Hypokalemi Flashcards
mineralubalanse
Hypokalemi - definisjonsnivåer
Lett: 3,0-3,5 mmol/L
Moderat: 2,5-2,9 mmol/L
Alvorlig: < 2,5 mmol/L
Circa verdi for normalt K inntak
100 mmol per dag
Årsaker til hypokalemi (generell gruppering)
Renale årsaker Gastrointestinale årsaker Hypokalemi grunnet forflytning av K inn i celler Inadekvat inntak Akutt leukemi (ukjent mekanisme)
Renale årsaker til hypokalemi
- Langt kort, trenger ikke memoriseres -
Legemidler som fører til økt renal kaliumutskillelse (vanligste årsak til hypokalemi). Dette gjelder for bl.a Loop- og tiaziddiuretika (vanligste), mineralokortikoider og glukokortikoider, penicillin og nært beslektede antibiotika i høye doser, aminoglykosider, visse cytostatika og antimykotika i høye doser.
Endogen mineralokortikoid effekt: Uttalt endogen hyperkortisolisme, som regel ved ektopisk ACTH- eller CRH-produksjon eller binyreadenom. Primær og sekundær hyperaldosteronisme. ACTH-produserende tumor.
Hyperreninisme pga nyrearteriestenose.
Eksogen mineralokortikoid effekt: glukokortikoidterapi, overdrevent inntak av lakris.
Medfødte tilstander (Bartter syndrom, Gitelman syndrom og Liddle syndrom).
Osmotisk diurese (mannitol og hyperglykemi).
Polyuri (diurese over 5-10L per døgn.
Magnesiummangel.
Gastrointestinale årsaker til hypokalemi
Forekommer ved volumtap og metabolsk alkalose: oppkast, ventrikkelsonde, overforbruk av laksantia
Kan også forekomme ved metabolsk acidose: Diaré (sekundært til villøst adenom, Zollinger-Ellison syndrom, infectious gastroenteritis og cytostatika).
Hypokalemia grunnet forflytting av kalium inn i celler
Forekommer ved
Alkalose, metabolsk eller respiratorisk (0,1 enhet stigning i pH gir et fall i s-kalium på 0,4mmol/L)
Insulin eller glukose administrasjon
Reernæringssyndrom
Hypokalemisk og tyretoksisk periodisk paralyse
Forgiftning med kalsiumantagonist eller teofyllin
Betydelig økning i produksjon av blodceller (spesielt ved administrasjon av vitamin B12, folinsyre eller GM-CSF)
Hypotermia
Symptomer på hypokalemi
Symtomer forekommer som regel ved s-kalium <3,0 mmol/L.
3,0-3,5 mmol/L: ofte uspesifikke eller ingen symtomer. Pasienter med underliggende hjertesykdom og pasienter som behandles med digitalis har økt risiko for arytmi.
2,5-2,9 mmol/L: allmenn svakhet, tretthet, apati, anoreksi, obstipasjon, subileus/ileus, hyporefleksi og restless legs.
< 2,5 mmol/L: risiko for hjertearytmi, rabdomyolyse og progredierende ascendende pareser.
EKG forandringer: redusert amplitude av T-bølge, inverterte T-bølger, U-bølger, ST-senkning, supraventrikulær og ventrikulær takyarytmi.
Diagnostikk av hypokalemi
Anamnese og klinisk undersøkelse gir diagnosen ved de fleste tilfeller. Unntaket kan være ved laksantiamisbruk eller voluntært oppkast (ved spiseforstyrrelser).
Vurder:
Har det forekommet vekteendring?
Er pasienten hypovolem, normovolem eller hypervolem?
Bruker pasienten medikamenter som kan føre til hypokalemi.
Andre diagnostiske prøver relevant for hypokalemi
Blodprøve: CRP, leukocytter, Hb, trombocytter, natrium, kalium, magnesium, fosfat, klorid, kreatinin, karbamid, albumin, glukose, TSH, fritt-T4 og blodgass.
Plasma-kalium (blodgass) er den reelle verdien av kalium. Serum-kalium kan være opptil 0,5 mmol/L høyere da det frigjøres litt kalium fra trombocytter ved koagulering.
Urinprøver (spotprøver): natrium, kalium og kreatinin. Hos en hypokalemisk pasient, vil en u-kalium >20 mmol/L og/eller u-kalium/u-kreatinin > 1,5 tale for renalt tap av kalium.
Behandling av hypokalemia
Peroral (eller per sonde) kaliumtilskudd (enten kaliumklorid eller kaliumcitrat), er første valget og bør gis til alle pasienter med hypokalemi så langt det er mulig. Intravenøs kaliumtilskudd gis i tillegg til peroralt (eller per sonde) kaliumtilskudd. Det kan også brukes IV når det ikke er mulig å gi kalium peroralt.