Straffeprosess Flashcards
Ibrahim mfl. mot UK
- EMK artikkel 6
- bevis, avhør
Saken gjaldt tre somaliske statsborgere og én britisk statsborger som var født i Somalia. De forsøkte å detonere flere bomber i Londons undergrunn, men disse detonerte ikke.
De tre somaliske borgerne ble stilt til avhør uten at det var en forsvarer tilstede.
Den fjerde klageren ble også tatt inn for sikkerhetsavhør – i utgangspunktet som vitne, og dermed uten rettslig bistand. Underveis i forklaringen ble det klart for politiet at han sto i fare for å inkriminere seg selv, og at han burde bli informert om retten til rettslig bistand og å nekte å forklare seg. De ble likevel beordret til å fortsette intervjuene med ham som vitne. Etter en stund ble han arrestert og siktet. Klageren ble dømt til fengsel for å ha medvirket til handlingene
Vedrørende saken mot de tre første domfelte, fant flertallet at det var ok å begrense de tre mistenktes rett til advokat ved første politiavhør. Dette var fordi det var nødvendig av hensyn til muligheten for at nye bomber kunne gå av, og man måtte derfor las hensynet til å sikre menneskeliv gå foran. De operative hensyn måtte således prioriteres.
Vedrørende fjerdemann godtok EMD myndighetenes forklaring om at man opprinnelig ikke oppfattet fjerdemann som mistenkt før underveis i avhøret. Retten fant at klageren burde blitt informert om sine rettigheter på dette tidspunkt, og klageren var således villedet om sine prosessuelle rettigheter. Saken hans var følgelig ikke rettferdig.
Rt-1999-1269 (fengselsbetjent)
- politiprovokasjon
- bevisinnhenting
- selvinkriminering
Saken gjaldt domfellelse av en fengselsbetjent som planla å hjelpe en innsatt med å rømme. Påtalemyndigheten hadde benyttet en svært utradisjonell metode for å felle fengselsbetjenten, blant annet ved å fremprovosere en ny rømning, og ved å utgi seg for å være medhjelpere til denne rømningen. Det var blant annet brukt skjult mikrofon og båndopptaker. Det oppstod spørsmål om vernet til selvinkriminering og spørsmålet om fremgangsmåten politiet benyttet til å innhente var ulovlig.
Inkriminering:
Fordi tiltalte ikke hadde innledet til rømningen selv uttalte HR at politiet ved den fremgangsmåte som ble benyttet, ikke i tilstrekkelig grad respekterte tiltaltes rett til å forholde seg taus.
Bruk av ulovlig ervervede bevis:
HR uttaler: ved vurderingen av om et ulovlig ervervet bevis skal tillates ført, må det blant annet legges vekt på om føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av det rettsbrudd som ble begått ved ervervet av beviset.
I tilfeller hvor føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, må beviset normalt nektes ført. I andre tilfeller må spørsmålet bero på en interesseavveining. Ved denne avveiningen må det blant annet legges vekt på grovheten av den krenkelse som ble begått ved ervervet av beviset, om den som satt med beviset pliktet å forklare seg eller utlevere dette, hvor alvorlig eller viktig saken er, og bevisverdien av beviset, se f.eks. Rt-1991-616 og Rt-1997-795
Rt-2005-1353
Rimelig tvil-dommen
Er beviskravet oppfylt selv om man ser flere usikre bevis i sammenheng? Svaret er ja, det kan være tvil knyttet til enkeltbevisene, men det er det samlede resultatet som er avgjørende. Resultatet må tilsi at det må være bevist utover enhver rimelig tvil.
Dommen stadfester dette utgangspunktet
HR-2016-169
(Forsettliguaktsomtdrapsdommen)
- samme straffbare forhold
- forholdet mellom tiltalebeslutnning og dom
HR la til grunn i denne dommen at forskjeller i skyldkrav og strafferamme ikke er tilstrekkelig til å begrunne at det dreier seg om ulike straffbare forhold når det dreier seg om samme faktiske handling og bestemmelsene beskytter samme interesse. Den konkrete saken gjaldt hvorvidt forsettlig drap var samme straffbare forhold som uaktsomt drap
Rt-2009-1526
(Forsøk på dobbeldrap)
- utilbørlig ervervet bevis
- ulovlig ervervet bevis
Saken gjaldt en domfellelse for to drapsforsøk. Et av de sentrale bevisene i saken var et lydopptak av samtalen mellom den tiltalte, en annen person og en prest. Et av de sentrale spørsmålene i saken var om lydopptaket var et utilbørlig ervervet bevis som måtte avskjæres.
Samtalen som fant sted var initiert av presten og formålet var å forsone to gjengledere. Forsvareren til mannen hevdet at beviset var utilbørlig ervervet ettersom presten hadde taushetsplikt i medhold av strpl. § 119. HR kom likevel til at taushetsplikten ikke omfattet samtalen mellom gjenglederne fordi den ikke “smittet over” på de to andre. Beviset var derfor ikke ulovlig ervervet.
Samtalen, som var forutsatt å være en konfidensiell samtale med prest til stede ble imidlertid tatt opp av den ene gjenglederen - uten at de to andre var klar over dette. Dette tilsa at det var grunn vurdere om denne måten å fremskaffe bevis på var utilbørlig.
HR innleder drøftelsen med generelle betrakninger om normen for bruk av utilbørlig ervervede bevis. I denne sammenheng nevnes det at reglene om bruk av slike bevis er utviklet gjennom rettspraksis. Det henvises til tvl. § 22-7 om tilsvarende bestemmelse for sivilprosessen, og at denne gir uttrykk for den tilsvarende reglen i str.prosessen. Avveining blir imidlertid ulik pga de ulike hensynene som gjør seg gjeldende.
Den konkrete avveining beror på en vurdering av krenkelsen sett opp mot hensynet til å få en fullstendig opplyst og materielt riktig sak.
Bruk av taleopptak var illojalt, særlig når presten understreket at samtalen skulle være fortrolig og underlagt taushetsplikt. Den som tar opp kan styre samtalen i sin retning, og slik gi et uriktig inntrykk av realiteten. Videre kan taleopptaket manipuleres. Disse forholdene trakk i den ene retningen.
At det var tale om en meget kriminell handling der behovet for materielt riktig dom var tungtveiende tilsa at beviset likevel måtte kunne føres i saken mot tiltalte.
Ibrahim mfl. mot UK
- EMK artikkel 6
- bevis, avhør
Tre klagere var nektet å ha forsvarer
viktig pga brødliste
Rt-1999-1269 (fengselsbetjent)
- politiprovokasjon
- bevisinnhenting
- selvinkriminering
Saken gjaldt domfellelse av en fengselsbetjent som planla å hjelpe en innsatt med å rømme. Påtalemyndigheten hadde benyttet en svært utradisjonell metode for å felle fengselsbetjenten, blant annet ved å fremprovosere en ny rømning, og ved å utgi seg for å være medhjelpere til denne rømningen. Det var blant annet brukt skjult mikrofon og båndopptaker. Det oppstod spørsmål om vernet til selvinkriminering og spørsmålet om fremgangsmåten politiet benyttet til å innhente var ulovlig.
Inkriminering:
Fordi tiltalte ikke hadde innledet til rømningen selv uttalte HR at politiet ved den fremgangsmåte som ble benyttet, ikke i tilstrekkelig grad respekterte tiltaltes rett til å forholde seg taus.
Bruk av ulovlig ervervede bevis:
HR uttaler: ved vurderingen av om et ulovlig ervervet bevis skal tillates ført, må det blant annet legges vekt på om føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av det rettsbrudd som ble begått ved ervervet av beviset.
I tilfeller hvor føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, må beviset normalt nektes ført. I andre tilfeller må spørsmålet bero på en interesseavveining. Ved denne avveiningen må det blant annet legges vekt på grovheten av den krenkelse som ble begått ved ervervet av beviset, om den som satt med beviset pliktet å forklare seg eller utlevere dette, hvor alvorlig eller viktig saken er, og bevisverdien av beviset, se f.eks. Rt-1991-616 og Rt-1997-795
Rt-2011-172 (voldtektdommen) - samme straffbare forhold - forholdet mellom tiltalebeslutning og dom - Rettskraft
I Rt-2011-172 ble en person dømt for voldtekt, brudd på våpenloven og kroppsskade. HR måtte ved anken ta stilling til det kunne avsies dom for kroppskrenkelse eller kroppsskade når tiltalen gikk ut på forsøk på voldtekt. Ved behandlingen av saken uttalte HR at for at de skulle kunne dømme etter en annen straffebestemmelsen enn den som ble angitt i tiltalen måtte det stilles krav om at bestemmelsen ikke hadde en vesentlig annen rettslig karakter enn den bestemmelsen som er angitt i tiltalen.
Dette spørsmålet måtte bero på en konkret helhetsvurdering hvor en la vekt på følgende momenter:
- om straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser
- de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsene
- stor forskjell på strafferamme
Helt konkret i saken uttalte HR at selv om gjerningsbeskrivelsen for voldtekt i betydelig grad skilte seg fra beskrivelsen om kroppsskade og kroppskrenkelse så var de ikke vesensforskjellige. Dette var fordi de rammet ulike former for fysiske angrep på person, og alle tok sikte på å beskytte den legemlige integritet. Hadde imidlertid ikke vært mulig motsatt vei, altså vold til voldtekt, fordi voldtekt inneholder ett ekstra element enn selve volden alene.
HR legger også til grunn i dommen at det bare er den faktiske siden, og ikke den rettslige siden som vår relevans ved vurdering av hva som anses som rettskraftig avgjort i sak 1 vs sak 2
Rt-2003-1814
(promillekjøring)
- avhør
- selvinkriminering
Saken gjaldt avskjæring av bevis i en straffesak. Den mistenkte ble avhørt av politiet på grunn av mistanke om promillekjøring. Politiet orienterte ikke den mistenkte om sin rett til å holde seg taus. Et av de sentrale spørsmålene var om dette var nødvendig. Rettslig grunnlag for å ikke måtte trenge å forklare seg følger av § 232. Forutsetningen er at man er i en avhørssituasjon. Et av de sentrale vurderingstemaene for HR var derfor hvor skillet mellom avhør og innledende samtale gikk.
Selv om vedkommende ikke var orientert om sin rett til å forholde seg taus foretok HR en konkret helhetsvurdering om rettergangen var rettferdig, jf. EMK art 6. Dette i samsvar med nyere retningslinjer fra EMD. Ettersom dette kun var en formell feil (og ikke i et ordinært politiavhør) burde bevisene vært tillatt ført (og ikke avskjært som de ble i tingretten). Lagmannsrettens opphevelse av tingrettens frifinnende dom ble derfor oppretthold av HR.
Merk at denne skiller seg fra Orienteringsplitkdommen fra 2008:
Rene formelle feil: helhetvurdering, normalt tillatt ført
Rt-2008-657
(Orienteringspliktsdommen)
- bevisforbud
- selvinkriminering
Orienteringsplikten innebærer at vedkommende skal opplyses om hva saken mot ham gjelder og videre at han ikke har plikt til forklare seg, se strpl. § 232. Dommen illustrerer at brudd på orienteringsplikten overfor vitner normalt vil lede til et bevisforbud (men ikke alltid)
Konkret i saken var spørsmålet om det var en saksbehandlingsfeil å tillate opplesning av politiavhør gitt av tiltaltes samboer. Samboeren var ikke orientert om at hun ikke hadde plikt til å forklare seg. HR kom til at dette ikke innebar et brudd, ettersom beskyttelsen for nærstående til å ikke forklare seg ikke var myntet på å beskytte en tiltalt.
Rt-2014-1292 (Taushetdommen)
- Selvinkriminering og taushet
- uskyldspresumsjonen
Saken gjaldt domfellelse ved promillekjøring. Siktede hevdet at det ikke var han som hadde kjørt bilen, men ønsket heller ikke å forklare seg om hvem sjåføren var.
Spørsmålet var om siktedes taushet kunne vektlegges for å tale imot ham. HR sluttet seg til praksis fra EMD hvor det fremkommer at siktedes taushet ikke kan være eneste eller avgjørende grunnlag for en domfellelse. Taushet kunne imidlertid vektlegges dersom det var omstendigheter som klart ga foranledning for siktede til å uttale seg om forholdet.
Konkret: Dommen ble opphevet ettersom lagmannsretten hadde lagt avgjørende vekt på siktedes taushet - dette var ikke forenlig med uskyldspresumsjonen og ledet derfor til opphevelse.
Bykov mot Russland
- EMK artikkel 6
- bevis, avhør
- selvinkriminering
Saken gjaldt bruk av et skjult lydopptak av en samtale. EMD uttaler at EMK i utgangspunktet ikke regulerer adgangen til føre ulovlig eller utilbørlig ervervede bevis. Bruken av slike bevis vil i stedet inngå i totalvurderingen av om rettergangen har vært rettferdig. Konkret i saken kom EMD til at bruken ikke var i strid med EMK artikkel 6.
Dommen illustrerer også at vernet mot tvungen selvinkriminering også er innfortolket i kravet om rettferdig rettergang i EMK artikkel 6.
Rt-2013-1412 (Trusseldommen) - krysseksaminasjon - opplesing av forklaring - EMK artikkel 6
Saken gjaldt et tilfelle der hvor den tiltalte hadde oppsøkt et vitne og utført voldshandlinger, samt truet vitnet om å ikke møte til tiltaltes hovedforhandling. Det sentrale spørsmålet i saken var om det var adgang til å lese opp vitnets tidligere forklaring i saken under hovedforhandlingen mot tiltalte ettersom tiltalte ikke møtte opp. To grunnlag var anført. Første var at LR hadde lagt grunn en for streng vurderingsnorm. Andre var at tiltalte mistet sin rett til krysseksaminasjon da han selv fremkalte vitnets fravær.
HR viser innledningsvis til § 297 som på på visse vilkår tillater opplesning av politiforklaringen til et vitne som ikke er til stede under hovedforhandlingen. Det ble videre uttalt at bestemmelsen må anvendes med de innskrenkninger som følger av EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d.
Etter en gjennomgang av praksis fra EMD, kom HR til at opplesning ikke var tillatt, til tross for at LR hadde lagt til grunn en for streng vurderingsnorm. Det var heller ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at tiltaltes fravær (som var psykiske grunner) skyldes tiltaltes handlinger.
Jalloh mot Tyskland
- EMK artikkel 6
- forbud mot selvinkriminiering
- ulovlig ervervet bevis
Drøftelse av artikkel 6:
EMK fokuserte på to hovedspørsmål. Først om den nasjonale domstol hadde benyttet et ulovlig ervervet bevismiddel som et sentralt bevis i saken, krenket kravet til en rettferdig rettergang. For det annet hvorvidt klageren gjennom fremprovosert oppkast hadde bidratt til å etablere egen straffskyld (selvinkriminering).
Første spørsmål ble besvart positivt, all den tid ervervelsen var i strid med art 3. For spørsmålet om selvinkriminering mente flertallet at prinsippet også må omfatte andre bevis, som dokumentbevis og menneskelig materiale innhentet mot mistenktes vilje.
I den konkrete saken måtte innhentingen bli omfattet av selvinkrimineringsbegrepet, og bruken av beviset ville være derfor være i strid med kravet til rettferdig rettergang etter artikkel 6
Schatschaschwili v Tyskland
- EMK artikkel 6 nr 3. bokstav d)
- krysseksaminasjon
- opplesing av forklaring
Samme som Al-Khawaja
