Kap 4: LANDFORMENE Flashcards
Hva er strandflatekyst og hvordan er det dannet?
Strandflaten er en brem av lavt land langs kysten fra Rogaland i sør til Finnmark i nord.
Strandflaten er utformet i fast fjell. Deler ligger under vann, og resten av strandflaten består av skjær, øyer, mindre fjell og lavtliggende land. Strandflaten ende ofte i bratte skråninger på innsiden, inn mot fastlandet.
Det er ikke én enkelt prosess som har dannet strandflatekysten. For ca. 200 millioner år siden, da Norge lå nærmere ekvator, la kjemisk forvitring noe av grunnlaget for strandflatekysten vi ser i dag. I det fuktige klimaet trengte forvitringen dypt ned i berggrunnen og gjorde den løs og lite motstandsdyktig mot ytre krefter. Senere har frostforvitring, bølger og isbreer formet strandflaten slik vi ser den idag.
Hvordan har vi fått fjell- og viddelandskap i Norge?
I silur (oldtiden) kolliderte Baltika og Laurentia og dannet den kaledonske fjellkjede, og ble samtidig sammensveiset til ett stort kontinent.
Ved inngangen til nytiden (tertiær) var det meste av den skandinaviske halvøya slitt ned til et slettelandskap.
I begynnelsen av nytiden (tertiær) ble det uro under jordskorpa i våre områder. Jordskorpa sprakk opp og Baltika og Laurentia skilte lag, og Nord-Atlanteren åpnet seg. Da kontinentet sprakk opp, ble den skandinaviske landblokken med slettelandskapet hevet og stilt på skrå (=den tertiære landhevingen). Det førte til at de høyeste delene av landoverflaten ble liggende langt mot vest. Hevingen skjedde i flere omganger gjennom nytiden og la grunnlaget for mange av våre kjente fjellområder.
Langs vestkysten ble det bratt ned til havet da landet hevet, mens på østsiden skrånet landoverflaten slakere nedover. Slettelandskapet som hadde ligget på havnivå, ble en høyfjellsvidde, et viddelandskap (de største finnes på østsiden).
Hva er “raet”?
Etter at innlandsisen var på sitt største for ca. 20 000 år siden, ble klimaet gradvis varmere. Klimaforbedringene ble imidlertid avbrutt av perioder med kaldere klima. Siste gangen det skjedde, var for 10 500-11 000 år siden. Da rykket brefronten fram og skjøv foran seg en stor endemorene, som vi i dag kan følge kysten rundt. I Østfold og Vestfold kalles endemorenen «raet».
(Da breen rykket fram, lå mye av det lave landet vi ser langs kysten i dag, fortsatt under vann. landoverflaten var presset ned under tyngden av innlandsisen, og brefronten sto ut i havet. Raet ble derfor skjøvet opp på datidens havbunn.)
Hva er en canyon?
En canyon er en landform dannet elveerosjon.
Der elevene graver seg ned i fast fjell, blir dalene fote trange med bratte dalsider og «smal» dalbunn. Dersom dalsidene blir stupbratte, kaller vi elvedalen canyon (eller elvegjel).
Hva danner det alpine landskapet?
Det er botnbreer som danner det alpine landskapet.
Når botnbreer graver seg inn i et fjellmassiv fra flere sider samtidig, blir det til slutt bare stående igjen isolerte, spisse tinder og smale egger.
Gjør rede for U-daler og hvordan de dannes
Isstrømmene fulgte breoverflatens helning ut fra isskillet. Der isstrømmene fulgte elvedalene fra tertiærperioden, ble erosjonen sterkest. I dalene var både isens hastighet og tykkelse størst. På fjellviddene mellom dalene var ikke isen like tykk, den beveget seg saktere og eroderte mindre. For hver ny istid ble dalene derfor dypere og dypere. Da landet var nediset, fylte isen hele dalen, og isstrømmene eroderte både i dalbunner og i dalsider. Isen kuttet svinger i elvedaler som var dannet før istidene, og gjorde dem rettere. Resultatet ble U-daler med bratte dalsider og flat dalbunn.
Gjør rede for ulike bretyper
- Botnbreer er den minste. Den ligger i en forsenkning i fjellsiden som vi kaller en botn. Botnbreer ligger oftest på lé- og skyggesiden av fjellene, for der samler snøen seg, og sola kommer ikke så lett ti.
- Dalbreen er større og fyller hele dalbunnen. Den er ofte utløper fra platåbreen.
- Platåbreen dekker hele fjellområder og beveger seg dit isoverflaten heller. De norske platåbreene kan være flere hundre meter tykke.
- Innlandsisen er den største av bretypene. Den dekker et helt kontinent, slik vi ser det på Grønland og Antarktis i dag. Innlandsisen i Antarktis er på det meste ca. 4700 meter tykk. Når breisen møter havet, kan det løsne små og store fjell. Vi sier at breen kalver.
Gjør rede for V-daler
En V-dal er en landform dannet elveerosjon.
Daler som er gravd ut av elver, får ofte en V-from, vi kaller dem V-daler. V-dalene vi ser i fast fjell i dag, må være dannet i isfrie perioder, før eller mellom istidene, og har unngått senere iserosjon. Elvene kan ikke ha gravd ut dalene i den korte tiden etter siste tid.
Hva er hengende daler og hvordan dannes de?
I et erodert landskap kommer ofte sidedalene ut oppe i dalsiden på hoveddalen. Det er fordi breerosjon var størst i hoveddalen, i og med at breen der var tykkest og ishastigheten størst. I sidedalene var breens erosjonskraft mindre, og de ble derfor ikke like dype. Slike sidedaler kaller vi hengende daler.
Hvordan oppstår et kvikkleireskred?
Leiravsetningene under marin grense kan være flere hundre meter tykke. Øverst består avsetningene av en fast tørrskorpe, men under tørrskorpa kan leira ha andre egenskaper. Leiras oppbygning her er som et korthus der mineralflakene står kant mot flate. Fordi leira er avsatt i havet så inneholder den salt. Saltet gjør at det kan oppstå elektriske krefter som binder leira sammen.
Når leiravsetningene kommer opp fra havet, har regnvann og grunnvann vasket ut mye av saltet, og når saltet blir borte blir leira ustabil og sårbar for ytre påvirkninger. Da kalles den kvikkleire.
Dersom den blir “forstyrret”, kan “korthuset” bryte sammen. Det fører til alt leira blir flytende, og det kan utvikle seg et kvikkleireskred.
Hva er et leirbakkelandskap/ravine landskap?
Da landet hevet seg (etter siste istid), ble leiravsetninger som opprinnelig var avsatt i havet, tørt land. Avsetningene ble utsatt fro erosjon straks de dukket opp av havet. Elver og bekker gravde et nettverk av små og store V-formede daler i leira. Et slikt landskap kaller vi leirbakkelandskap, eller ravine landskap (ravine= bekkedal).
Hva er en elvevifte?
Elvene avsetter løsmasser der vannhastigheten avtar, for eksempel der bratte sideelver kommer ned i den flate dalbunnen i hoveddalen. Stein og grus blir liggende igjen i elveløpet, og etter hvert deler elva seg i nye løp. Dette skjer igjen og igjen og avsetningene får en vifteform. Vi kaller den en elvevifte.
Hva er frostforvitring?
Når vann stiger ned i sprekker i fjellet, fryser det og sprekkene utvider seg. Isen som da dannes, kan sprenge løs deler av fjellet, og det kan oppstå steinsprang.
Hva er meanderløp og kroksjøer?
En elv som renner i sand eller leire, vil erodere i yttersvinger og avsette materiale i innersvinger. Det dannes det er meanderløp. Det gjør at svingene blir krappere. Noen svinger i elveløpet kan bli så krappe at elva etter hvert finner en snarvei. Det som tidligere var en krapp sving i elveløpet, blir da liggende utenfor elva, som en kroksjø.
Gjør rede for noen kysttyper.
Fjordkyst: Innenfor strandflaten ligger fjordkysten. Fjordene er drukne daler. I Norge: fra Mandal i sør til Kirkenes i nord
Skjærgårdskyst: På Sørlandet og i ytre Oslo dukket et småkupert viddelandskap ned i havet og dannet skjærgårdskyst. Det består av øyer, holmer og skjær som er atskilt av smale sund. Øyene her er flatere og fjellene ikke like bratte inn mot fastlandet som ved strandflatekysten.
Næringskyst: I Finnmark når viddelandskapet helt ut til kysten og ender i en bratt skråning (næring)
Løsmassekyst: På Jæren og Lista består kysten av moreneavsetninger. Resultatet er løsmassekyst. Der bølgene har erodert moreneavsetningene, er det dannet rullesteinsstrender. Strandvoller og sanddyner preger landskapet.
