geografi forvitring og erosjon Flashcards
Jordas lagvise inndeling, (indre og ytre kjerne, mantel, litosfære og magma)
Når vi snakker om jordas inndeling består det av: en indre og ytre kjerne, mantel+ (magma), og astenosfæren og litosfæren.
KJERNEN:
Kjernen deles inn i ytre og indre kjerne. Den ytre kjernen er flytende, grunnet svært høy temperatur. Den indre kjernen er fast, pga av at trykket presser molekylene sammen og forhindrer bevegelse. Vi tror det er strømninger i den ytre kjernen som årsaken til jordas magnetfelt.
MANTEL:
Mantelen er mellom jordskorpen og jordas kjerne. Øverste del av mantelen strekker seg helt opp til jordskorpen, som består av tynne, stive kontinentalplater. Disse flyter oppå mantelen. Først når mantelens masse smelter helt kaller vi den magma. Vi kan dele mantelen i to astenosfæren og litosfæren.
- Astenosfæren er den delen av den øvre mantelen som ikke inngår i litosfæren. Her er temperaturen høyere og materialet mer bevegelig. I astenosfæren foregår langsomme strømninger kalt mantelstrømmer. Disse drives av jordens indre.
- Litosfæren består av jordskorpen og det ytterste av den øvre mantelen. Laget er fast og kaldt. Litosfæren er delt inn i plater ofte kalt litosfæreplater
tre klasser bergarter
- Sedimentære bergarter (også kalt avsetningsbergarter)
Dannet av løs masser ved sammenpressing og sedimentasjon
Kjennetegn: Lag på lag
Skifer som dannes av leire
Kalkstein som lages av skalldyr osv
Konglomerat som er en blanding av ulike løsmasser - Magmatiske bergarter (også kalt størkningsbergarter)
Dannet av magma/lava som størkner og nedkjøles
Kjennetegn: Prikker
Dypbergart (feks granitt)
Gangbergart (feks rombeporfyr)
Dagbergart (feks. Pimpsten)
Dette skjer enten; - i jordskorpen (dypbergarter) - i sprekker i jordskorpen (gangbergarter) - eller på jordoverflaten (dagbergarter). - Metamorfe bergarter (også kalt omdanningsbergarter)
Dannet av sedimentære bergarter og magmatiske bergarter ved høy trykk og høy temperatur.
Gneis som omdannes fra ulike bergarter
Marmor som er omdannet kalkstein.
Kjennetegn: Striper
bergartenes kretsløp
Magmatiske bergarter forvitrer og eroderes til løs masser, men dette kan også sedimentære bergarter og metamorfe bergarter. Så løs masser fra alle de tre hovedtyper bergarter kan ved sammenpressing og sedimentasjon bli til sedimentære bergarter. Både sedimentære bergarter og magmatiske bergarter kan omdannes til metamorfe bergarter ved høy temperatur og høyt trykk. Både Metamorfe bergarter, sedimentære bergarter og magmatiske bergarter kan da bli omdannet til magmatiske bergarter når de ulike bergartene og smeltes til magma som ved nedkjøling og størkning blir til magmatiske bergarter. Dette går da i syklus.
platetektonikk
Pangea (pan= all + ea= jord)- for 300-200 millioner år siden av kontinentene samlet, noe alfred wegner fant opp ved å sammenlikne geologiske informasjoner og utbredelsen av fossile dyr og planter så pusle mesteparten av dagens kontinenter. Men det var ingen som trodde han fordi han ikke hadde mer konkrete bevis.
Men dette var før folk begynte å etterforske verdenshavene. Der oppdaget de midthavsrygger, som er undersjøiske vulkanske fjellkjeder Midt oppe på ryggene er det en langsgående revne.
Det er i litosfæreplatene det er bevegelse, og i plategrensene kan litosfæreplatene spre seg, kollidere eller bevege seg i forhold til hverandre sidelengs.
For eksempel blir det dannet vulkanske fjellkjeder når havbunnsplater møter kontinentplater. (som Andesfjellene)
Havbunnsplate som møter havbunnsplate gir vulkanske øybuer (som utenfor Japan)
Kontinentplate som møter kontinentplate gir innlandsfjellkjeder (som Himalayafjellene)
Havbunnplater som glir fra hverandre, gir midthavsrygger (som den midtatlantiske ryggen)
Når platene glir sidelengs kan det dannes forkastning.
Bergartene som er skjøvet, ble skjøvet i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen for 430 mill år siden (kalles den kaledonske foldesonen)
Hva forårsaker platebevegelsene: strømninger i mantelen og tyngdekraften
konsekvenser av Platetektonikk
Konsekvenser av platebevelsene er ikke bare landformer, men naturkatastrofer som vulkanutbrudd, jordskjelv og tsunami. Ved plategrensene er det en ringformet sone ved Stillehavet der det skjer my vulkaner og jordskjelv, som vi kaller for the Ring of fire.
Jordskjelv: jordskjelv oppstår vanligvis der plater beveger seg i forhold til hverandre. Det er vibrasjoner eller rystelser i jordoverflata forårsaket av at energi plutselig frigjøres. Episenter er det punktet på jordoverflaten som ligger rett over jordskjelvets utgangspunkt, altså på jordoverflata rett over fokus. For å karakterisere stryken av jordskjelv bruker vi Richters skala. Skalaen går fra 0-10 og et jordskjelv som måler 6 richer er ti ganger kraftigere enn et jordskjelv som måler 5.
Tsunami: ordet tsunami er japansk og betyr havnebølge. En tsunami er en flodbølge som skyldes en plutselig vertikal forskyvning av vannmassene. Årsaken til bevegelsene i vannet kan være jordskjelv med forkastninger, store skred på havbunnen eller store fjellskred som treffer en vannoverflate
Vulkanutbrudd: vulkanutbrudd begynner enten med at en havbunnsplate presses ned i mantelen og begynner å smelte, eller at deler av mantelen selv tar til å smelte. I begge tilfeller dannes det «lommer» med magma, det vil si smeltet stein. Dette kalles et magmakammer. Temperaturen her ligger op ca. 1200-1400 grader celsius. Der den smeltende mantelmassen stiger oppover og kommer i kontakt med jordskorpa, smelter også den. Når magmaen kommer helt opp til overflata, har flytt utover og all gassen i magmaen har blitt frigjort, blir den faste bergarten lava liggende igjen. Skjoldvulkan er fjell med form som et skjold som ligger på bakken. Dette skjer hvis all lettflytende lavaen kommer fra ett krater, slik at den bygger opp et fjell med slake skråninger. Stratovulkan har gjerne en utpreget kjegleform der er lavaen mer tyktflytende som gjør utbruddene mer eksplosive , og
Oslofeltet: Oslofeltet består av magmatiske bergarter, dannet av supervulkaner for 290 mill år siden
forvitring
De nedbrytende kreftene som virker på jordoverflata, kalles ytre krefter og er forvitring og erosjon. Forvitring er betegnelsen på at fast fjell eller stein smuldres opp. Vi skiller mellom 3 typer forvitringer: mekanisk forvitring, kjemisk forvitring, og biologisk forvitring.
Mekanisk forvitring: når fysiske krefter virker på fjellet og bryter det ned i mindre stykker, kalles det mekanisk forvitring. Dette kan foregå på flere måter som feks frostforvitring og trykkavlastning. Frostforvitring skjer der vann renner, finner veien ned i sprekker og når det fryser bli det til is. Dette fører til et så stort trykk at sprekken i berger kan utvide seg. Når vekslingen mellom frysning og tining har gjentatt seg ofte nok, vil sprekken ha utvidet seg tilstrekkelig til at en del av berget løsner. Den løsnede steinen kan deretter forvitre videre til løsmasser. Gjennom millioner av år har bergartene over tid blitt slitt bort, og når bergarten som størknet flere kilometer under jordskorpen kommer helt opp til jordoverflaten, lettes trykket på bergarten. Nå får den plass til å utvide seg, og sprekker. Denne formen for forvitring kalles trykkavlastning.
Kjemisk forvitring: er det rennende vann løser opp bergarter, men det tar svært lang tid. I områder med mye kalkstein i berggrunnen, kan kjemisk forvitring være svært viktig i utformingen av landskapet. Det starter med at karbondioksid i lufta løses opp i regnvann. Vannet blir da svakt surt og kan løse opp mineralene i kalkstein. Når vannet renner på kalksteinen, kan det lage dype renner på overflata.
Biologisk forvitring fra f.eks. løvetann og mose er egentlig en kombinasjon av mekanisk forvitring at plante og røtter sprenger seg fram og kjemisk forvitring at planten produserer syre eller base som løser opp mineralene i steinen
erosjon
Erosjon er når ytre krefter som feks: vind, elver og isbreer gnager på og flytter bergarter og løsmasser til et nytt sted. Erosjon er med på å forme landformene med store endringer over lang tid.
landskap formet av is
Lengre tidsrom når temperaturen er lavere enn normalt og større områder er dekket av is, kaller vi istider.
Den siste istiden, der store deler av kloden var dekket av is, startet for 120 000 år siden, var på sitt største for 20 000 år siden, og regnes hos oss som avsluttet for 10 000 år siden
Da det var aller kaldest, for rundt 22000 år siden, vokste det en stor isbre over Skandinavia.
En isbre dannes og vokser på steder der vintersnøen ikke smelter helt i løpet av sommeren. Ved hver ny vinter legges det til et nytt lag snø til isbreen, og denne prosessen gjentar seg over mange hundre år, helt til snølagene blir så tunge at snøen i bunnen presses sammen til is under sin egen vekt. Om ismassen fortsetter å vokse bli de underste lagene plastiske på grunn av tyngden ovenfor. Et plastisk stoff er fast, og når isen i breen blir plastisk, kan hele ismassen begynne å sige nedover i terrenget.
Via løsmasser i isen foregår det ulike erosjon under isbreene:
Skuring- oppstår når stein som er fastfrosset i en isbre dras over bergoverflaten og avsetter merker, som oftest skuringsstriper i fjellet.
Plukking- Med plukking mener vi at breen «plukker» stein. Dette skjer hvis det finnes vann ved bunnen av breen som fryser i bergsprekker og forårsaker frostsprengning. Den løsnede steinen fryser fast i breen og fraktes av sted, eller blir «plukket» med av isbreen.
Alpint landskap er spisse egger og bratte tinder, som gjerne er skapt under siste istid. Slikt landskap finner vi for eksempel i Hurrungane i Vest-Jotunheimen. Isbreene har gnagd på alle sider av fjellene, og etter istiden har ikke erosjonskreftene (med vann og ras og sånt) fått virke lenge nok til at fjellene er blitt slitt ned til mer avrundede fjell. Gammelt landskap har blitt erodert gjennom så mange runder med istider og mellomistider, at fjellene er blitt nettopp mer avrundede. Det eldste grunnfjellet i Norge finner vi på Finnmarksvidda (og det består av gneis som er opptil 2,9 mrd år gammel).
Maringrense + raviner: marinegrense er det nivået havet var høyest på et sted etter det ble fritt for is ved slutten av siste istid. Raviner er en spesiell landform som er dannet i områder med leirjord og det er type V-daler som elver og bekker har gravd ut i leirslettene
Hengende daler: dal som munner ut høyt oppe i den bratte dalsiden i et større dalføre. Hengende daler er dannet ved iserosjon.
Botner: er en kort dal ofte med et lite tjern i bunnen. Botner blir dannet via botnbreer som eroderer seg inn i fjellsiden.
Egger: et smalt fjellobjekt som står igjen etter at en bre har gravd seg inn fra begge sider på et fjellmassiv.
Tinder: der tre eller flere botnbreer eroderer, kan selve fjelltoppen til slutt bli stående igjen som en tind
Bunnmorene + endemorene, raet: Bunnmorene er løsmasser som er avsatt under breen, mens isen var aktiv. Ujevnheter jevnes ut og terrenget blir flatere. Mineralkornene er utsatt for sliping og knusing. En endemorene er et resultat av at en bre har skjøvet løsmasser foran seg, og at løsmassene har blitt iggende der breframstøtet endte. Den største morenen fra istiden i norge kalles raet. Raet er grusrygg, det blir dannet da brefronten rykker fram og skyver foran seg en stor endemorene (raet).
u-dal, fjorder: Dal som er formet i en u-form og har bratte, paralelle sider, samtidig som den er jevnbred.U-daler blir dannet ved breerosjon. Etter hvert som breen vokser, graver den seg ned i jordskorpa og tar med seg stein, grus og sand på veien som fungerer som sandpapir. (Ytre krefter). En fjord er samme slags landform som en U-dal, men her har breen gravd så dypt at havet kunne trenge inn etter at breen forsvant
landskap formet av vann
v-dal: Er en dal med V-formet profil. Dalen er dannet ved elve-erosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løs stein som glir ned mot en elv hvor de males i stykker og fjernes med strømmen av elven.
Canyon: En canyon eller et gjel er en stor kløft. En canyon er en dal med steile sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned gjennom hard berggrunn, for at elva skal klare å grave i berggrunnen må vannet ha med seg løsmateriale.
Jettegryter: hvis det oppstår spesielle strømvirveler med stein i, kan steinene settes i rotasjon på et avgrenset område. I tidens løp kan steinene grave ut runde jettegryter i bunnen av et elveløp.
delta: Avsetning dannet der en elv munner ut en innsjø eller i havet. Avsetningen bygges opp til vannnivået og tar form som en lav, nesten flat elveslette. Ofte en rekker mindre elver som renner ut fra hovedelven
elvevifte: En elvevifte blir dannet ved at elva renner nedover og tar med seg løsmaterialer. Når terrenget begynner å flate ut, blir transportevnen også mindre. Løsmaterialene elva tar med seg blir da legget fra seg. Der materialene blir legget fra seg vil det etter en lang tid bygd opp en vifteformet avsetning som er kalt elvevifte. Elvevifta er tynn øverst og brei nederst. Den strekker seg fra dalbunnen til litt opp i dalsiden.
meander+ kroksjø: Meander er en vid sving i et elveløp i flatt landskap. De oppstår som følge av vannets tendens til å renne i spiral når det renner langsomt og uhindret på svakt skrånende underlag.
Enkelt fortalt: Det er store slynger eller svinger på en elv. Kroksjøer dannes ved at vannet renner rett gjennom elveslyngene og meandersvingen kuttes rett over. Dette skjer oftest når det er storflom. Slike kroksjøer vil gradvis gro igjen.
skred og ras
skred og ras betyr det samme, nemlig at tyngdekraften beveger jord, stein, fjellblokker, eller snø ned en skråning. Geologene skiller mellom leirskred og fjellskred. leirras skjer når saltet som binder leirpartiklene sammen, vaskes ut ved at ferskvann har piplet gjennom leirlagene. Da blir leira ustabil, og vi får kvikkleire. Kvikkleiren vil gå over fra fast til flytende konsistens og sik utløses det leirras.
Der mer enn 10 000 kubikk meter stein og fjellpartier raser ut, kalles det fjellskre, mens det ved steinskred og steinsprang er mindre volum som raser ut. De delene av landet der unge landformer med bratte fjellsider dominerer er mest utsatt. Et stort fjellras som havner i feks fjorder kan føre til tsunami.
