Sosiologi kap.6 Flashcards
Hva er forestile felleskap
Det hevdes at mediene blant annet bidrar til at de som bor i Norge, føler at de er norske. De er en del av det nasjonale felleskapet selv om vi aldri har møtt de fleste andre i dette fellesskapet. Dette kalles Forestilte felleskap. Det betyr for eksempel at om vi er publikum i et tv-program eller følger en tweet, opplever vi en form for felleskap selv om vi aldri har sett eller kjenner noen av de andre.
Hva er Direkte Påvirkning/de allmektige mediene/injeksjonsmodellen
Fremstilles som en infeksjon som sprøyter inn verdier, holdninger, og atferd i oss. Teorien sto sterkt på den tiden blant annet fordi medier var synonymt med fem aktører: aviser, ukeblader, kino, radio og etter hvert tv.
Hva er tostegshypotesen
En opinionsleder er en vi har stor tillit til, som vi stoler på og regner med kan mer enn oss. Det kan være en venn, foreldre, eller signifikante andre som vi beundrer.
Ifølge denne teorien påvirkes mottakeren ikke direkte av medienes budskap, men gjennom en opinionsleders tolkning av det.
Budskapet går altså gjennom to trinn, først til en opinionsleder og så fra ham eller henne og til andre mottakere.
Det er ikke sikkert at du vil høre på de samme personene når du skal stemme ved skolevalget, kjøpe klær eller bestemme hvilken film du skal se. Det er dessuten lettere å bli påvirket dersom du ikke er sikker på hva du mener.
Kultivasjonsteorien
Ifølge kultivasjonsteorien vil summen av mange budskap som går i samme retning, påvirke en person mer enn ett enkelt budskap.
Dersom noe blir gjentatt, er det lettere å bli påvirket. Å kultivere betyr å dyrke, forelde eller danne.
Stadige drypp av det samme budskapet kan med andre ord «dyrke fram» holdninger hos folk.
Et veldig tydelig eksempel fra politikken Donald Trump, som benyttet dette grepet gjentatte ganger. Han gjentok for eksempel at framstillingene i enkelte nyhetskanaler var «fake news» gjennom hele presidentperioden.
I tillegg gjentok han budskapet om at presidentvalget var rigget i flere måneder både før og etter valget i 2020.
Selektivitet
Selektiv betyr at vi velger ut. Når det gjelder påvirkning fra mediene, er det vi som individer velger, sentralt for hvordan vi påvirkes og sosialiseres.
Selektiv eksponering
Selektiv eksponering innebærer at vi velger hva vi vil se, høre eller lese. Ikke alle ser de samme programmene, leser de samme avisene eller følge de samme menneskene på sosiale medier. Dette gjør at vi eksponeres eller utsettes for ulike budskap og påvirkes ulikt.
De som ikke følger Sophie Elise, blir heller ikke påvirket av henne. Denne måten å forstå mediepåvirkning på har blitt enda viktigere enn før siden vi nå i større grad kan velge hvilke saker, personer og medier vi vil forholde oss.
Selektiv preposisjon
Preposisjon betyr sanseoppfatning. Selv om vi har sett eller hørt det samme budskapet, kan vi oppfatte, tolke, og vurdere det ulikt.
Hvis flere i klassen leser «Min mote» i VG, kan det hende dere får med dere helt ulike ting. En av dere kan være opptatt av huden på modellene, en annen hvorvidt de er tynne eller ikke.
En tredje kan se mest på klær og hva som er de siste trendene. Disse personene påvirkes ulikt avhengig av persepsjonen- eller hva de opplever.
Selektiv eridring
Erindring betyr det å huske. Det varierer hva vi husker av et budskap, og derfor påvirkes ulikt.
Du og en medelev kan huske det som skjedde i en film, eller det som sto i en avis i går, helt ulikt.
Dagsordenfunksjon
Det vil si at mediene siler informasjon og bestemmer hvilke saker skal være viktige for oss.
Når NRK har en nyhetssending, kan de ikke trekke frem alt som skjedde i løpet av dagen. Det de velger å vise frem, blir det som blir satt på dagsordenene.
Å gi en retning og et fokus på hva publikum skulle tenke på. Det er enighet om at mediene i stor grad setter dagsorden. Begrepet Dagsordenfunksjon ble introdusert.
Hva er kommunikasjon
Kommunikasjon betyr «det å gjøre felles».
En definisjon er: Kommunikasjon er det å dele tanker med andre individer, på en overlagt og uforbeholden måte. Det betyr altså at en person har en tanke som han faktisk ønsker å formidle til andre, og der målet er at den andre skal forstå hva tanken er.
Hvordan foregår kommunikasjon mellom mottaker og budskap
En enkel måte å beskrive kommunikasjon på innebærer begrepene sender, mottaker og budskap.
Kommunikasjon kan defineres som en prosess der en sender overfører et budskap til en eller flere mottakere, og der en mottaker får en viss forståelse av budskapet.
Kommunikasjonen vår endrer seg avhengig av situasjonen, medietype og ikke minst i takt med teknologien som utvikles.
Personlig kommunikasjon
Ansikt-til-ansikt kommunikasjon er en personlig kommunikasjon som foregår direkte mellom mennesker, der to eller flere bytter på å være sender og mottaker, og der vi gir hverandre tilbakemelding kontinuerlig.
Dersom du og en venn snakker sammen, er dere kanskje samme sted, og dere bytter gjerne mellom å lytte til den andre og snakke selv. Dere snakker kanskje om noe personlig.
Massekommunikasjon
Massekommunikasjon gjør det derimot mulig for en sender å nå mange mottakere på kort tid, også innenfor et stort geografisk område.
En tv-overføring av fotball-VM kan for eksempel sendes samtidig til mange rundt om i hele verden.
I tillegg er massekommunikasjon indirekte, den foregår via et medium, og avsender er gjerne profesjonell.
Tradisjonelle medier
Tradisjonelle medier er aviser, ukeblad, kino, tv, og radio. Her har vi en profesjonell sender, og budskapet blir formidlet til mange. Det foregår liten eller ingen tilbakemelding fra mottaker.
Nye medier
Internett endret mediene så mye at medievitere bruker betegnelsen nye medier om mediene som bruker internett som kommunikasjonsteknologi.
I motsetning til de tradisjonelle mediene kan mottakerne nå delta i en dialog og gi tilbakemeldinger.
Det er heller ikke lenger bare profesjonelle som er sendere; de fleste som ønsker det, og har kunnskap om og tilgang til teknologien, kan delta.
Kommunikasjonen går fra å være enveis til å bli toveis.
Sosiale Medier
Legger til rette for mange-til-mange kommunikasjon gjennom nettbaserte tjenester. Innholdet skapes i stor grad av brukerne selv.
Tiktok, Facebook, Instagram, Snapchat og twitter er sosiale medier, men også blogger, wikipedia, og YouTube kan kalles sosiale medier.
Kommunikasjonen i sosiale medier er en slags mellomting mellom den som foregår i tradisjonelle medier, og den du opplever når du møter noen ansikt til ansikt.
Budskapet blir formidlet via et medium, og deler av den personlige kommunikasjonen er tilgjengelig for andre enn hovedmottakeren, for eksempel når du poster noe på veggen til en venn på Facebook.
Konsekvenser for Offentligheten
Offentligheten kan beskrives som et rom eller et område der befolkningen har muligheten for å diskutere eller utveksle synspunkter som angår samfunnet og felleskapet.
Hovedsakelig er det åpent for alle, og fungerer som en møteplass. Torget, kafeer, aviser, politiske møter, teater, og biblioteket er eksempler på steder vi kan møtes og diskutere samfunnsspørsmål.
Mediene var en sentral rolle som rom for samtaler og debatter og som kunnskapsformidler. Lenge var NRK den eneste norsk radio og tv kanalen. Voksne fikk nyheter og kulturopplevelser fra NRK, og alle barn så på de samme barneprogrammene via barne-tv.
Vi kan si at sosialiseringen gjennom mediene var lik for de aller fleste. På jobben, i foreningslivet og i fritiden kunne vi delta i diskusjoner basert på det alle hadde sett og hørt på tv og i radio. Alle var sammen om noe, som et nasjonalt publikum, som et mediert forestilt felleskap. Men svært få fikk mulighet til å ytre seg fritt i denne typen tradisjonelle medier.
I dag vil de fleste være enige om at nye, nettbaserte medier er en viktig møteplass. Flere kan komme til orde, delta i diskusjoner og ytre seg fritt. Men mange er bekymret for at det private og fortrolige flytter inn i massemediene og fortrenger den saklige samfunnsdebatten – og ved det også demokratiet. Og felleskapet? Det er ikke lengere ett, men mange og til dels svært ulike.
Vi kan selv velge og velge bort. Noen deltar i den offentlige samtalen, andre fordyper seg i sitt eget interessefelt og trives best med dem de treffer der. Her skal vi presentere noen tendenser som henger sammen med ny teknologi og nye medieformer.
Homogenisering/enretting
På den ene siden har vi gjennom globalisering fått en homogenisering eller ensretting av mediene. Schibsted eier mange av de store norske avisene. Danske Egmont eier TV2 og en rekke norske magasiner og ukeblader.
I mange land oversettes avisartikler direkte fra engelsk i stedet for at journalister skriver egne artikler. Sendinger til store kanaler som BBC og CNN er tilgjengelige på nett eller via kabel-tv i mange land. Store internasjonale aktører som Netflix og HBO avgjør hvilke filmer og serier vi får tak i. Slik kan vi ende opp med å se det samme tvers av land og verdensdeler. Dette gjør at informasjon og vinkliger på saker blir mer like – mer homogenisert.
en lik verdenskultur. At ting blir homogenisert vil si at man tar ting fra andre kulturer og viderefører det til sin egen. For eksempel kjeder som Coca cola og MC Donalds. Eller TV-serien.
Informasjonskløfter
På den andre siden har vi fått tilgang til flere medie- og informasjonskanaler og kan søke opp og følge ulike medieaktører eller mer personlige stemmer. En fordel er at medienes makt eller kontroll over hva som vises, deles på flere. Enkeltpersoner kan selv spre nyhetene, meninger og filmer direkte via sosiale medier. Det koster lite, og teknologien er enkel i bruk.
Derfor kan det finnes flere dagsordener og et bredere og mer mangfoldige bilde av virkeligheten. Når vi har mange ulike mediekanaler og medietilbud, noen blir spesialister på kropp og helse, andre liker actionfilm og fotballspill.
Konsekvensene kan lett bli det vi kaller informasjonskløfter mellom dem som søker kunnskapsstoff knyttet til samfunnet, og dem som av ulike grunner velger det bort
Filterbobler / ekkokammer
Når en algoritme på en nettside sorterer informasjonen som en bruker søker etter, basert på informasjon om brukeren, kalles dette en filterboble
Som et resultat av dette kan vi i stadig økende grad få skreddesydd informasjon som bekfrefter egne synspunkter, mens vi samtidig utestenger informasjon som ikke stemmer med våre egne oppfatninger. På denne måten blir vi gradvid kapslet mer og mer inn i et begrenset informasjonsunivers i vår egen boble av likesinnede.
Begrepet ekkokammer er en annen metafor for mye av det samme. Folk beskriver ekkokammer som en situasjon hvor informasjon, ideer eller oppfatninger blir forsterket gjennom repeterte kommunikasjon innenfor avgrenset gruppe. Vi hører altså kun vårt eget ekko.
En utfordring er at vi ofte er tilbøyelig til bare å lytte til dem vi er enige med, at vi ender i det som kalles filterbobler eller ekkokammere.
I det amerikanske presidentvalget i 2020 var dette en stor utfordring, og mediene snakket om det splittende USA og en digital krigføring. Algoritmene til sosiale medier som Tiktok, twitter og Facebook gir deg som leser mer av det du liker, og slik informasjonen du eksponeres for, om for eksempel abort, innvandring eller korona, kunne bli helt ulikt avhengig av hva du tidligere har søkt på og hva du liker.
I USA er dette skillet veldig tydelig basert på om du er demokrat eller republikaner. Følgere av Donald Trump gikk dermed tilgang til en type informasjon, mens de som støttet Joe Biden, fikk informasjon fra andre steder og med andre vinklinger.
Dette kan være en utfordring for demokratiet. Når folk til slutt ledes av noen de er så sterkt uenig med, og mediene får ikke fram saker og verdier som kan gå på tvers av partene, kan dette føre til mistillit til myndighetene, til at politikken vanskelig lar seg gjennomføre, og i ytterste konsekvensene til en borgerkrig.
Mobbing, hatytringer, netthets
En annen konsekvens av den teknologiske utvikingen er at den personlige avstanden på nett kan gjørde det lettere å spre diskriminerende og hatefulle ytringer. Å si noe nedsettende om andre i en kommentar på sosiale medier er lettere enn å si det ansikt til ansikt.
Mange unge har mye av sitt sosiale nettverk på sosiale medier. Målet er ofte å ha mange venner og få så mange fine kommentarer og likes som mulig. Dersom det motsatte skjer, kan det bli en stor påkjenning.
Når en person gjentatte ganger blir offer for støtende handlinger, trusler og krenkelser, er det mobbing. I boka digitalmobbing forteller ungdommer om sine opplevelser med mobbing på internett. På sosiale medier er mobbing et økende problem. Negative opplysninger og krenkede informasjon om en person tar det bare sekunder å legge ut. Rykter, bilder og kommentarer kan spres, og den som utsettes for mobbing, har ikke mulighet til å stanse den. Da er skaden skjedd. Mobbing på nett er nesten usynlig for voksne og vanskelig å flykte fra.
Med diskrimerende eller hatefulle ytringer menes å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt ovenfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, eller livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentiet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne. For at noen skal være en hatefull ytring, må det altså være rettet mot et individs gruppetilhørlighet.
Før de sosiale medienes gjennombrudd, var det vanskeligere å spre hatytringer om andre fordi de tradisjonelle mediene var stryrt av redaktører som kunne bestemme hva som skulle publiseres. Med sosiale medier, kan alle være sin egen redaktør. Studier viser også at regler og normer som vanligvis regulerer hvordan vi oppfører oss når vi møter ansikt-til-ansikt, ser ut til å være fraværede i sosiale medier og nettfora. Mange ytrer ting på nettet som de aldri hadde turt å si direkte til noen.
Politisk engasjement
Et eksempel på sosiale mediers betydning er aksjonene og demonstrasjonene under den arabiske våren. Aksjonene var både fredelig og voldelig, men felles for dem var et ønske om politisk endring. I noen av landene er aviser, tv og radio kontrollert av landets myndigheter, slik at bare utvalgt informasjon slipper ut.
De sosiale mediene fungerer på en annen måte. Her foregår kommunikasjonen spontant, og den spres til tusenvis av mennesker på få sekunder. Derfor kunne demonstranter i Egypt.
Tunisia og Jemen spre meldinger og videoklipp fra ulike hendelser i sine land. De kunne også vise myndighetenes overgrep mot innbyggerne som ikke ble vist i de tradisjonelle mediene.