Diskursteori Flashcards
Diskurs: tre hovedretninger (i følge Jørgensen og Philips):
- Diskursteori: Laclau og Mouffe
- Kritisk Dirskursanalyse: Fairclough
- Diskurspsykologi: potter og Wetherell
Fellesnevner: fokus på språket og hvordan det brukes til å kategorisere, organisere og kontrollere forståelsen av oss selv og samfunnet vi lever i.
Diskurs(Jørgen&Philips):
Diskurs er en bestemt måte å snakke om og forstå verden (eller et utsnitt av verden) på (s.9).
Diskurser er sosialt konstruerte betydningssystemer - som kunne vært annerledes(kontingente) (s.14).
Diskurs(Burr):
Diskurs kan defineres som “situert språkbruk” (2003:63).
“A discourse refers to the set of meanings, metaphors, representations, images, stories, statements and so on that in some way together produce a particular version of events. It refers to a particular picture that is painted of an event, person or class of persons, a particular way of representing it in a certain light” (Burr 2003: 64).
Diskurs(Foucault):
“Discourse is a group of statements which provide a language for talking about - a way of representing the knowledge about - a particular topic at a particular historical moment. Discourse is about the production of knowledge through language. But since all social practices entails meaning, and meaning shape and influence what we do - our conduct - all practices have a discoursive aspect”
“Sannhet er…
…en bevegelig hær av metaforer og metonymer”
-Nietzsche.
Utgangspunktet for diskursanalyse, sosialkonstruktivisme:
- En kritisk innstilling til selvfølgelig viten
- Vår viten om verden er historisk og kulturelt skapt/innleiret (kontingent: kunne vært annerledes/kan forandres)
- Sammenhenger mellom viten og sosiale prosesser: Viten skapes i sosial interaksjon.
- Sammenheng mellom viten og sosial handling: sosiale konstruksjoner av viten og sannhet får konkrete sosiale konsekvenser
Diskursteoretikere er enige med Saussure i at tegn ikke får sin betydning fra virkeligheten, men gjennom å være forskjellig fra andre tegn i et strukturelt nettverk.
MEN:
Diskursteoretikere oppløser Saussures skarpe grense mellom Langue og Parole.
Diskursteoretikere oppfatter ikke språket som en total og uforanderlig struktur, slik som Saussure gjorde.
Diskurs, (Laclau&Mouffe):
Forstås som fastleggelse av betydning innenfor et bestemt domene.
○ Det foregår kontinuerlig kamp om definisjoner av samfunn/identitet –som får sosiale konsekvenser.
○ Vi kan ikke avdekke den objektive virkelighet. Men vi kan avdekke hvordan vi skaper virkelighet slik at den fremstår som en objektiv/selvfølgelig omverden.
○ Diskursteorien vil kartlegge de prosessene der vi kjemper om fastleggingen av tegnenes betydninger.
Nodalpunkt, (Laclau&Mouffe):
Diskurs etableres ved at betydning utkrystalliseres omkring nodalpunkter.
Et nodalpunkt er et privilegert tegn, som andre tegn ordnes omkring og får betydning i forhold til.
Elementer, momenter,(Laclau&Mouffe):
○ Elementer er flertydige tegn – tegn som ikke endelig har fått fiksert mening
○ Alle tegn i en diskurs er momenter. Deres betydning er holdt fast ved at de er forskjellige fra hverandre på bestemte måter.
○ En diskurs forsøker å gjøre elementer om til momenter ved å omgjøre deres flertydighet til entydighet(lukning).
Lukning, diskursivt felt, (Laclau&Mouffe):
○ En diskurs er alltid en reduksjon av muligheter, et forsøk på å stanse tegnenes glidning i forhold til hverandre.
○ En diskurs konstituerer seg alltid i forhold til alt det den utelukker.
○ Det den utelukker kalles: det diskursive felt, eller
det konstitutive ytre.
Flytende betegnere, (Laclau&Mouffe):
○ De elementer som i særlig høy grad er åpne for forskjellig betydningstilskrivning og som forskjellige diskurser kjemper om å innholdsutfylle på bestemte måter
○ Mens nodalpunkter er de privilegerte tegn som en enkelt diskurs er organisert omkring, henviser flytende betegnere til den kamp som foregår om viktige tegn mellom forskjellige diskurser
○ Mesterbetegnere = identitetens nodalpunkt
Artikulasjon, (Laclau&Mouffe):
”Vi kaller enhver praksis artikulasjon, som etablerer en relasjon mellom elementer på en slik måte, at deres identitet omdannes som et resultat av den artikulatoriske praksis.” Laclau og Mouffe (1985: 105)
Antagonisme og hegemoni, (Laclau&Mouffe):
Antagonisme er en åpen konflikt mellom forskjellige diskurser i en diskursorden, og hegemoni er oppløsningen av konflikten gjennom forskyving av grensene mellom diskursene.
Diskursorden, (Fairchlough):
Et sosialt rom hvor forskjellige diskurser delvis dekker det samme terreng som de på hver sin måte konkurrerer om å fylle med innhold .
Grovt kan man si at de tre knutetegnene (Nodalpunkter, mester-betegnere og myter) fungerer slik:
Nodalpunkter organiserer diskurser(for eksempel liberalt demokrati), mester-betegnere organiserer identitetet (for eksempel mann), mens myter organiserer et sosialt rom (for eksempel vesten, norge eller samfunnet).
Diskurs, (Fairclough):
- En diskurs er en måte å snakke på, som gir betydning til opplevelser ut fra et bestemt perspektiv
- Diskurs omfatter lingvistiske elementer, men kan også omfatte bilder og lyder
- Diskurs bidrar til å forme/konstruere sosiale identiteter, sosiale relasjoner og kunnskaps- og betydningssystemer, men avspeiler dem også.
Modellen for kritisk diskursanalyse har tre nivåer:
- Tekst (tale, skrift, bilder osv.)
- Diskursiv praksis (sjangre, tolkninger osv.)
- Sosial praksis (den store konteksten rundt, sosiologisk teori kan supplere.)
Ideologi, (kun Fairclough):
“Representasjoner av verden som bidrar til å etablere og opprettholde maktrelasjoner, dominans og utnyttelse”
○ Betydning i maktens tjeneste
○ KDA er opptatt av å vise hvordan visse ideologier fremstår som selvsagte og naturaliserte, som det beste eller eneste alternativet vi har.
Intertekstualitet (manifest/latent):
Det at alle kommunikative begivenheter trekker på tidligere begivenheter.
○ Manifest når eksplisitt refererer til andre tekster.
○ Latent når mindre tydelig, ligger implisitt, for eksempel subtile religiøse referanser innbakt i språket.
Kommunikativ begivenhet, (Fairclough):
Ethvert tilfelle av språkbruk
Interdiskursivitet, (Fairclough):
Artikuleringen av forskjellige diskurser innenfor og på tvers av grensene mellom forskjellige “diskursordener” (=to eller flere diskurser som kjemper i samme terreng)
KDA: Fairclough:
1. Formål: Analysere diskurs som ett av flere aspekter ved sosial praksis. Vil bidra til å avdekke og endre den objektive virkelighet i retning av likere maktforhold. -Et normativt politisk standpunkt. 2. Analytisk fokus: Konkret lingvistisk/semiotisk tekstanalyse av språkbruk i sosial interaksjon. 3. Diskursens status: Diskurs bidrar både til å konstituere og er konstituert av sosial praksis, men dette forutsetter at det finnes andre samfunnsmessige fenomener som ikke har en lingvistisk-diskursiv karakter. Skjelner mellom det diskursive og det ikke diskursive. 4. Språk: Undersøker individers aktive språkbruk. Folk bruker diskurser som ressurser. Men de er også språkets ”slaver” (jf. Barthes 1982). Kan sog også være kreative.. 5. Makt: Mest negativt. Tvetydig forhold til Foucaults maktbegrep. 6. Subjektet: Aktør i diskursiv og kulturell forandring, men diskurser begrenser rekkevidden av subjektets handlinger. (Subjektet er et sosialt konstrukt mens individet er et naturlig produkt). Ett individ kan befinne seg i flere subjektposisjoner kan stå i motsetninger til hverandre. 7. Sannhet: Forkaster ikke ideen om at man kan frigjøre seg fra det ideologiske og finne sannhet bak ideologienes dominans. 8. Ideologi: Politisk/kritisk utgangspunkt. Diskursene skaper/reproduserer ulikhet i maktforhold, noe som ses som ideologiske effekter.
Laclau og Mouffes: diskursteori:
1. Formål: kartlegge de prosesser der vi kjemper om fastleggingen av tegnenes betydning. Forstå det sosiale som diskursiv konstruksjon. 2. Analytisk fokus: teoriutvikling. Abstrakt, avpersonifisert. 3. Diskursens status: Diskurs er konstituerende, den former det sosiale. Skjelner ikke mellom diskursiv og ikke-diskursiv praksis. All praksis er diskursiv. (De slår sammen basis og overbygning) 4. Språk: språket "snakker" gjennom personen, men språket er ikke uforanderlig. 5. Makt: begrensende og produktiv (Foucault) 6. Subjektet: interpelleres/posisjoneres i diskurser. 7. Sannhet: innleiret i og produsert av maktsystemer. Skaper sannhetseffekter. 8. Ideologi: ikke bruk for begrepet. Vi kan ikke avdekke den objektive virkelighet, bare hvordan vi skaper virkeligheten så den blir/fremstår som en objektiv og selvfølgelig omverden.