Kapittel 2: Kunnskap Flashcards
Hva er Platons kjente definisjon av kunnskap, og hvordan har denne blitt kritisert?
Platons definisjon:
“Kunnskap er en sann, begrunnet oppfatning”
Edmund Gettier: det holder ikke at den er begrunnet, fordi man kan begrunne feil, men likevel få riktig svar (og da kan man ikke sies å egentlig ha fått noe kunnskap):
“Kunnskap er en sann oppfatning, som er begrunnet på rett måte”
Hvilke to typer kunnskap har vi? Gi eksempler.
Proposisjonal kunnskap (skrivebordskunnskap) og ikke-proposisjonal kunnskap (ferfighetskunnskap)
Knowing that (Paris er hovedstaden I Frankrike) vs. Knowing how (kunne sykle)
Hvilke tre sannhetsteorier har vi?
Korrespondanseteori:
Sannhet er når påstand har korresponderende/samsvarende forhold i virkeligheten
Koherensteori:
En oppfatning er sann når den stemmer overnes med flere andre oppfatninger man holder for å være sanne
Den pragmatisk teori:
Sannhet er det som viser seg å fungere eller være hensiktsmessig i vår praksis
Hva er Agrippas trilemma?
Det er logisk umulig å begrunne kunnskap:
Alle begrunnelser er enten
(1) regressive (påstand som begrunnes av andre påstander)
(2) aksiomatiske (vi må godta forutsetninger som er dogmatiske)
(3) sirkulære (påstanden og begrunnelsen understøtter hverandre)
Hvilke begrunnelsesteorier har vi?
Rasjonalisme, empirisme, transcendentalfilosofi
Forklar Descartes rasjonalistiske begrunnelsesteori.
Vi kan tenke oss frem til kunnskap deduktivt. Brukte metodisk tvil for å finne en sikkert fundament som han kunne dedusere ting ut fra. Kom frem til at det eneste som ikke kan logisk betviles er vår egen eksistens: “Cogito ergo sum” / jeg tenker, altså er jeg.
Mente først at verken overlevert kunnskap, sansene, matematikk eller daglig erfaring kan stoles på som kunnskapskilder fordi vi kunne fortelle feil/misforstå, lures av en ånd (matematikk), sanse feil (illusjoner etc.) og teknisk sett kan vi drømme at vi opplever det vi kaller daglig erfaringer.
Videre mente Descartes å ha bevist eksistensen til Gud:
- mennesket er ufullkomment, men vi har likevel forestillinger om det fullkomne.
- dette kan ikke ha stammet fra våre ufullkomne selv, fordi “virkningen ikke kan være større enn årsaken”
- Derfor mente Descartes at det finnes en fullkommen, allmektig og allgod Gud, som ikke ville gitt oss feilaktige sanser (men perfekt viljesfrihet), og ikke ville latt en ond ånd lure oss.
Derfor ble både sansing og matematikk igjen godtatt som kilder til potensiell sikker kunnskap.
Forklar Humes empiristiske begrunnelsesteori.
Hume mente at sikker kunnskap må være direkte eller indirekte knyttet til sanseerfaringer, og kun det som stammer fra erfaring er reelt (utelukkende induktiv metode).
Han mente at vi har to typer “erfaringer” eller kunnskaper: inntrykk og ideer. Inntrykk er sanseerfaringer og det som stammer direkte fra fysisk sansepåvirkning, mens ideer er svakere erindringer av inntrykkene. Dette kan på mange måter tolkes som det vi i dag kaller sanseinntrykk og minner.
Hume mente at vi kunne komme til å finne på nye ting når vi kombinerer ideer vi har fått fra erfaring, men at siden disse ikke har bakgrunn i erfaring kan de ikke ses som ekte. Eksempelet han bruker er at vi kan få en ide om et gullfjell, fordi vi har erfaring med konseptene gull og fjell. Gullfjell er likevel ikke ekte, og må derfor forkastes.
Hume var uenig med Kant, og mente at årsak-virkning-forholdet ikke er ekte, men en konstruksjon som mennesker bruker for å forstå verden. Den “virkelige, objektive verden” er ikke slik, mener Hume, og årsakssammenheng er derfor ikke ekte, fordi vi ikke kan erfare kausalitet.
Forklar Kants transcendentalfilosofiske begrunnelsesteori.
Kant diskuterte hvilke mulighetsbetingelser som måtte være tilstede for at vi skal kunne erkjenne noe, og her kom han frem til at det vi evner å erkjenne må ha en årsak, og det må ha et tid og rom (for hendelsen). Dette er menneskers “briller” for å forstå noe.
Kant mente at det finnes enda en type kunnskap enn de to typene man hadde antatt tidligere (som var syntetisk a posteriori, analytisk a priori). Disse gikk ut på at vi hadde forklaringsdommer (analytisk, forklarer kun begrepet) og utvidelsesdommer (syntetisk, som tilførte ny kunnskap om et begrep), og at disse kunne være noe man måtte eller ikke måtte sjekke med virkeligheten for å finne ut om var sanne eller ikke:
Analytisk a priori: Alle ungkarer er gifte (utsagnet sier ikke noe annet enn det som allerede ligger i begrepet “ungkar”, og vi trenger ikke observere alle ungkarer for å sjekke at det stemmer)
Syntetisk a posteriori: Den koppen er blå (blå som bestemt farge er ikke noe som ligger i begrepet “kopp”, og derfor tilføyer den noe nytt, og vi er nødt til å erfare det for å vite om den spesifikke koppen som diskuteres er blå)
Kant:
Det finnes også syntetisk a priori (altså kunnskap som tilføyer noe mer enn begrepet, men som vi ikke må erfare for å vurdere sannheten av)
“Alt som skjer har en årsak”
Vi utdyper noe mer om “alt som skjer”, men vi kan også vite at alt har en årsak uten å sjekke om vi finner sammenhengen empirisk i virkeligheten.
Til slutt er også Kant en form for relativist, fordi han mener vi ikke kan oppleve “Das Ding an sich”/ tingen i seg selv, for eksempel hvordan verden faktisk er, kun “Das Ding für mich”/ tingen slik den fremstår for meg.
Vi vil aldri kunne vite hvordan verden egentlig er og ha sikker kunnskap om den, men vi kan ha sikker kunnskap om hvordan verden fremstår for mennesket.
Hva er relativisme og skeptisisme?
Retninger som sier noe om hva vi egentlig kan ha kunnskap om.
Relativisme: all kunnskap er formet av den man er og hvordan man ser ting, og kna derfor ikke være objektivt sann. Dette gjelder individuell-relativistisk (du ser ting på en subjektiv måte, som andre ikke kan kopiere), kultur-relativistisk (din kulturs måte å gjøre ting på/se ting på er ikke mer rett eller gal enn andre kulturer) og relativisme med tanke på forskning (forskning er paradigmebasert og dogmatisk, det vi tenker er rett nå kan plutselig endre seg i fremtiden, og er et produkt av hvordan vitenskapen “skal være/skal gjøre ting” i vår tid)
Skeptisisme: handler om at vi ikke kan vær sikker på at vi vet noen ting, fordi alt kan hypotetisk betviles (typ: det eneste vi vet sikkert er at vi ikke vet noen ting sikkert). Skeptisisme er noe paradoksalt fordi om vi ikke vet noen ting, så kan vi heller ikke vite at vi ikke vet noe.
Hva er Protagoras “homo-mensura-setning”?
Setningen er at “mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er til, på at de er til, og for de som ikke er til, på at de ikke er til”
Ses ofte som en epistemologisk påstand: mennesket er målestokken for hva vi kan erkjenne og derfor hva som finnes for oss. Vi kan ikke si noe mer om hvordan ting egentlig er, utenfor menneskets målestokk.
Kan tolkes slik:
- kunnskap som er relativ til hele menneskeheten (minst radikale relativisme, for eksempel antropomorfisme)
- kunnskap som er relativ for grupper av mennesker (mellomposisjon, for eksempel kulturrelativisme)
- kunnskap som er relativ til enkeltindividet (mest radikale relativisme, subjektivisme)
Hvordan kan vi dele inn skeptisisme?
Vi kan ha skeptisisme om kunnskap eller skeptisisme og begrunnelse.
Skeptisisme om begrunnelse innebærer at man mener det ikke er mulig å begrunne de oppfatningene vi har. Her kommer Agrippas trilemma inn som sentralt eksempel, siden han mener alle måter å begrunne en påstand på er logisk umulig å gjøre sikker.
Videre kan man ha skeptisisme om kunnskap, rettet mot alle de tre “typene” kunnskap man kan ha: kunnskap om eget sinn, andres sinn og om den ytre virkeligheten.
Solipsisme: skeptisisme om ytre virkelighet og evnen til å forstå andres bevissthetsinnhold (Gorgias). Har sagt følgende:
- Ingenting eksisterer.
- Hvis det eksisterer noe, så kan det ikke erkjennes. (enten fordi det ikke lar seg eller at det er noe vi ikke evner å erkjenne)
- Selv om det finnes erkjennelse, så kan den ikke deles med andre.
Denne skeptiske hypotesen fremstiller en tanke om at selvet er radikalt alene i verden.
Vi tolker ikke Gorgias som skeptiker rundt kunnskap om egen bevissthet, fordi dette ville bydd på et paradoks, en selvrefererende inkonsistens om vår eksistens.
Radikal skeptisisme holder det ikke for mulig å ha kunnskap om noen ting, verken deg selv, andre eller den ytre virkelighet. Et moderne eksempel på radikal skeptisisme kjennes igjen i filmen The Matrix, der man våkner og har levd livet sitt i en simulering, slik at ingen oppfatninger eller erfaringer er ekte.
Hva slags posisjon er det skeptisisme og relativisme stiller seg i opposisjon til?
Objektivisme/realisme: tanken om at det finnes en objektiv, ytre virkelighet som “fasit” for hva som eksisterer og ikke, der “det sanne er sant selv om vi ikke erkjenner det”
