Strafferett

Question 1

Rt-2003-1376 (Merverdiavgift og helleri-dommen)

Answer 1

Gjaldt spørsmålet om en eier av et enkeltpersonsforetak både kan dømmes for brudd på merverdiavgiftsloven § 72 nr. 1 i tillegg til helleri etter dagjeldende straffelov.
”Konkurrenslæren innebærer at når en straffbar handling omfattes av flere straffebud, anvendes bare ett straffebud dersom det fullt ut dekker samtlige sider av det straffbare forholdet. Flere straffebud anvendes bare når dette er nødvendig for å markere momenter ved den straffbare handling som ikke blir markert om man bare anvender ett straffebud.»

Question 2

Rt-1997-1771 (Bankautomat)

Answer 2

Gjaldt en mann som hadde misbrukt forskjellige bankkort ved flere tilfeller. HR kom frem til at misbruket av hvert enkelt kort, ved flere anledninger, ble betraktet som ett straffbart forhold, selv om flere offer ble rammet av handlingene.
HR sier at utgangspunktet er at det ved formuesforbrytelser mot flere fornærmede vil foreligge særlige straffbare forhold i relasjon til hver enkelt fornærmet.
Her kom HR imidlertidig til et unntak grunnet:
- de fornærmede ved handlingene kom i bakgrunnen (forstås som at de var mer tilfeldige offere)
- likeartede handlinger
- var ikke stor avstand i tid
- i tillegg hensynet til praktikabel straffeforfølgning, ved at det kunne reises rimelig tvil, dersom hvert tilfelle måtte vurderes isolert. Rettssikkerhetshensyn tilsa heller ikke at dette måtte kreves

Question 3

Rt-1994-203 (Politiembetsmann)

Answer 3

Gjaldt en politiembetsmann som ble idømt kr. 10.000,- i bot for tjenesteforsømmelse
Utgir vurderingstema for om det skal anses som en fortsatt forbrytelse:
Avgjørelsen av om det foreligger et fortsatt straffbart forhold eller flere overtredelser bero på «en helhetsvurdering, der sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og et eventuelt felles forsett er momenter av betydning

Question 4

HR-2018-1650-A (Abubakr Hussein-saken)

Answer 4

Gjaldt en person som ble dømt for deltakelse i en terrororganisasjon. Deltakelsen besto i at han aktivt bisto norske fremmedkrigere - økonomisk og på annen måte - i forbindelse med deres reiser til Syria for å slutte seg til ISIL, og mens de kjempet for organisasjonen der. Han ble også dømt etter straffeloven 1902 § 147d for å ha rekruttert to medlemmer til ISIL, og for å ha gitt økonomisk og materiell støtte til to andre medlemmer. Deltakelsen, rekrutteringen og den økonomiske og materielle støtten ble ansett som forskjellige straffbare forhold

«Hvorvidt handlingene skal bedømmes som ett sammenhengende forhold eller flere særskilte lovbrudd, må bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, som i stor grad må avgjøres ut fra de konkrete forhold i den enkelte sak. Sentrale momenter vil her være ulikhet med hensyn til handlingenes art og avstand i tid og sted for handlingenes utførelse.»

(93) Matningsdal, Straffeloven, Alminnelige bestemmelser, Kommentarutgave 2015 side 747 uttaler at det «først og fremst [er] når overtredelsene krenker samme fornærmede eller samme offentlige interesse, at det i praksis kan være aktuelt å regne flere straffbare handlinger som et sammenhengende straffbart forhold». Men dette kan ikke gjelde uten unntak. Når det som i dette tilfellet er spørsmål om strafferammen forhøyes med inntil det dobbelte i medhold av straffeloven 1902 § 61 og straffeloven 2005 § 79 bokstav a, må det etter mitt syn kunne legges vekt på om det er naturlig å bedømme handlingene som flere forhold for å få frem den økte straffverdigheten

Hadde handlingsalternativet en mer utpreget selvstendig karakter? Fylte de en selvstendig funksjon?

Rammer det forskjellige rettsgodebærere, eller ulike fellesinteresser?

Question 5

Rt-2002-1717 (Orderud-dommen)

Answer 5

Her hadde tiltalte skaffet et ektepar et par illegale våpen. Da hun noe senere forstod at ekteparet planla et konkret drap, oppstod det en handlingsplikt.
Illustrerer at for at en unnlatelse skal være straffbar som passiv medvirkning, kreves det i utgangspunktet en særlig tilknytning mellom den passive personen og den eller det som straffebudet beskytter, eller mellom denne personen og en oppstått faresituasjon. Det er denne tilknytningen som kan begrunne medvirkningsansvar for ikke å forsøke å avverge den straffbare handlingen eller den aktuelle skadefølgen.
I denne saken hadde han selv bidratt til å skape den farlige situasjonen, og kunne rimelig forhindre den ved å ta tilbake pistolene

Question 6

Rt-2011-172 (Skade-dommen)

Answer 6

En mann var dømt for voldtekt, voldtektsforsøk og brudd på våpenloven. Høyesterett kom til at fordi offerets sårskader var relativt små og plassert på lite synlige steder på kroppen, kunne de verken hver for seg eller samlet bedømmes som en legemsskade, jf. strl. § 229. Det var ikke anledning til å bedømme forholdet både som voldtekt og legemsfornærmelse fordi bestemmelsenes rettslige karakter ikke er vesensforskjellige, jf. strpl. § 38. Domfellelsen for overtredelse av strl. § 229 1. straffalternativ ble endret til overtredelse av strl. § 228 første ledd. Samlet straff for voldtekt, legemsfornærmelse og brudd på våpenloven ble satt til fengsel i 2 år og 10 måneder

• Etter rettspraksis skal bruddskader anses som legemsbeskadigelse selv om skaden blir leget over tid. Hvorvidt en sårskade skal anses som legemsbeskadigelse eller legemsfornærmelse, avhenger av skadens karakter, grad, omfang, varighet og plassering på kroppen
• Etter sikker rettspraksis skal lesjoner med bloduttredelser – dvs. blåmerker og hevelser som følge av slag, spark og støt – vanligvis regnes som legemsfornærmelse. For at lesjoner med bloduttredelser skal bli bedømt som legemsskade, må de være nokså massive. Dersom fornærmede er påført flere mindre sårskader, kan summen av skadene utgjøre en legemsskade, selv om de hver for seg må bedømmes som legemsfornærmelser-
• Kvinnen hadde fått små (mellom 6 og 1,5 cm) blåmerker på overarm, under ved kne, legg og lår. Var likevel ikke tilstrekkelig for å anse det som skade da de var «relativt små og plassert på lite synlige steder på kroppen»

Question 7

Rt-1968-626 (Fetisj-dommen)

Answer 7

Mann stjal kvinneundertøy for seksuell nytelse, noe som ble ansett som en «vinning». Dommen illustrerer at når en person uberettiget skaffer seg goder med økonomisk verdi til eget bruk, har han vinnings hensikt uavhengig av hva slags personlig motiv han eller hun har
- Vil ha overføringsverdi til ran og underslag, da de har samme krav. Men ikke for bedrageri?

Question 8

Rt-2011-1104 (Panser-dommen)

Answer 8

Saken gjaldt en person som var tiltalt for drap, etter at en kvinne ble drept i det hun ble slengt av bilpanseret i fart under et forsøk på å forhindre at mannen stjal bilen. Ved vurderingen av mannens forsett, kom det frem fra bevisvurderingen at han var påvirket av amfetamin og diverse, og hadde ikke selv noen klar forestilling om at vedkommende mest sannsynlig vil bli drept dersom han fortsatte å kjøre med kvinnen på panseret.
- «Bedømt som edru er det lagt til grunn at tiltalte ville innsett at dødsfølge var mest sannsynlig, men slik at det ikke er krevet noen helt klar tanke om dette. Blant annet kan en stresset og opphisset situasjon være til hinder for en slik klar vurdering. En sløret – noe uklar – oppfatning om sannsynlighetsovervekt for dødsfølge vil være tilstrekkelig. Dette er etter mitt syn en riktig rettsoppfatning»
- Henviser til forarbeider der det står: «Det er ikke nødvendigvis til hinder for at kravet om forsett er oppfylt. Forsett omfatter også det halvklare, slørede forsett». Og videre at «Særlig når lovbryteren ikke tilstår, vil forsettsvurderingen ofte måtte skje på grunnlag av ytre omstendigheter, vitneprov og alminnelige erfaringssetninger. Men rimelig tvil må her som ellers komme lovbryteren til gode».
HR kom frem til at dette var en riktig lovforståelse, og at mannen ble dømt.

Skille mellom tyveri og ran:
Faktum var at kvinnen hadde hoppet på panseret, da mannen hadde satt seg i bilen, og låst døren. Han var altså ikke ennå i bevegelse
- Bilen var ikke «tatt» var ikke fullbyrdet før bilen var i gang
- Bortagelsen og volden har skjedd i en slik sammenheng at det også strafferettslig må ses som sider ved samme forbrytelse

Question 9

Rt-2011-1455 (Grooming-dommen)

Answer 9

Gjaldt forsøk på grooming. Etter straffebudet var det nok med svak uaktsomhet med hensyn til offerets alder. HR uttalte at det ikke er til hinder for forsøksansvar at gjerningspersonen bare har utvist uaktsomhet til et slikt element. I avsnitt 30-31:
«Den omstendighet at et straffebud inneholder straffbarhetsmomenter som ikke krever forsett, kan klart ikke være til hinder for forsøksstraff, se for eksempel Rt-1939-890, Rt-1985-67 og Rt-2008-867. Det er tilstrekkelig for at forsøk skal kunne straffes, at straffebudet som utgangspunkt krever forsett.
For overtredelse av § 201 a kreves ikke forsett med hensyn til fornærmedes alder, se § 201 a andre ledd. For øvrig er det imidlertid et vilkår for straffbarhet at handlingen er forsettlig, se § 40. Forsøk på overtredelse av bestemmelsen kan da straffes».
- Krever altså at man ikke kan straffes for forsøk der gjerningsbeskrivelsen kun krever uaktsomhet, men at det tillates der kun elementer av det kreves uaktsomhet jf. “Det er tilstrekkelig for at forsøk skal kunne straffes, at straffebudet som utgangspunkt krever forsett”

-ang. utjenelig forsøk:
Her konstateres det at utjenlige forsøk (tiltalte avtalte å møte mindreårig, men det var i realiteten den mindreåriges mor vedkommende chattet med, slik at fullbyrdelse av lovbruddet ikke ville være mulig — utjenlig forsøk) er straffbart — vedkommende ble straffet. Forutsetningen er at det foreligger fullbyrdelsesforsett, da han ville ha utført handlingen dersom det var mulig.

Ang. provokaskon:
Det følger av EMDs avvisningsavgjørelse 6. april 2004 (EMD-2001-67537) i saken Shannon mot Storbritannia at domfellelse på grunn av handlingsprovokasjon fra private etter omstendighetene kan være i strid med retten til rettferdig rettergang, jf. Kjølbro, op.cit. side 467-468. Terskelen for frifinnelse på dette grunnlag må imidlertid være høy. Det normale er at den som tilskynder til en straffbar handling, kan bli dømt som medvirker, men at tilskyndelsen ikke fritar gjerningspersonen for straffansvar. For at tiltalte skal kunne frifinnes på grunn av tilskyndelse fra private, må tiltalte ikke bare være blitt forledet til en handling som han ellers ikke ville ha begått, men det må også kreves at det etter en totalvurdering vil virke støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme den som er blitt lurt. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet dersom den som har tilskyndet til handlingen, er fornærmede selv eller en person som har gitt seg ut for å være fornærmede, eller som har utført handlingen for å ivareta fornærmedes interesser. Ved vurderingen må det blant annet legges vekt på hvilket rettsgode som er beskyttet, tiltaltes handlemåte og hvor sterk grad av tilskyndelse som foreligger. Dersom det ved avgjørelsen av om vilkårene for frifinnelse på grunn av privat provokasjon er oppfylt, er rimelig tvil om faktum, må tvilen – som ellers ved avgjørelsen av skyldspørsmålet – komme tiltalte til gode.
- Vedkommedne hadde hele tiden anledning til å trekke seg fra avtalen
- Han hadde selv startet det

Question 10

Rt-2008-549 (Rusbetinget psykose)

Answer 10

Saken gjaldt spørsmål om en person tiltalt for drap etter straffeloven § 233 var strafferettslig tilregnelig etter straffeloven § 45 når han hadde begått den kriminelle handling mens han var medisinsk psykotisk utløst av amfetaminrus. Høyesterett kom frem til at en rusbetinget psykose ikke fritar for straff etter straffeloven § 44, men må behandles på samme måte som ved bevisstløshet som følge av rus etter straffeloven § 45. Det ble vist til forarbeidene til bestemmelsen og konkludert med at slik rusbetinget psykose måtte falle inn under bestemmelsen til tross for strafferettens strenge legalitetsprinsipp, fordi psykosen var en forbigående tilstand og ikke en varig sinnslidelse

Avsnitt 46:
Min konklusjon er at psykose som er fremkalt ved selvforskyldt rus, og som vil forsvinne etter at den toksiske virkningen er opphørt, ikke skal anses som en straffriende psykose i lovens forstand.

Slår også fast det medisinske prinsipp:
Samtidig fikk straffeloven § 45 den ordlyden den har i dag. Ved endringene i § 44 ble det medisinske prinsipp – som innebærer at straffrihet ikke er betinget av at det er årsakssammenheng mellom en tilstand som nevnt i bestemmelsen og den straffbare handlingen – gjennomført fullt ut

Question 11

Rt-2008-1491 (Psykiater)

Answer 11

Spørsmålet var om en mann hadde «truet» en offentlig tjenestemann, selv om det ble sagt under konsultasjon med psykiater. Altså var spørsmålet om en kunne foreta en innskrenkende tolkning av bestemmelsen, ved å innfortolke en rettsstridsreservasjon.

Uttaler at «det er sikker rett at alle straffebud – enten de har en slik reservasjon eller ikke – i prinsippet må leses med forbehold for unntakssituasjoner som ikke bør føre til straffansvar. I tvilstilfeller vil det imidlertid ligge nærmere å tolke et straffebud innskrenkende hvis reservasjonen er med, enn hvis den ikke er det»

Uttaler videre at vurderingen beror på «om handlingen fremtrer som berettiget, slik at den ikke bør rammes med straff – med andre ord om det foreligger en unntakssituasjon som bør føre til straffrihet. Det må foretas en helhetsvurdering hvor de hensyn som straffebudet skal verne, må veies mot andre hensyn som det også er grunn til å beskytte».
Ve vurderingen av de hensyn som straffebudet skal verne må det vurderes de hensyn som loven generelt skal verne, ikke de som konkret gjør seg gjeldende.

I denne saken måtte hensynet til konfidensialitet – tillitsforholdet mellom lege og pasient, avveies mot hensynet til avverge alvorlig skade, eller tungtveiende interesser for øvrig i samfunnet. Høyestrett kom frem til at dette hensynet var tungtveiende.

Question 12

Rt-2004-849 (Samtykke til amfetamin)

Answer 12

Gjaldt en jente på 15 år som hadde samtykket til å få sprøytet inn amfetamin av to eldre menn.
-Vilkår for samtykke:
Vedkommende må skjønne rekkevidden av handlingen og kan vurdere konsekvensene. På bakgrunn av at jenta var godt kjent med bruk av narkotika og at hun selvsterkt hadde oppfordret mennene til å gjøre det, var samtykket straffefriende.
- Utgangspunktet er at straffriende samtykke må være gitt av fornærmede og være gjeldende på handlingstidspunktet. Videre er utgangspunktet at straffriende samtykke bare gjelder så langt samtykket rekker. Utsagnet må dermed tolkes for å klarlegge innholdet i hva det faktisk er samtykket til.
- Dommen viser videre at det ikke er nødvendig for samtykkets virkning at den samtykkende er myndig. Men må være så voksen og moden at han kan forstå og vurdere konsekvensene av handlingen. Jo mer alvorlig inngrep, jo strengere krav til personlig modenhet. Også viktig om personen hadde tilstrekkelig med informasjon ang. konsekvensene da samtykke ble gitt.

Question 13

Rt-2008-867 (Sex på hotellrom)

Answer 13

En mann hadde avtalt å ha sex med en jente, men hvor jenta trakk seg før de skulle gå opp på rommet for å ha seksuell omgang. Høyesterett kom frem til at de handlingene som den tiltalte hadde foretatt frem til da, ikke var tilstrekkelig for å anse handlingene som et forsøk. Grunnen var at ingen av de handlingene han hadde foretatt var av seksuell karakter, hadde kjøpt henne en mobil og bestilt hotellrom, noe som både er kvalitativt og psykologisk forskjellig fra å ha seksuell omgang med noen. De la videre vekt på at de var et sted tilgjengelig for allmenheten, og ikke i noen privat sfære da de fortsatt var i Hotell lobbyen. Høyesterett uttaler at det hadde vært annerledes om det hadde på hotellrommet.

Uttaler også vurderingstemaet; Vurderingen av grensedragningen mellom et forsøk og forberedelse beror etter rettspraksis på en helhetlig vurdering hvor det blant annet legges vekt på den tidsmessige nærhet mellom det som er gjort, og det som gjenstår, handlingenes karakter og den psykologiske forskjell mellom dem

Question 14

Rt-2001-1671 (Solidarisk sjåfør)

Answer 14

En 28 år gammel mann var dømt til en fengselsstraff på ett år og tre måneder (fellesstraff med tidligere betinget dom) for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd, jf femte ledd, legemiddellovens § 31 andre og fjerde ledd, jf § 24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd. I domsgrunnene ble spørsmålet reist om det er tilstrekkelig for straffansvar for medvirkning til oppbevaring av narkotika, at man lar en passasjer som har narkotika på seg, bli med videre i den bilen man fører, når man underveis oppdager at vedkommende har med seg narkotika. Sjåføren hadde smakt på narkotikumet og senere prøvd å unnslippe politiet. Etter en samlet vurdering ble han ansett å ha solidarisert seg slik med det straffbare forhold at han med rette var dømt for medvirkning. Høyesterett tilla omstendighetene i forbindelse med medvirkningen vekt ved straffutmålingen

Question 15

Rt-2010-1630 (Polakker og brennevin)

Answer 15

To menn var domfelt for medvirkning til grov legemsbeskadigelse ved bruk av kniv, jf. straffeloven § 229 3. straffalternativ, jf. § 232, fordi ingen av dem kunne utpekes som direkte gjerningsmann. Høyesterett drøftet vilkårene for straff ved passiv medvirkning.
- planen var at de skulle kjøpe brennevin i et hus, men endte med å gå til angrep på de som bodde der.

Dersom avtalt lovbrudd, tilsier dette at man også har handleplikt hvis den andre går ut over det som var planlagt. Men dette avhenger ut fra om handlingen var mer alvorlig enn det som var planlagt, og man faktisk hadde tid og mulighet til å områ seg og gripe inn.
- Her var det ikke avtalt at man skulle benytte vold ovenfor de som de skulle kjøpe brennevin av
- Er da en brå og uventet vending i hendelsesforløpet da han ene stikker den andre med en brød kniv. Den andre registerte det, men det skjedde for fort til at det kunne kreves at han handlet.
«Reint faktisk vil det ofte vere slik at handlingane skjer så fort at det ikkje under noko omstende er tid til å gripe inn, men det kan sjølvsagt også vere anna som gjer inngriping umogeleg. Ei plikt for ein deltakar til inngriping ved utviding av den tenkte handlinga må såleis klart ha som føresetnad at det vil vere tid og høve til dette. Inn under dette må det også liggje at ein deltakar må ha tid og grunnlag for å områ seg, sjølv om dette vil måtte variere etter kva situasjonen er»

Question 16

Rt-1973-180 (Lommeboktyveri på fest)

Answer 16

En mann stjal lommebok fra en sovendeperson, og gikk rett på badet sammen med en annen person. På badet delte de pengene. Selv om tyveriet var fullbyrdet da han ene tok lommeboken, var den ikke materielt sett avsluttet da de gikk inn på badet å delte pengen. Den andre mannen ble dermed dømt for medvirkning. Han «tar» fortsatt tingen så lenge han er i ferd med å flytte den ut av besitterens rådighetssfære

For at tyveriet skal være materielt avsluttet må gjerningspersonen ha fått en mer definitiv kontroll over tingen. Som her ville det vært materielt avsluttet dersom mannen som tok lommeboken hadde dratt hjem igjen, for så å fordele pengene

Question 17

Rt-1989-1004 (båttur)

Answer 17

34-årig, tidligere straffet mann ble idømt 90 dager ubetinget fengsel for medvirkning til innførsel av 4,5 kg. hasj (straffeloven § 162 første ledd jfr. femte ledd, og straffeloven § 162 fjerde ledd jfr. femte ledd). Under en båttur hadde to andre personer forestått innførselen. Domfelte hadde på turen hjem styrt båten med mellomrom. Det var av byretten lagt til grunn at domfelte regnet det som overveiende sannsynlig at de andre hadde med 240 gram hasj og at han utviste uaktsomhet for den resterende del av partiet. Domfeltes fysiske medvirkning var tilstrekkelig til domfellelse når også de subjektive krav var oppfylt. Det er ikke noe vilkår at medvirkningen har vært nødvendig for resultatet eller at domfelte har medvirket psykisk

Question 18

Rt-2014-1134 (Psykisk medvirkning II)

Answer 18

Fornærmede i sak etter strl. § 229 1. jf. 3. straffalternativ jf. § 232 døde etter å ha blitt utsatt for et slag fra en tiltalt og deretter et spark fra en annen tiltalt. Da det var usikkert hvilken av disse handlingene som var direkte dødsårsak, kunne ingen av de to dømmes for å ha forårsaket dødsfallet. De kunne heller ikke dømmes for psykisk medvirkning til at dødsårsaken inntrådte, idet det ikke for noen av dem forelå slik tilskyndelse eller styrking av den annens forsett som dette krever

Om medvirkeren «positivt har tilskyndet til handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett».

Person B kunne ikke ha medvirket til at A slo først, da dette skjedde plutselig, og ikke var avtalt.

Spørsmålet var så om A gjennom sitt slag hadde foretatt en psykisk medvirkning på B. Viste til en tidligere dom, hvor HR uttalte at en forutgående legemskrenkelse ikke i seg selv er tilstrekkelig som psykisk medvirkning. Men det kan tenkes tilfeller som i Psykisk medvirkning I-dommen, hvor medvirkeren hadde vært sentral i det første slagsmålet, og løpt etter sammen med de andre.
I det forestående tilfelle var det ikke noe som etter en konkret vurdering skulle tilsi at B ble oppmuntret, da de ikke hadde noen avtale + ikke selv hadde gitt uttrykk for det.

Question 19

Rt-2015-149 (Narkotika i leieligheten)

Answer 19

Den ene var dømt for medvirkning til omsetning av narkotika for 1,3 millioner kroner. Ankeutvalget viste til at et allment utsagn om å ville delta i fremtidig narkotikavirksomhet, ikke er tilstrekkelig til å kunne legge til grunn at han har medvirket i alle narkotikatransaksjoner som de andre i gruppen har gjennomført. Den psykiske medvirkningen må være knyttet opp til konkrete omstendigheter ved den straffbare handlingen.

-Beboeren i leieligheten hvor man solgte narkotika visste ikke om hvert tilfelle av når det ble solgt narkotika, men var heller ikke påkrevd

Bokens oppsummering av praksisen, inkludert denne dommen + Munch Museet-dommen, hvor det uttales at det sentrale er om man hadde forsett om at det ville blitt begått et grovt ran innen rimelig tid, ikke noe krav om hva som blir tatt, eller hvem den fornærmede er.

Boken:
-krav om at medvirkerens forsett må relatere seg til et brudd på et bestemt straffebud ved en eller flere bestemte anledninger, selv om tid, sted og måte for forbrytelsen ikke trenger å være fullt ut spesifisert i medvirkerens bevissthet.

Question 20

Rt-2005-1625 (Mobiler i låste biler)

Answer 20

Gjelder tilbaketrekning av forsøk
Gjaldt en mann som prøvde å stjele mobiler fra låste biler. Gjerningspersonen må ha oppgitt forsøket til tross for at han selv mente at han kunne oppnå sitt resultat ved å fortsette. I dommen ga han opp fordi bilene viste seg å være låst, altså var det ikke fri vilje.

Question 21

HR-2019-47-A (musegift)

Answer 21

En kvinne som var dømt for forsøk på drap, jf. strl. § 275 jf. § 16, hadde ved flere anledninger lurt ektemannen til å spise musegift i hensikt å drepe ham. Ved den siste anledningen ville hun få det til å se ut som selvmord. Hun ringte Akuttmedisinsk nødsentral (AMK) om natten, da mannen var bevisstløs, og sa at hun trodde han hadde tatt gift. Hun fikk beskjed om å vekke ham ved å klype ham så han fikk blåmerker. På denne måten fikk hun liv i ham, og han overlevde. Høyesterett viste til at hun fortsatt hadde drapsforsett da hun ringte AMK, og at hun forsto at hun ville bli avslørt hvis hun ikke fulgte anvisningene derfra. Det forelå da ingen straffriende frivillig tilbaketreden fra drapsforsøket fra hennes side, jf. strl. § 16 andre ledd

• Ang. om hva som kreves at det er frivilig ut fra en vurdering av mobildommen: “Blir det klart for den handlende at lovbruddet ikke kan gjennomføres med ønsket resultat uten å bruke mer drastiske midler enn planlagt, slik at lovbruddets karakter endres eller fremstår som markert mer straffverdig, mangler vanligvis elementet av frivillighet ved tilbaketreden”. Overført til mobildommen ville et slikt tilfelle foreligge dersom han knuste vindusrutene

Question 22

Rt-1984-1300 (gjengtyveri av bil)

Answer 22

Gjaldt psykisk påvirkning + skulle bidra i selve handlingen

• Avtalt å stjele en bil, men på vei bort fra bilen ga han uttrykk for motforestillinger. Han ble imidlertid på stedet, mens vennene stjal bilen, og han var videre passasjer.
• HR uttaler at «Etter min mening måtte han på en klarere måte ha distansert seg fra det straffbare forhold dersom han skulle frigjøre seg fra det medvirkningsansvar han la grunnen for»

Question 23

Rt-1992-1639 (Chilensk innvandrerfamilie)

Answer 23

Gjelder nødrett, og at «fare for tap» må være konkret
36-årig, tidligere ustraffet mann ble i herredsretten frifunnet for tiltale for overtredelse av straffeloven § 326 første ledd nr. 1. Han hadde hindret offentlig tjenestemann i å gjennomføre vedtak om at en flyktningfamilie måtte reise fra Norge. I motsetning til herredsretten fant Høyesterett at det ikke forelå noen nødrettssituasjon, jfr. straffeloven § 47. Uttalt at det skal sterke grunner til for at den som hindrer gjennomføringen av et lovlig myndighetsvedtak skal kunne frifinnes på grunn av nødstilstand

Kom frem til at mannen, som mente han reddet familien fra fare i hjemlandet, ikke hadde noe konkret belegg for at denne familien ville komme i fare ved en tilbakekomst til Chile

Question 24

Rt-1993-1197 (Kro-dommen)

Answer 24

49-årig, tidligere bøtelagt mann ble idømt 10 måneder ubetinget fengsel for overtredelse av straffeloven § 239, 2. straffalternativ. Som eier av en kro var han blitt sterkt plaget av innbruddstyver. Med sikte på vakthold og avsløring av tyvene overnattet han i kroa, bevæpnet med et haglegevær. Da han oppdaget en som var i ferd med å bryte seg inn, men som flyktet vekk, fyrte han av et skudd uten å se seg for. Tyven ble drept. – Domfelte kunne ikke frifinnes pga. nødverge (straffeloven § 48) og heller ikke etter § 48 fjerde ledd om overskridelse av nødverge
- Sentrale momenter:
De avveide her rettsgode om angrep på eiendom, mot retten til liv. Sa at dette talte for at det ikke var tale om nødverge
- sier at det kan foretas nødvergehandlinger mot angrep på eiendom, så «lenge det ble utvist tilbørlig aktsomhet i forhold til andres liv eller helse». Han hadde ikke gjort det her da han burde ha skjønt at å skyte i retning av tyven på denne måten, og på den avstanden, medførte en betydelig risiko.
- ble også klandret for å selv ha plassert seg i en slik situasjon, hvor han hadde mulighet til å bli oppskakket med et gevær i hånden.

Question 25

Rt-1996-141 (Knivstikke mobber)

Answer 25

Gjelder adgang for preventiv nødverge
-HR uttaler at det kan oppstå preventiv nødverge, altså for fremtidige angrep, men det vil ha en større mulighet til å handle annerledes slik at det må tolkes strengt. Han hadde i denne dommen gått for langt, så tok ikke stilling.
Boken om preventiv nødverge: «Krenkelsen må ikke være umiddelbart forstående, men bør i det minste «kreves at det ut fra trusselens karakter og sannsynlighet er behov for en umiddelbar avvergelse av det forestående angrepet.»

Question 26

Rt-2014-605 (Nødverge på byen)

Answer 26

Saken gjelder nødverge. I saken hadde tiltalte og fornærmede kom i klammeri. Fornærmede tok tak i en av armene på tiltalte, vred armen slik at tiltalte ble tvunget inntil en av veggene utenfor inngangspartiet. Han slapp så armen, før tiltalte slo fornærmede hardt i pannen slik at fornærmede falt i bakken og ble liggende. Høyesterett kom frem til at det ikke var nødverge, da det ikke var tale om et fortsatt angrep. Ved vurderingen ble det vektlagt at personen ikke gjorde utfall eller bevegelser som tiltalte ikke oppfattet som at det fortsatt var en fare å forsvare seg mot. Det forelå dermed ikke en fare for fortsatt angrep.

Question 27

Rt-2010-346 (Selvforskyldt psykose)

Answer 27

Saken gjelder utilregnelighet hvor psykosen kan enten skyldes rus, eller at det faktisk er en grunnlidelse.
-Ved vurdering av om rus er den fremtredende årsakfaktoren er det av betydning om symptomene vedvarer også etter virkningene av rusmiddelet har gått ut av kroppen. Da anses ikke rusen som den fremtredende årsaksfaktoren. I dommen vedvarte symptomene i 1 måned etter at rusen var inntatt + tilbakefall halvt år etter)
Dommen illustrerer at dersom personen tidligere hatt historie med psykiske problemer, kan det tilsi at rusen ikke er fremtredende

Question 28

Rt-1979-143 (Bevisvurdering ved utilregnelighet)

Answer 28

Var her noe uklart hva de sakkyndige kunne bevise av utilregnelighet. HR uttalte at beviskravet kan være noe lavere for tilregnelighet enn for det alminnelige kravet om at det skal bevises utover enhver rimelig tvil, men at kun sannsynlighetsovervekt ikke er tilstrekkelig.
- Enkelttilfeller fra praksis:
2 ulike sakkyndige rapporter konkludere motsatt = presumsjon om straffefri
Nevner i rapport at det er en «mulighet» for utilregnelig = presumsjon om straffri

Question 29

Rt-2004-1769 (Sjåfør for narkotikaselger)

Answer 29

Saken gjelder eventuelt forsett. En 50 år gammel kvinne var som sjåfør med på et bilmøte hvor det foregikk overlevering av 194 gram heroin, og kvinnen var i lagmannsretten dømt for overtredelse av straffeloven. Lagmannsretten hadde funnet det bevist at sjåføren anså det som mulig at vedkommende oppbevarte narkotika, men at hun likevel valgte kjøre personen. Ut fra at hun likevel valgt å kjøre, mente lagmannsretten at eventuelt forsett forelå. Høyesterett avslo lagmannsrettens forståelse, på bakgrunn av det strenge kravet til at det er foretatt en positiv innvilgelse. Altså ikke tilstrekkelig at man anså det som en mulighet, men likevel valgte å handle. En slik forståelse tilsvarer en uaktsomhetvurdering. Må heller kreve en hypotetisk vurdering der straffebudet inntrer, og har likevel positivt innvilget handlingen selv om så var tilfelle.

Question 30

Rt-1984-91 (Veikryss-dommen)

Answer 30

Saken gjelder uaktsomhet. Her hadde den tiltalte kommet kjørende mot et meget vanskelig kryss med forkjørsrett for trafikken på kryssende vei og hadde kollidert med en bil som kom på forkjørsveien. Høyesterett kom til at han kjørte uaktsomt, blant annet på bakgrunn av at han hadde kjørt der tidligere, slik at han hadde kunnskap om at det var et vanskelig kryss
-Selv om vurderingen er ut fra hva en alminnelig person ville gjort, gjelder det et prinsipp om at kunnskap forplikter. Altså vektlegges om gjerningspersonen hadde særlig kunnskap som tilsa at man skulle handlet annerledes

Question 31

Rt-2008-1393 (Vin og sintronsaft)

Answer 31

Saken gjaldt om det var en selvforskyldt rus. En kvinne hadde trukket vin sammen med en venninne, før hun så hadde tatt noen hun trodde var sitronsaft fra kjøleskapet, men som egentlig var sitronsaft blandet med vodka. Etter hvert ble hun så beruset at hun gikk til angrep på offentlige tjenestemenn. Spørsmålet var om det var tale om “selvforskyldt rus”.
-”Etter høyesterettspraksis er hovedregelen at alkoholrus som følge av frivillig inntak er selvforskyldt – det skal særlige omstendigheter til å anta det motsatte. Det avgjørende er om det kan legges domfelte til last at han tok til seg et så stort kvantum alkohol at han måtte regne med å miste kontrollen over seg selv. I Rt. 1983 side 1115 er det uttrykt slik: ”Tiltalte var klar over sitt konsum av alkohol, og han måtte være på det rene med at han ved alkoholkonsumet utsatte seg for beruselse. Med det er rusen etter min mening selvforskyldt.” Om rusen har vært atypisk eller patologisk, spiller i utgangspunktet ingen rolle”. Hvis man derimot overhodet ikke har ment å innta alkohol, men for eksempel tror det er brus som serveres, vil inntaket, etter en konkret aktsomhetsvurdering, ikke bebreides tiltalte. […] Det fremgår imidlertid av avgjørelsene at vurderingen må skje ut fra de konkrete omstendigheter i saken, og hensett til om ”tiltalte har merket noe ved sin egen tilstand som hun i den foreliggende situasjon burde ha forstått skyldtes alkohol”, slik det er uttrykt i den siste avgjørelsen”.
- Den konkrete vurderingen:
“Spørsmålet om en her står overfor selvforskyldt rus, beror på en helhetsbedømmelse av situasjonen, og det er flere relevante momenter. Jeg nevner særlig den selskapelige situasjonen rundt alkoholinntaket, hennes motvilje mot brennevin, venninnens handlemåte og resultatene etter måling av promillen. Sentralt vil være om hun, da vinkartongen var tom, var så alkoholpåvirket at hun av den grunn hadde svekket dømmekraft. I så fall vil det være nærliggende at de etterfølgende straffbare handlinger er begått i rus som må anses selvforskyldt. Hvis påvirkningen av vinen var ubetydelig eller moderat, må vurderingen av hennes aktsomhet likeledes vurderes ut fra de foreliggende momenter, herunder betydningen av den sterkt stigende promillen i tiden før politiet kom”

Question 32

Rt-1978-1306 (atypisk rus)

Answer 32

Var en plutselig opptreden av mentale forstyrrelser etter små doser alkohol, slik at vedkommende ikke kunne regne med å miste kontrollen over seg selv. Selv om alkoholinntaket var selvforskyldt, var det en atypisk rus som medførte at han ble bevisstløs fra kl. 24:00. Før dette punktet var ikke alkoholinntaket av en slik mengde at det begrunnet en promille på 0,5 da han senere kjørte. Da han ikke kunne klandres for å bli bevisstløs fra den atypiske rusen, ble alt han drakk etter dette tidspunktet ikke ansett som selvforskyldt. Dette skjer imidlertid sjeldent.
o Juridisk teori: Grensen mellom atypisk og typisk rus er uten direkte strafferettslig relevans, da begge rushandlinger i utgangspunktet er straffbare dersom den er selvforskyldt. Det skal imidlertid mindre til å få medhold i at rusen ikke var selvforskyldt i et tilfelle der den var atypisk, forutsatt at gjerningspersonen ikke hadde grunn til å regne med en slik reaksjon.

Question 33

Rt-2012-1316 (Fenazepam-dommen)

Answer 33

Saken gjelder rettsvillfarelse. En mann var i bestittelse av et narkotisk stoff som ikke var ulovlig på tidspunktet han fikk det, men som senere ble ulovlig. Han visste ikke at stoffet var ulovlig. Høyesterett uttalte at gjerningspersonen må «etter en samlet bedømmelse verken kunne bebreides rettsvillfarelsen eller sin handlemåte». I det forestående kunne han i utgangspunktet ikke klandres for rettsvillfarelse fordi han hadde sjekket at det ikke var på listen først, men hadde ikke videre oppdatert. Altså måtte bebreides for sin handlemåte

Ble dømt for rettsvillfarelse. Han sier at han undersøkte da han fikk det, men HR mente ham bevisst har holdt seg uviten ved å ikke oppdatere seg på om det var ulovlig. Han visste hvor man skulle sjekke for å se om det var ulovlig. Illustrerer at for visse gjenstander/handlinger kreves det en særlig streng undersøkelsesplikt, fordi det er på grensen med hva som er ulovlig. Her visste han at stoffet var på kanten, da det kunne likestilles med andre straffbare stoffer. Altså måtte han bebreides for sin handlemåte.

Question 34

Rt-1985-1395 (Militærkaptein)

Answer 34

Dommen gjelder øver “vold” som kroppskrenkelse jf. strl. § 271. Vilkåret må avgrenses nedad mot svært små fysiske anstrengelser mot en annen sin kropp. Var her et dytt med begge hender, som medførte at personen måtte ta et skritt tilbake. HR kom frem til at dette omfattes, men er i nedre grense.

Question 35

HR-2019-642-U (Galgeberg)

Answer 35

Gjelder provokasjon, hvor tilfelle var at en mann ble dømt for grov kroppskrenkelse. Han hadde stukket fornærmede, som hadde gått til angrep på ham og som han hadde vært i et etterfølgende basketak med, fire ganger i låret med en kniv. […] Handlingen sto heller ikke i forhold til den forutgående kroppskrenkelsen. Det var da heller ikke grunnlag for å gjøre handlingen straffri etter reglene om provokasjon i strl. § 272 andre ledd jf. § 271 andre ledd
- “Hvorvidt vilkårene for straffrihet på grunn av provokasjon er oppfylt, beror på en avveining av grovheten av kroppskrenkelsen opp mot karakteren av den provokasjonen som utløste den straffbare handlingen”
- Den konkrete avveining:
Tiltaltes handlemåte ved å påføre fornærmede fire knivstikk på innsiden av låret anses som grov og står ikke i noe forholdsmessig forhold til den forutgående kroppskrenkelsen

Question 36

Rt-1983-1100 (Stereoanlegg)

Answer 36

Gjelder sårskader som omfattes av kroppsskade jf. strl. § 273. Saken gjaldt en mann som kastet et stereoanlegg på sin kone, noe som resulterte i et sår på 3x2cm i bakhodet. Ble lagt avgjørende vekt på at sårskaden ikke kunne heles på naturlig måte, slik at det dermed måtte syes. Illustrerer at dersom det sys, tilsier dette at det er tale om en kroppsskade.

Question 37

HR-2019-632-U (Gjengslagsmål)

Answer 37

Saken gjaldt en mann som ble dømt for grov kroppsskade, da lagmannsretten hadde lagt avgjørende vekt på at skaden var foretatt i fellesskap med andre. De uttalte videre at det var tilstrekkelig at én av momentene i strl. § 274 andre ledd var oppfylt. HR avslo en slik forståelse:
Etter § 274 første ledd skal det særlig legges vekt på konsekvensene av skadetilføyelsen. At ett eller flere av de momenter som er medtatt i bokstavene a-f er oppfylt, er ikke i seg selv tilstrekkelig til at § 274 kommer til anvendelse. Det følger da at de særlige momenter i bokstav a-f blir av sekundær karakter.
- Det skal mer til for at disse momentene skal føre til at § 274 får anvendelse enn ved den tilsvarende vurdering etter § 272. Et sentralt moment ved vurderingen vil være hvor alvorlig kroppsskaden er.
- Uttaler videre at det hvertfall er problematisk å vektlegge at det var gjort i fellesskap i denne avgjørelsen, da det var et oppgjør mellom to gjenger. Altså lå det utenfor kjernetilfelle av det bestemmelsen er ment å dekke, nemlig en gjeng mot én person

Question 38

Rt-2013-879 (Psykisk mishandling)

Answer 38

Saken gjaldt mishandling i nære relasjoner jf. strl. § 282.
Bedømmelsen skal ta opp i seg både karakteren og omfanget av tiltaltes adferd samt hvordan den påvirket den fornærmede. Sentralt står om handlingene samlet sett «danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et ‘regime’ preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold»
- Kjernen i bestemmelsen er de vedvarende og gjentakende krenkelsene i nære relasjoner
- Må ikke kun være fysisk vold, eventuelt i kombinasjon med psykisk vold. Kan også være også rent psykiske krenkelser. Når bestemmelsen også rammer mishandling som er av rent psykisk art, må det være tilstrekkelig at frykten for fremtiden er begrenset til å gjelde nye psykiske krenkelser. Sier at det skal mer til for at vilkåret er oppfylt når det kun er tale om psykiske krenkelser.
- uttaler også at det kan være tilstrekkelig med en enkelthendelse, dersom det er så alvorlig at det er egnet til å skape frykt for videre vold

Question 39

HR-2017-968-A (Nattkjole)

Answer 39

Saken gjelder grensen mellom seksuell omgang og seksuell handling. I saken hadde en mann blitt dømt for seksuell omgang med sin mindreårige datter, ved blant annet å ha lagt penis ut på nattkjole og truse.
- Dommen uttaler vurderingstema for grensedragning, dersom den konkrete handlingen ikke avgjort i tidligere praksis:
“Dersom ikke fastlagt i praksis, «må det foretas en skjønnsmessig vurdering hvor det sentrale vurderingstemaet er om forholdet er samleielignende, eller kan sies å være et samleiesurrogat.”
Relevante momenter kan være:
-Graden av intimitet (hvor på kroppen og om det er kontakt med naken hud. Men slår fast her at ikke krav om at det er på naken hud, men må være fysisk kontakt)
- Intensitet
- Varighet
- Sammenheng
- Alder og aldersforskjell

Question 40

Rt-2006-431 (Næsty pappa)

Answer 40

Gjaldt en far som ble tiltalt for flere tilfeller av seksuelle handlinger.
HR uttalte at det ,å foretas en helhetsbedømmelse av situasjonen for å avgjøre om det foreligger en straffbar «seksuell handling». Eksempelvis åpenbart at beføling også av kjønnsorganer kan være helt legitimt i forbindelse med medisinsk behandling eller stell av småbarn.
o Barnets eller den unges alder og aldersforskjell kan være av betydning
o Handlingene må videre ha noen form for seksuell tilknytning, men heller ikke her kreves det at den er gjort med seksuell motivasjon.
o Ikke alle upassende og uønskete berøringer med et visst seksuelt preg er over grensen for det straffbare; straff må generelt anvendes med forsiktighet
I saken ble eksempelvis berøring av hud opp under brystene mens han kysset henne på nakken ansett som seksuell handling. Et kyss på halsen på samme jente ved en tidligere anledning, ble også ansett som seksuell handling, da særlig sett i lys av den tidligere hendelsen.
- En situasjon hvor han hadde strøket en annen jente på låret i 2-3 sekunder ble ikke ansett som seksuell handling

Question 41

Rt-1994-1000

Answer 41

Gjelder strl. § 308 om frikjennelse for seksuell omgang grunnet jevnbyrdig alder.

• Var en 18 år gammel gutt som hadde seksuell omgang med en 14 år gammel jente.
• Ved vurderingen viste HR at en forskjell på 4 år er i alminneligheten for stor.
• Må foreta en konkret vurdering der det er av betydning hvilket alderstrinn de involverte befinner seg på (altså jo lavere alder den ene er, jo mindre forskjell kan tillates)
• Uttaler at ved vurderingen av avstand i alder, så vil modenheten også kunne spille inn

Question 42

Rt-1975-473 (tyveri av sjekker)

Answer 42

Gjaldt en mann som hadde stjålet noen sjekker, som han senere skulle benyttet til å ta ut penger. Selv om sjekkene i seg selv ikke hadde noen økonomisk verdi, vil det fortsatt være tale om «vinning» dersom tiltalte har forsett om å bruke den slik at det skapes økonomisk verdi. Her uttalte HR at «Det avgjørende må være om vinnings hensikt forelå ved tilegnelsen, uten at det spiller noen rolle om hensikten først kan realiseres senere»

Question 43

Rt-2002-335 (oppgjør av narkotikahandel)

Answer 43

Saken gjaldt ran, men er overførbar til de andre bestemmelsene:
Gjerningspersonen hadde ranet en mann som skyldte han penger etter en narkotikahandel. HR anså det som en «uberettiget vinning» da «Krav på oppgjør for narkotika anerkjennes ikke av rettsordenen. Det medfører blant annet at kravet ikke kan inndrives ved rettsordenens hjelp».

Question 44

Rt-1971-667 (Tyveri av forretning)

Answer 44

En innbruddstyv hadde tatt seg inn i en forretning, og tatt utvalgte varer fra hyllene, og plassert varene på gulvet. HR kom frem til at dette var ansett som et tyveri. Dommen kan forstås slik at det synes å være at gjenstandene er bragt så mye ut av besitterens normale rådighet at gjerningspersonen i større grad enn ham har kontrollen over dem.

Question 45

Rt-2006-853 (Betydelig verdi-dommen)

Answer 45

Saken gjaldt grovt underslag, hvor man uttalte at 102.000 kroner var et grensetilfelle, men anses som en «betydelig verdi». Har overføringverdi til andre saker

Question 46

HR-2018-1660-A (Naskeri-dommen)

Answer 46

Dommen gjelder mindre tyveri jf. strl. 323, hvor en mann hadde stjålet dagligvarebutikker til en verdi av 2500 kroner. HR dømte det som simpel tyveri, på grunn av pris men også at det var tale om 18 tilfeller på 15 måneder.
- Uttaler at det må foretas en helhetlig vurdering, der de mer uoverveide, bagatellmessige forholdene omfattes. I den helhetlige vurderingen vil verdien være sentral
-Oppsummert vil, etter mitt syn, vilkårene etter straffeloven § 323 om mindre tyveri være oppfylt dersom beløpet ikke overstiger om lag 2 000 kroner og verken type vare eller handlingsmåte tilsier at forholdet er spesielt straffverdig. Derimot vil vilkårene ikke være oppfylt om man står overfor mange tyverier som er begått med en viss tidsnærhet, og som er preget av ensartethet i forøvelsesmåte. Straffskylden vil da ikke være liten i straffeloven § 323s forstand.»
- Momenter av betydning:
 Fremgangsmåten som er brukt
 Fornærmede var særlig sårbar
 Selv om ikke en fortsatt forbrytelsen, kan det vektlegges om det foreligger flere forbrytelser av samme type. Må likevel være en tidsnærhet og være preget av samme forøvelsesmåte
 Tyveri på offentlig sted?
 Medfører tyveriet betydelige problemer for eieren?
 Er bruksverdien langt større enn salgsverdien?

Question 47

Rt-2008-1582 (Aetat-dommen)

Answer 47

Gjelder underslag av penger. Et ektepar ble feilaktig overført penger, og valgte forsettlig å forbruke dem. HR kom frem til at dette var å tilegne seg penger som de var i besittelse av, dermed ble de dømt for underslag. De ble ikke hørt med at de var eier av pengene da de lå på deres konto, da det var klart for dem at det ble gjort med en feil. De tilhørte altså “en annen”. Siden det var en ren feil fra Aetat sin side kunne man ikke si at det var et “regulært mislighold av en sivilrettslig pengeforpliktelse» , et moment som har vært av betydning i en tidligere sak.

Question 48

Rt-1987-640 (Veskenapping)

Answer 48

Saken gjelder ran, og om hvorvidt det er utført “vold”. Veskenapping som var på grensen for hva som anses som vold. Her tok gjerningspersonen tak i håndvesken, men kvinnen slapp den ikke umiddelbart. Derfor måtte gjerningspersonen ta hardere i for å få vesken ut fra hånden hennes. Det var nok til å utgjøre «vold», slik at tilfellet ble bedømt som et ran.

Question 49

Rt-2011-1317 (trussel mot datter)

Answer 49

Saken gjaldt utpressing gjennom tvang, men har overføringverdi til ransbastemmelsen, men må stiller et mer kvalifisert krav for tvang ved ran. Domfelte lurte faren til en datter med narkotikagjeld til å tro at datteren og domfelte ville bli drept dersom gjelden ikke ble gjort opp
HR uttalte at:
«Jeg ser det slik at tvang foreligger der gjerningspersonen ved rettsstridig adferd skaper et press på fornærmede som er bestemmende for vedkommendes handlingsvalg. Tvang vil kunne foreligge selv om fornærmede rent faktisk har mulighet til å trosse presset, men opplever at konsekvensene av dette gjør det påkrevd å la være.»
- Volden, passiviseringen eller truslene må stille offeret overfor et press som gjør at han eller hun beviselig handler på en måte som vedkommende ellers ikke ville gjort.

Question 50

Rt-1986-468 (trakassert til ferie)

Answer 50

Saken gjaldt utpressing, og illustrerer hvor konkret vurderingen må tas for å vurdere om den er “utilbørlig”.
Kvinne ble seksuelt trakkasert av sjef, truet med å si det til hans kone med mindre han utbetalte 3000 kr til henne. HR kom frem etter en konkret vurdering at det var utilbørlig, selv om det i utgangspunktet var en seksuell trakasering. Grunnen var særlig at kravet kom fra moren til kvinnen, uten at kvinnen selv visste det. Videre ble disse pengene brukt til å dekke foreldrenes utgifter. Det ble også tillagt vekt at foreldrene krevde inn mer penger, etter at de fikk ja den første gangen.

Question 51

Rt-2012-622 (Stortingspensjons-dommen)

Answer 51

Saken er relevant for “rettstridig” vilkåret i bedrageri, selv om det her gjaldt grovt uaktsom grovt bedrageri.
En tidligere stortingsrepresentant hadde mottatt pensjonsytelser han ikke hadde krav på etter daværende pensjonslov for stortingsrepresentanter, idet han hadde inntekter som til sammen oversteg inntektsbegrensningene. Han ble frifunnet for grovt uaktsomt grovt bedrageri, da han ikke hadde fremkalt, styrket eller utnyttet noen villfarelse hos pensjonsordningens sekretær, og at det ikke stred mot redelighet og god tro når han også hadde stolt på de feilaktige opplysningene sekretæren ga om hvilke inntekter som ikke skulle regnes med. Han hadde da ikke rettstridig forledet pensjonsordningen.
“Lovgiver har gjennom kravet om rettsstridig forledelse overlatt til domstolene å trekke opp grensen for det straffbare med veiledning i den alminnelige rettsoppfatning. Avgjørende er om gjerningspersonen har opptrådt i strid med redelighet og god tro – om han har opptrådt utilbørlig”
Viser også samspillet mellom “uaktsomhet” og “redelighet”. Tok her først en vurdering av «redelighet» altså om han har handlet i strid med redelighet og god tro (altså om han foretok nok undersøkelser, kunne han stole på opplysningene som ble gitt, var det andre måter å få opplysninger). Tok dermed ikke stilling til uaktsomhets-vurdering, da disse er sammenfallende.

Question 52

Rt-1994-1328 (Agenten og avdelingslederen)

Answer 52

Dommen blir i teorien illustrert som et unntak for selvstendig vurdering av medvirkning, der det er tale om et subjektbegrensede straffebud jf § 390. Her måtte avdelingslederen ha forsett om uberettiget vinning, og han måtte ha en rolle hvor han ikke handler mot “interesser som han styrer eller har tilsyn med” jf. § 390.
Da hovedmannen, avdelingslederen, ble frifunnet, måtte agenten som en konsekvens av dette også frifinnes.
Her kom HR til at hovedpersonen må ha handlet forsettlig og med et slikt videregående vinnings- eller skadeforsett som loven krever, for at den andre kan blir dømt for medvirkning. Andenæs begrunner dette i at forbrytelsen får her sin karakter gjennom den bevisste krenkelsen av pliktforholdet. Altså må man vurdere i tilfeller der det er tale om et subjektbegrenset straffebud, hva som kjennetegner hovedgjerningen for at det gir mening å si at noen har medvirket til en slik forbrytelse.

Question 53

Rt-2011-1011 (Hasjplantasje)

Answer 53

Gjelder nedre grense for forsøk.
Hadde ikke forsøkt å kjøpe hasjfrø ennå, og fant det bevist at de ikke ville kunne starte produksjonen før 1 uke frem i tid, med ble likevel dømt for forsøk til hasjdyrking, da det hadde foretatt store tiltak for å danne en hasjplantasje: Hadde over en lengre tidsperiode systematisk og organisert investert betydelige verdier og arbeidsinnsats i forberedelser, ombygging og innredning med sikte på å realisere planene.
- ble også vektlagt at de også hadde foretatt ulovlige handlinger; ved tyverier og helerier av verktøy og større utstyr til produksjonen. Var altså handlinger av mindre omfang som sto igjen, og den psykologiske forskjellen mellom handlingene som er begått og ikke begått er liten.
- videre var mye av det innstallerte utstyret rettet mot selve produkjsonen av hasj, dermed gir lite mening som noe annet enn et forsøk på en ulovlig handling.

Question 54

HR-2018-2281-A (Hodeskade)

Answer 54

Saken er relevant for læren om årsakssammenheng. En mann hadde slått flere kraftige slag mot en annen persons hode, slik at han falt om å slo hode i gulvet. Etter en medisinsk vurdering kom man fram til at han døde grunnet en veldig uvanlig indre blødning. Selv om det var klart at slaget var en faktisk årsakssammenheng til dødsfallet, var det problematiske om hvorvidt det var påregnelig. HR tok ikke direkte stilling til spørsmålet, men uttalte:
“Men det er ikke enhver årsakssammenheng som fører til straffansvar – den må også være adekvat. I dette ligger for det første at handlingen må ha en GENERELL SKADEVOLDENDE EVNE. Handlingen må med andre ord medføre en VISS RISIKO FOR SKADE. For det andre må risikoen ha REALISERT SEG PÅ EN NOENLUNDE NORMAL MÅTE. Dette innebærer i dette tilfellet at dødsfølgen må ha en viss sammenheng med det farlige ved handlingen. Kravet uttrykkes gjerne slik at følgen må ligge “I FARENS RETNING” for at den skal være omfattet av straffansvaret og formuleres ofte som et spørsmål om følgen fremsto som påregnelig for gjerningspersonen. Rt-1984-1325 gir et eksempel på anvendelse av adekvansbegrensningen:
Domfelte tildelte fornærmede et enkelt slag med flat hånd mot høyre kinn. Fornærmede falt i gaten og fikk et 4,5 cm langt sår i venstre tinning. Domfelte var riktig dømt for kroppsskade. At fornærmede avgikk ved døden skyldtes ikke fallet i gaten, men at slaget traff en blodåre som var utvidet på grunn av alkoholpåvirkning, og dette hadde medført en blødning som angrep hjernen. Denne årsaksrekke var så ekstraordinær at domfelte vanskelig kunne forutse muligheten av en slik utvikling

Question 55

Rt-1980-1021 (Amsterdam)

Answer 55

Saken gjaldt en mann som ved flere anledninger hadde smuglet inn narkotika fra Amsterdam til Norge. I lagmannsretten ble han dømte for fortsatt forbrytelse for de tilfellene der han hadde fullendt smuglingen, siden det var samme personer, samme sted, samme forsett og i samme tidsrom. Imidlertid hadde lagmannsretten også tatt ut selvstendig tiltale for et forsøk på smugling. HR kom frem til at denne måtte inngå i den fortsatte forbrytelsen, av samme grunn.
- Med samme forsett menes at hver enkelthandling ikke er utslag av individuelle overveielser

Question 56

Rt-1986-1076 (Boligtilskudd-dommen)

Answer 56

Dommen gjelder grensen mellom forsøk på bedrageri, og når det er fullbyrdet ved at det har oppstått en fare for tap.
Tiltalte hadde forledet en ansatt i firmaet til å kreditere hans konto i firmaet med et boligtilskudd som han ikke hadde krav på. Høyesterett kom frem til at det forelå et fullbyrdet bedrageri allerede ved at beløpet ble kreditert hans private konto. Det oppstod allerede da en fare for tap, selv om beløpet aldri ble utbetalt.
Dommen illustrerer altså at bedrageri er fullbyrdet når offeret har gått så langt i å hanlde at det allerede har oppstått en fare for økonomisk tap

Question 57

Rt-1998-462 (Falsk forklaring-dommen)

Answer 57

Gjaldt en mann som hadde fyllekjørt en bil, men hadde inngått en plan med en venn som var med, om at han skulle gi en falsk forklaring til politiet om at det var han som kjørte, siden han hadde førerkort og var edru. Den tiltalte hadde vært med på å lage planen, hadde godtatt den, og videre tatt kontakt med politiet at de måtte be om avhør av vennen. Var altså et fullendt forsøk før han fikk kalde føtter å tok kontakt med vennen om at han ikke måtte gi en falsk forklaring, samt også tatt kontakt med politiet om at vennen kommer til å gi en falsk forklaring. Det var imidlertid ikke nok.

• Dommen illustrere høy terskel ved fullendte forsøk
• Dommen illustrere også at det ikke er nødvendig å “avverge” at det faktisk skjer, men må tilstrekkelig grad ha nøytralisert sitt eget bidrag til handlingen

Question 58

Rt-1992-1258 (Fullbyrdet ran)

Answer 58

Nærmere om forsøkets øvre grense ved ran. Høyesterett fant at ranet måtte
bedømmes som fullbyrdet selv om ransmannen ikke hadde fått hånd om pengene. Det var
tilstrekkelig at bankkassereren ble tvunget til å legge pengene på skranken, slik at det på denne
måten oppstod fare for tap.

Question 59

Rt-1974-622

Answer 59

Dersom flere er sammen om et tyveri, og det blir tatt mer enn det den enkelte deltaker på forhånd
visste det var planen å ta, vil ansvaret regulært likevel omfattes av alt som blir tatt, til tross for det
ellers gjeldende prinsippet om individuell vurdering, jf. Rt.1974.622. Situasjonen blir annerledes
dersom A og B bestemte seg for å sƚjele bestemte gjenstander og A stjelt mer enn avtalt uten B’s
vitende. I så fall kan ikke B ansvarliggjøres for det overskytende.