Nervesystem Flashcards
ÅRSAK APOPLEXIA CEREBRI
80-85 % skyldes blodpropp i blodårer til hjernen (trombe/embolus) - iskemisk hjerneslag, mens hjerneblødning er årsak i 10-15% av tilfellene - hemoragisk hjerneslag.
Dersom et blodkar går tett vil de hjernecellene blodkaret normalt forsyner med blod, gå til grunne, de mister sin oksygentilførsel - det oppstår et hjerneinfarkt. Ved en hjerneblødning er det en blodåre som sprekker, og de hjernecellene som skulle fått sin næring fra denne blodåren, skades og dør. Hjerneceller som dør, erstattes bare i liten grad av nye celler. Det er også begrenset i hvilken grad andre celler kan overta oppgavene til de cellene som er døde. Dette er årsaken til at hjerneskader i mange tilfeller fører til varige mén.
De ulike områdene i hjernen ivaretar forskjellige oppgaver, og symptomene som oppstår vil derfor avhenge av hvor i hjernen blodproppen eller blødningen sitter.
Flere faktorer øker risiko å utvikle hjerneslag:
Høyt blodtrykk (vanligste årsaken)
Tidligere gjennomgått slag eller drypp
Hjertesykdom, spesielt flimmer av forkammer (atrieflimmer)
Diabetestype 1ogtype 2
Aterosklerose(åreforkalkning)
Røyking
Høy kolesterol
HVA ER APOPLEXIA CEREBRI
Hjerneslag er plutselig innsettende tap av kroppsfunksjoner som skyldes en plutselig forstyrrelse av blodsirkulasjonen i hjernen.
Hjerneslag er en fellesbetegnelse for hjerteinfarkt og hjerneblødning.
Går symptomene tilbake ila mindre enn 24 timer kalles det TIA «drypp» - de fleste TIA varer under en time.
SYMP APOPLEXIA CEREBRI
Typisk for hjerneslag er at symptomene kommer raskt. 90% av alle slagpasienter har ett eller flere symptom:
PRATE - utydelig tale, leting av ord
SMILE - skjevt smil pga lammelse i ansiktsnerven (facialis-nerven)
LØFTE - klarer ikke løfte begge armer likt
(FAST - lammelse i fjes, lammelse i ansikt, språkvansker, talevansker.)
Dersom det foreligger ett eller flere symptom = ringe 113
Andre symptomer: lammelse, tap av hudfølelse, dobbeltsyn, uttalt svimmelhet.
Små blodpropper kan ramme områder i hjernen som ikke har noen merkbar funksjon og det kan oppstå «stumme» infarkter uten symptomer. Stumme infarkter finnes ofte tilfeldig ved bildeundersøkelse av hjernen medMR.
DIAGN APOPLEXIA CEREBRI
Sykehistorien er som regel nok til å stille diagnosen hjerneslag. Se PRATE - SMILE - LØFTE-symptomene over. Ennevrologisk undersøkelsemed vurdering av muskelaktivitet, reflekser med mer, kan si noe om hvor i hjernen skaden sitter og hvor alvorlig den er.
Ved mistanke om eller ved sikkert hjerneslag, anbefales alltid akutt innleggelse i sykehus hvor det straks etter innleggelse blir utført enCT undersøkelse av hjernen(røntgen). Denne undersøkelsen kan fastslå om det dreier seg om blødning eller blodpropp, eller eventuelt annen sykdom.
Grad av nevrologiske utfall og funksjonssvikt kartlegges ved hjelp av egne skjemaer.
Anamnese med kartlegging av eventuelle risikofaktorer (tidligere slag, hypertensjon, atrieflimmer)
Klinisk status, temp., BT, puls, respirasjonsfrekvens, orienterende nevrologisk status
Blodprøver:blodsukker, evt. CRP ved indikasjon
EKG
På sykehuset vil legen foreta en full medisinsk undersøkelse av hjerneslagpasienten. Det tasCTellerMRav hodet for å finne ut om det er hjerneinfarkt eller hjerneblødning. Hjerterytmen sjekkes ved hjelp avEKG, det tas ultralydundersøkelse av halsens hovedpulsårer, og det blir tatt blodprøver. Den videre behandlingen avhenger av om hjerneslaget er forårsaket av en blodpropp eller en blødning.
Klinisk undersøkelse: Vurdering av nevrologiske utfall.
CT av hjernen: Skiller mellom iskemisk hjerneslag og hjerneblødning.
MR av hjernen: Gir mer detaljert bilde av skadens omfang.
Blodprøver: Sjekk av blodsukker, koagulasjonsstatus og risikofaktorer.
EKG: For å oppdage atrieflimmer.
Ultralyd av halskarene (carotis): For å avdekke åreforkalkning.
BEHAND APOPLEXIA CEREBRI
Behandlingen av pasienter med hjerneslag starter allerede i ambulansen, med blant annet oksygen for å forhindre at deler av hjernen dør som følge av oksygenmangel på grunn av stans i blodtilførselen. For å bedre blodsirkulasjonen kan det også gis væske intravenøst.
Utfallene etter et hjerneslag avhenger av hvor i hjernen skaden er lokalisert, og hvor stort område som er skadet. Blodpropp eller blødning i venstre hjernehalvdel gir lammelser i høyre del av kroppen og omvendt fordi hjernenervene krysser hverandre rett under hjernen.
I dag finnes god behandling for hjerneinfarkter dersom pasienten kommer tidlig til sykehus. Behandlingsmulighetene er mindre for hjerneblødninger. Hjerneinfarkter kan innen et tidsvindu som i dag vanligvis regnes til 4,5 timer, behandles medtrombolyse, et blodproppoppløsende medikament. I mange tilfeller vil dette kunne gi en betydelig bedret prognose for pasienten. I økende grad gjennomføres også en mekanisk fjerning av blodproppen (trombektomi) ved hjelp av kateter/instrument somføres inn til blodproppen via blodårene.
Noen pasienter trenger behandling som er rettet mer direkte mot blodproppen. Dette kan bety at trombolysebehandlingen injiseres i blodåren nær blodproppen. Dette heter intraarteriell trombolytisk behandling. Et annet alternativ er å fjerne blodproppen fysisk med et instrument som føres inn i blodåren helt frem til blodproppen. Denne metoden egner seg for store blodpropper og må utføres så raskt som mulig.
Ved kontraindikasjoner for trombolyse (høy INR, nylig operert, nylig traume, fødsel < 10 døgn eller graviditet) kanmekanisk trombektomivære aktuell
Ved hjerneblødning kan man ikke fjerne årsaken. Pasientene blir grundig overvåket, og i unntakstilfeller kan det være nødvendig med operasjon.
Hvis slaget er forårsaket av en hjerneblødning, er det ofte nødvendig med en operasjon. Hensikten med operasjonen er å reparere det ødelagte blodkaret og fjerne blodansamlingen i hjernen.
Det er viktig å identifisere et hjerneslag som tidlig som mulig, i det pasienter som når behandling tidlig vil ha høyere sjanse til overlevelse og oppnå bedre rehabiliteringsresultat.
Det vanligste tromolytiske medikament eralteplase. Pasienter med emboliske slag frahjertetvil vanligvis fåantikoagulasjonsbehandling(DOAKs eller marevan), for å forebygge nye slag. Ettersom slik behandling vil kunne være livstruende ved hjerneblødninger, er det av avgjørende betydning at slik sykdom blir utelukket ved relevant billeddiagnostikk før behandling iverksettes.
Hjerneslagrehabilitering er behandling av hjerneslagsrammede for å hjelpe dem til å vende tilbake til normal livsførsel ved å gjenvinne og relære hverdagslige ferdigheter. Rehabiliteringen er tverrfaglig ved at et team fra ulike fagområder samarbeider for å hjelpe pasienten. Disse omfatter sykepleiere,fysioterapeuter,ergoterapeuter,logopederoglege. Rehabilitering skal starte første dag etter hjerneslaget.
Kontroll og behandling av vedvarendeforhøyet blodtrykkogkolesterolanbefales også.
PROGNOSE APOPLEXIA CEREBRI
Hjerneblødninger bærer med seg en høyere risiko for død og varig alvorlig invaliditet enn iskemisk hjerneslag.
Leveutsiktene er blitt bedret de siste årene, sannsynligvis mest på grunn av god akuttbehandling, og aktiv rehabilitering.
Hvis du har blitt rammet av hjerneslag én gang, er risikoen for nytt slag større enn hos andre som ikke har hatt slag. Rundt 25 prosent av alle slagpasienter får tilbakevendende hjerneslag (residiv slag) innen fem år etter det første.
Konsekvensene av et slag er avhengig av type slag, hvor raskt du får hjelp, hvilken behandling og rehabilitering du får og resultatet dette gir.
Prognosen er best hos unge mennesker, menn og personer uten andre helseplager.
HVA ER DEMENS
Demens er en fellesbenevnelse for flere typer hjernesykdommer som fører til en generell intellektuell svikt, glemsomhet, desorientering og sviktende dømmekraft. Man sier at personen har en kognitiv svikt. Den kognitive svikten påvirker personens evne til å fungere i dagliglivet. Demens er en kronisk og uhelbredelig tilstand.
Ulike typer demens:
- Degrenativ demens:
Alzheimers sykdom - hjerneceller i områder ved tinningslappen blir skaden og dør. Ca. 60% av personer med demens lider av Alzheimer. Sykdommen utvikler seg langsomt over mange år. Redusert hukommelse er første symptom hos mange. Andre symptomer: mangle evne til å føre samtale, problemer med praktiske oppgaver, noen blir passive, andre blir engstelige.
Lewy-legemedmens: opptrer ofte i 60-80 åra. Tre symptom kjennetegner: redusert hukommelse og intellektuelle problemer, synshallusinasjoner, motorisk langsom og stivhet i kroppen.
Frontoltemporal demens: opptrer ofte hos personer i 50-70 åra. Et kjennetegn er endret atferd og personlighet. Noen får ukritisk atferd, andre kan virke deprimerte. De fleste har vansker med aktiviteter, er passive og irritable. Etterhvert får de hukommelses- og språkvansker.
- Vaskulær demens:
Vaskulær demens: nest vanligste årsaken til demens og ca 10% har denne typen. Denne formen skyldes hjerneslag eller sykdommer i hjernens blodårer. Ved en CT undersøkelse kan områder i hjernenes være skadet pga svikt i blodtilførsel. Symptomer varierer fra hvor i hjernen skaden sitter. Man kan også se denne formen for demens hos eldre som ikke har fått god nok behandling for høyt blodtrykk eller diabetes. Pasienter med vaskulær demens blir vanligvis dårligere, fordi de enten får flere hjerneslag, eller fordi de rammes av Alzheimers sykdom i tillegg.
- Sekundær demens:
Alkoholassosiert demens er en tilstand som er vanskelig å definere. Ved et stort forbruk av alkohol vil hjernens funksjonsevne svekkes, og både generelle intellektuelle evner og hukommelsesevnen blir dårligere. Men, den best kjente årsaken til demens i forbindelse med høyt alkoholforbruk er knyttet til forbruk av vitamin B1 (tiamin). Ved stort alkoholinntak over tid og manglende ernæring brukes kroppens (hjernens) reserver av vitamin B1 opp. Dette fører igjen til blødninger i hjernen, nærmere bestemt i et området som heterthalamus, og demens oppstår.
ÅRSAK DEMENS
Demens opptrer hyppigst hos eldre over 65 år, men kan forekomme hos yngre mennesker. Det er vel 100 000 personer med demens i Norge.
SYMP DEMENS
Hva som er de første symptomene ved demenssykdom kan variere. De vanlige symptomer er:
Betydelig glemsomhet, særlig for nye hendelser
Problemer med å utføre oppgaver man tidligere har mestret
Språkproblemer
Desorientering for tid og sted, særlig på nye steder
Svekket dømmekraft
Vansker med abstrakt tenkning
Forandring av atferd og sosial tilbaketrekking
Flatere stemningsleie, bryr seg ikke så mye som tidligere
Feilplassering av gjenstander
DIAG DEMENS
I de fleste tilfeller vil fastlegen foreta utredningen for demens, og henviser til videre undersøkelser og utredning når det er behov for det.
Ved en demensutredning blir personens helsetilstand og mentale og praktiske ferdigheter undersøkt. Noe av det som testes i utredningen er evnen til å:
orientere seg for tid, sted og situasjon
lære nye ting
huske nære og fjerne hendelser
forstå det som blir sagt og til å uttrykke seg forståelig
utføre praktiske handlinger
I tillegg til grundig undersøkelse hos fastlegen, skal det tas røntgenbilde av hjernen din (CT-undersøkelse/MR-undersøkelse). Samtale med pårørende er også en viktig del av utredningsprosessen.
I kommuner med hukommelsesteam eller demensteam bidrar teamet ofte i utredningen ved å kartlegge funksjonsnivå, hjemmeforhold og eventuelle hjelpebehov.
Det er ikke alltid demensdiagnosen kan stilles med en gang, og som regel må det flere legekonsultasjoner til. Hvis fastlegen er i tvil, henviser legen til utredning i spesialisthelsetjenesten, gjerne ved geriatrisk eller alderspsykiatrisk avdeling.
BEHAND DEMENS
Det finnes foreløpig ingen kur mot demens, men enkelte medisiner kan lindre noen av symptomene.
Det finnes to grupper medisiner som kan bedre noen av symptomene hos en del av pasientene med Alzheimers demens. Mest brukt er såkalte kolinesterasehemmere (donepezil, rivastigmin og galantamin). Et alternativ er NMDA-reseptor antagonisten memantin (NMDA = N-methyl-D-aspartat). Kolinesterasehemmerne er godkjent for behandling hos pasienter med mild til moderat Alzheimers demens, mens memantin er godkjent ved moderat til alvorlig Alzheimers demens. Men disse gir kun en beskjeden effekt. Det er vanlig å bruke disse medisinene i noen måneder, før man vurderer om den enkelte pasient har nytte av behandlingen eller ikke og evt. avslutter behandling/justerer doseringen pga. evt bivirkninger. Noen ganger kan det være nødvendig å bruke medisiner som demper uro og forvirring.
Hensikten med behandlingen er å skape trygghet og best mulig livskvalitet for pasienter og pårørende. Foreligger det årsaker til sykdommen som det er mulig å behandle, skal behandling vurderes. Det er viktig at den syke holdes i aktivitet, både fysisk og psykisk. Det bør legges til rette for trening og stimulering av intellektuelle funksjoner i den grad dette er mulig. Isolasjon og passivitet bør unngås.
Viktigere enn medikamenter er det å lage gode rutiner i hverdagen, samt få på plass miljø- og støttetiltak for pasienter med demens. God informasjon til pasient og pårørende er viktig. Etter hvert vil de fleste få behov for hjemmebaserte tjenester som hjemmesykepleie, hjemmehjelp, ergoterapi, fysioterapi, støttekontakt etc. Det kan være behov for avlastningstiltak som dagsenter, deltids- eller heltidsplass i institusjon.
PROGNOSE DEMENS
Tilstanden vil gradvis bli verre, vanligvis i løpet av 2 til 10 år. Etter hvert svekkes også immunapparatet og mange blir plaget med infeksjoner, særliglungebetennelser. Forventet levetid er betydelig redusert hos en pasient som har demens.
HVA ER DELIRIUM
Delirium betyr akutt forvirring.
Delirium er en forvirrelsestilstand som kan oppstå hos syke mennesker, særlig eldre med generelt svekket helse, når de får en akutt sykdom, feks. lungebetennelse, på toppen av dette. Tilstanden inntrer ila noen timer/dager.
Tilstanden kan utløses på grunn av en akutt sykdom, på grunn av et legemiddel, eller ved plutselig avhold fraalkoholhos en person som har misbrukt store mengder alkohol daglig. Ved alkoholabstinens kalles tilstanden fordelirium tremens.
Delirium acutum er en særlig form for delirium som opptrer akutt med forvirring, sterk uro, høy feber og ofte kramperykninger. Ubehandlet kan tilstanden være dødelig. Årsakene kan blant annet være alvorlige infeksjoner, somsepsis, ogschizofrenelidelser.
DIAGN DELIRIUM
Ved mistanke om delirium skal det alltid igangsettes utredning for å finne årsaken.
Delirium er en betydelig økonomisk byrde for samfunnet, blant annet på grunn av lengre sykehusopphold og økt risiko for institusjonsinnleggelse. Likevel overses tilstanden ofte, delvis på grunn av manglende kunnskap blant helsepersonell og forveksling med demens.
Sykepleiere spiller en sentral rolle i å identifisere delirium gjennom kontinuerlige observasjoner av pasientens kognitive tilstand. Verktøy som Confusion Assessment Method (CAM) og 4 A’s Test (4AT) kan strukturere observasjonene og bidra til tidlig identifisering. CAM vurderer akutt forandring i kognitiv status, fluktuasjon, redusert oppmerksomhet og endret bevissthetsnivå, mens 4AT fokuserer på årvåkenhet, mental vurdering, oppmerksomhet og akutte endringer.
Bruk av validerte verktøy kan imidlertid styrke systematiske observasjoner og tidlig oppdagelse av delirium.
SYMP DELIRIUM
Delirium opptrer oftest plutselig, men det kan også ta timer eller dager fra den utløsende årsaken inntrer til pasienten blir forvirret. Det mest typiske for delirium, og som skiller denne tilstanden fra demens, er raskt inntreden av redusertbevissthetog at bevissthetsnivået endrer seg i løpet av døgnet. Oftest er bevissthetsnivået mest redusert om kvelden og natten.
Andre symptomer er reduserthukommelseogdesorienteringfor tid og sted. Disse symptomene gjør at delirium kan ligne demens.Synshallusinasjonerer vanlig, og disse er ofte kombinert medvrangforestillinger.
Søvnrytmener vanligvis forstyrret, og mange får for lite søvn i løpet av døgnet. Noen er urolige og beveger seg mye og umotivert, for eksempel kan de forstyrre medpasienter på sykehus. Andre ligger helt stille og reagerer lite påstimulifra omverden. Det fins de som veksler mellom perioder med mye og lite aktivitet. Pasienten er ofte engstelig.
BEHAN DELIRIUM
.Behandlingen må rette seg mot den eller de utløsende årsakene. Derfor er det viktig med nøye og omfattende undersøkelser for å finne den eller de utløsende årsakene.
Andre viktige tiltak er å:
redusere antall legemidler pasienten bruker i noen dager
bedre kroppens likevekt gjennom å passe på salt- ogvæskebalansen
behandlefeber
sørge for tilstrekkelig næringsinntak
gi stadig tilsyn med tiltak som kan bedre pasientens orienteringsevne, for eksempel ved å fortelle pasienten flere ganger om dagen hvilken dag det er, hvilken måned, hvor vedkommende befinner seg, hvem som har vært på besøk, og hva som har skjedd i forbindelse med sykdomsforløpet
Ved betydelig redusert søvn kansovemedisinvære gunstig. Plagsomme hallusinasjoner og vrangforestillinger kan bli behandlet med etantipsykotisklegemiddel i noen dager.
ÅRSAK DELIRIUM
Delirium er vanligst hos gamle og skrøpelige mennesker, og hos mennesker med en demens. For eksempel kan man hos eldre personer medhoftebruddse delirium hos opptil 40 prosent, og vedhjerneslager tilstanden nesten like hyppig.
Ved delirium skiller man mellom risikofaktorer og utløsende faktorer.
Risikofaktorer - De viktigste risikofaktorene for delirium er:
høy alder
bruk av mange legemidler medantikolinergeffekt
demens
høy grad av skrøpelighet og nedsatt syn og hørsel
Utløsende faktorer - Utløsende faktorer kan være en hel rekke sykdommer som forstyrrer kroppens likevekt ellerhomeostase. Vanligste årsaker er sykdommer og skader som på en eller annen måte fører til athjernenfår mindreoksygen. Noen vanlige årsaker er:
anemi(blodmangel)
blødninger
hjertesvikt
lungesvikt
plutselig fall iblodtrykk
infeksjonssykdom
forgiftninger
rusmidler
bivirkningerav legemidler med antikolinerg effekt
feber
stoffskifteforandringer
operasjoner
skader
Hos sykehuspasienter kan delirium oppstå ved alvorlige skader,respiratorbehandlingog i forløpet etter store operasjoner fordi flere utløsende faktorer virker sammen og hjernen blir overbelastet.
Barn har også økt risiko for å utvikle delirium ved sykdom eller bruk av legemidler, spesielt på grunn av høy feber (såkalt feberdelirium). Hos barn ser man at tilstanden går fort over, mens den hos eldre mennesker kan vedvare om man ikke raskt finner og behandler den eller de utløsende årsakene.
PROGN DELIRIUM
Hvis man får behandlet årsaken som ligger til grunn, vil de fleste bli helt bra og uten varig skade. Hos enkelte kan imidlertid noen av symptomene henge igjen over uker og måneder, selv om det er sjeldent.
Hos noen eldre har man oppdaget at delirium kan være en utløsende årsak til demens. Dette kan mest sannsynlig forklares ved at disse personene har hatt en begynnende demenssykdom som man ikke har klart å diagnostisere før delirium ble utløst.
Forebygging: Blant mulige behandlinger for delirium er det sterkest støtte for tiltak som reduserer at delirium oppstår. Det gjelder tiltak for å bedre søvn, syn og hørsel, bedre mobilitet og sørge for at personen drikker tilstrekkelig, det vil si motvirke dehydrering (uttørring).
Delirium er sterkt assosiert med dårlig prognose. Det er 10 ganger forhøyet risiko for død, og 3-5 ganger forhøyet risiko for å pådra seg komplikasjoner i sykehus, lengre opphold i sykehus og større behov for sykehjem.
HVA ER PARKINSON SYKDOM
Parkinsons sykdom er en sykdom som blant annet påvirkerhjernensevne til å styrebevegelser. Det skyldes at celler i hjernen i et lite og avgrenset område i hjernen (substantia nigra) som er med å styre bevegelser, blir ødelagte. Ødeleggelsen går særlig ut over de cellene som skiller ut stoffet dopamin. Mangel på dette stoffet fører til plager som langsom og treg bevegelighet, økt grad av stivhet i armer og bein, og skjelving i hvile. Slik skjelving rammer i særlig grad hendene.Sykdommen erkroniskog utvikler seg gradvis. De første symptomene kommer ofte snikende. Sykdommen ernevrodegenerativ, det vil si atnervecellergradvis ødelegges over tid.
ÅRSAK PARKINSON SYKDOM
Om lag 10000 personer i Norge har parkinons sykdom. Menn rammes oftere enn kvinner. Riskoen for sykdommen øker med alderen.
Årsaken til Parkinsons sykdom er ikke nøyaktig kjent. Sannsynligvis handler det om en medfødt sårbarhet og miljøfaktorer. Kun en liten andel er rent arvelige.
Parkinsons sykdom kjennetegnes ved at hjerneceller i et lite og avgrenset område i hjernestammen gradvis blir ødelagt. Dette området kalles den svarte substans (substantia nigra).
Ødeleggelsen går utover de cellene som produserer dopamin. Dopamin er et signalstoff som er viktig for å opprettholde normale bevegelser. Sykdommen rammer i tillegg andre deler av hjernen, spesielt når du har hatt sykdommen lenge. Dette forklarer hvorfor mange utvikler ulike ikke-motoriske symptomer.
SYMP PARKINSON SYKDOM
Parkinsons sykdom er en kronisk nevrologisk sykdom som fører til at kroppen gradvis mister evnen til å bevege seg normalt.
Typiske motoriske symptomer er:
langsomme bevegelser
skjelving
stivhet i muskler
I tillegg er ikke-motoriske symptomer vanlige. Eksempler kan være:
at søvnen blir påvirket
treg mage
problemer med vannlating
psykiske plager
smerter
Sykdommen er karakterisert ved tilstedeværelse av minst to av disse tre kjernesymptomene:
nedsatt evne til å starte og gjennomføre viljestyrte bevegelser (hypokinesi),
en spesiell form for muskelstivhet (rigiditet) og
skjelving (tremor) som er mest uttalt når kroppen er i hvile.
DIAGN PARKINSON SYKDOM
De karakteristiske symptomene og funnene ved ennevrologisk undersøkelseer vanligvis nok til å stille diagnosen, men det kan i tidlige stadier være vanskelig å stille diagnose, blant annet fordi også andre sykdommer kan gi lignende plager.
I Norge er det anbefalt at en pasient med mistanke om Parkinsons sykdom blir henvist til spesialist i nervesykdommer (nevrolog), for å få bekreftet og stilt diagnosen.
MR-undersøkelseav hjernen gjøres først og fremst for å utelukke andre årsaker. Nyere metoder for undersøkelser av dopamin i hjernen ved hjelp avpositronemisjonstomografi(PET) ogSPECTkan i enkelte tilfeller brukes til å påvise sykdomsforandringer på et tidlig tidspunkt. Hjerne-SPECT kan brukes til å skille mellom parkinsonisme ogessensiell tremorettersom en normal undersøkelse nærmest utelukker Parkinsons sykdom.
Ved ytterligere usikkerhet rundt diagnosen kan man gjennomføre en legemiddeltest. God levodopa-respons (se under om levodopa) angis når tilførsel av legemiddelet gir bedring av symptomene.
BEHAN PARKINSON SYKDOM
Fysioterapiog selvtrening er av stor betydning, både for å sikre best mulig motorisk funksjon, og for å forebyggefallhos pasienter med langtkommet sykdom.
Det finnes ingen legemidler som kan stoppe eller effektivt bremse sykdomsutviklingen, men en rekke ulike legemidler brukes til å bedre symptomene.
Legemidler som brukes til behandling ved Parkinsons sykdom har til formål å øke dopamin i hjernen, fordi det antageligvis er dopamin som er hovedårsaken til symptomene. Dette kan gjøres ved å:
1) Tilføre dopamin
-Ettersom dopamin ikke kan passere over blod-hjerne-barrieren, gis stoffetlevodopa(l-dopa) som kan passere, og i hjernen blir det omdannet til dopamin. En utfordring er at levodopa raskt brytes nedperifert, før det rekker å komme seg til hjernen. Derfor har det blitt utviklet et stoff, karbidopa (dekarboksylasehemmer) som skal hindre at levodopa omdannes til dopamin før legemidlet når hjernen. Disse to stoffene gis alltid sammen, som ett legemiddel. Dette fører til at mer levodopa kan krysse blod-hjernebarrieren og man får færrebivirkningerperifert.
-Samtidig kan den økte dopaminmengden i hjernen medførebivirkninger, blant annethallusinasjoner. Det er derfor nødvendig med god oppfølging. Langvarig behandling med levodopa er også blitt satt i sammenheng med økt forekomst av svingninger i symptomene der pasienten flere ganger om dagen varierer fra å være stiv og ubevegelig (motorisk «off») til godt bevegelig («on»), ofte også overbevegelig med opptreden av ufrivillige bevegelser (dyskinesier).
2) Hemmedegradering(nedbryting) av dopamin
-MAO-B er etenzymsom er viktig for nedbrytningen av dopamin.MAO-hemmerehindrer at enzymet MAO-B ødelegger dopamin og forlenger dopamins effekt i hjernen.
-COMT er et enzym som bryter ned dopamin. Ved å bruke COMT-hemmere hindres dette, og dopamin får forlenget effekt i hjernen. Legemidlet gis alltid sammen med levodopa.
3) Tilføre dopaminlignende substanser (dopaminagonister)
-Dopaminagonisterkan også brukes ved Parkinsons sykdom. Selv om dopaminfrigjørendenervecellerer borte, vil dopaminreseptorer fortsatt være til stede og fungere. Dopaminagonister stimulerer disse reseptorene og utøver samme effekt som dopamin.
-Dopaminreseptorene er ikke like effektive som levodopa, men har lengre virketid og gir derfor ikke samme tendens til motoriske svingninger («on-off»). Men dopaminagonistene kan gi mer bivirkninger enn levodopa, og et spesielt problem er at en del pasienter kan få redusertimpulskontroll.
Behandlingen av de ikke-motoriske symptomene er avhengig av hvilke symptomer pasienten har. Det kan dreie seg om behandling av hallusinasjoner, depresjon, ortostatisk hypotensjon, søvnvansker, vannlatingsproblemer, sikling og svelgvansker og smerter.
Avansert behandling mot Parkinsons sykdom omfatter gjentatte eller kontinuerlige injeksjoner av medisiner. Kontinuerlig tilførsel av flytende medisiner via en slange som ligger i magesekken (PEG-sonde) er et annet alternativ.
Ienkelte tilfeller kan det være aktuelt med hjernekirurgi. Ved dyp hjernestimulering (DBS) opereres det inn elektroder i hjernens basalganglier som kobles til en pacemaker.
PROGN PARKINSON SYKDOM
Prognosen for Parkinsons sykdom varierer fra person til person, men det er en progressiv nevrologisk sykdom som forverres over tid. Selv om sykdommen ikke er dødelig i seg selv, kan komplikasjoner knyttet til den påvirke livskvaliteten og forventet levetid.
