Det moderne gjennombruddet Flashcards
Hva skjedde på 1800-tallet?
- Som følge av den industrielle revolusjon foregikk det utover på 1800-tallet en sterk teknologisk, vitenskapelig, politisk og sosial utvikling.
- I 1851 ble det arrangert en stor verdensutstilling i London som skulle være feiring av de store menneskelige fremskrittene.
- Et viktig symbol på utviklingen, og på hele den moderne perioden, ble «The Crystal Palace», den enorme utstillingshallen som ble fylt med det nyeste innen kunst og teknologi.
Hvilke personer var viktige?
Charles Darwin
G. W. F. Hegel
Karl Marx
John Stuart Mill
Charles Darwin
Ga ut boka «Om artenes opprinnelse». Her gjør han rede for evolusjonsteorien, det vil si teorien om at jordens arter har utviklet seg gjennom et naturlig utvalg av gunstige egenskaper. Darwins tanker stred mot kirkens lære.
G. W. F. Hegel
Tysk filosof som er kjent for sin teori om den dialektiske utviklingen. Den går ut på at den historiske utviklingen drives fremover ved at enhver ny ide eller moral blir møtt av sin motsetning. Det oppstår en spenning mellom motsetningene, men spenningen oppheves av en tredje tanke som tar vare på det beste i begge tankene.
Karl Marx
Tysk filosof som utviklet en teori om at den historiske utviklingen var et resultat av motsetninger mellom ulike samfunnsklasser. Hvert ledd i utviklingen ga nye klasser økonomiske og sosiale fordeler. Marx mente hans egen samtid var det moderne borgerskapets periode.
John Stuart Mill
Hans mest kjente verk er «Om friheten», hvor han tar til orde for ubegrenset tanke– og ytringsfrihet. Mill var opptatt av individuell frihet for både menn og kvinner. Han ble en svært viktig inspirator for den raskt voksende kvinnebevegelsen
Realismen
- I kunsten og litteraturen kom det på moten å skildre virkelige mennesker, virkelige miljøer og ikke minst virkelige problemer. Forfattere og kunstnere ønsket et brudd med den idylliserende romantikken, og ønsket å skildre den virkeligheten de så rundt seg. Begrepet realisme stammer fra kunstneren Gustave Courbet som ble refusert fordi han malte motiver som ble ansett uverdige for malerkunsten. Romanene til Gustave Flaubert og Alexander Kielland, samt skuespillene til Henrik Ibsen, er gode eksempler på realistisk litteratur.
- Mennesket er et fritt handlende vesen som selv kan gjøre noe med sin situasjon. Klar og tydelig samfunnskritikk (tendens). Enkeltindivider som oppfatter at noe er galt kan bidra til at samfunnet endres. Beskriver hovedsakelig borgerskapets virkelighet. Styrer unna groteske detaljer. Oftest autoral og allvitende synsvinkel. Fortelleren har oversikt og innsyn i helheten. Dette kommer fram gjennom personers tanker, følelser og tale. Benytter samfunnselitens dannede dagligtale.
Den poetiske realismen
- Perioden etter romantikken, men før det ble vanlig blant norske forfattere å skrive romaner som satte samtidens problemer under debatt. Blant de mest kjente norske verkene fra denne perioden er Bjørnstjerne Bjørnsons «Bondefortellinger», Henrik Ibsens tidlige historiske skuespill, men fremfor alt Camilla Colletts «Amtmandens døtre» fra 1855. «Amtmandens døtre» har klare romantiske trekk med symbolikk og skildringer av romantisk, ulykkelig kjærlighet. Likevel er det riktigere å se på romanen som den første norske tendensromanen. En tendensroman er en roman som har en underliggende kritisk holdning og tar opp samfunnsproblemer i samtiden. «Amtmandens døtre» handler om kvinnenes undertrykte posisjon i det borgerlige samfunnet.
- Den poetiske realismen i andre land. Den amerikanske poeten Walt Whitman skrev dikt som hadde mange romantiske trekk, men som skildret hverdagsliv og dagligdagse situasjoner i samtidens USA. Jane Austen var en av flere engelske overklassekvinner som skrev bøker med lignende tematikk som i «Amtmandens døtre». De borgerlige frøknenes undertrykte situasjon var lik over hele Europa. Austens romaner, for eksempel «Stolthet og fordom», har en langt lykkeligere slutt enn Colletts «Amtmandens døtre».
Camilla Collett
Camilla Collett var selv oppvokst i et borgerlig hjem. Faren var prest og Eidsvoldsmann Nicolai Wergeland, broren var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland. Camilla og Henrik fikk en nokså lik oppdragelse, men da de vokste opp ble det tydelig for Camilla at de dørene som var åpne for Henrik var lukket for henne. Camillas første store kjærlighet var brorens rival i flere harde debatter, Johan Sebastian Welhaven. Ham fikk hun ikke gifte seg med. Camilla var likevel relativt heldig med sitt ekteskap. Hun giftet seg med Jonas Collett, en mann som lot henne tenke, lese og skrive. De samarbeidet om flere tekster og Camilla ga ut sine første litterære arbeider under mannens navn
Hovedpersonen i «Amtmandens døtre», Sofie, har mye til felles med Camilla Collett. Hun ser de eldre søstrene sine gifte seg inn i arrangerte og fornuftige ekteskap. Selv trives hun bedre i naturen enn i ballsalen og synes de borgerlige mennene moren ønsker at hun skal gifte seg med er kjedelige. Hun forelsker seg i den unge læreren Georg Kold, men det ender tilslutt med at hun gifter seg med den gamle presten Rein, fordi det virker som det mest fornuftige. Boka fremstår veldig moderne i formen, som en samling dagboksnotater og brev i tillegg til mer tradisjonelle partier fortalt både av en autoral og flere personale fortellere. «Amtmandens døtre» har vært en stor inspirasjon i kvinnebevegelsen.
Den kritiske realismen
Ordet realisme kommer av det latinske ordet «res», som betyr «ting. De realistiske forfatterne var mest opptatt den ytre virkeligheten, det de så rundt seg. Virkeligheten måtte beskrives som den var, uten skjønnmaling. Den danske litteraturkritikeren Georg Brandes var opptatt av at litteraturen måtte avdekke bakstreverske holdninger i samfunnet og skape debatt. Etter Brandes foredrag i Kristiania i 1876 blomstret det som kalles «Den kritiske realismen» i Norge. Forfatterne satte i gang med å skildre den virkeligheten de så rundt seg og avsløre hykleri, svindel og løgn blant De herskende klasser i samfunnet. Blant de forfatterne som særlig gjorde seg bemerket innenfor den kritiske realismen i Norge var Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson og Christian Krogh.
Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnson var blitt folkekjær med sine bondefortellinger, som «Faderen» og «Synnøve Solbakken», inspirert av det norske bondesamfunnet, eventyrene og sagalitteraturen. Inspirert av Ibsen og Brandes begynte han i stedet å dikte realistisk midt på 1870-tallet. Stykkene «Redaktøren» og «En fallitt» handlet om problemer blant maktpersoner i det offentlige. Senere skulle kristendommen oppta Bjørnson mer og mer. Han var født i et kristent hjem og oppvokst med kristendommen, men ble etter hvert opptatt av den vitenskapelige revolusjonen. Skuespillet «Over Ævne I» kritiserte de kristnes mirakeltro, og skuespillet «En handske» kritiserer kristen seksualmoral. Bjørnson var svært politisk aktiv. Først i partiet Venstre, siden som sosialist. Han engasjerte seg særlig sterkt i fyrstikkarbeiderskenes kamp mot dårlig lønn og uverdige arbeidsforhold. Klassekamp ble også tema for skuespillet «Over Ævne II».
Alexander Kielland
«Jeg er fylt av den onde samvittighet over at jeg har det altfor godt.»
Kielland kom fra en av de mest velstående familiene i Stavanger og var plaget av den mangelen på sympati med fattigfolk som han så rundt seg. I skuespill, noveller og romaner var Kielland opptatt av å avsløre hykleri, falskhet og sosial urettferdighet for å skape et bedre samfunn. De mest kjente historiene om klassemotsetninger er «Garman og Worse» og «Skipper Worse». Kielland tar også et skarpt oppgjør med skolevesenet i samtiden i romanen «Gift», hvor Abraham Løvdal, lille Marius og de andre tvinges til å ramse opp byer i Belgia av sadistiske lærere. Partiet Venstre nektet Kielland dikterlønn fordi de mente litteraturen hans sto i motsetning til nasjonens moralske og religiøse begreper. Dette førte til at Kielland sluttet å skrive og at Bjørnson forlot partiet.
Jonas og Thomasine Lie
Jonas Lie var sterkt inspirert av Camilla Collett og den poetiske realismen. Han skrev realistiske romaner som «Familien på Gilje» og «Kommandørens døtre» som viste at de problemene Collett hadde tatt opp tretti år tidligere fortsatt var aktuelle. Lie kom også med et viktig bidrag til nyromantikken med eventyrsamlingen «Trold».
Christian Krogh
Christian Krogh var i egentlig maler, men skrev også den realistiske romanen Albertine. Boka handler om hvordan en landsens jente blir lokket inn i prostitusjon i hovedstaden. Tema i boka var dobbeltmoralen i at menn med høye posisjoner i samfunnet gikk til prostituerte samtidig som de preket høyt om seksualmoral.
Naturalismen
- Naturalismen vokste frem som en retning innenfor realismen. Både realister og naturalister ønsket å skrive samfunnskritisk. Naturalistene mente at menneskenes livsvilkår hovedsakelig var resultat av arv og miljø og at enkeltindividet bare i liten grad kunne forbedre sin egen situasjon. For å bedre livsvilkårene for enkeltmenneskene måtte samfunnet forandres. For å oppildne til samfunnsendringer så de seg nødt til å skildre i detalj samfunnets mørkeste sider, også det heslige og stygge. Bare slik kunne leserne oppdage sannheten om samfunnet. En naturalistisk roman kunne, i motsetning til en realistisk, ikke ende godt. Dette førte til at mange oppfattet den naturalistiske litteraturen som pessimistisk og lite oppbyggelig.
- Menneskets situasjon er forutbestemt av arv, miljø og samfunnsforhold utenfor menneskets kontroll (determinisme). Ikke uttalt samfunnskritikk. At menneskets skjebne er forutbestemt gjør det vanskelig å få til endringer i samfunnet. Handling hovedsakelig fra fattige miljøer. Direkte skildringer av fattigdom, sykdom og kjønnsliv. Ofte autoralt refererende synsvinkel. Avstand og distanse i beskrivelsen ga leseren en objektiv forståelse av elendigheten. Dialekt og folkelig språk. Dette bidro til å skape en virkelighetseffekt.
