Straffeprosess

Question 1

Hva kan være bevis i en straffesak?

Answer 1

• Loven stiller ikke krav til bevis,s å spørsmål er snarere hva som ikke er et bevis.
  
  • Blir spørsmål om det aktuelle beviset har relevans for spørsmålet som er aktuelt i saken, og om det er noe som helst bevisverdi som kan belyse hva som er sannheten.
  • Et bevis må være åpenbart uten bevisverdi eller beviskraft for at det kan nektes ført.
  • Hvem kan innhente bevis?
    
    • I utgangspunktet hvem som helst.
• Legalitetsprinsippets skranker for bevisinnhenting og sikring
  
  • Grl. § 113 at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må grunnlag i lov.
    
    • Presiseres i dokument 16 (2011-2012) s. 249 om at det gjelder inngrep i den enkeltes rettsfære
    • Innebærer at det er lovfesting av legalitetsprinsippet, at det også gjelder for faktiske handlinger som bevisinnhenting
    • “rettssfære” forstås her som rettsgoder og eiendomserett.
    • Etterforskningstiltak som griper inn i dette vil kreve hjemmel i lov
      
      • Eksempler er makt mot person og bryte inn i privatlivet
        
        • Avlytting
        • Beslag av datamaskiner
  • Dette følger dessuten av EMK.
• Konsekvensen er at mange etterforskningstiltak rammes av legalitetsprinsippet, men likevel vil visse etterforskningsmetoder ikke kreve hjemmel i lov fordi de anses som mindre inngripende
  
  • Spaning
  • Fordekt opptreden
  • Andre observerende eller manipulerende politimetoder
• Kan ikke benytte metoder som strider mot Grl. og EMK
  
  • Kan forankres i at det da ikke vil være tale om “fair hearing”
    
    • Bevis som innhentes eller sikres ved overtredelse av disse fører til at bevisføringen ikke lenger blir “fair” og kan dermed ikke benyttes eller vil stride med EMK.

Question 2

Hva er rettens kompetanse til å fravike det faktiske grunnlaget for tiltalen?

Answer 2

• Det følger av § 38 (1) at retten ikke kan gå utenfor det “forhold” tiltalen gjelder.
  
  • Begrunnes i anklageprinsippet etter § 63. En person skal bare bli dømt for det man er anklaget for, ikke mer.
  • Bestemmelsen skal forstås analogisk for tilståelsessaker/ved siktelse.
    
    • (Skranken i § 38 er imidlertid uttrykk for et allment prosessuelt prinsipp som også må gjelde der saken behandles som en tilståelsessak. Bestemmelsen kommer derfor analogisk til anvendelse, selv om det ikke er tatt ut tiltalte mot Ås.)
• Spørsmålet blir om saken til tross for endringen gjelder det samme “forhold”, jf. § 38
  
  • Ordlyden tilsier at retten ikke kan gå utenfor det faktum påtalemyndigheten har beskrevet som grunnlag for tiltalen etter § 252 (1) 3 og 4.
  • Men ordlyden gir ellers liten av veiledning av vurderingen av hva som er “forhold”
  • Den nærmere vurderingen av om man står overfor samme faktiske hendelsen er utviklet gjennom rettspraksis. I HR-2019-1259-A som viser til I Rt-2011-172(voldektesforsøk-dommen) tok Høyesterett stilling til om det kunne avsies dom for kroppskrenkelse eller kroppsskade når tiltalen gikk ut på forsøk på voldtekt. Høyesterett uttalte at for at den faktiske handling i en ny forfølgning skal anses å være den samme som i en tidligere, “må den inngå i samme begivenhet, knytte seg til samme tidspunkt i hendelsesforløpet og bestå av de samme eller vesentlig de samme faktiske omstendigheter” (avsnitt 18).
  • Dommen har overføringsverdi til den aktuelle saken ettersom en står overfor en tilsvarende vurdering av om retten har holdt seg innenfor den samme faktiske handlingen som påtalemyndigheten har omtalt. I det følgende tar jeg derfor utgangspunkt i vurderingskriteriene som følger av dommen.
• Rettsvirkning
  
  • Hvis retten tar i bruk av et annet “forhold” enn grunnlaget for tiltalen, er utgangspunktet at de har gått utenfor sin kompetanse.

Question 3

Rettens kompetanse til å fravike det rettslige grunnlaget i tiltalen

Answer 3

• § 38 (2) 1 regulerer at retten ikke er bundet av tiltalen med hensyn til “det straffebud som skal anvendes på forholdet”
  
  • De står fritt til å foreta en subsumsjonsendring ved å anvende et annet straffebud enn det som er angitt i tiltalen, forutsatt at det er tale om det samme straffbare forhold etter første ledd.
    
    • Dette er i tråd med prinsippet om at retten har selvstendig ansvar for rettsanvendelsen.
    • Retten kan også ha plikt til å anvende et annet straffebud. I Rt. 2002 s. 900 kom Høyesterett til at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke hadde vurdert å anvende et annet straffebud enn det som var oppgitt i tiltalen og i stedet hadde frifunnet tiltalte.
• Det er imidlertid i rettspraksis lagt til grunn at hvis straffebudet retten ønsker å anvende verner om “helt ulike interesser” enn straffebudet tiltalen bygger på, står man overfor et annet straffbart “forhold”, selv om det faktiske grunnlaget for tiltalen ikke endrer. Således utgjør interesselæren et unntak fra retten subsumsjonsfrihet etter § 38 (2) 1.pkt.
  
  • Typisk der et straffebud utelukkende verner private interesser (eks kroppskrenkelse) i motsetning til straffebud som utelukkende verner allmenne interesser (vold mot offentlig tjenestemann), se seminaroppgave 23.
  • Det er bare i de tilfeller de verner helt ulike interesser at det alene kan begrunne at det er tale om to ulike straffbare forhold. Hvis interessene er delvis overlappende, må det foretas en mer omfattende helhetvurdering hvor interesseteorien bare utgjør ett element.

Question 4

Hva er rettens kompetanse til å fravike både det rettslige og det faktiske grunnlaget for tiltaen?

Answer 4

• Høyesterett har uttalt at det må foretas en helhetsvurdering, hvor det avgjørende er om de faktiske og rettslige endringene samlet sett medfører at det hele får en “vesentlig annen rettslig karakter”, jf. HR-2019-1259-A og Rt. 2011 s. 172 (Voldektsforsøk-domnen).
  
  • Vesentlige momenter er hvilke interesser straffebudene tar sikte på å beskytte, utformingen av gjerningsbeskrivelsene/straffebudene, forskjell på strafferammene
  • Interesselæren
    
    • Det er bare når de aktuelle straffebudene verner helt ulike interesser at interesseteorien alene kan begrnune at det er tale om forskjellige forhold
  • Ulik utforming av gjerningsbeskrivelse/straffebudene/vilkår
    
    • Blir det fokus på et helt annet hendelsesforløp?
    • Flytting av fokuset tidsmessig
      
      • Når det tidsmessige fokuset flyttes vesentlig i det faktiske hendelsesforløpet, er det lagt til grunn i rettspraksis at man normalt står ovenfor et nytt straffbart forhold
  • Ulike strafferanne
    
    • Det minst tungtveiende argumentet som tas i betraktning etter rettspraksis
  • Visse sikre typetilfeller:
    
    • Gradsforbrytelser: opp- eller nedsubsumering
      
      • Klart utgangspunkt at man ikke står ovenfor et annet straffbart forhold. Ofte bare rent kvantitative utvidelser eller innskrenkinger, enten objektivt eller subjektivt, og straffebudene verner om de samme interessene
    • Adgangen til å bygge på et mindre omfattende rettsfaktum
      
      • Klart utgangspunkt at retten kan domfelle etter et mindre alvorlig straffebud som verner (deler av) de samme interessene som tiltalen gjelder, så lenge faktumet som er beskrevet i tiltalen danner grunnlaget for domfellelsen
  • Adgangen til å bygge på et mer omfattende rettsfaktum
    
    • Kan normalt ikke bygge på et mer omfattende rettsfakutm ved å bringe et nytt element inn som gjør av overtredelsen får en helt annen karakter enn det faktiske forhold som er nevnt i tiltalen, da strider med første ledd.
• Virkning av at retten har gått utenfor det straffbare “forhold” etter § 38.
  
  • Følger av fast praksis at det er en absolutt opphevelsesgrunn, selv om det ikke kan utledes av § 343 (2)

Question 5

Hva er vilkårene for å behandle en sak etter reglene om tilståelsesdom?

Answer 5

• Generelt - reguleres av § 248
  
  • Alle parter, herunder påtalemyndigheten, siktede og retten må mene at saken bør behandles etter reglene om tilståelsesdom
    
    • Påtalemyndigheten
      
      • “Etter begjæring” av påtalemyndigheten, jf. § 284 (1) 1.pkt.
    • Siktede
      
      • “Med siktedes samtykke”
        
        • Ordlyden tilsier at siktede må si seg enig at den forenklede behandlingsmåten kan anvendes
        • Dessuten må samtykket gis overfor retten, jf. Rt 1999 s. 243.
          
          • Ikke nødvendig, heller ikke tilstrekkelig at samtykke gis overfor politiet
        • Det må være allment og ubetinget, ikke tilstrekkelig at det er begrenset eller betinget.
        • Samtykket må vare helt frem til dom avsies
        • Samtykket må være informert.
    • Retten
      
      • Retten “kan” pådømme tilståelsesdom “når den ikke finner det betenkelig”
        
        • Ordlyden gir anvisning på at det er retten til slutt som har ansvar for å påse at saksbehandlingen er forsvarlig på dette punkt.
        • I dette ligger det at det ikke må være holdepunkter for at hovedforhandling er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i saken
        • Aktuelt dersom
          
          • Dommeren er uiskker på om sitkede er tilregnelig
          • Domemren er usikker på om stiktedes tilståelse i tilknytning til skyldspørsmålet er korrekt
          • Hvis det er vesentlig avvik mellom sitkeksen, og sitkedes forklaring i tilknytning til straffespørsmålet
      • Dette aktualiserer rettens veiledningsplikt om veiledning av reglene om tilståelsesdom, og klargjøre om vedkommende likevel ønsker behandling for å bøte på betenkeligheten som reises.
  • Siktede må gi en “uforbeholden tilståelse”
    
    • Må gis “innen retten”
      
      • Må gis overfor retten.
        
        • Utgangspunktet er dermed at sikede ikke kan vise til en tidligere avgitt forkalring, selv om det er vanskelig å huske detaljene omkring det straffbare forholdet. Dette er en del av rettssikkerhetsgarantiene at dette skal gis ut umiddelbart og muntlig
        • Men om mindre vitkige detaljer i hendelsesforløpet som ikke har betydning for straffeutmåling, inndragningsansvar eller domsslutningen, går det fint.
    • Selve tilståelssen
      
      • Ordlyden tislier at siktede må avgi en forklaring som fullt ut dekker den forbrytelse siktede gjelder, uten forbehold og begrensninger.
      • En tolkning over om tilståelsen gjelder skyldspørsmålet eller straffespørsmålet er avgjørende for om tiltåelsen oppfyller kravet til § 248.
        
        • Ordlyden tilsier her at siktedes forklaring må ha et innhold som viser at siktede både objektivt og subjektivt er skyldig etter vedkommende straffebud.
        • Kravet om “uforbeholden tilståelse” omfatter om hovedregel ikke de faktiske omstendigheter som bare har betydning for straffespørsmålet. Fastlegging av det nærmere omfang og karakter av overtredelsen faller dermed i utgangspunktet utenfor vilkåret.
          
          • Dette kan unntas dersom omfanget har direkte betydning for subsumsjonen, som da vil inngå i skyldspørsmålet.
          • Ytterligere unntak gjøres også der det foreligger avvik mellom siktelsen og forkalringen, der siktede bevisst forsøker å minimere omfanget.
          • Dette er av hensyn til påtalemyndighetens kompetanse.
  • “Styrkes av de øvrige opplysninger i saken”
    
    • Vilkåret innebærer a retten må etterprøve om siktedes tilståelse samsvarer med sakens dokumenter og de øvrige bevisene i saken
    • Begrunnelsen er at den forenklede behandlingsmåten som er til for prosessøkonomiske hensyn ikke skal føre til at uskyldspresumsjonen lempes. Dermed er det viktig at retten påser at tilståelsesdom ikke gjør at siktede gjennom en uriktig forlaring i retten påtar seg et straffansvar det ikke er grunnlag for.
• bokstasv b og c om vegtrafikkbruddsaker
  
  • Holder med at “siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen
    
    • Altså ikke krav om uforbeholden tilståelse innen retten eller at erklæringen styrkes av de øvrige opplysnigner i saken
• Når retten ikke finner det betenkelig
  
  • Retten har en diskresjonær kompetanse til å vurdere om saken skal pådømmes
    
    • Kommer frem av forarbeidene at hvor det er særlige alvorlige forhold vil kunne være betenkelig.
    • Er det noen avvik som kan vekke en betenkelighet?
    • Er forlklaringen uforenlig med noe i bevisene eller noe fra påtalemyndigheten?

Question 6

Retten til å få oppnevnt forsvarer ved tilståelsessaker

Answer 6

• Reguleres av § 99
  
  • “Når en sak er sendt til pådømmelse etter § 248”
  • “og det er spømrsål om å iødmme ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder”
    
    • Bestemmelsen gir anvisning på en vurdering av hvor streng straff den siktede risikerer i det enkelte tilfellet, jf. formuleringen «er spørsmål». Videre peker formuleringen “idømme” at den konkrete straffen er avgjørende betingelsen for oppnevnelsen av forsvarer. Ordlyden gir ikke nærmere anvisning på hvilket straffeforslag som er relevant i vurderingen. Når påtalemyndigheten er den som fremsetter straffens lengde, er det likevel naturlig å ha dette som utgangspunkt
  • “skal”
    
    • Dersom de øvrige betingelsene i § 99 er oppfylt, er retten absolutt, i kontrast til “kan”-skjønn.
• Ett av de bærende hensyn bak oppnevnelsen av offentlig forsvarer er at den siktede/tiltalte skal få mulighet til å utøve et effektivt forsvar mot den påståtte anklagen. Denne retten aktualiseres særlig når domstolene kan iverksette en så inngripende reaksjon som fengselsstraff. I en sak som denne – der det er mulighet for pådømmelse av en straffereaksjon av en inngripende karakter – taler formålet bak forsvarerretten også for at en forsvarer burde blitt oppnevnt i saken til Ås.

Question 7

Når kan det besluttes at bevisforklaringer leses opp?

Answer 7

• Utgangspunktet etter § 278 er at hovedforhandligen skal være “muntlig” og at opplesing ikke kan “tre i stedet for muntlig framstilling”
  
  • Begrunnelse:
  • Bevisumiddelbarhet
    
    • Være kritiske til bevis, avdekke uklarheter i bevis, avdekke påliteligheten til bevis
  • Krysseksaminasjon
    
    • Være kritiske til bevis. Kontradiktere over det som skal forklares
    • Forklaringer kan ikke svare på innvendinger!
• Denne hovedregelen har imidlertid sine unntak
• Utgangspunktet er at vitnet skal møte opp og forklare seg til den dømmende rett etter § 296 (1)
• Der vitnet ikke er til stede under hovedforhandligen, jf. § 297 (1)
  
  • “som vitnet tidlgiere har gitt i saken”
  • “så fremt muntlig avhør”
    
    • “ikke er mulig”
      
      • Ordlyden gir uttryk for ren umulighet.
      • Den må imidlertid forstås som at den ikke krever ren umulighet, men heller en anvisning som om tilfeller som snarere grenser seg til umulighet, altså tilsvarende umulig.
    • “eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift”
  • Hva med hvis vilkårene er oppfylt, men det anføres at det kan krenke tiltaltes grunnleggende rettigheter (herunder retten til kontradiksjon ved krysseksaminasjon)
    
    • I Høyesterettspraksis med støtte i EMD-praksis er det lagt til grunn at strpl. § 297 (1) må tolkes innskrenkende.
    • Retten til krysseksaminasjon er i utgangspunktet en grunnleggende straffeprosessuell rettigheten som springer ut av kontradiksjonsprinisppet. Det er nedfelt i retten til rettferdig rettergang i Grl. § 95, og nærmere i EKM art. 6 nr. 3 bokstav d, i lys av nr. 1.
      
      • Da er spørsmålet om opplesning er/var forenlig med tiltaltes rett til krysseksaminasjon ettet EMK art. 6 nr. 3 bokstav d første alternativ.
        
        • Retten er ikke så absolutt som ordlyden gir inntrykk av. EMD har tolket rettigheten i lys av retten til rettferdig retter gang etter nr.1
        • Høyesterett har lagt til grunn at krysseksaminasjon skal skje under hovedforhandling, men kan være tilstrekkelig å få avhøre vedkommende på etterforskningsstadiet dersom man har hatt en reel mulighet til å stille de spørsmål man ønsker og eksaminasjonen er forsvarlig dokumentert i et tidligere trinn.
        • Høyesteertt har bygge sin praksis på saken Al-Khawaja og Tahery mot Stobritannia.
        • I en situasjon som i E2020 der vitnet er død og det er umulig med avhør under hovedforhandlingen, og tiltalte tidligere ikke har fått kryssekasminere vitnet, kan forklaringen normalt lesse opp hvis det er rimelig klart at en domfellelse ikke i avgjørende grad må bygge på forklaringen.
          
          • Men hvis forklaringen er avgjørende bevis, eller det er noe usikkert om forklaringen kan sies å være et såpass sentralt bevis, beror opplesningsadgangen på en nærmere vurdering.
          • Det sentrale spørsmålet ette EMD-praksis er hvorvidt det er foretatt tilstrekkelige mottiltak/balansefaktorer for å avhjelpe manglende krysseksaminasjon av vitnets forklaring
            
            • Sentrale momenter er hvor viktig forklaringen er som bevis i saken, om det rettssikerhetsproblemet som fraværet av krysseksaminasjon skaper til en viss grad kompenseres gjennom annen bevisføring som kaster lys over vitnets troverdighet og vitneprovets pålitelighet i domspremissene.
              
              • Evt. om man hadde oppfordring til å krysseksaminere før hovedforhandling fordi fravær var en adekvat mulighet.
              • Hvis retten tar beslutningen til slutt av bevisførselen, så betrygger det at de har overveid bevisene og selv da finner det nøvendig og forsvarlig i saken å lese opp forklaringen
  • Emk art. 6 nr. 1 “fair hearing”
    
    • Kan være en ytterligere skranke, som trekker inn alle sider av rettergangen.
      
      • Dersom et bevis ikke avskjæres på flere grunnlag, men hadde noe innvendinger mot seg som ikke var tilstrekkelig.
      • Da kan en totalvurdering medføre at det ikke vil være forsvarlig retterdag.

Question 8

Når er det retten kan besluttee å innhente nye bevis og utsette forhandligen?

Answer 8

• For det første: Hvordan reguleres dette, dersom en part under hovedforhandlingen tilbyr befaring? Hva har dette å si? E2020​
  
  • Utgangspunktet i straffeprosessen er at partene har rett til å føre de bevis de ønsker.
  • Derfor krever avskjæring av et bevistilbud et rettsrgunnlag.
  • • Ved befaring er det hjemmel for bevisavskjræing etter § 292 (3), som regulerer at det er retten som avgjør om befaring skal finne sted.
      * Forarbeidene sier at det i vurderingen må tas hensyn til 1) betydningen av åstedsbefaringen, 2) sakens alvor, 3) omkostninger 4) og tidstap ved befaringen
      
      • Generelt sett er § 293 aktuell.
• § 294 regulerer rettens utredningskrav, som handler om at retten har ansvar for å belyse saken på best mulig måte. Dette prinsippet kodifiseres i bestemmelsens første punktum med at retten skal “våke over at saken blir fullstendig opplyst”
• Det er andre setning som gir retten reell skjønn til å sørge for dette
• “Retten kan”, for å våke over at saken blir fullstendig opplyst, “beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingen”
  
  • Ordlyden tilsier at det kompetansen til å avgjøre dette, tilfaller retten.
  • Ordlyden av “fullstendig opplyst” gir uttrykk for at alle bevis som kan bidra til bevistemaet må føres.
  • Det er imidlertid av praksis klart at ordlyden ikke skal tas helt på ordet, og må leses som utslag av målsetningen opp å oppnå materiell sannhet og en forsvarlig opplysning av skaen.
  • Det må foretas en helhetsvudering etter hva som er rimelig og praktisk og økonomisk forsvarlig i betraktning av sakens alvor, dens betydning for tiltalte og det tidstap en utsettelse vil innebære.
    
    • Det anliggende bevisbildet vil være utgangspunktet for vurderingen, jf. Rt. 2008 s. 605 Rekonstruksjon-kjennelsen
    • Bevisverdien av det som vil innhentes
      
      • Gjelder bevisverdien et sentralt bevistema, eller en sentral del av bevistemaet?
        
        • Hvor egnet er beviset for saken?
        • Hvor pålitelig er beviset?
      • Er det til tiltaltes gunst?
        
        • Jf. konsekvenshensyn. Terskelen for at retten skal opplyse saken til tiltaltes gunst er lavaere. Skape tillit til tiltalte.
      • Ikke av betydning hvis partene ikke anser ytterligere bevisføring som nødvendig, men det er av betydning dersom parten er uenige om behovet.
  • Utredningskravet gjelder helt frem til retten har truffet sin avgjørelse. Retten kan derfor ha plikt til å reassumere en sak etter at et rettsmøte er avsluttet, for at ytterligere bevis skal bli ført
    
    • Foretar retten, f.eks. en interen åstedsbefaring uten de øvrige partene, vil det være en saksbehandlingsfeil pga. manglende kontradiksjon etter § 343 (1), fordi det er kun bevis som er ført under hovedforhandlingen som kan tas i betraktning
      
      • Vil utsettelse forhindre god saksavvikling?
  • Oppnevne av sakkyndig

Question 9

Når kan retten beslutte at tiltalte/siktede ikke får velge egen forsvarer?

Answer 9

• Utgangspunktet etter § 102 (1) tredje punktum er at siktedes forsvarerønske skal etterkommes av retten.
• Fjerde punktum åpner imidlertid for at en annen forsvarer oppnevne for å unngå forsinkelse
  
  • Grunnvilkåret er at det vil frøre til forsinkelse av betydning for saken”, herunder overskride fristen for å avholde hovedforhandling etter § 275 (2) annet punktum.
  • “kan” retten oppnevne en annen
    
    • Retten må foreta en helhetsvurdering av om siktedes forsvarerønske bør etterkommes
      
      • Hovedregelen om fritt forsvarerønske og de hensyn som begrunner det frie forsvarervalg må veies opp mot mothensyne: hvor lang forsinkelse det er tale om, i hvilken grad forsinkelsen er betenkelig av hensyn til medtiltalte, fornærmede eller vitner, og om bevis kan svekkes som følge av forsinkelsen.
        
        • I E2020
          
          • Var et moment at siktede hadde over flere år fått bistand fra Bakke, og hadde et særlig godt begrunnet ønsket for sitt advkoat valg.
        • På den anenn side vekltegges at en forsinkelse på to til tre måneder ikke kan sier å være moderat
        • Hensynet til fornærmede måtte også vektlegges, saken hadde et visst alvor (kroppskrenkelse?), men ikke så alvorlig at det veier tungt i vurderinen.
• Femte punktum sier at retten kan oppnevne en annen dersom “forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne forsvareren”
  
  • Gir uttrykk for at det ikke er bare forsinkelse av betydning som kan vetklegges, men at det kan være rom for en bredere vurderingen etter sakens konkrete omstendigheter.

Question 10

Når er det en person har status som mistenkt i en sak?

Answer 10

• Ingen uttrykkelig defisjon i dagens lovtekst
• Kan ses hen til § 241 som forutsetter at en mistenkt er “en som det pågår etterforskning mot”
  
  • I forslaget til ny strpl. blir mistenkte defienrt som “den forfølgnignen retter seg mot”
• Etter praksis er utgangspunktet at dersom påtalemyndigheten selv vurderer noen som mistenkt, så vil de alltid være det
• I de tilfelle det ikke foreligger holdepunker for at påtalemyndigheten selv har vurdert personen som mistenkt i saken
  
  • Da må det foretas en konkret vurdering av forholdet, der det må vurderes om forfølgningen er såpass direkte rettet mot vedkommende at han samlet sett anses som mistenkt
  • Er han den eneste som er tatt ut til avhør?

Question 11

Hva mener med “sakens dokumenter”

Answer 11

• En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at innsynet omfatter alle dokumenter som har tilknytning til den aktuelle saken
• Forarbeidene sier at det omfatter alle opplysninger som er innhentet som del av etterforskningen i saken

Question 12

Kan en person kreve innsyn i sakens dokumenter på etterforskningsstadiet?

Answer 12

• Reguleres av § 242, som gjelder innsynsretten under etterforskningsstadiet
  
  • Hvem har innsynsrett?
    
    • Partene som er uttrykkelig nevnt
    • Nevnes bare “mistenkte”, men er klart at rettigheter mistenkte har, har hvert fal siktede også, jf. sikker rett.
  • Hva formalitet kreves?
    
    • “på begjæring”
      
      • Må kreve innsyn, tilbys ikke uten grunn.
  • Hva er det innsyn i?
    
    • “sakens dokumenter”
      
      • Ordlyden tilsier all informasjon i anledning saken. Det skal forstsås etter praksis som opplysninger som det er innhentet mot det straffbare forholdet som etterforskes.
  • Hva er unntaket?
    
    • “såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskningens øymed eller for tredjemann”
      
      • Ordlydens kjerne er fare for bevisforspillelse, jf. forarbeidene.
      • Det er generelt sett større grunn til å begrense innsyn i tidligere deler av saken, fordi da kan det hende at det ikke er sikret så mye med bevis enda og rommet for bevisforspillelse et stort. Må altså avgjøre hvor sikker avgjørelsesgrunnlaget er på det stadiet det begjæres om innsyn.
      • Forarbeider sier at det krever ikke faktisk bevisforspillelse, men snarere enn mulighet for at det kan skje.
      • Det kan omfatte forspillelse av relevant informasjon, men det kan også omfatte mistenktes tilpasning av egen eller andres forkalringer
      • Det kan føre til bevisforspillelse, medfører at må foreligge noe i saken som tilsier at sakdevirkningen kan inntre, og at det ikke er tilstrekkelig med kun en teoretisk mulighet
      • ‘Men dette må ses opp mot hvor stort oppklaringsbehov personen har for å få innsyn i sakens dokumenter.
      • Generelt sett er det politiavhør vitkig å få innsyn for å forklare seg godt i henhold til det politiet trenger å få svar på.

Question 13

Hvem har kompetanse til å begjære fengsling etter pågripelse?

Answer 13

• Utgangspunktet er at påtalemyndigheten har kompetanse til dette etter § 183
  
  • Men hvem som er påtalemyndigheten reguleres etter § 55a
  • Sammenholder vi de to bestemmelsene, har alle i påtalemyndigheten kompetansen til å begjære fengsling etter pågripelse
  • Det fremgår av § 67 (1) at “politiet” kan etterforske og reise siktelse i alle saker, “herunder begjære rettens avgjørelse om bruk av tvangsmidler etter kap 14-17.
  • Dette tilsier at hovedregelen er at alle som tilhører påtalemyndigheten i politiet kan begjære bruk av tvangsmidler

Question 14

Når er det en person kan pågripes?

++ Forholdsmessig tvangsmiddel

Answer 14

• Når “påtalemyndigheten” beslutter dette etter § 175
  
  • Evt. ønsker å holde ham fengslet etter pågripelse, jf. § 183 om å “beholde den påregne”, må da begjære om fensling. Da faller materielle reglene tilbake til § 171-173
• De materielle fengslingsvilkårene reguleres etter § 171
  
  • Grunnvilkårene er
    
    • “en eller flere handlinge rsom etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder”
      
      • Må være knyttet opp mot et straffbud som har en strafferamme på mer enn 6 måneder
      • Det er strafferammen som er avgjørende, ikke den konkrete straffen, jf. “etter loven”.
    • “den som med skjellig grunn mistenkes”
      
      • Etter høyestererettspraksis er det tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at gjerningsmannen er skyldig
  • Vilkårene etter andre ledd
    
    • nr. 2 om at “det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken”
      
      • Det må først og fremst foreligge bevis som kan forspilles i saken
        
        • Det kan være tilfellet selv om skyldspørsmålet i saken er løst, ettersom bevisforspillelsefare også gjelder vedrørende straffeutmålingen.
        • Man kan i utgangspunktet kun vurderes etter bevisforspillelsesfare for sin egen sak
          
          • Men forarbeider sier at det være særlige grunner kan strekkes til bevisforspillelsesfare for medsiktede. Men dette er litt uklart. Det er mer nærliggende at dette omfattes av samme sakskompleks.
      • For det andre må det foreligge holdepunkter for at det er reell mulighet for at vedkommende kan forspille bevis, foranket i bevissituasjonen. Det er ikke tilstrekeklig at det er abstrakt farevurdering.
    • Nr. 3 om at “for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder”
      
      • Dette er en høy terskel, og er en form for preventiv arrest
      • Må være sterk grad av sannsynlighet, kvalifisert sannsynlighetskrav.
      • Må foretas en bred helhetsvurdering
      • Det kan være av interesse hvor mange ganger vedkommende er domfelt, og hvor lenge siden de er begått og hva de handlet
• Hele denne vurderinngen må ses opp minstevernet mot tvangsmidler etter § 170a
  
  • “sakens art” vil være et forholdsmessig inngrep
    
    • Vurdere det etter den konkrete saken. Se på alvoret og karakteren av saken det gjelder
    • “forholdene ellers” vil være et uforholdsmessig inngrep
      
      • Åpner for et bredt nedslagsfelt, der de fleste forhold som er relevant kan trekkes inn.
      • DEt kan tas hensyn til alle opplysninger om siktekdes sosiale og personlige forhold, jf. teori.
      • Forhold som at personen vil bli fratatt muligheten for å sørge for andre, for eksempel eldre foreldre eller små barn - ikke at dette er tilfeller som omfattes, men kan være anført.

Question 15

Når kan det bestemmes at den som er varetektfengslet skal få begrenset kommunikasjon?

Answer 15

• Reguleres av § 186
  
  • Kommunikasjonskontroll reguleres av andre ledd første punktum
    
    • Det er “retten” som “kan” beslutte dette
    • “I den utstrekning hensynt tilsier det”
      
      • Må vurdere om det foreligger mulighet for dette.
      • Det må foreligge reell mulighet for at siktede til å forspille bevis, og det må være bevis som kan forspilles i saken, jf. rettspraksis
      • Kan også være der hensyntas etterforskning mot medsiktede som eller ville bli skadelidende.
    • Merk forholdsmessighetsprinsippet i § 170 a.

Question 16

Kan det tas ut tiltale for en overtredelse som en person ble siktet for tidligere, men har blitt henlagt?

Answer 16

• Reguleres av strpl. § 74.
  
  • Må være henlagt på grunn av bevisets stilling etter § 74 (1).
  • kan tas opp dersom det senere blir oppdaget bevis av vekt
    
    • Vurderingstemaet er om de nye bevisene, enten alene eller sammen med bevisbildet som forelå tidligere, kan anses tilstrekkelig til å reise påtale om domfellelse.
  • må være “overordnet påtalemyndighet” om kan omgjøre dette, “innen tre måneder”, jf. § 75 (2)
    *

Question 17

Kan en tidligere overtredelse trekkes inn under en ny tiltale?

Answer 17

• Det fremgår av § 51 at dersom det reises en ny sak om et “krav som er avgjort ved rettskraftig dom”, skal retten avvise saken av eget tiltak.
  
  • Det må vurderes om den tidligere overtredelsen et “krav som er avgjort ved rettskraftig dom”.
  • Forarbeidene sier at bestemmelsen gir uttrykk for den materielle negative rettskraftsvirkningen.
  • “ved rettskraftig dom”
    
    • vedtatt forelegg har samme virkning smo dom etter § 258 (2)
  • “krav som er avgjort”
    
    • Tradisjonelt sett har man lag ttil grunn fortolkningen av “samme forhold” etter § 38 (der man trekker inn både faktiske og rettslig fohold for å avgjøre om det er samme krav) også ved § 51.
    • Imidlertid tilsier nyere avgjørelser fra EMD i tilknytning til forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK tp7 art .4 nr. 1, jf. Rt. 2011 s. 172 (voldektsforsøkdommen) at dette ikke kan legges til grunn som et generelt utgangspunkt lenger. Her kan det ses til Zolotukhin mot Russland, der EMD kom til at identitetsspørsmålet skulle avgjøre ettter en vurdering av de faktiske forhold alene.
    • Høyesterett har sagt at det skal brukes samme identitetsvurdering som den dommen i norsk rett.
    • Det avgjørende etter Zolotukhin mot Russlan er hvorvidt den faktiske handlingen er det samme. Det må inngå i samme begivenhet, knytte seg til samme tidspunkt i hendelsesforløpet og bestå av de samme eller vesentlig de samme faktiske omstendigheter.

Question 18

Hvem har tiltalekompetanse?

Answer 18

• Retten må prøve av eget tiltak at den som forfølger saken har påtalerett, jf. § 81.
• At beslutningen om påtale er truffet av kompetent person er en prosessforutsetning, jf. § 63
• Se § 67 som regulerer tiltalekompetansen til politiet.
  
  • andre ledd: “hvis ikke annet er bestemt i loven her, avgjør politiet spørsmålet om tiltale i saker om”:
    
    • Tiltale skal forstås som påtale, jf. det er naturlig og viss støtte i forarbeidene men i teori av Øyen.
    • “politiet”. se § 55a nr. 3.
      
      • § 67 (2) a: lovbrudd som etter loven ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn ett år
        
        • Sjekk strafferammen til straffebudet tiltalte tiltales for.
      • § 67 (2) b og c
        
        • Er i utgangspunktet politimesteren som avgjør, jf. tredje ledd
          
          • Men dersom det er tildelt utvidet påtalekompetanse, kan de det.
• Hvav er virkningen av at det er besluttet påtale av inkompetent politi?
  
  • Det vil være et ugyldig vedtak som ikke kan danne grunnlag for rettens beahndling, hvis det ikke kan rettes etter § 285 (2) må saken avvises fra domstolen.
    
    • Se § 285 (2) som at retten må gi adgang til å rette kompetansefeilen
      
      • Rt. 1970 s. 833 om at da må kompetent myndighet treffe en reell og overveid avgjørelse. Sier også at en feil kan reparares inntil dom er falt.
      • Kan skje ved at det rettmessige nivået tilrer påtalevedtaket som er truffet eller utferdiger et nytt et, men forutsetter at det gjøres en reell vurdering.

Question 19

Hvilke krav er det til ved utformingen av tiltalebeslutningen?

Answer 19

• Det er § 252 som regulerer selve tiltalebeslutningen.
  
  • Det er imidlertid nr. 4 om “en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning av tid og sted” som er av interesse.
    
    • Må tolkes i lys av EMK art 6 nr. 3 bokstav a som legger opp til gjennom praksis forståelse at det avgjørende er om siktede har fått tilstrekkelig grunnlag for å forberede sitt forsvar.
    • Dette innebærer at handlingsbeskrivelsen som er gitt i tiltalebeslutningen, må suppleres med påtalmyndighetens bevisoppgave og innholdet av de forklaringer som påtalemyndigheten påberoper.
      
      • Loven skal forstås slik at hvis det er flere forhold i tiltalen, skal hvert forhold beskrives i tiltalen.
      • Rt. 1992 s. 445 telefonsjikane. Terskelen for å beskrive flere faktiske forhold er hør. Ble uttalt at når en individualisering av de straffbare handlinger var mulig, måtte dette kreves selv om det ville være meget tidskrevende.
      • Rettspraksis har oppstilt som krav at påtalemyndigheten 1) er så presis som bevissituasjonen gir grunnlag for å være, og 2) at tiltalen uansett må oppfylle visse minstekrav, herunder at tiltalebeslutningen, sammenhold med bevisoppgaven og det samlede bevisbilde med forklaringer i saken, gir tiltale en rimelig mulighet til å forstå hvordan han kan forberede sitt forsvar. I lys av EMk art 6.
      • Det er imidlertid lagt til grunn i rettspraksis at det for straffbare handlinger som blir ansett som en sammhengende forbrytelse, stilles det ikke samme krav til individualisering av de enkelte handlinger i gjerningsbeskrielsen i tiltalebeslutningen som når de behandles som separate lovovertredelser, jf. Rt. 2008 s. 118
        
        • Som sammenhengede forbrytelser anses ikke bare lovovertredelser hvor loven gjennom sin beskrivelse tar sikte på en varig eller sammensatt virksomhet, men også straffbare handlinger som det av ande grunner er naturlig å se i sammenheng.
        • Spørsmålet avhenger av en helehtsvurdering, der de viktigste momentene er om det foreligger sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og om det foreligger felles forsett.

Question 20

Kan retten pådømme uten at tiltalte er til stede under hovedforhandlingen?

Answer 20

• Utgangspunktet er at tiltalte skal være til stede under forhandlingen inntil dom er avsagt, jf. § 280.
• § 281 regulerer dette
  
  • Grunnvilkår
    
    • Påtalemyndigheten påstår ikke idømt fengsel i mer enn ett år
    • “så frem hans nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning”
      
      • Ordlyden tilsier at det foreligger andre forhold i saken og bevisgrunnlaget som gjør at saken blir opplyst så vel godt som uten ham.
      • Bør tolkes i lys av § 294 om rettens utredningskrav. Må vurdere hvor godt saken blir opplyst når tiltalte ikke møter opp, opp mot differansen av skaens opplysning dersom tiltalte hadde møtt opp og avgitt forklaring.
      • Må ses til om det kan avgis politiforklaring etter § 290, dette kan være avgjørende.
  • 1. samtykket i at saken kan behandles i hans fravær
  • 2. er uteblitt uten at det er opplyst eller sannsynliggjort at han har gyldig fravær
       * Se til § 86 (2) om at siktende har krav på 3 dager varsel
       
       • Fristregning etter § 148 (1)
         * Rt. 1988 s. 344 er at kort varsel er gyldig fravær.
  • 3. er unnveket etter at tiltalebeslutningen er forkynt for ham

Question 21

Hvordan vurdere dersom det anføres at dommeren er inhabil?

Answer 21

• Det er ikke strpl. som regulerer den materielle habilitetsvurderingen for dommere
• § 106 kan være aktuelt når det er kasuistisk tilnærming
• § 108 “særegne omstendigheter foreligger som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet”
  
  • “svikke tilliten til”
    
    • Høyesterett legger opp til å vurdere dette objektivt og subjektivt, men klart at det reelt sett er en objektiv vurdering
    • Det er etter rettspraksis ikke noe i veien for at en dommer som har gjort en tidligere spørsmål i en instans, er den som vurderer det som er for saken nå.
    • Så lenge man ikke har forskuttert en vurdering.
      
      • Men jo mer dommeren går inn og nedvurderer noe som kan knyttes noe personlig mot tiltalte, herunder troverdigheten og pålitelighet, kommer man nærmere til vurderinger man må ta stilling til senere i hovedforhandlingen
        
        • Gjør man dette, særlig uten at det egentlig er påkrevd av avgjørelsen, vil dette tilsi at dommeren er svekekt tillit til.

Question 22

Er det en saksbehandlingsfeil at en vtineforklaring gis uten at tiltalte er til stede?

Answer 22

• Utgangspunktet er at “tiltalte skal være til stede under forhnalingen inntil dom er avsagt”
  
  • Ikke klar om tiltalte “skal” være der under hele hovedforhandlingen, eller tilstrekkelig med delvis tilstedeværelse. Men av hensyns til rettssikkerhetsbetraktninger må tiltalte være til stede under hele hovedforhandlingen.
• Det fremgår av § 284 første ledd første setning at retten kan beslutte at dette er greit “såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt”
  
  • Ordlyden “retten kan beslutte” at det er tilfalt rettens kompetanse å avgjøre dette
    
    • Retten må foreta en helhetsvurdering av hvor hensynet til sakens opplysning veies opp mot ulempen for tiltaltes krysseksaminasjon og hans adgang til å ivareta sine interesser.
      
      • Momenter: Hvor sentralt er vitnet, hvor mye innholdet i vitneprovet kan bli påvriket hvis tiltalte er til stede og hvor sannsynlig en påvirkning er, og særlig om retten har vurdert om mindre inngriene tiltak kan være forsvarlig etter sjette setning, eller om interessene kan ivaretas ved at retten gjengir innholdet i forklaringen når tiltalte kommer tilbake, og tiltalte får imøtegå, også går ut, og vitne kommer tilbake for imøtegåelsen - for å ivareta kontradiksjon (siste er regulert i § 245 (2) 1.pkt.
  • “særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke ville bli gitt
    
    • Det må være frykt for at det får konsekvenser for innholdets i vitnets forklaring dersom siktede er til stede.
    • I vurderingen må det ses hen til sakens art, vitnets holdning til å forklare seg og grad av ubehag, frykt
      
      • “særlig grunn”
        
        • Tilsier at det må være holdepunkter for at det utenom det som kan være vanlig å forvente av en straffesakssituasjon vil være frykt for at en uforbeholden forklaring ikke vil bli gitt. Et mer generelt ubehag eller øvrige byrder som er naturlig ved en slik situasjon er ikke tilstrekkelig. Må foreligge konkrete holdepunkter for at innholdet vil påvirke, og at terskelen er høy.
• Det er § 284 (1) 5.pkt som gir adgang til det der det legges fokus på den som skal forklare seg som vilkår, framfor sakens opplysning, som gjøres i første punktum.

Question 23

Kan retten dømme tiltalte for en post som aktfor har frafalt eller nedlagt påstand om frifinnelse?

Answer 23

• Dette reguleres av § 304 (1) fjerde punktum.
  
  • Skiller mellom at aktor kan “frafalle tiltalten” eller “nedlegge påstand om frifinnelse”
  • Spørsmålet blir om det er en påstsand om frifinnelse, eller frafall av tiltalten
    
    • Må avgjøres etter det konkrete i saken. Er det ikke klare holdepunkter for at aktor frafaller tiltalen, må det heller forstås som nedlegge av påstand om frifinnelse.
  • Er det påstand om frifinnelse
    
    • Retten er ikke bundet av partenes påstander etter § 38 (2).
    • Da kan retten i tråd med § 38 81) likevel avsi dom.
      
      • MEN HR- 2018-2089-u avsnitt 11 åpner opp for at det kan følge av veiledningslpikten at retten må få tydelig frem, klaregjøre, overfor retten men særlig tiltalte at de vurderer domfellelse til tross for at påtalemyndigheten har påstått frifinnelse for å imøtegå dette.
  • Er tiltalen frafalt?
    
    • Retten er bundet av tiltalen etter § 38 (1) 1.pkt, og sammenhold med § 73 om at retten må avsi frifinnelsesdom dersom saken frafalles etter hovedforhandlingen er begynt.

Question 24

Kan det føres bevis mot tiltalte som knytter seg til hans “tidligere vandel”, tidligere saker osv?

++ relevanskravet

Answer 24

• Utgangspunktet i norsk straffeprosess er fri bevisførsel.
  
  • Det må dermed foreligge rettslig grunnlag for å begrense en parts adgang til å føre de bevis de selv ønsker
  • Beviset må være av betydning for dommens innhold, jf. § 292 a
    
    • Må være av betydning for i det minste et av bevistemaene.
    • “Uten betydning tilsier at det er en høy terskel, bevis som har en viss eller liten betydning kan ikke avskjæres.
    • Spørsmålet blir om beviset kan belyse et bevistema som retten vil måtte ta stilling til i den dommen som skal avsies
    • MERK METODISK AT DET SOM REGEL VIL VÆRE Å ANSE SOM RELEVANT, MEN SPØRSMÅLET BLIR OM DET ER FORBUD ETTER § 301.
      
      • Bestemmelsen må ses i lys av § 301, som avskjærer at det kan føres bevis mot tiltaltes vandel, i henhold til uskyldspresumsjonen
      • Vandel angi noe om personens karakter, og avskjæres etter § 301.
      • Er det imidlertid forhold som har tilknytning til skyldsspørsmålet i saken, er det ikke snakk om vandel og kan være relevant. Høyesterett har foretatt en innskrenkede tolkning av vandel som å omfatte vandel i sin alinnelighet, ikke modusbevis.
        
        • Rt. 2002 s. 608 sier at bevisføring om samme art som straffen gjelder vil klart være relevant for skyldsspørsmålet. Høyesterett nevner at det kan føres bevis som viser det allmenne handlingsmønsteret til tiltalte som kan knyttes opp mot denne saken
        • Rt. 2005 s. 1353 gjaldt en sak om medvirkning til narkotikainnførsel. Tiltalte mente at han ikke hadde medvirket. Påtalemyndigheten førte et vitne som forklarte at tiltalte hadde hjulpet tidligere med å feste kokain til kropp og klær i forbindelse med en annen innførsel. Høyesterett tillot å føre beviset, og mente at det kunne vektlegges.
      • Hvordan stiller uskyldspresumsjonen seg mot dette?
        
        • Ikke en tydelig skranke her.
        • Det avhenger av hvordan tidligere saker benyttes som bevis i den foranliggende saken. Hvis de brukes som et argument om handlingsmønster, er det greit
        • Hvis de brukes som å argumentere for at vedkommende har gjort noe straffbart før, og kan derfør gjøre noe straffbart igjen generelt sett, så tyder EMD praksis på at dette vil være motstrid.

Question 25

Når kan en part kreve at påtalemyndigheten/retten innhenter bevis?

(i dette tilfellet der det ønskeres å føre mange vitner)

Answer 25

• Gammel lov:
  
  • § 265 første ledd 3.pkt om at forsvarene “kan også be om at bevis søkes skaffet til veie på en annen måte enn påtalemyndigheten har oppgitt, og at den sørger for å innhente nye bevis som han peker på
  • § 266 regulerer dermed at dersom påtalemyndigheten avslår dette, kan han forlange at retten avgjør dette, jf. 2.pk
    ​
• Ny lov:
  
  • § 266 første ledd
    
    • Forsvaren kan be om at bevis søkes skaffet til veie på en annen måte enn påtalemyndigheten har oppgitt, og at den sørger for å innhente nye bevis som forsvareren peker på.
    • § 266 andre ledd 2.pkt
      
      • Kan bringe spørsmålet inn for retten.
      • Men hvordan skal retten vurdere dette?
        
        • Må vurderes etter § 294, fordi det stiller spørsmålet om retten må gjøre dette for å sørge for at saken blir fullstendig opplyst.
        • Utredningskravet gjelder også ved saksforberedelsen, selv om den er angitt under hovedforhandlingskapitlet. Men da er ikke utsettelse en faktor å tillegge, fordi dette er før hovedforhandlingen!!
        • Rt. 2008 s. 605
        • Rekkevidden beror på sakens omstendigheter med det generelle bevisbilde som utgangspunkt for vurderingen. Et sentralt moment er hvor alvorlig saken er. I tillegg vil det kunne ha betydning om opplysningene gjelder et viktig punkt i saken, om det antaså være til tiltales gunst, om de kan fremskaffes ved rimelig innsats av tid, penger og andre ressurser i forhold til hva man må regne med kan oppnås”
      • HUSK AT SPØRSMÅLET ER OM PÅTALEMYNDIGHETEN SKAL DEKKE FOR DET
        
        • Hvis retten kommer til at påtalemyndigheten ikke skal dekke for det, blir ikke beviset avskjært, men føringen må skje på tiltaltes egen bekostning.

Question 26

Når kan retten avskjære et bevis fordi det ikke anses som nødvendig for saken? Gjerne der det er tale om å føre store mengder bevis

Answer 26

• Dette reguleres av ny § 292 (2) 1.pkt.
  
  • Det må ses opp til hvorvidt det er nødvendig, etter hvorvidt den bidrags til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til hensynet til effektiv saksavvikling
    
    • Ved saksforberedlsen
      
      • Må erkjennes at det er vanskelig ved saksforberedelsen å vite hva som er nødvendig for saken, før alle bevis er fermlagt. Da vil hensyn til rettssikerhetsgarantier tilsi at man godtar dette i første omgang, og kan foreta ny vurderinger og se det nærmere an saken etter hvert.
  • Kan tolkes i lys av den gamle lov, om § 292 (2) b som “tilstrekkelig bevist”
    
    • Knytter seg gjerne mer opp mot at der under bevisføringen, skal vurderes som at bevistemaet er “tilstrekkelig bevist” etter ordlyden.

Question 27

Når kan et sivilt krav bli behandlet i en straffesak?

Answer 27

• Utgangspunktet er at det behandles saker om straff etter straffeprosessloven.
• Adgangen til dette reguleres av strpl. § 3, som angir generelt hvilke type krav som kan komme inn. Det må være
  
  • Et rettskrav som fornæremde eller andre skadelidte har mot siktede
    
    • Må være riktig part.
  • I forbindelse med § 1 og § 2
  • “såfremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder.
    
    • Det må foreligge en faktisk årsakssammenheng mellomden handlingen eller unnlatelse som straffesaken gjelder, og grunnlaget for det sivile kravet.
    • Må også foreligge en tilstrekkelig nær årsakssammenehng
    • I Rt. 2006 s. 164 fremholdt HR at det må trekeks en grense mot “erstatningskrav som gjelder fjerne og klart indirekte følger av den straffbare handlingen”
  • Er vilkårene innfridd, vil det utgangspunktet trekkes inn
    
    • Men hva med denne konkrete saken?
      
      • Kreves begjæring om dette etter § 427
      • Retten kan nektes dette dersom det er åpenbart mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessen former, jf. § 428 (4)
        
        • Der det sivile kravet skaper dype/kompliserte/utfordrende sivilrettslige spørsmål, slik at straffesaken druknes og uheldigvis blir det sekundære kravet.
        • Er en svært høy terskel, jf. “åpenbart”
        • Prosessøkonomiske grunner begrunnes denne høye terskelen
        • En muligens grunn kan være at det blir svært belastende for fornærmede, gjerne i sedelighetssaker som voldtektssaker, men selv ikke dette var alene en god nok grunn i Rt. 2008 s. 1701

Question 28

Hvordan vurderes provokasjon av bevis og handlinger i straffeprosessen?

Answer 28

• Politiets bruk av provokasjoner er ikke lovfestet.
  
  • I utgangspunktet benyttes denne etterforskningsmetoden i kraft av den alminnelige handlefrihet, og krever derfor ikke særlig hjemmel.
    
    • Er imidlertid trukket opp grenser for provokasjonen til politiet gjennom høyesterettspraksis og praksis fra EMD. I begge praksis og juridisk trekkes det et skille mellom handlingsprovokasjon og bevisprovokasjon.
• Grensedagning mellom bevisprovokasjon og handlingsprovokasjon
  
  • Er den straffbare handlingen begått før politiets involvering?
  • Det må ses hen til den konkrete tiltalen/siktelsen, husk sondringen i seminaroppgave 16 om at tiltalen gjaldt medvirkning til innførsel, og ikke erverv, så møtepunktet var ikke fokuset.
• Handlingsprovokasjon
  
  • ​Rt. 1984 s. 1076
    
    • En politimann hadde på telefon utgitt seg for å være en mann som var varetektsfengslet for kjøp av narkoitka, og inngått en avtale om mottak av et narkotikaparti. Høyesteertt uttalte at politiet ikke kan framprovosere handlinger som ellers ikke ville bli gjort. Denne etterforskningsmetoden kan bare bli benyttet ved alvorlige lovbrudd, og bare når andre vanlige etterforskningsemetoder er utilstrekkelige.
      
      • I HR-2020-2137-A oppstiller høyesterett generelt om vilkårene for politiets gjennomføring av provokasjon. Gjelder tilfeller der politiet medvirker til eller foranlediger at en straffbar handling finner sted.
        
        • Grunnvilkåret for å akseptere metoden er at politiet gjennom provokasjonshandlingen ikke fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått.
          
          • Handlingen fra politiet må ikke være årsaken til at det begås en straffbar hanlding
          • Men det må godtas at politeit gir årsak til visse endringer i tid, sted og utførelsesmåte
            
            • Her må det legges betydelig vekt på hevm som har tatt initiativet til den straffbare handling
          • Er dette vilkåret stridt, vil det gripe inn i skyldsspørsmålet, og det lede til frifinnelse.
        • Fire tilleggsvilkår
          
          • Metoden kan bare rukes ved mistanke om alvorlige straffbare handlinger
            
            • Må ikke bare ses på strafferammen, men også hensyn til den samfunnsmessige betydningen av å bekjempe nettopp denne form for kriminatlitet.
          • Bare benyttes når tradisjonelle etterforskningsmetoder er utilstrekkelige
          • Metodebruken må være proporsjonal
          • Metoden må ikke være i strid med andre prosessuelle grunnprinsipper.
            
            • Retten til å forholde seg taus og vern mot selvinkriminering rent overordnet. Forutsatt i straffeprosesloven og innfortolket i EMK art. 6. Verkstedsbetjentdommen.
• Bevisprovokasjon
  
  • Det er særlig mistenktes vern mot selvinkriminering som setter høyde for hvor langt politiet kan gå med bevisprovokasjon.
    
    • Grunnvilkåret er relevant her:
      
      • Høyesterett har ansett at dersom mistenkte inkriminerer seg selv på eget tiltak, så er dette lovlig.
      • Rt. 2000 s. 1223 Lokkeduedommen. Poltiet fremprovoserte en salgssituasjoen med en politiinformant, med hensikts om å skaffe bevis for at vedkommende hadde kjøpt og oppbevart det aktuelle stoffet.
    • Må deretter vurderes ut fra en helhetsvurdering
      
      • Hvor detaljert samtalen går inn på temaer som er sentrale for den strafferettslige bedømmelsen
      • Det andre er hvor stor aktivitet politiet viser, gjerne se hen til hvem som er initiativtaker. Spørsmålet er om politiet foranlediger at mistenkte inkriminere seg selv.
        
        • Oppmuntring? Oppfordring, overtalelse og lignende påvirkning er i strid.
        • Rt. 1999 s. 1269 Verkstedsbetjent-dommen.
      • Var mistenkte frihetsberøvet da samtalen fant sted?
        
        • Da har politiet mindre handlingsrommet.
  • Virkning ved strid
    
    • Beviset vil forstås som et bevis som er ervervet på ulovlig elelr utilbørlgig måte.
    • Utgangspunktet etter forarbeidene og rettspraksis er at beviset kan føres selv om det
    • Men når beviset er ervervet ved bruk av politiprovokasjon som krenker vernet mot selvinkriminering, er det lagt til grunn i HR at føring av beviset vil føre til en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbrudet, slik at det må nektes ført, jf. Rt. 1999 s. 1269
    • Omfang
      
      • All informasjon som kan komme ut av provokasjonen

Question 29

1. Når er et bevis fremskaffet på ulovlig og utilbørlig måte?
2. Kan det føres bevis som er ulovlig eller utilbørlig ervervet?

Answer 29

• Ulovfestet lære, ikke foranket i lov.
• Er det ulovlig?
  
  • En rettsregel må ha blitt brukt med hensikt om å skaffe beviset
• Er det utilbørlig
  
  • Metoden er støtende, krenkende, illojalt, jf. Rt. 1997 s. 795 om båndopptak av far i en samværstvist.
• Utgangspunktet er at bevis som er ulovlig eller utilbørlig ervervet kan føres som bevis, jf. forarbeidene og prettskraksis
  
  • Begrunnes i at målsetinngen om å oppnå den materielle sannhet står sterkere enn det prosessuelle bak beviset.
  • Unntak
    
    • Høyesterett har uttalt at dersom beviset skal avskjæres, må det bero på en interesseavveining av å få opplyst saken så godt mulig og oppnå materielt riktig avgjørelse, opp mot krenkelsen det innebærer at beviset føres.
      
      • Men dersom det vil virke støtende å bruke bevis som er fremskaffet, ved at det oppleves som en fortsatt krenkelse, så vil det tale tungt for bevisforbud, jf. Rt. 199 s. 1269 Verkstedsbetjent-dommen. Pga. selvinkriminering. Hovedregel om at det da nektes ført.
      • Må legge vekt på de prinsipielle hensyn og forholdene i den konkrete sak.
      • Hvor grov krenkelsen som ble begått av beviset er.
      • Hvor sentralt beviset er for avgjørelsesgrunnlag.

Question 30

Er det en saksbehandlingsfeil om retten vektlegger tausheten til tiltalte?

Answer 30

• Utgangspunktet er at retten har en fri bevisvurdering.
  
  • I utgangspunktet kan retten bringe inn all informasjon ved vurderingen av bevis, herunder hvilke bevis de vektlegger, og hvor mye bevisene vektlegges
  • § 93 (2) sier indirekte at taushet kan føres som et bevis og vektlegges, men er ikke direkte lovhjemmel for at retten har adgang til dette.
  • Dessuten har EMD etter EMK art 6. nr. 1 ikke lagt forbud mot dette. Kan ses til storkammersaken mot Murray. Flertallet kom fram til at man kan vektlegge taushet.
  • Generelt sett: taushet under hovedforhandling § 93 (2) og under politiavhør § 232 kan vektlegges
• Men dette må vurderes etter det konkrete tilfellet.
  
  • Spørsmåelt blir om retten ved vektleggingen av tiltaltes taushet i bevisvurderingen har krenket uskyldspresumsjonen og vernet mot selvinkriminering
    
    • EMDs praksis viser at bevismessige slutninger fra taushet kan forsvarer hvis bevissituasjonen ga mistenkte en særlig oppfordring til å forklare seg om det aktuelle bevistemaet.
      
      • Det må være grunnlag for å trekke konkrete slutninger til tausheten, den kan ikke bli for abstrakt.
    • EMD sier at man må være varsomme med å trekke slutnigner fra dette dersom siktede ikke hadde bistand fr aforsvarer under situasjonen.
    • EMD har oppstilt en absolutt skranke ved at domfellelse aldri kan hovedsaklig bygge på mistenktes taushet.

Question 31

Beviskravet i tilknynting til skyldspørsmålet

1. Må ethvert bevis tilsi utover enhevr rimelig tvil?
2. Må beviset kravet alltid vurderes isolert for hvert straffbare forhold, eller er det tilstrekkelig at retten er overbevist om at tiltale er skyldig i ett av de flere alternative straffbare forhold angitt i tiltalen?
   - Der retten for to ulike straffebud ikke utover enhver rimelig tvil er sikker, men VET at det er i hvert fal en dem.

Answer 31

• 1. Ja
     * Rt. 2005 s. 1353 avsnitt 14 om at bevisbedømmelsen beror ofte på en vurdering av flere momenter som hver for seg kan ha ulik bevisstyrke. Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av mommente ikke er rimelig tvil om konklusjonen.
• I sliker tilfeller bygger praksis på at tiltalte domfelles for ett av de alternative straffbare forhold, og det må være den overtredelsen som er minst alvorlig
  
  • Typisk der personen er tiltalt prinspialt for tyveri og subsidiært heleri. Rettten mener at det ikke er tvil om at tiltale er skyldig i ett av dise, men bærer tvil over dem hver for seg, altså hvem av dem.
  • Rt. 2014 s. 1134
    
    • Saken gjaldt tilfelle hvor fornærmede døde etter å ha blitt utsatt for slag av en tiltalt og spark fra den andre tiltalte. Det var usikkert hvilken av disse handlingene som var direkte dødsårsak. Høyesterett kom derfor til at begge til tiltalte kunne dømmes for medvirkning til drap, uten at det var i strid med det strafferettslige beviskravet. o Uttalt at “Jeg viser til den tilsvarende situasjonen i saker hvor det er ført bevis for at en person har gjort seg skyldig i tyveri eller heleri, og hvor det er sikker rett at vedkommende kan straffes for det minst alvorlige forholdet selv om sannsynligheten for begge alternativene skulle være den samme” (avsnitt 29).
  • Å dømmes etter det minst straffbare forhold samsvarer også med usykldspresumsjonen, som også verner mot strengere straff enn hva som kan bevises.
  • Det er opp til rettens skjønn å dømme enten heleri eller tyveri, jf. fri bevisvurdering. De