Diskursteori Flashcards
Diskurs: tre hovedretninger (i følge Jørgensen og Philips):
- Diskursteori: Laclau og Mouffe
- Kritisk Dirskursanalyse: Fairclough
- Diskurspsykologi: potter og Wetherell
Fellesnevner: fokus på språket og hvordan det brukes til å kategorisere, organisere og kontrollere forståelsen av oss selv og samfunnet vi lever i.
Diskurs(Jørgen&Philips):
Diskurs er en bestemt måte å snakke om og forstå verden (eller et utsnitt av verden) på (s.9).
Diskurser er sosialt konstruerte betydningssystemer - som kunne vært annerledes(kontingente) (s.14).
Diskurs(Burr):
Diskurs kan defineres som “situert språkbruk” (2003:63).
“A discourse refers to the set of meanings, metaphors, representations, images, stories, statements and so on that in some way together produce a particular version of events. It refers to a particular picture that is painted of an event, person or class of persons, a particular way of representing it in a certain light” (Burr 2003: 64).
Diskurs(Foucault):
“Discourse is a group of statements which provide a language for talking about - a way of representing the knowledge about - a particular topic at a particular historical moment. Discourse is about the production of knowledge through language. But since all social practices entails meaning, and meaning shape and influence what we do - our conduct - all practices have a discoursive aspect”
“Sannhet er…
…en bevegelig hær av metaforer og metonymer”
-Nietzsche.
Utgangspunktet for diskursanalyse, sosialkonstruktivisme:
- En kritisk innstilling til selvfølgelig viten
- Vår viten om verden er historisk og kulturelt skapt/innleiret (kontingent: kunne vært annerledes/kan forandres)
- Sammenhenger mellom viten og sosiale prosesser: Viten skapes i sosial interaksjon.
- Sammenheng mellom viten og sosial handling: sosiale konstruksjoner av viten og sannhet får konkrete sosiale konsekvenser
Diskursteoretikere er enige med Saussure i at tegn ikke får sin betydning fra virkeligheten, men gjennom å være forskjellig fra andre tegn i et strukturelt nettverk.
MEN:
Diskursteoretikere oppløser Saussures skarpe grense mellom Langue og Parole.
Diskursteoretikere oppfatter ikke språket som en total og uforanderlig struktur, slik som Saussure gjorde.
Diskurs, (Laclau&Mouffe):
Forstås som fastleggelse av betydning innenfor et bestemt domene.
○ Det foregår kontinuerlig kamp om definisjoner av samfunn/identitet –som får sosiale konsekvenser.
○ Vi kan ikke avdekke den objektive virkelighet. Men vi kan avdekke hvordan vi skaper virkelighet slik at den fremstår som en objektiv/selvfølgelig omverden.
○ Diskursteorien vil kartlegge de prosessene der vi kjemper om fastleggingen av tegnenes betydninger.
Nodalpunkt, (Laclau&Mouffe):
Diskurs etableres ved at betydning utkrystalliseres omkring nodalpunkter.
Et nodalpunkt er et privilegert tegn, som andre tegn ordnes omkring og får betydning i forhold til.
Elementer, momenter,(Laclau&Mouffe):
○ Elementer er flertydige tegn – tegn som ikke endelig har fått fiksert mening
○ Alle tegn i en diskurs er momenter. Deres betydning er holdt fast ved at de er forskjellige fra hverandre på bestemte måter.
○ En diskurs forsøker å gjøre elementer om til momenter ved å omgjøre deres flertydighet til entydighet(lukning).
Lukning, diskursivt felt, (Laclau&Mouffe):
○ En diskurs er alltid en reduksjon av muligheter, et forsøk på å stanse tegnenes glidning i forhold til hverandre.
○ En diskurs konstituerer seg alltid i forhold til alt det den utelukker.
○ Det den utelukker kalles: det diskursive felt, eller
det konstitutive ytre.
Flytende betegnere, (Laclau&Mouffe):
○ De elementer som i særlig høy grad er åpne for forskjellig betydningstilskrivning og som forskjellige diskurser kjemper om å innholdsutfylle på bestemte måter
○ Mens nodalpunkter er de privilegerte tegn som en enkelt diskurs er organisert omkring, henviser flytende betegnere til den kamp som foregår om viktige tegn mellom forskjellige diskurser
○ Mesterbetegnere = identitetens nodalpunkt
Artikulasjon, (Laclau&Mouffe):
”Vi kaller enhver praksis artikulasjon, som etablerer en relasjon mellom elementer på en slik måte, at deres identitet omdannes som et resultat av den artikulatoriske praksis.” Laclau og Mouffe (1985: 105)
Antagonisme og hegemoni, (Laclau&Mouffe):
Antagonisme er en åpen konflikt mellom forskjellige diskurser i en diskursorden, og hegemoni er oppløsningen av konflikten gjennom forskyving av grensene mellom diskursene.
Diskursorden, (Fairchlough):
Et sosialt rom hvor forskjellige diskurser delvis dekker det samme terreng som de på hver sin måte konkurrerer om å fylle med innhold .