00 Hovedpoenger Flashcards
Det første sentrale velferdsteoremet
Enhver perfekt frikonkurranselikevekt er Paretooptimal.
Dette er “den usynlige hånd”: Fordi relative priser reflekterer alle velferdsrelevante forhold ved godene (relativt til andre goder), vil
- profittmaksimering føre til at godene produseres på en kostnadseffektiv måte (produksjonseffektivitet),
- fri byttehandel føre til at godene ender hos de personer som verdsetter dem høyest (bytteeffektivitet), mens
- prismekanismen (mer etterspurte varer vil oppnå høyere priser) vil sørge for at de varene som produseres nettopp er de som er mest etterspurt (sammensetningseffektivitet).
Hva menes med at en situasjon er Paretooptimal?
At det ikke er mulig å øke nytten til minst én person uten at minst én annen persons nytte reduseres. (Ingen kan få det bedre uten at minst en annen samtidig får det verre.)
En perfekt frikonkurranselikevekt
En perfekt frikonkurranselikevekt er en markedslikevekt som er oppstått i en situasjon
- uten markedssvikt: Konsumentene maksimerer sin nytte og produsentene maksimerer sin profitt, alle betrakter alle priser som ekso- gent gitt (dvs. ingen markedsmakt)
- med perfekt informasjon
- uten eksterne effekter
- uten fellesgoder
- med markeder for alle goder
Med andre ord er dette en situasjon der likevektsprisene reflekterer alle velferdsrelevante (relative) kostnader og gevinster.
Private goder
Private goder er goder som er rivaliserende (mitt konsum utelukker ditt konsum) og ekskluderbare (det er mulig å hindre andre i å konsumere godet).
Fellesgoder
Fellesgoder er ikke-ekskluderbare og ikke-rivaliserende.
(Definisjonen her gjelder perfekte fellesgoder. De fleste fellesgoder er ikke-perfekte, dvs. de har visse elementer av rivalisering, f.eks. ved trengsel, og/eller ekskluderbarhet, f.eks. ved adgangsbilletter, dekodere for mottak av tv-signaler, etc.).
Rivaliserende gode
Et gode som kan bli brukt opp.
Eksluderende gode
Et gode man kan stenge noen ute fra å bruke.
I velferdsoptimum skal den marginale transformasjonsbrøk (merk: her er den snudd på hodet) skal være lik summen av konsumentenes MSB.
Med andre ord skal de realøkonomiske kostnadene ved å skaffe mer fellesgode på marginen være lik summen av enkeltindividenes marginale (relative) verdsetting av fellesgodet.
Er det grunn til å tro at den velferdsmaksimerende ressursallokeringen vil bli realisert i et uregulert marked?
Nei. Det er to hovedgrunner til det.
1) Konsumentene i en markedsløsning vil kunne bidra med noe fellesgode frivillig dersom de kan få kjøpt det i markedet, men de vil generelt kjøpe for lite, for de vil ikke ta hensyn til at godet også gir nytte for den andre konsumenten.
2) Fordi vi her ser på velferdsmaksimum og ikke bare Paretoeffektivitet, får vi også et krav om optimal konsumfordeling. Det er ingen grunn til å tro at markedet vil gi akkurat denne konsumfordelingen uten inngripen fra en omfordelende myndighet; det vil bare skje hvis den initiale inntektsfordelingen faktisk er optimal.
Optimal fordeling av privat konsum
Grensenytten av konsum er lik for alle husholdninger.
For eksempel:
$\delta{u}_A / \delta{x}_A = \delta{u}_B / \delta{x}_B$
Hvis dette ikke realiseres i markedet, kan det omfordeles ved hjelp av lumpsum-skatter.
Det første uttrykket er den marginale substitusjonsbrøk mellom de to godene og angir hvor mye forbruker 1 er villig til å oppgi av x-godet for å få en ekstra enhet av r-godet (eller krever av kompensasjon for å gi fra seg en enhet av r-godet), altså den marginale verdsetting av r-godet i enheter av x-godet.
Den første betingelsen krever at de to forbrukerne har samme marginale verdsetting av r-godet i enheter av x-godet.
Den siste likheten krever at den marginale verdsetting av r-godet i forbruket skal være like den marginale avkastningen av r-godet i form av produksjon av x-godet. Eller kortere, forbrukernes marginale verdsetting er lik den marginale alternativkostnaden til forbruk (den marginale transformasjonsbrøken).
Et fyldig svar vil forklare hvordan situasjonen kan bedres hvis betingelsene ikke er oppfylt.
Hva innebærer markedstilpasning? (med tanke på ressursskrankene)
Markedstilpasning innebærer at den enkelte aktør bare tilpasser seg til priser og inntekt. Ingen aktør ”ser” ressursskrankene i økonomien.
p1F’ + p2GXF’ = p2GN
Den inntektsøkning for samfunnet som oppnås ved å bruke en marginal enhet arbeidskraft til å produsere gode 2 (høyre side) skal være lik nettoøkningen i inntekt ved å bruke en marginal enhet arbeidskraft til å produsere gode 1. Nettoøkningen framkommer som økningen i inntekt i sektor 1 minus det inntektstap sektor 2 påføres som følge av den negative eksternaliteten fra sektor 1.
Marginalinntekten av arbeidskraft må være den samme i begge sektorer, ellers kunne en øke inntekten ved å overføre en enhet arbeidskraft fra sektoren med lav til sektoren med høy marginalavkastning av arbeid.
Hvordan kan en skatt benyttes til å realisere en samfunnsøkonomisk effektiv allokering? (ved eksterne virkninger)
Man kan pålegge en avgift på produksjon eller bruk av arbeidskraft som reflekterer den eksterne kostnaden i optimum.
Forklar den samfunnsøkonomiske ineffektivitet som oppstår når goder beskattes forskjellig
Tilpasningen vris i favør av den lavest beskattede varen. Forbrukeren får gal informasjon av relativ (samfunnsøkonomisk) kostnad ved å forbruke de to godene.
Venstresiden er den kompensasjon i form av økt forbruk av gode 1 som forbrukeren må ha for å
være villig til å arbeide en ekstra enhet (for eksempel time). Denne skal være lik den økningen i tilgangen på gode 1 en faktisk får ved å arbeide en enhet (time) ekstra, dvs. grenseproduktiviteten.
Høyre side er kostnaden ved å produsere en ekstra enhet av G målt ved alternativkostnaden i form av gode 1. (1/H’ er arbeidskraftbehovet som ganges med grenseproduktiviteten i produksjonen av gode 1for å få alternativkostnaden.)
F1’(G) er økningen i produksjonen av gode 1 pga økt G.
F2’(G) er økningen i produksjonen av gode 2 pga økt G.
Hele andre ledd er furbrukernes verdsetting av denne produksjonsøkningen i enheter av gode 1.
Venstre side er dermed den totale produksjonsøkningen målt i enheter av gode 1, og denne skal være lik kostnaden ved å øke G målt i enheter av gode 1.
Den økning i forbruket av gode 1 som forbruker 1 må ha for å være villig til å gi fra seg én enhet av gode 2, er lik den mengde av gode 1 som forbruker 2 er villig til å gi fra seg for å få en ekstra enhet av gode 2. Dermed kan ikke begge forbrukerne komme bedre ut ved å bytte goder seg imellom. Litt alternative formuleringer er selvsagt mulige.
Svaret vil være ekstra bra dersom det vises at en gjensidig fordel kan oppnås ved bytte dersom betingelsen ikke er oppfylt.
Venstre side er den mengde av gode 1 som forbruker 1 (eller en vilkårlig forbruker når forrige betingelse gjelder) er villig til å gi avkall på for å få en ekstra enhet av gode 2.
1/G’ er den arbeidskraft som behøves for å produsere én enhet av gode 2. Denne arbeidskraften kunne i alternativ anvendelse i produksjon av gode 1 gitt F’/G’ enheter av gode 1.
Den mengde av gode 1 som forbrukeren er villig til å oppgi er dermed lik den mengden som må ofres for å få en ekstra enhet av gode 2.
Det siste leddet er ubehaget for forbruker 2 ved at det brukes en ekstra enhet av V målt i enheter av gode 1, dvs. hvor mye forbrukeren må ha av gode 1 som kompensasjon for fururensningen som følger med.
Summen av de to siste leddene er dermed den totale marginale forurensningskostnaden for forbrukerne.
F’/H’ er den marginale alternativkostnaden ved å produsere V, dvs. den mengde av gode 1 som en går glipp av.
Høyre side er dermed lik den totale samfunnsøkonomiske marginalkostnaden ved bruk av V målt i enheter av gode 1, mens venstre side er den økningen en får i produksjonen av gode 1.
Alternativkostnaden ved bruk av arbeidskraft i sektor 2 er større enn den marginale betalingsvilligheten for denne ressursbruken. For mye arbeidskraft overføres til sektor 2. Altså en ineffektivitet.
Den forbruksøkningen forbrukeren må få på tidspunkt 2 for å være villig til å oppgi en enhet forbruk på tidspunkt 1 og heller investere, må være lik den forbruksøkningen en får på tidspunkt 2 av en marginal investering på tidspunkt 1.
Betingelsen forteller at gevinsten av økt produksjon av vare 1, på marginen skal være lik den samfunnsøkonomiske kostnaden ved å øke produksjonen.
Venstresiden gir konsumentens betalingsvilje for én enhets økning i konsumet av vare 1, målt i enheter av vare 2 (MSB).
Første ledd på høyre side gir den direkte ressurskostnaden av økt produksjon av vare 1, i enheter av vare 2, ved at arbeidskraft må overføres (MTB).
Siste ledd på høyresiden gir kostnaden ved økt produksjon gjennom den eksterne virknin- gen, målt i enheter av vare 2, dvs. konsumentens betalingsvilje (i enheter av vare 2) for én enhets reduksjon i Z, multiplisert med økningen i den eksterne virkningen for én enhets økning i produksjonen av vare 1.
Høyresiden angir altså totalt den samfunnsøkonomiske kostnaden ved produksjonsøkningen.
Det produseres for mye av vare 1 (slik at verdien av økt konsum av vare 1 for konsumenten er lavere enn den samfunnsøkonomiske kostnaden ved økt produksjon).
Markedet svikter fordi produsenten av vare 1 ikke tar innover seg den eksterne virkningen produksjonen har på konsumenten. Den privatøkonomiske kostnaden ved økt produksjon av vare 1 reflekterer ikke den samfunnsøkonomiske kostnaden.
Prisene signaliserer altså ikke samfunnsøkonomiske kostnader og gevinster, fordi prisen på vare 1 ikke reflekterer den samfunnsøkonomiske verdien av økt produksjon.
Illustrasjon av avgiften som realiserer den effektive allokeringen i markedet.
Forklar hvordan den samfunnsøkonomisk effektive allokeringen endres sammenliknet med tilfellet med lukket økonomi, dersom:
Handel på verdensmarkedet i dette tilfelle vil føre til økt produksjon (og eksport) av vare 2, og redusert produksjon (og import) av vare 1, i den effektive allokeringen. Dette skjer fordi vare 2 på marginen verdsettes (relativt til vare 1) høyere på verdensmarkedet enn i den lukkede økonomien.
Denne omleggingen vil jo også føre til en reduksjon i den eksterne virkningen, Z.
I tillegg vil konsumet av vare 1 øke, mens effekten på konsumet av vare 2 er usikker, pga. substitusjons- og inntektseffekt som virker i motsatt retning.
Den totale verdien av økt forsyning av det kollektive godet (begge konsumentene får høyere nytte), på marginen skal være lik kostnaden ved å øke produksjonen. Både verdi og kostnad måles her i enheter av det private godet.
Høyresiden gir antall enheter reduksjon i produksjonen av det private godet som er nødvendig for frigjøre til- strekkelig arbeidskraft for å øke produksjonen av det kollektive godet med én enhet.
Første ledd venstre side gir betalingsviljen fra konsument 1 for én enhets økning av forsyningen av det kollektive godet, i enheter av vare 2.
Andre ledd på venstre side gir tilsvarende for konsument 2.
Tilsammen gir altså venstresiden den totale betalingsviljen i økonomien, for én enhets økning i forsyningen av det kollektive godet.
Betingelsen forteller at energiressursen skal allokeres slik at den siste enheten kaster av seg det samme i begge anvenelser:
Energiressursen er allokert effektivt når konsumentens marginale betalingsvilje for energi i enheter av vare 2 er lik marginalverdien av energi i produksjonen av vare 2; nemlig økningen i produksjonen av vare 2 når innsatsen av energi økes med én enhet. Gjelder for en gitt fordeling av arbeidskraften.
Betingelsen forteller at arbeidskraften skal allokeres slik at den siste enheten kaster av seg det samme i begge anvenelser:
Konsumentens marginale betalingsvilje for én enhet av vare 1 målt i enheter av vare 2, skal være lik kostnaden ved å fremskaffe den siste enheten av vare 1, også denne målt i enheter av vare 2.
Forklar innholdet og illustrer i en figur.
Betingelsen angir effektiv fordeling av energiressursen, når den eksterne virkningen hensyntas; verdien av én enhet energi skal på marginen være den samme i begge anvendelser, gitt fordelingen av arbeidskraft.
Venstresiden angir verdien for konsumenten av én enhets økning i energikonsumet, målt i enheter av vare 2.
Første ledd på høyresiden gir marginalavkastningen av energi i produksjonen av vare 2, mens andre ledd angir verdien av den positive eksterne virkningen - målt ved hvor mye konsumenten er villig til å gi fra seg av vare 2 for den økningen i produksjonen av vare 1 som følger av én enhets økning i bruken av y som innsatsfaktor.
Totalt angir dermed høyreside verdien av en enhets økning i bruken av energi som innsatsfaktor i produksjonen av vare 2.
Betingelsenkan for eksempel illustreres i et badekardiagram, der bredden er gitt ved den tilgjengelige mengden energi, V. Dersom betingelsen ikke omskrives vil de vertikale aksene måle enheter av vare 2 (per enhet energi), og den eksterne virkningen bør fremkomme ved at verdien av energi når den anvendes i produksjonen av vare 2 er høyere enn marginalproduktiviteten (den direkte ressursgevinsten).
Verdien av energi er på marginen lavere når energi brukes til konsum enn i produksjonen av vare 2, i markedslikevekten. Det betyr at for mye av energiressursen benyttes til konsum.
Markedet svikter fordi produsenten av vare 2 ikke tar innover seg (eller har insentiver til å ta innover seg) effekten bruken av energi som innsatsfaktor har på den andre produsenten. Den privatøkonomiske gevinsten av å øke bruken av energi i produksjonen for denne produsenten (økt produksjon av vare 2) er lavere enn den samfunnsøkonomiske gevinsten (økt produksjon av vare 2 og økt produksjon av vare 1).
Prisene reflekterer altså ikke verdi i alternativ anvendelse av alle goder i denne markedslikevekten, og dermed allokeres ressursene ikke effektivt.
Markedsløsningen ved skatt på (konsum av) én vare
Effekten på arbeidstilbudet av skattlegging
