Ordklasser (morfologi - hvordan strukture/oppbyggingen av språket) Flashcards
Substantiv?
Substantiv er ord som setter navn på ting. Substantiv kalles også navnord. Man skiller mellom to hovedtyper substantiv:
- Fellesnavn: bord, hus, fjell. Fellesnavn kan være konkrete (bord, katt, tre) eller abstrakte (glede, idé, implikasjon).
- Egennavn: Adam, Molde, Galdhøpiggen. Egennavn skrives med stor forbokstav på norsk.
I motsetning til egennavn, har fellesnavn bøyninger på norsk. Grunnformen heter entall og ubestemt form, og dette er formen man kan sette en artikkel foran (‘en’, ‘ei’ eller ‘et’).
I noen språk har substantiv grammatisk kjønn, også kalt genus. Ord som er tilknyttet et substantiv har da forskjellige former avhengig av kjønnet på substantivet.
Dette ser vi ved artikler og adjektiver i norsk:
o hankjønn: en liten bil; den lille bilen
o hunkjønn: ei lita jente; den lille jenta
o intetkjønn: et lite hus; det lille huset
Adjektiv?
Adjektiv er ord som betegner egenskaper ved substantiver, for eksempel stor, gammeldags, grønn, fin.
Norske adjektiv bøyes i kjønn, tall og bestemthet, og de gradbøyes.
Egenskaper ved substantivet bestemmer hvordan adjektiv bøyes. Adjektivet får ulik form avhengig av om det beskriver et substantiv som er hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn. Det spiller også rolle for bøyingen om substantivet står i entall eller flertall, og i bestemt eller ubestemt form.
GRADBØYING
Adjektiver gradbøyes i formene positiv, komparativ og superlativ (fin, finere, finest) på norsk.
I lengre adjektiver uttrykkes grad ved hjelp av ordene mer/meir og mest (intelligent, mer/meir intelligent, mest intelligent, ikke «intelligentere» eller «intelligentest»).
Verb?
Verb er ord som kan betegne
o en handling (spise, leke, tenke)
o en prosess (vokse, falle)
o en tilstand (eie, leve)
Verb kan bøyes på flere måter og har infinitiv som grunnform. Det vil si at bøyninger av verbet tar utgangspunkt i infinitiv.
På norsk innledes verb i infinitiv med infinitivsmerket «å». Hvis et ord har en form som kan innledes med «å», er det dermed et verb. I setningen «Jeg tenkte på deg» vet man at tenkte er verbet fordi dette ordet kan ha formen å tenke.
På norsk bøyer man verb i tid, modus og i aktiv (finitt) /passiv (infinitt).
Adverb?
Adverb er en ordklasse som består av ord som står til og modifiserer verb, adjektiv, preposisjoner, andre adverb og av og til substantiver. Adverbene gir uttrykk for tid, sted, grad, nektelse eller måte, og forteller noe om det de står til. Adverb kan gjøre språk mer levende eller tydelig. Adverb pleier å være underordnet verb, adjektiv eller andre adverb
Gjelder adverbet og dets funskjeon. Adverbialet er et setningsledd som utfyller verballeddet i en setning. Det kan eks. Angi når, hvor eller hvordan en handling skjer:
o Tids-adverbial: Han sover om natten
o Steds-adverbial: Han sover i sengen
o Måtes-adverbial: Han sover tungt
Et adverbial kan også modifisere hele setninger:
o Setnings-adverbial: Selvfølgelig sover han i sengen
Pronomen?
Pronomen er ord som står i stedet for andre ord. De står vanligvis i stedet for et substantiv, eller de kan vise til noe eller noen i den situasjonen de brukes i.
I setningen «Han sa det» er ‘han’ og ‘det’ pronomen. ‘Han’ viser til den personen det snakkes om (for eksempel Helge), mens ‘det’ viser til det Helge sa (for eksempel at vinteren er kommet).
I en gitt situasjon kan dermed «Han sa det» bety «Helge sa at vinteren er kommet».
De ulike typene pronomen er: o personlig pronomen o ubestemt pronomen o refleksivt pronomen o resiprokt pronomen o spørrepronomen
Tidligere ble eiendomsord som «min, din, vår» også regnet som pronomen, men nå klassifiseres de som determinativer i stedet
Preposisjoner?
Preposisjoner er små ord som ikke bøyes, for eksempel på, før eller av. Preposisjoner binder sammen ord eller fraser, og det leddet som står etter preposisjonen blir underordnet det som står foran.
Det første leddet kan være et verb eller et substantiv: se på tv, sekken til Kari. Det leddet som følger preposisjonen kalles utfyllingen, og er som regel et substantiv eller et pronomen. Sammen danner preposisjonen og utfyllingen et preposisjonsuttrykk i setningen.
Preposisjoner kan ha konkret betydning og for eksempel:
o gi informasjon om hvor noe befinner seg i forhold til noe annet (stedspreposisjoner) eks. i, på, under
o når en hendelse finner sted (tidspreposisjoner) eks. før, etter, på, om
o et eiendomsforhold (eiendomspreposisjoner) eks. til, av
Subjunksjoner?
Subjunksjon er i grammatikken en underordnende konjunksjon. Det vil si at det er et ubøyelig ord som innleder en leddsetning eller infinitivkonstruksjon.
Noen eksempler på subjunksjoner er at, hvis, å og som.
Eksempler på bruk: o Hun sa AT hun skulle komme o Jeg svømmer HVIS det er varmt i vannet o Han begynte Å løpe o De reiste MED bussen som var rød
Konjunksjoner?
Konjunksjon er et bindeord.
De vanligste formene er:
o Sideordnende konjunksjoner (og, for, eller, men) forbinder enten ord eller setninger av samme type
o Underordnende konjunksjoner, også kalt subjunksjoner, forbinder leddsetninger med hovedsetninger (at, når, skjønt og så videre)
Vi har fem konjunksjoner som kan binde sammen like setninger:
o Og bruker vi når vi legger til mer informasjon.
Eksempel: Jeg er glad i deg, og jeg vet at du holder av meg.
o Men bruker vi når vi skal vise en motsetning.
Eksempel: Per fikk karakteren 3 på prøven, men det var han ikke fornøyd med.
o Eller bruker vi når vi har et valg.
Eksempel: Vil du ha kaffe, eller skal jeg hente litt surmelk?
o Så viser konsekvensen av noe, hva noe fører til.
Eksempel: Sykkelen punkterte, så han nådde ikke fram til første time.
o For bruker vi når vi skal fortelle årsaken til noe, for eksempel hvorfor noe skjer.
Eksempel: Jeg kommer ikke på korpsøving i dag, for Mona har lånt tubaen min.
Determinativer?
Bestemmerord (determinativer) er ord som bestemmer substantivet nærmere.
Eksempler: I mobiltelefonen min peker min ut én mobiltelefon blant mange slike telefoner, nemlig den som tilhører meg. I tre fotballer forteller tre hvor mange fotballer det er.
Vi har tre hovedtyper determinativer:
1. Eiendomsord (possessiv): Ord kan fortelle hvem som eier det vi snakker om: katten min, boka mi.
- Pekeord (demonstrativ): Ord kan peke på noe eller noen spesielle i teksten: dette treet, denne karen.
- Mengdeord (kvantorer): Ord som forteller om antall eller mengde av noe: grunntall (en, to, tre …) ubestemte artikler (en, ei, et) ingen, alle, hver …
Interjeksjoner?
En interjeksjon er en ytring som kan stå alene og samtidig gi mening.
Vi har flere typer interjeksjoner. Se eksemplene nedenfor: o Lydhermingsord (Pling! Voff!) o Utropsord (Hurra! Uff!) o Svarord (Ja, nei) o Hilsener (Hei! Hallo!)
Viktige forskjeller mellom ordklasser?
o Åpne klasser
o Inneholder svært mange ord, endringer
o Verb, substantiv, adjektiv, adverb og interjeksjoner
o Lukkete klasser
o Begrenset mengde ord, nesten ingen endringer
o Pronomen, determinativer (bestemmerord), preposisjoner, konjunksjoner og subjunksjoner
o Innholdsord
- Har et eget selvstendig betydningsinnhold
o Funksjonsord
o Har grammatiske funksjoner
o Bøyning/ikke bøying
