lungesykdom Flashcards
Hva er de viktigste symptomene på lungesykdom og respirasjonssvikt?
Endring i respirasjonsfrekvens og dybde
Unormale respirasjonslyder
Bruk av hjelpemuskulatur
Dyspné/Takypné (pustevansker og rask pust)
Hoste (effektiv eller ineffektiv, med eller uten ekspektorat)
Cyanose (blåaktig hudfarge på grunn av lavt oksygen)
Hypoksemi (lavt oksygeninnhold i blodet)
Reduserte respirasjonslyder
Purulent ekspektorat (gult/grønt slim, ofte ved bakteriell infeksjon)
Redusert vitalkapasitet (redusert luftmengde ved utpust, vanlig ved KOLS eller interstitiell lungesykdom)
Infiltrater på rtg bilder (unormal ansamling av væske eller vev i lungene, kan indikere infeksjoner eller betennelser)
Hva er vanlige undersøkelser og vurderinger ved lungesykdom og respirasjonssvikt?
Spirometri: Lungefunksjonstest som måler hvor mye og hvor raskt du kan puste ut. Brukes til å diagnostisere og overvåke lungesykdommer som astma og KOLS.
PEF-måling (Peak Expiratory Flow): Måler den høyeste hastigheten luft kan pustes ut med ved kraftig utånding. Brukes til å overvåke astma og vurdere luftveisobstruksjon.
Hjelpemuskler: Muskler (som nakkemuskler, brystkasse- og magemuskler) som brukes til å hjelpe ved pustebesvær når de primære pustemusklene ikke er tilstrekkelig effektive, spesielt ved KOLS eller astma.
Ekspektorat: Slim eller annet materiale hostet opp fra luftveiene. Analyseres for å identifisere infeksjoner, betennelser eller andre patologiske tilstander.
Andre undersøkelser/vurderinger:
Røntgen av thorax (rtg-bilder): For å påvise infiltrater, væskeansamlinger eller andre unormale funn i lungene.
Arteriell blodgass (ABG): Måler oksygen- og karbondioksidnivåer i blodet, og kan hjelpe til med å vurdere alvorlighetsgraden av respirasjonssvikt.
Pulsoximetri: Måler oksygenmetningen i blodet (SpO2), vanligvis ved hjelp av en fingertuppsensor.
CT av thorax: Brukes for mer detaljert bilde av lungene ved mistanke om alvorlige lungesykdommer som lungefibrose eller lungekreft.
Blodprøver: For å vurdere betennelsesnivåer, infeksjoner eller andre relaterte markører som kan påvirke lungefunksjonen (for eksempel CRP, hvite blodlegemer).
Spo2 måling
BT/puls/hjerterytme
hud
bevissthet
Hva er forskjellen på respirasjonssvikt type 1 og type 2, og hvilke tilstander kan forårsake dem?
Respirasjonssvikt type 1 (hypoksemisk respirasjonssvikt):
Karakteristikk: Lavt oksygeninnhold i blodet (paO2 < 8 kPa) uten betydelig økning i CO2 (paCO2 normal eller lav).
Årsaker:
KOLS: Redusert oksygenopptak pga. blokkering av luftstrømmen.
Astma: Lav oksygenmetning ved anfall.
Emfysem: Ødelagte alveoler som reduserer oksygenutvekslingen.
Massiv lungeemboli: Blokkering av lungearteriene.
Lungestuvning/lungeødem: Væskeansamling i lungene, vanlig ved hjertesvikt.
ARDS: Alvorlig betennelse som fører til rask hypoksemi og nedsatt gassutveksling.
Respirasjonssvikt type 2 (hyperkapnisk respirasjonssvikt):
Karakteristikk: Økt nivå av karbondioksid i blodet (paCO2 > 6 kPa), og muligens lavt oksygen (paO2 < 8 kPa). Hovedproblemet er utilstrekkelig ventilasjon og CO2-akkumulering.
Årsaker:
Svikt i respirasjonsreguleringen: Nevrologiske tilstander som hjerneslag eller alvorlig KOLS som svekker pustereguleringen.
Svikt i respirasjonsmuskulaturen: Muskelsykdommer som ALS eller Guillain-Barré syndrom fører til dårlig ventilasjon.
Svikt i både muskulatur og lungevolum: Alvorlig KOLS eller emfysem kan føre til svekket ventilasjon og opphopning av CO2.
Hva er astma, hvilke symptomer og risikofaktorer finnes, og hva er behandlingen?
Astma: En kronisk inflammatorisk luftveissykdom som fører til hyperaktive bronkier, bronkialslimhinneødem og økt slimproduksjon.
Risikofaktorer: Arv, miljø, røyking, virusinfeksjoner.
Symptomer: Dyspné, hoste, ekspiratoriske pipelyder, bruk av hjelpemuskulatur.
Diagnostisering: Anamnese, lungefunksjonstest, allergitester.
Behandling:
Primært: Inhalasjonssteroider, beta-2-agonister, og antikolinergika.
Hurtigvirkende beta-2-agonister: Ventolin, Airomir, Buventol, Bricanyl.
Langtidsvirkende beta-2-agonister: Sevent, Oxis, Onbrez.
Antikolinergika: Atrovent, Spiriva, Ipraxa.
Hva er KOLS, hvilke symptomer og risikofaktorer finnes, og hva er behandlingen?
KOLS: En samlebetegnelse for kroniske luftveissykdommer med vedvarende symptomer som dyspné, hoste og økt slimproduksjon.
Risikofaktorer: Røyking, miljø, hyppige lungeinfeksjoner som barn, røyking under svangerskapet, astma.
Symptomer:
Progressiv dyspné (pustebesvær).
Kronisk hoste.
Gjentatt akutt bronkitt (betennelse i bronkiene som gir hoste, slim og pusteproblemer).
Diagnostisering: Anamnese, symptomer, klinisk undersøkelse.
Behandling:
Røykeslutt.
Trening og fysisk aktivitet.
Bronkodilator (utvider luftveiene).
Glukokortikoider (reduserer betennelse).
CPAP/BiPAP (respiratoriske hjelpemidler).
Langtids oksygenbehandling.
Hva er pneumoni, hva forårsaker det, og hvordan diagnostiseres og behandles det?
Pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungene som vanligvis skyldes infeksjoner (bakterielle, virale eller soppbaserte).
Årsaker: Bakterier, virus, sopp.
Typer:
Samfunnservervet pneumoni: Oppstår utenfor helseinstitusjoner (vanligst).
Sykehuservervet pneumoni: Utvikles under eller innen 48 timer etter innleggelse på sykehus.
Symptomer:
Nedsatt matlyst, kvalme, svette, frysninger, hodepine.
Hoste, feber, hypotermi (under 35°C), dyspné, ekspektorat, brystsmerter.
Diagnostisering:
Røntgen thorax, blodprøver, auskultasjon (lytte på lungenes lyder).
Behandling:
Antibiotika (bakteriell pneumoni).
Slimmobilisering, febernedsettende, leiring, rikelig væske.
Sepsis: Kan oppstå dersom infeksjonen sprer seg til blodet og forårsaker systemisk inflammatorisk respons, som krever rask medisinsk behandling.
Hva er ARDS, hva forårsaker det, og hvordan diagnostiseres og behandles det?
ARDS (Akutt respiratorisk distressyndrom): En alvorlig tilstand med raskt utviklende betennelse og væskeansamling i lungene, som fører til alvorlig hypoksemi og nedsatt lungefunksjon.
Risikofaktorer:
Alvorlig pneumoni, aspirasjon av mageinnhold, røyking/gassinhalasjon.
Lungetraume, sepsis, pankreatitt, intox (forgiftning), massivt traume (som bilulykker).
Symptomer:
Takykardi (høy hjertefrekvens), takypné (høy respirasjonsfrekvens).
↓ paO2 (lavt oksygeninnhold i blodet), dyspné (pustebesvær), cyanose (blålig farge på hud og slimhinner), ↑paCO2 (høyt karbondioksidnivå).
Diagnose:
Akutt debut (symptomene utvikler seg raskt, innen 1-7 dager).
Hypoksemi, bilaterale infiltrater (unormale områder i begge lungene på røntgen/CT).
Fravær av hjertesvikt (ARDS er ikke forårsaket av hjertesvikt eller lungeødem relatert til hjertesvikt).
Behandling:
Behandle underliggende årsaker.
Oksygenbehandling, NIV (Non-Invasive Ventilation), respirator.
Hva er cystisk fibrose, hvilke symptomer og risikofaktorer finnes, og hvordan behandles det?
Cystisk fibrose: En genetisk sykdom som påvirker kroppens evne til å regulere salt- og væskebalansen, og fører til produksjon av tykt slim som kan blokkere luftveiene og fordøyelsessystemet. Sykdommen er kronisk og progressiv.
Arv: Autosomalt recessiv (må arves fra begge foreldre).
Forekomst: 1 av 5000 nyfødte.
Symptomer:
Luftveissymptomer (for eksempel vedvarende hoste, hyppige infeksjoner).
Fordøyelsesproblemer på grunn av sekretopphopning i magen.
Diagnose: Inngår i nyfødtscreeningen.
Behandling:
Livsvarig behandling for å lindre symptomer.
Mange vil trenge lungetransplantasjon.
Hva er søvnapné, hva forårsaker det, og hvordan kan det påvirke lungesykdommer?
Søvnapné: En søvnforstyrrelse der pusten stopper eller blir svært grunn i korte perioder under søvn, noe som fører til dårlig søvnkvalitet og tretthet på dagtid.
Årsaker:
Obstruktiv søvnapné: Forverres av lungesykdommer som KOLS eller astma, som øker risikoen for luftveisobstruksjon.
Sentral søvnapné: Kan oppstå ved alvorlige lungesykdommer som påvirker respiratorisk regulering, eller ved hjertesykdommer som også påvirker lungene.
Behandling: Krever behandling både for søvnapné og underliggende lungesykdom for å forbedre pusten og søvnkvaliteten.
Hva er viktige observasjoner ved vurdering av respirasjon og dyspné?
Dyspné: Subjektiv opplevelse av tungpustethet. Kan vurderes med Borgs skala.
Bevissthetsnivå: Påvirkes ved hypoksi/hypoksemi. Vurder om pasienten er uklar, urolig eller lite samarbeidsvillig. Viktig ved kronisk hyperkapni, risiko for CO2-narkose og respirasjonsstans ved oksygenbehandling.
Respirasjon:
Frekvens, mønster, dybde, symmetri i thoraksbevegelser.
Lytt med og uten stetoskop for unormale lyder.
Respirasjonsbevegelser:
Normal bevegelse er symmetrisk og abdominal (bruk av magemuskler).
Asymmetrisk bevegelse kan indikere atelektase (sammenfall av lunge) eller pneumothorax (luft i pleurahulen).
Hyperventilasjon eller overfladisk respirasjon kan indikere hypoventilasjon (utilstrekkelig ventilasjon for å opprettholde oksygen- og CO2-nivåer).
Hva er tegn på bruk av respiratoriske hjelpemuskler og hva indikerer det?
Tidlige tegn på obstruksjon: Aktiv bruk av abdominalmuskler under ekspirasjon (utpust).
Alvorlig dyspné og besværet inspirasjon:
Heving av skuldrene: Indikerer bruk av hjelpemuskler i overkroppen for å trekke luft inn.
Stramming av halsmuskler: Brukes for å hjelpe til med å utvide brystkassen og trekke luft inn.
Disse tegnene tyder på alvorlig pustebesvær og kan være et resultat av underliggende luftveis- eller lungesykdom.
Hva er de ulike typene respirasjonsmønstre og deres kjennetegn?
Normal respirasjon: Jevn, dyp og uanstrengt, RF 12–16/min.
Hypoventilasjon: Overfladisk, uregelmessig respirasjon, lavt minuttvolum (MV).
Hyperventilasjon: Økt frekvens og dybde, høyere minuttvolum (MV).
Dyspné: Anstrengt respirasjon, også kalt åndenød.
Apné: Opphør av respirasjon i inspirasjonsfasen, etterfulgt av kort ekspirasjon.
Cheyne-Stokes respirasjon: Økt tidevolum (TV), deretter reduksjon og apné-periode.
Takypné: Økt respirasjonsfrekvens, > 24/min.
Kussmauls respirasjon: Rask og dyp respirasjon, vanlig ved metabolsk acidose.
Hva kan forandrede respirasjonslyder uten stetoskop indikere?
Surkling og hvesing: Lettest å høre uten stetoskop.
Grov surkling: Kan tyde på løst ekspektorat i de øvre luftveiene.
Hvesende eller pipende respirasjon: Vanlig ved luftveisobstruksjon som ved astma og KOLS.
Ved ekspirasjon:
Luftveisobstruksjon (astma, KOLS).
Ved inspirasjon:
Alvorlig tegn på ufrie luftveier, spasme eller infeksjon i strupelokket.
Hva kan ulike respirasjonslyder hørt med stetoskop indikere?
Normal respirasjon:
Susende inspirasjonslyd,
Knapt hørbar ekspirasjonslyd.
Knatrelyder:
Ved løst sekret, pneumoni, abscesser, lungefibrose, lungeødem.
Nedsatte respirasjonslyder:
Dårlig ventilert område, som ved atelektase, emfysem, pleuravæske.
Manglende respirasjonslyder på én side:
Pneumothorax, store mengder pleuravæske.
Hva kan pulsoksymetri indikere, og hvilke faktorer påvirker resultatene?
Pulsoksymetri måler puls og oksygenmetning (SpO2).
SpO2 < 90 % er unormalt og indikerer hypoksemi.
Vanligvis lavere SpO2 ved kroniske lungesykdommer.
SpO2 måler oksygenmetning i perifert blod, ikke CO2-nivåene.
Feil verdier kan forekomme ved kalde fingre, neglelakk, lavt blodtrykk og anemi.
Hvordan påvirker hypoksemi og hypoksi hjertefrekvensen, og hva indikerer en økt puls og respirasjonsfrekvens?
Takykardi (hjertefrekvens over 100 slag per minutt) kan være et tidlig tegn på hypoksemi (lavt oksygennivå i blodet) eller hypoksi (lavt oksygennivå i vevene).
Når kroppen får utilstrekkelig oksygen, prøver hjertet å kompensere ved å pumpe blod raskere for å levere mer oksygen til vevene.
Økt puls og respirasjonsfrekvens skjer parallelt som en kompensasjon for oksygenmangel.
Økt puls og respirasjonsfrekvens kan være tegn på at pasientens tilstand forverres, og kan indikere at en underliggende sykdom som påvirker lungene forverres.
Hvordan kan huden fremstå ved lungesykdommer, og hva kan disse tegnene indikere?
Tørr/klam hud: Kan indikere nedsatt sirkulasjon eller væskebalanseproblemer.
Varm/kald hud: Kald hud kan tyde på dårlig sirkulasjon eller sjokk, mens varm hud kan være tegn på feber eller inflammasjon.
Uvanlig farge (f.eks. cyanose): Cyanose (blåfarging av hud og slimhinner) kan være et tegn på hypoksemi (lavt oksygennivå i blodet), noe som skjer ved alvorlig oksygenmangel i vevene.
Hva er viktige tiltak ved behandling av pasienter med lungesykdommer for å støtte respirasjon?
Opprettholde frie luftveier: Essensielt for å sikre at pasienten kan puste fritt. Dette kan innebære fjerning av slim eller fremmedlegemer, samt bruk av oksygen dersom det er nødvendig.
Posisjonering:
Unngå flatt ryggleie og krum posisjon, da dette kan hemme respirasjonsbevegelsene og gjøre pusten mer anstrengende.
Liggende i semi-fowler posisjon (lett opphøyet hodestøtte) kan hjelpe ved å forbedre pustingen, spesielt hos pasienter med dyspné.
Oksygenbehandling:
Ved lav oksygenmetning (SpO2 < 90%) bør pasienten få tilført oksygen for å sikre tilstrekkelig oksygenering av vev.
Husk at oksygenbehandling skal tilpasses pasientens behov og tilstand, og bør overvåkes nøye.
Benytt respiratoriske hjelpemuskler (ved alvorlig dyspné):
Aktiv bruk av hjelpemuskler som abdominalmuskulaturen og halsmusklene kan tyde på alvorlig pustebesvær. Ved behov kan disse musklene trenes eller stimuleres for å bedre pustemønsteret.
Fysioterapi:
Slimmobilisering: Ved tilstedeværelse av slim i luftveiene kan fysioterapi hjelpe til med å løsne og fjerne dette, og dermed forbedre respiratorisk funksjon.
Pusteteknikker: Lære pasienten spesifikke pusteteknikker, som for eksempel diaphragmatiske pust (pust med magen), for å forbedre ventilasjonen.
Ventilasjonsstøtte:
Ved alvorlig respirasjonsvikt kan non-invasiv ventilasjon (NIV) som CPAP eller BiPAP være nyttig for å støtte pasientens respirasjon uten behov for intubasjon.
Ved ekstremt alvorlige tilfeller kan mekanisk ventilasjon være nødvendig.
Følg med på vitale tegn:
Overvåk respirasjonsfrekvens, hjertefrekvens, Blodtrykksnivåer og SpO2 kontinuerlig for å oppdage endringer i pasientens tilstand og justere behandling etter behov.
Væskebalanse:
Sørg for adekvat væsketilførsel, spesielt ved feber eller dehydrering som kan oppstå som en konsekvens av respirasjonsproblemer og infeksjoner.
Hva er tiltakene for å mobilisere slim hos pasienter med lungesykdommer, og hvorfor er de viktige?
PEP (Positive Expiratory Pressure) og IMT (Inspiratory Muscle Training):
PEP-fløyte: Denne enheten skaper et positivt trykk under utpust som kan bidra til å løsne slim i luftveiene uten at det krever mye energi fra pasienten. Dette gjør det lettere å fjerne slim.
IMT (Inspiratorisk muskeltrening): Trening som hjelper pasientens pustemuskler å bli sterkere, noe som kan forbedre effektiviteten av dyp pusting og dermed bidra til å løsne slim.
Dype innpust:
Dype innpust er viktig for å få luft bak slimet i lungene. Dette kan bidra til at slimet løsner og kan hostes opp lettere, uten at det krever store energikostnader fra pasienten.
Væskeinntak:
Rikelig med væskeinntak (vann, urtete, etc.) bidrar til å tynne ut slimet, noe som gjør det lettere å mobilisere og hoste opp.
Aktivitet:
Lett fysisk aktivitet, som for eksempel gange eller spesifikke pustetreningsøvelser, kan bidra til å løsne og mobilisere slim, samtidig som det forbedrer generell lungefunksjon og oksygenering.
Slimløsende medikamenter:
Medikamenter som bronkodilatorer eller mukolytika (slimløsnende midler) kan brukes for å redusere tykkelsen på slimet, noe som gjør det lettere å hoste opp. Dette kan være spesielt nyttig ved KOLS, astma og andre lungesykdommer der slimakkumulering er et problem.
hva er et forstøverapparat og hvem kan ha nytte av det?
Forstøverapparat omdanner flytende medisin til en fin tåke eller aerosol som pasienten kan inhalere direkte inn i lungene.
Brukes primært av personer med luftveissykdommer som astma, KOLS eller cystisk fibrose, og er spesielt nyttig for pasienter som har vanskeligheter med å bruke tradisjonelle inhalatorer.
Leverer medisinen over en lengre periode gjennom maske eller munnstykke, slik at medisinen når dypt inn i luftveiene.
Hvilke pasienter trenger oksygenbehandling, og hvordan overvåkes behandlingen?
Pasienter som trenger oksygenbehandling kan inkludere de med:
Sekret, atelektase (lungesammenfall) eller pneumothorax (lungepunktering)
Hypoventilasjon (for svak pust)
Hjertesvikt eller angina pectoris
Kullosforgiftning (karbonmonoksidforgiftning)
Oksygenbehandling styres etter:
Pasientens subjektive respons
Bedømming av respirasjon og sirkulasjon
SpO2 (pulsoksymetri)
Arteriell blodgassanalyse
Hvorfor er fukting viktig ved oksygenbehandling?
Når oksygen tilføres, er det tørt, noe som kan føre til uttørking av slimhinnene, nedsatt ciliefunksjon, og økt risiko for infeksjon.
Fukting brukes ved oksygenbehandling over 4 liter per minutt for å unngå disse problemene.
Kald eller varm fukting kan velges, og det hjelper med å beskytte luftveiene mot uttørking og redusere risikoen for infeksjon.
Hvilke pasienter er aktuelle for langvarig oksygenbehandling (LTOT)?
LTOT er aktuelt for pasienter med kronisk hypoksemi (O2-metning < 88% eller pO2 < 7).
Behandlingen brukes i stabil fase av sykdommen.
Pasienten bør ha røykestopp i minst 3 måneder før oppstart.
Behandlingen skal brukes minimum 16 timer per dag, enten via oksygenkonsentrator eller små bærbare oksygentanker.
Brannfare må tas i betraktning ved bruk.
Hva er Non-Invasive Ventilation (NIV), og når brukes det?
NIV (Non-Invasive Ventilation) inkluderer behandling med CPAP (Continuous Positive Airway Pressure) og BiPAP (Bilevel Positive Airway Pressure).
Brukes ved respiratorisk svikt for å hjelpe pasienter med å puste uten behov for intubasjon.
Spesielt nyttig ved KOLS, pneumoni eller ARDS, hvor pasienten trenger støtte for å opprettholde adekvat oksygentilførsel.
Hvordan håndterer man smerte hos pasienter med lungesykdommer?
Smertelindring bør baseres på kartlegging av smerte:
Lokasjon, varighet, karakter og alvorlighetsgrad
Lindrende/forverrende faktorer og tidsmessige faktorer
Bruk smertestillende medikamenter etter ordinasjon og vurdering av effekt.
Tilby hyppig munnstell og leieendringer for å redusere smerte.
Ikke-medikamentell smertelindring, som pusteteknikker og avspenning, kan også være effektivt.
Hvordan håndterer man angst hos pasienter med lungesykdommer?
Kartlegg angstsymptomer ved hjelp av vurderingsskjemaer.
Vær tilstede for pasienten, vis ro og trygghet.
Riktig pusteteknikk og avspenningsteknikker kan være hjelpsomt for å lindre angst.
Hjelp pasienten med å sette ord på angsten – f.eks. er pasienten redd for å kveles, redd for å dø, eller redd for å ikke få hjelp?
Hva bør man gjøre ved et dyspné-anfall?
Vær til stede for pasienten og vis trygghet.
Pust rolig sammen med pasienten for å vise kontroll.
Hjelp pasienten til en komfortabel hvilestilling.
Hjelp pasienten med god pusteteknikk for å lette åndenøden.
Frisk, kjølig luft kan hjelpe med å lette pusten.
Ha en debriefing samtale med pasienten etter anfallet for å sikre emosjonell støtte.
Hva er de viktigste fordelene med fysisk aktivitet for pasienter med lungesykdommer?
Fysisk aktivitet er ikke farlig og har flere helsefordeler:
Forebygger infeksjoner
Forebygger muskelsvinn
Fremmer slimmobilisering
Øker energi og reduserer tretthet
Øker livskvalitet
Hvordan kan fysisk aktivitet og hvile påvirke pasienter med lungesykdommer?
Fysisk aktivitet:
Er ikke farlig og har mange helsefordeler:
Forebygger infeksjoner
Forebygger muskelsvinn
Fremmer slimmobilisering
Øker energi og reduserer tretthet
Øker livskvalitet
Aktivitet skal tilpasses den enkelte, i samarbeid med fysioterapeut.
Hvile:
Bruk avslapningsteknikker og pusteøvelser for å fremme hvile.
Skjerm pasienten fra støy og sterke inntrykk under akutte faser.
Undervis pasienten om balansen mellom aktivitet og hvile.
Gi hjelp til personlig hygiene ved behov.
Hva bør man fokusere på når man fremmer et gunstig kosthold for pasienter med lungesykdommer?
Følg nasjonale kostholdsråd.
Underernærte pasienter bør få energitett kost og næringsdrikker.
Veie pasienten regelmessig for å overvåke ernæringstilstanden.
Gi multivitamin- og kalsiumtilskudd ved behov.
Kartlegg tegn på redusert appetitt og kvalme.
Tilrettelegg et innbydende miljø for måltider.
Legg inhalasjonsbehandlinger til minst en time før måltider.
Hvordan kan væskebalanse håndteres hos pasienter med lungesykdommer?
OBS! Pasienter med væskerestriksjoner må følges nøye.
Rikelig væskeinntak er viktig for å holde ekspektorat tyntflytende.
Tilby varme drikker for bedre komfort og væskebalanse.
Administrer intravenøs væskebehandling etter legens forskrivning, ved behov.
