Mediehistorie og mediepolitikk Flashcards
Hva er mediepolitikk?
- Mediepolitikk handler om å bevare og styrke informasjons- og ytringsfriheten i
demokratiet, og om å forebygge maktmisbruk. Det dreier seg om i hvilken grad myndighetene kan og bør gripe inn i medienes
interne forhold. Politiske inngrep i forhold til redaksjonell frihet står strid med medienes rolle som maktens overvåker. Staten har likevel etablert økonomiske støtteordninger, enkelte lover og regler for mediesektoren og dessuten et eget medietilsyn.
Hva er det viktigste for dere når det kommer til mediepolitikk? Hva er de viktigste tiltakene man kan gjennomføre?
Det viktigste for å få en bedre mediepolitikk er å øke pressestøtten. Frie medier er en av de viktigste forutsetningene for et fritt demokrati, og ytringsfrihet og redaktørstyrte medier er en forutsetning og en grunnpilar i et demokratisk samfunn. Å ha en høy og god mediestøtte er veldig viktig for å få gode nyheter.
Jeg tror det viktigste grunnlaget for mediepolitikken er at frie medier er med på å sikre demokratiet. Det er et viktig utgangspunkt. Så må man forme politikken etter det. For Unge Høyre sin del står frie medier i høysetet – ikke statlige medier, og politikerne skal ikke blande seg i dem. Samtidig er vi for eksempel for NRK, fordi NRK er en reklamefri kanal. Da er man ikke påvirket av markedskreftene. Mediene skal være frie og uavhengige av politikere og andre som besitter makt, det er det viktigste utgangspunktet.
Som du nevner, har vi NRK, og det er jo en statskanal. Skal vi ha en statskanal, synes du?
Ja, jeg synes det er kjempeviktig. Man ser jo det i USA, hvor polariseringen er så stor. Det er stor splittelse mellom dem som ser på Fox News, og dem som ser på CNN. Det å ha NRK, som er en aktør med høy tillit i befolkningen og en seriøs aktør i Medie-Norge, er kjempeviktig – for at vi alle skal ha en form for felles virkelighetsforståelse. Hvis alle leser bare sine egne nyheter eller det som er skreddersydd til seg selv, mister man kanskje det fellesskapet og den felles forståelsen av hva som skjer i samfunnet rundt oss. Jeg tror det er viktig at vi i tida framover har en nyhetsaktør som har høy kvalitet, og som formidler et godt nyhetsbilde til oss mennesker.
Det man har gjort i NRK, er ganske fornuftig, for der har jo finansieringen og eierskapet vært direkte underlagt staten. Det betyr at staten i realiteten har kunnet gå inn og si hva kanalen skal gjøre. Men man har endret eierskapsformen slik at NRK ikke eier seg selv, at staten ikke skal mene noe om det, og at man har en finansieringsordning over skatteseddelen i stedet for over statsbudsjettet. Så lenge man har finansiert NRK over statsbudsjettet, har man i realiteten kunnet true med å kutte støtten. Jeg tror frie medier er en institusjon på linje med Høyesterett, for eksempel. Og måten man har innrettet Høyesterett på, er at det ikke bare skal stå når det er fred, det må også stå hvis noe går galt, for eksempel som i Polen eller Ungarn. Mediepolitikken må kunne bli stående selv om man får autoritære politikere, politikere som vil sensurere mediene, og så videre.
Hvordan tenker dere at staten burde støtte uavhengige kanaler?
Pressestøtte - startet på slutten av 60-tallet. Ville ha et mediemangfold. Nr 2 avisen skulle overleve. Hvis en avis i Bergen fikk alle reklameinntektene, men en annen avis ville man også skulle være en stemme i byen - pressestøtte.
Det er jo å gi pressestøtte til ulike aviser – både lokalaviser, regionalaviser og nasjonale aviser som ikke har som mål å tjene penger på det de selger. Det er viktig å ha en pressestøtte som er innrettet sånn at mange får støtte. Vi er veldig heldige i Norge som har store, riksdekkende aviser som Klassekampen, Morgenbladet og Vårt Land – aviser som dekker hele landet. Sammenligner man oss med land som er på samme størrelse som Norge, har de ikke i nærheten av så mange aviser som oss. Det er fordi man har en god pressestøtte. Den burde bli enda større, sånn at det blir enklere for flere aviser å holde det gående. For vi vet at inntektene er sviktende.
OS: Jeg er helt enig i at staten burde sikre et mediemangfold. Den mest naturlige måten man har gjort det på i Norge, er å gi pressestøtte. Jeg mener at man også kan være litt kritisk til måten man gir pressestøtte på, og måten staten for eksempel inngår avtaler med TV 2 på, hvor man sier at TV 2 skal være en riksdekkende kanal på samme linje som NRK. Det kan føre til at dersom man får mer autoritære politikere enn det man har i dag, kan det brukes som et pressmiddel overfor mediene. For vår del handler det om at finansieringen må innrettes på en måte slik at man ikke kan kontrollere mediene.
Er det noen som ikke burde få pressestøtte?
Så fort man begynner å bestemme “dette kan du ikke si, da får du ikke penger”, er man på ville veier. Det er det jeg synes er et problem – ikke for medienes del, men jeg har lyst til å trekke en parallell: Vi kan se på pengestøtten til en organisasjon som heter HRS (Human Rights Service). Det er et veldig typisk eksempel på at politikere gir penger til noe de liker eller ikke liker, og det er veldig udemokratisk etter mitt skjønn. Man burde ha felles retningslinjer – da har man lik støtte til alle organisasjoner, eller ikke støtte til noen av dem. Politikere skal ikke kunne gå inn og si: “Jeg er veldig glad i Antirasistisk Senter, derfor skal de få flere penger.” Jeg er helt enig i formålet med Antirasistisk Senter – men det er jo udemokratisk at de skal få støtte framfor for eksempel Salam Norge, eller andre organisasjoner. Det farligste med mediepolitikk er nettopp at det er politikere som sier: “Jeg liker den avisen eller dette mediehuset eller denne nettavisen, jeg liker denne filmprodusenten, derfor skal de få penger.” Hvis man skal gi støtte til medier, må den være flat og ha noen objektive kriteri
Vi lever i ei tid hvor det skjer veldig mye, og det skjer veldig fort. Hvor viktig er denne teknologiske veksten vi går gjennom nå, for at alle skal kunne delta i mediebildet – at alle har tilgang på digitale nyheter, og at alle har tilgang til all informasjon der ute?
Det er kjempeviktig med nyheter man kan lese digitalt. Særlig for oss som er unge, som kanskje i mindre grad leser papiraviser og ser på nyheter på TV klokka ni hver dag. Det er viktig at man har tilgang til god journalistikk og god informasjon på nett. Det å ha sterke aktører som NRK, at de er blitt såpass gode på nett, er også veldig viktig.
Jeg tror ikke den digitale veksten som kommer nå, nødvendigvis betyr mer demokrati og mer pressefrihet. Man må ta noen grep for å for å sikre det. Den største utfordringen med utviklingen man har nå, er for eksempel at veldig mange lokalaviser har levd av annonser. Annonsepengene går nå stort sett til Facebook, Google, Amazon og så videre. Det er en utfordring. En annen utfordring er polariseringen, fordi algoritmene virker sånn at du får opp innleggene du er enig i. Det er en utfordring. Og så er det en utfordring at man ikke lenger kan ha presseetisk kontroll. Jeg tror det er veldig mange utfordringer med det, men man skal ikke glemme at sosiale medier og den digitale utviklingen har ført til at flere mennesker har et rom for å ytre seg. Det er grunnleggende bra, hvis man ser på demonstrasjonene i Iran for ti år siden, da det var valgfusk der. De var mulige nettopp på grunn av sosiale medier.
Facebook og Google er to mediegiganter vi ikke kan ignorere. Hvordan skal vi forholde oss til dem i Norge?
De må skatte i det landet de opererer i – punktum. Poenget er ikke om de skal gjøre det eller ikke, men hvordan vi løser dette best. Nå har Frankrike nettopp forsøkt å sende skatteregning til både Facebook og Google, som det første landet i EU. Det førte til en diplomatisk tvist mellom USA og Europa. Jeg er tilhenger av norsk EU-medlemskap, for EU er et stort nok marked. Men hele den europeiske union kan sette ned foten og si: “Enten så betaler dere skatt hos oss, eller så får dere ikke lov til å operere innenfor landegrensene.”
I dag er sosiale medier en stor del av livene våre. Gjennomsnittsmennesket bruker fem år og fire måneder av livet på sosiale medier, og nordmenn sjekker mobilen sin omtrent 150 ganger om dagen. Det er utrolig mye, og det skaper et enormt marked for Facebook og Google til å påvirke hvordan vi oppfatter verden. Det er viktig at vi tar det på alvor og gjør noe med det. Sosiale medier er lagd for å gjøre oss avhengige av å skrolle på Facebook, Instagram og lignende. Det gjør at man i større grad leser nyheter gjennom Facebook. Dette er et problem, for når man trykker på en lenke til Aftenposten, VG eller NRK som er i Facebook-feeden, tenker man at man får et representativt bilde av verden. Det gjør man ikke, for Facebook har jo lagd Facebook-feeden din sånn at du får det du liker, det du er enig i, det vennene dine liker – på ingen måte et representativt bilde.
Nå skal vi prøve å spå litt i framtida, det er alltid vanskelig. Hvilke mediepolitiske saker tror dere blir viktige i framtida? La oss si det neste tiåret.
Jeg tror teknologigigantene, altså Facebook, Google og Amazon, kommer til å dominere i mye større grad enn de har gjort til nå. De må bidra med skatt, og ikke ta alle annonseinntektene fra avisene, sånn som nå. Nå er det mye mer lukrativt for bedrifter å selge reklame på Facebook og Google enn til avisene. Det gjør at inntektene til avisene blir lavere, og man sier opp journalister og får mindre opplag. Det å ha en pressestøtte som demmer opp for det, i tillegg til at Facebook og Google må betale skatt i Norge, vil bidra med arbeidsplasser og bidra til velferden vår. Det er viktig å gjøre noe for at ikke annonselekkasjene skal bli for store og ende opp i skatteparadiser på Bermuda. De pengene skal komme fellesskapet til gode og bidra til mer debatt og mer ytringsfrihet i Norge.
De neste ti åra, ja. Jeg tror tilliten til mediene generelt vil være viktig – at folk kan stole på dem. Det betyr ikke at folk ikke gjør det i dag, men det er et problem for mediene dersom folk ikke vil stole på dem. Og så vil det være viktig å sikre inntekten til mange aviser. Norge har et rikt mangfold av lokalaviser i dag, og egentlig mange aviser målt mot folketall. Men fortsatt blir ikke Facebook eller Google mindre, du får nye digitale plattformer. Da jeg var 13, 14, 15, hang vi “bare” på Facebook, vi hadde ikke Snapchat eller Instagram. I dag er “kidsa” på TikTok og digitale plattformer som jeg ikke engang har hørt om. Medie-Norge må klare å henge med i den digitale utviklingen – å henge med som i å være der, og å henge med som i å sikre inntekten sin. Der kan jeg skryte av VG og NRK, som er på TikTok og Snapchat, for eksempel. Det er det mest åpenbare i verden, og hvis man klarer det, vil man også sikre mediemangfoldet.
Ytringsfrihet er en forutsetning for et demokrati – reflekter.
- Muligheten til å ytre seg og sine meninger uten å bli straffet for det, er en forutsetning for et demokrati (folkestyre, altså folket bestemmer). Likevel oppleves det særlig at man har lov til å fremme en ytring, men at de sosiale sanksjonene blir så omfattende, slik at færre våger å ytre noe som bryter med en gitt oppfatning/lære - slik at ytringsfriheten begrenses. Dette kan true demokratiet.
- Trekk inn Charlie Hebdo.
- Ytringsfriheten er likevel ikke absolutt, men begrenset av ulike lover. Det er ikke lov å framsette trusler, æreskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle ytringer.
- I den norske grunnloven, er ytringsfriheten og trykkefriheten beskyttet. Disse rettighetene gir enkeltpersoner frihet til å uttrykke sine meninger og tanker, enten det er gjennom tale, skrift, bilder eller andre former for ytring.
- Grunnloven garanterer også retten til å trykke og publisere informasjon uten forhåndssensur eller inngrep fra myndighetene. Det er imidlertid viktig å merke seg at disse frihetene ikke er ubegrensede, da de kan bli begrenset av hensyn til blant annet nasjonal sikkerhet, personvern og beskyttelse av andres rettigheter. Ytringsfriheten og trykkefriheten er viktige grunnleggende prinsipper i det norske samfunnet som bidrar til å fremme åpenhet, demokrati og meningsmangfold.
Kan mediene trykke hva som helst?
I Norge er det ikke en sentral myndighet eller en enkelt person som bestemmer hva mediene kan publisere. Ytringsfriheten og trykkefriheten som er nedfelt i den norske grunnloven, gir mediene en stor grad av frihet til å publisere informasjon og meninger uten forhåndssensur. Det er imidlertid visse lover og regler som begrenser denne friheten. For eksempel kan mediene være underlagt pressens etiske regler og retningslinjer som er utarbeidet av mediebransjen selv. I tillegg kan det være lover som beskytter enkeltpersoners privatliv eller forbyr spredning av falske nyheter. Det er også domstolene som kan avgjøre om en publikasjon er i strid med loven og pålegge eventuelle rettslige konsekvenser.
Reflekter rundt dagens medievirkelighet. Stikkord: gravejournalistikken under press (økonomi), sosiale medier, svært mye informasjon tilgjengelig, falske nyheter, konspirasjonsteorier, ekkokammer, deep fake og AI (KI). Hvordan utfordrer dette demokratiet, og hva kan politikerne gjøre for å regulere/kontrollere informasjonen?
- Medievirkeligheten i dag er preget av en rekke utfordringer. Gravejournalistikken er under press på grunn av økonomiske utfordringer i mediebransjen. Det koster masse penger. Før i tiden hadde man løssalgsaviser, og abonnenter. Skulle du få aftenposten, måtte du abonnere. I 2023 er de fleste nyheter gratis, men flere aviser har “+” abonnement for å få en inntekt.
- Sosiale medier har gjort det enklere å spre informasjon, men også ført til spredning av falske nyheter, konspirasjonsteorier og dannelse av ekkokamre. Teknologiske fremskritt som deep fake og kunstig intelligens (AI) utfordrer også troverdigheten til mediene ved å gjøre det vanskeligere å skille mellom ekte og manipulert innhold.
- Disse utfordringene truer demokratiet ved å undergrave tilliten til informasjonen som presenteres i mediene, og ved å polarisere samfunnet ytterligere. Politikerne kan prøve å regulere og kontrollere informasjonen ved å styrke lover og reguleringer som fremmer ansvarlig journalistikk og straffer spredning av falske nyheter og hatprat. Dette kan gjøres uten å true ytringsfriheten ved å sikre at tiltakene er proporsjonale og ikke brukes til å undertrykke legitime meninger og synspunkter
Reflekter rundt medienes oppgaver i et demokratisk samfunn. (se punkt 1.1-1.5 i Vær Varsom plakaten)
Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet: Disse grunnelementene er hjørnesteiner i et demokrati. Mediene spiller en sentral rolle i å sikre disse frihetene ved å være frie, uavhengige og søke sannheten. Ved å gi offentligheten tilgang til informasjon og muligheten til å uttrykke seg, bidrar mediene til å opprettholde en åpen og fri samfunnsdebatt.
Informasjon, debatt og samfunnskritikk: Pressen ivaretar viktige oppgaver som å informere samfunnet om hva som skjer, legge til rette for debatt og kritikk, samt å utfordre makthavere og institusjoner. Dette bidrar til å opplyse samfunnet, styrke demokratisk deltakelse og sikre at ulike synspunkter kommer til uttrykk.
Vern om ytringsfriheten og trykkefriheten: Pressen må stå imot press som hindrer åpen debatt, fri informasjonsformidling og tilgang til kilder. Dette innebærer å avvise forsøk på sensur eller begrensninger fra både offentlige og private aktører. Pressen skal også kunne rapportere nyheter fritt, uten hindringer fra eksklusive avtaler om arrangementer.
Informasjon om samfunnet og avdekking av kritikkverdige forhold: Pressen har rett til å informere om hendelser og avdekke urettferdigheter eller kritikkverdige forhold i samfunnet. Dette innebærer å sette et kritisk søkelys på ulike aktører og institusjoner, inkludert mediene selv, for å sikre åpenhet og ansvarlighet.
Beskyttelse av enkeltmennesker og grupper: Pressen har en viktig oppgave i å beskytte enkeltpersoner og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra myndigheter, private bedrifter eller andre institusjoner. Dette kan innebære å avsløre urettferdighet eller maktmisbruk og bidra til å styrke rettssikkerheten og menneskerettighetene.
Maktfordelingsprinsippet
- Utførende: Regjeringen styrer landet etter lovene
- Lovgivende: Stortinget bestemmer lovende
- Dømmende: Domstolene tolker lovene og dømmer
Den fjerde statsmakt
Stortinget, Regjeringen og domstolene utgjør den formelle delen av maktfordelingsprinsippet. Men mediene blir ofte omtalt som den fjerde statsmakt fordi man forventer at de skal følge med på hva de tre andre statsmaktene foretar seg. Mediene består også av mennesker som er ansatt, og som er utdannet til å jobbe med kritisk journalistikk. Noen ganger gjør både politikere og domstoler feil, enten fordi de ikke vet bedre, eller fordi man rett og slett ikke har så gode hensikter som vi alle skulle håpe. Da er det mediene som skal rette et kritisk søkelys mot stortingspolitikerne, regjeringsmedlemmene og domstolene.
Mediene skal også være kritiske mot andre maktaktører i samfunnet, som for eksempel næringslivet, men også mot seg selv. I bunn og grunn kan man si at det er en del av medienes samfunnsrolle å være kritisk til alt. Det er gjerne derfor journalister og pressefolk ikke alltid er så populære. Når mediene virkelig gjør jobben sin, blir ikke maktmennesker glade, siden ingen liker å bli avslørt
“Å sette dagsorden”
Det betyr at mediene bestemmer hvilke saker publikum burde være opptatt av.
