi det er fornuftsstridig.
Gjør rede for noen hovedpunkter i sekulærhumanismens menneskesyn
1) Mennesket er godt:
Mennesket kommer til en verden med et moralsk potensiale. Mennesket er godt. Det har fra naturen en moralsk egenskap.
Det ligger en stor optimisme på menneskets vegne: Ved å skaffe seg kunnskaper og innsikt kan mennesket stadig bli et mer høyverdig og moralsk vesen. –> Denne tanken kommer opprinnelig fra Sokrates. Hans motto var “kjenn deg selv!”/ “gnothi seauthon”. Ved å kjenne seg selv, så har man innsikt til rett og galt.
Moralsk dårlige handlinger og holdninger vil humanismen forklare ved å si at mennesket i sitt miljø ikke har fått muligheter til å få riktige innsikter og god kunnskap til å utvikle sitt gode potensiale.
2) Mennesket er autonomt (myndig):
Siden mennesket er utstyr med bevissthet om seg selv og fornuft, sier humanismen at det ikke trenger å bøye seg for autoritet utenfor seg selv.
Dette innebærer at hvert eneste menneske har fullstendig fri vilje til å foreta sine egne valg - og det har samtidig det fulle ansvar.
3) Mennesket er et åndsvesen:
Selv om mennesket først og fremst er natur, sier likevel humanismen at mennesket så lenge det lever, er et åndsvesen - det har noe ved seg som gjør at det er mer enn natur.
Når vi dør, forsvinner denne åndsdimensjonen og vi vender tilbake til naturen.
Gjør rede for noen hovedpunkter i sekulærhumanismens etikk
Humanismens tanker og etikk henger nøye sammen med menneskesynet.
1) Ideen om allmenne normer:
Siden alle mennesker er født med den samme gode natur og med samme fornuft, vil humanismen si at alle, spontant og av oss selv vil være enige om at noen normer er allmenne.
I humanismen er den viktigste allmenne normen det såkalte “gjensidighetsprinsippet”: du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil de skal gjøre mot deg.
(Både kristendommen, jødedommen og islam har etiske imperativ som ligner gjensidighetsprinsippet. I kristendommen: “den gylne regel”.)
2) Ideen om menneskets autonomi og det personlige/subjektive valg:
Siden hvert menneske har bevissthet og fornuft, kan det - og må det - foreta personlige, etiske valg. Disse valgene er ofte vanskelige og må ikke gå på tvers av tanken om allmenne normer og respekten for menneskeverdet.
Tanken om det personlige valget ble utviklet av Kierkegaard i den såkalte eksistensialistiske filosofien. Han gjorde et skille mellom mennesker og dyr: dyr ER, mennesket EKSISTERER.
Han deler mennesket i to grupper:
I. Flertallsmennesket: aldri foretar personlige valg og som følger strømmen
II. Det andre mennesket som er det som vil “leve i sannhet”: prøver etter beste evne å foreta valg og leve forpliktende. Det vet at alle valg er vanskelige og forbundet med angst, og at det vil resultere i skyldfølelser.
Gjør rede for hovedpunkter i sekulærhumanismens virkelighetsoppfatning
- vitenskapen er grunnlaget for humanismens virkelighetsoppfatning
- vitenskapen er basert på empiri og fornuft
- de har er lineært historiesyn som startet med “the big bang” og som slutter når solen slokner
- ateistisk eller agnostisk virkelighetsoppfatning
- historien har ingen gitt mening, men mennesket kan gi det mening ved å gjøre fremskritt
