Kap 2: Indre krefter og de store landformene på jorda - begreper Flashcards
Avsetningsbergart
kalles også sedimentære bergarter. Dette er bergarter dannet ved sammenkitting eller sammenpakking av løsmasser (sedimenter) til faste bergarter eller ved direkte utfelling fra vann. Dekker 75 % av landområdene og mer enn 95 % av havbunnen, men utgjør bare 5 % av jordskorpas volum.
Bergart:
en sammenhengende masse dannet ved naturlige prosesser på jordoverflaten eller i dypet under overflaten. De fleste bergarter er faste og sammensatt av smådeler som mineralkorn eller mineral- og bergartsfragmenter. De enkelte mineralkorn i en bergart kan være av forskjellig type (f. eks. kvarts, feltspat og biotitt i en granitt) eller forholdsvis ensartet (f. eks. kalkspat i en marmor og kvarts i en kvartsitt). Etter dannelsesmåten kan man skille mellom tre hovedgrupper: Størkningsbergarter, avsetningsbergarter og omdannede bergarter.
Blandingsvulkan: sammensatt vulkan: stratovulkan
vulkan bygd opp av vekslende lag av lava og vulkansk fragmentmateriale (tefra). Vanligvis gjennomsatt av gangbergarter. Er vesentlig brattere enn en skjoldvulkan.
Dagbergart:
vulkansk bergart, størkningsbergart dannet på jordoverflaten (lava), samt luftbåret vulkansk materiale kastet ut fra et krater (pyroklastisk materiale). Basalt, putelava, ryolitt, pimpstein, obsidian og tuff er eksempler på dagbergarter. Uttrykket står som motsetning til dypbergart.
Dypbergart:
størkningsbergart dannet ved langsom krystallisasjon av magma, steinsmelte under jordoverflaten, f. eks. syenitt, granitt og gabbro.
Dyphavsgrop:
smal, langstrakt forsenkning som er minst 200 meter dypere enn havbunnen omkring og gjerne går ned i mange tusen meter. Veggene i forsenkningen er bratte og består av fast berggrunn.
Episentrum:
det stedet på jordoverflaten som ligger direkte over et punkt der jordskjelv utløses (fokus). (Av gresk epi, over og latin centrum, midtpunkt).
Fjellkjedefolding:
dannelse av fjellkjede som resultat av sammenpressing av jordskorpen der to jordskorpeplater går mot hverandre.
Forkastning:
bruddflate eller bruddsone der blokkene på hver side har beveget seg i forhold til hverandre. Forkastninger er viktige geologiske strukturer som gjerne dannes brått under kraftige jordskjelv, og samme forkastningssone kan ha vært tatt i bruk ved forrykninger mange ganger gjennom et langt tidsrom.
Gangbergart:
dannet ved at magma er størknet i tilførselsganger mellom magmakammeret nede i mantelen og utbruddsstedet på jordoverflaten.
Havbunnsskorpe:
jordskorpa under de store dyphavene i verden.
Havbunnsspredning:
teorien om havbunnsspredning går ut på at havbunnen blir til ved vulkansk virksomhet langs aktive rifter ute i havet, mens de nydannete massene glir ut mot sidene og synker.
Hot spot:
i dag finnes det 500–600 aktive vulkaner på jorda og mange flere på havbunnen. De fleste opptrer langs grensene av de store jordskorpeplatene. Noen vulkaner ligger også inne på selve platene (f. eks. på Hawaii). Slike steder hvor magma strømmer ut på jordoverflaten langt fra plategrensene, kalles en hot spot.
Hyposentrum:
det stedet under overflaten der et jordskjelv utløses (kalles også fokus).
Jordskjelv
rystning eller vibrasjon på grunn av en plutselig utløsning av oppsamlede spenninger i jorda. Utløsningen skjer ved brudd langs en flate (forkastning), og det sprer seg sjokkbølger i alle retninger på samme måte som lydbølgene i luften etter et tordenskrall.
Jordskorpe:
den ytre delen av jordkloden, begrenset mot den underliggende mantelen ved “Moho” (Mohorovicic-diskontinuiteten). Jordskorpa består i havområdene av et 5–8 km tykt lag og på kontinentene av et gjennomsnittlig ca. 35 km tykt lag.
Jordskorpeplate
det ytre, stive skallet (litosfæren) er delt opp i et lite antall plater som kan bevege seg i forhold til hverandre. Man regner med at jordas ytre skall er dannet av 6–10 større, bevegelige plater (f. eks. Den amerikanske, eurasiske, indoaustralske, stillehavs- og antarktisplaten). Disse platene inneholder noen mindre plater som f. eks. Den arabiske og Den karibiske platen.
Kjeglevulkan
kalles også sinderkjegler og er forholdsvis små vulkaner med bratte dannet av bruddstykker (vulkansk aske og lavafragmenter) slynget ut ved eksplosive vulkanske utbrudd og senere herdnet til faste masser rundt krateret.
Kjerne:
det innerste laget i jorda kalles kjernen og strekker seg til jordas sentrum. Kjernen består av den ytre og den indre kjerne. Den ytre kjernen starter ca. 2900 km nede. Ved grensen mellom mantelen og kjernen øker tettheten fra 5,5 til 10,0. Dette er tolket slik at den ytre jordkjernen er en flytende jernsmelte med noe nikkel, silisium og svovl. Det er også en indre, fast kjerne fra 5150 km og innover, med tetthet som stiger fra 14 til 17.
Kontinentskorpe
den delen av jordskorpen som ligger under kontinentene og kontinentalsokkelen.
Lava:
magma er det smeltede materiale som kommer frem ved vulkaner, når magma er størknet (krystallisert) og har kvittet seg med gassinnholdet, kalles det lava.
Litosfæren:
jordas ytre, stive steinskall med tykkelse på vanligvis 100–200 km. Den omfatter jordskorpen og den øverste del av mantelen.
Magma:
bergartssmelte bestående av varmt, flytende og bevegelig materiale som dannes inne i jorda. Magma kan størkne (krystallisere) og danner da størkningsbergarter. Magma kommer av gresk mag for å kna, “deig”.
Mantel:
under jordskorpen ligger mantelen. Den øvre grensen til mantelen er markert ved Mohorovicic-diskonuiteten (“Moho”), hvor jordskjelvsbølger får en brå hastighetsforandring. Ytterligere en overgangssone i et dyp på 700 km gir grunnlag for oppdeling i øvre mantel med lagdelt oppbygning og undre mantel med mer homogen oppbygning. Den øverste delen av mantelen er stiv og bærer kontinentene med seg.