Begreper om sykepleie Flashcards
Forklar kunnskapsbasert praksis
Kunnskapsbasert praksis omfatter at beslutninger og handlinger baseres på den kunnskapen som er tilgjengelig, kombinert med helsepersonellets erfaringer og pasientens behov og ønsker. Det er 3 hovedkomponenter som er viktig i kunnskapsbasert praksis:
Forskningsbasert kunnskap omfatter den nyeste og mest relevante forskningen. Sykepleiere bruker evidens, som systematiske oversikter, kliniske retningslinjer, eller randomiserte og kontrollerte studier, for å ta beslutninger.
Erfaringsbasert kunnskap omfatter kunnskapen helsepersonell har tillært seg gjennom erfaringer og kompetanse. Denne kunnskapen sammen med forskningsbasert kunnskap er med på å anvende en god beslutning.
Brukerkunnskap omfatter pasientens egne behov og preferanser. Kunnskap om pasienten ønsker skal anvendes for å komme fram til en god beslutning angående deres behandling. Dette sikrer personsentrert sykepleie.
Hva er klinisk sykepleie kompetanse?
Sykepleiers evne til å utføre oppgaver på en profesjonell og effektiv måte. Det innebærer en kombinasjon av sykepleierens faglige kunnskap (anatomi, fysiologi, sykdomslære osv.) ferdigheter (kompetanse til å utføre prosedyrer, hygiene) , kritisk tenkning og beslutningstaking (analysere og tolke pasientdata, prioritere oppgaver) , kommunikasjon og samarbeid (kommunisere effektivt med pasienter), etisk og juridisk forståelse (handle i tråd med etiske retningslinjer og juridiske krav), kulturell og individuell tilpasning (respekt og forståelse for pasientens kulturelle bakgrunn, verdier og behov) og selvrefleksjon og læring (evaluere egen praksis og søke kontinuerlig faglig utvikling) .
Klinisk sykpleiekompetanse er viktig fordi det bidrar til pasientsikkerhet. Det bidrar til å identifisere risikoer, forhindre feil, og det sikrer at pasienter får trygg og korrekt behandling. Klinisk sykepleiekompetanse sikrer også kvalitet i omsorg. Det sikrer at pasientene får individuell og målrettet pleie som fremmer helse og livskvalitet. Det hjelper også sykepleiere med å håndtere komplekse situasjoner på en strukturert og profesjonell måte, og gjør det mulig å delta effektivt i teamarbeid og bidrar til helhetlig pasient omsorg.
Hva er hensikten med å dokumentere og journalføre?
Hensikten med å dokumentere og journalføre i sykepleie og helsetjenester er å sikre kvalitet, kontinuitet og sikkerhet i pasientbehandlingen. Dokumentasjon og journalføring er en lovpålagt oppgave som også beskytter både pasienten og helsepersonellet.
Dokumentasjon gir et tydelig bilde av pasientens helsetilstand, behandling og oppfølging. Det hindrer at viktig informasjon ikke går tapt, noe som er spesielt viktig ved vaktskifte, eller overføring mellom avdelinger.
Dokumentasjonen fungerer som en kilde til oppdatert og korrekt informasjon, noe som reduserer risikoen for feil. I dokumentasjonen fører man endringer i pasientens tilstand som krever oppfølging eller justering
Dokumentasjonen fungerer også som et rettslig dokument som kan brukes som bevis ved klager, tilsynssaker eller rettssaker.
Data fra journaler kan brukes til kvalitetskontroll og utvikling av nye behandlingsmetoder.
Journalføring er regulert av helsepersonelloven, journalforskriften og pasientjournalloven. Pasientens rett til innsyn i egen journal understreker kravet om nøyaktighet og respekt
GI pasienten tilgang til informasjon om egen helse og behandling. Dette fremmer tillit og samarbeid mellom pasient og helsepersonell
Dokumentasjonen kan brukes til å planlegge og prioritere ressursbruk, for eksempel ved å kartlegge pleiebehov.
Hva er en sykepleie plan?
En sykepleieplan er et systematisk dokument som beskriver planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av sykepleie til en pasient. Den er basert på pasientens individuelle behov og helsetilstand, og hjelper sykepleiere med å gi strukturert, målrettet og evidensbasert omsorg. En sykepleie plan inneholder kartlegging av sykepleie, en sykepleie diagnose, definerte mål, tiltak og tilslutt evaluering av resultatet etter endt behandling.
Forklar hva som menes med personsentrerte og individualisert sykepleie
Personsentrert og individualisert sykepleie handler om å tilpasse omsorgen til den enkelte pasient.
Personsentrert sykepleie fokuserer på å se og behandle pasienten som et helt menneske, med unike verdier, behov, ønsker og erfaringer. Dette perspektiv legger vekt på pasientens selvbestemmelse og aktive deltakelse i egen behandling. Sykepleier skal ha respekt for pasientens verdighet og autonomi. Ha god dialog og samhandling med pasienten. Ta hensyn til pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Pasienten skal også ta del i beslutningsprosessen, og være involvert i planlegging og gjennomføring av tiltak.
Individualisert sykepleie handler om å tilpasse omsorgen til den enkelte pasientens behov og situasjon. Her er det mer fokus på å justere tiltakene basert på konkrete kliniske vurderinger. Sykepleien skal formes ut fra pasientens unike helsetilstand, ressurser og utfordringer. Tiltakene skal også være nøye tilpasset spesifikke behov, basert på faglige vurderinger. Sykepleieren skal også tilpasse seg pasientens dagsform, reaksjoner og endringer i helsetilstanden.
Personsentrert sykepleie har et større fokus på pasientens subjektive opplevelse, ønsker og verdier, og legger vekt på samhandling og partnerskap. Individualisert sykepleie er mer teknisk og klinisk orientert, med fokus på å tilpasse tiltak til konkrete, målbare behov og helsetilstander.
Både personsentrert og individualisert sykepleie sikrer at pasienten får omsorg som er meningsfull og effektiv, og at helsetjenestene respekterer menneskets unike natur. Dette bidrar til økt pasienttilfredshet, bedre behandlingsresultater og en følelse av verdighet for pasienten.
Hva er kvalitetsutviklingsprosessen?
Prosessen innebærer tiltak for å sikre at pasienter mottar omsorg som er trygg, effektiv, personsentrerte og basert på oppdatert kunnskap.
Kartlegging av nåværende praksis er første del av prosessen, og innebærer å analysere dagens situasjon. Neste del er å identifisere forbedringsområder. Her definerer man spesifikke områder som trenger utvikling basert på kartleggingen. Så defineres det mål. Klare og målbare mål settes. Ut fra målene utformes det så konkrete tiltak og strategier for å oppnå målene. Etter at tiltak er iverksatt og gjennomført må man evaluere effekten av tiltakene. Dersom tiltakene har ønsket effekt vil man integrere disse som standard praksis.
Kvalitetsutviklingsprosessen er viktig for å sikre pasientsikkerhet. Sørge for at sykepleien er basert på oppdatert forskning og kunnskap. Øke pasientens tilfredshet og bidra til bedre prioritering og organisering av helsepersonellets tid og ressurser. Det kan også være med på å engasjere ansatte i faglig utvikling og refleksjon.
Forklar hva som ligger i begrepet grunnleggende behov
Grunnleggende behov referer til de nødvendige kravene for å opprettholde liv, helse og velvære. Disse behovene inkluderer fysiologiske behov som mat, vann, oksygen, søvn og temperatur. De inkluderer også trygghet og tilhørighet, kjærlighet og sosial kontakt.
Beskriv faktorer som anses som særlig viktige i folkehelsearbeidet i dag
Folkehelsearbeidet er omfattende og tar hensyn til en rekke faktorer som påvirker befolkingens helsetilstand. Noen av de viktigste faktorene som anses som særlig viktige i dagens folkehelsearbeid inkluderer:
Sosialeforhold som inntekt, utdanning, boligforhold og tilgang på helsetjenester. Innsats for å redusere sosiale og økonomiske ulikheter kan forbedre folkehelsen.
Livsstilsfaktorer som kosthold, fysisk aktivitet, røyking og alkohol er viktige livsstilsfaktorer som påvirker helsen. Forebyggingsprogrammer som fremmer sunne vaner og livsstil er sentrale i folkehelsearbeidet.
Miljøfaktorer som luftkvalitet, vannkvalitet, klima og tilgang på grønne områder påvirker folkehelsen. Tiltak for å bedre miljøet og redusere eksponering for skadelige stoffer er viktige
Psykisk helse og velvære er avgjørende for folkehelsearbeid. Forebygging av psykiske lidelser, samt tiltak for å redusere stress og fremme positiv mental helse, blir stadig mer fokusert på.
Tilgjengelighet og kvalitet på medisinske tjenester, samt forebyggende helsetjenester, er kritiske for å sikre god folkehelse. Dette inkluderer også helsetjenester for sårbare befolkningsgrupper.
Effektiv overvåkning av sykdomsutbrudd, smittsomme sykdommer og kroniske sykdommer samt hurtig respons til helsekriser er essensielt. Dette inkluderer vaksinasjonsprogrammer og beredskap mot pandemier.
Lovgivning og reguleringer som støtter helsefremmende tiltak, som lovgivning om tobakksbruk, alkohol, matmerking og trafikksikkerhet, er viktige verktøy i folkehelsearbeidet.
I en globalisert verden påvirkes nasjonal folkehelse også av internasjonale forhold. Globale helseutfordringer som smittsomme sykdommer, klimaforandringer og migrasjon krever internasjonalt samarbeid og koordinering.
Bruken av ny teknologi, inkludert digital helse, telemedisin og data innsamling, har potensial til betydning p forbedre forebygging, behandling og helsefremmende arbeid.
Bevisstgjøring og utdanning av befolkningen om helsefremmende tiltak bidrar til å skape en kulturell og sosial støtte for sunnere livsstils valg. Samarbeid med frivillige organisasjoner og lokalsamfunn er også viktig.
Forklar begrepet “det sosioøkonomiske hierarkiet”
Dette hierarkiet innebærer at vi kan lage en skala fra øverst til nederst når det gjelder hvor mye penger folk har, hva slags kompetanse og utdanning de har, og hvor mye prestisje, makt og autoritet de har på sine arbeidsplasser eller generelt i samfunnet. Inntekt, utdanning og yrke er de vanligste kriteriene for å anslå hvor folk er plassert i det sosioøkonomiske hierarkiet. Det sosioøkonomiske hierarkiet har en stor innvirkning på tilgang til helsetjenester og helseutfall. Personer i lavere sosioøkonomiske posisjoner opplever ofte dårligere helse, høyere forekomst av kroniske sykdommer og kortere levetid sammenlignet med personer i høyere posisjoner. Innsats for å redusere sosioøkonomiske ulikheter som fokuserer på rettferdig tilgang til utdanning, sysselsetting og helsetjenester, samt økonomisk støtte og bolig trygghet, er nødvendige for å adressere disse ulikhetene.
Gjør rede for utfordringer menn har når det gjelder kommunikasjon om egen helse
Å være syk og svak truer den tradisjonelle maskuliniteten og fører til at menn ofte trekker seg tilbake når de får helseproblemer, og heller lider i det stille. Gutter og menn har lenge blitt sosialisert til p skjule sine svake sier og kontrollere og dempe sine egne følelser, sårbarhet og gråt. Måten menn kommuniserer op om sin egen helse, kan være en utfordring for helsevesenet. Undersøkelser tyder på at menn er tilbakeholdne med informasjon overfor sin egen lege eller når de er innlagt på sykehus. Ved alvorlig sykdom holder de angsten for seg selv, og vil ikke vise svakhet. Mange kvier seg til å søke hjelp. De venter alt for lenge, noen ganger har dette fatale følger. Mange menn knytter skam til en kropp som ikke lenger funker slik som den gjorde tidligere. Menn snakker mindre om sykdom, er benektende om at noe feiler dem, og velger heller å lide i stillhet. En slik form for tilbaketrekning kalles elefantsyndromet, og er et uttrykk for en kultur der mannskroppen idealiseres og betraktes som usårbar og uovervinnelig. De samme egenskapene som gjør at menn overser sykdomstegn, kan påvirke behandlingen og rehabiliteringen positivt.
Definer begrepet “opplevelse av sammenheng”
Enkeltmenneskets opplevelse av sammenheng i tilværelsen er avgjørende for at det skal kunne reagere konstruktivt på en belastende situasjon. En grunnleggende opplevelse av sammenheng er nær knyttet til personens identitet. Livssituasjonen og hendeler i barneårene, ungdomsårene og det tidligere voksenlivet bidrar til å etablere det som blir personens oppfatning av sammenheng og forutsigbarhet i tilværelsen. I følge Antonovsky rommet “opplevelse av sammenheng” tre faktorer:
Forståelig: Pasienten trenger en kognitiv forståelse av den situasjonen han befinner seg i, har behov for å vite hva som skjer, og for å ha oversikt over situasjonen. Å ha visshet gir en viktig og grunnleggende følelse av trygghet og kontroll i tilværelsen som fremmer opplevelsen av sammenheng.
meningsfull: Pasienten må oppleve at det er en mening i den livssituasjonen han er i. Når en person opplever at tilværelsen har mening, vil han være motivert for innsats- for å kjempe, anstrenge seg og holde ut.
Håndterlighet: Pasienten må til en viss grad oppleve at han har innflytelse på og mulighet til å påvirke sin situasjon. Det betyr at det foreligger visse mestringsmuligheter, og at situasjonen til en viss grad er forutsigbar, og at pasienten kan ha realistiske forventninger om å motta hjelp i den grad de trenger det.
Personer med en sterk opplevelse av sammenheng opplever at vansker kan forstås og håndteres. De møter situasjoner med aktiv, problemorientert mestring. Personer med en svak opplevelse av sammenheng er derimot overbevist om at kaos er uungåelig. Dette innebærer at en person med en sterk opplevelse av sammenheng i større grad enn andre velger en livsstil som fremmer helsen. Livshendelser som er kjennetegnet av forståelighet, rimelig grad av belastning og delaktighet, vil styrke personens opplevelse av sammenheng i tilværelsen.
Til sammen danner disse tre komponentene en opplevelse av sammenheng som gjør at individer føler seg i stand til å orientere seg i tilværelsen på en måte som fremmer trivsel og god helse. En sterk opplevelse av sammenheng er assosiert med bedre psykisk helse, lavere stressnivå og høyere evne til å håndtere livsutfordringer og motgang.
Forklar forskjellen på de ulike sykdomsbegrepene “illness”, “sickness” og “disease”
Disease er en betegnelse på sykdom. Det er en medisinsk betegnelse på feilfunksjoner i kroppen, og defineres som en patologisk prosess. Den er av vanlig fysisk natur og kan for eksempel være en halsinfeksjon eller kreft. Sykdom er basert på funn og avvik fra en biologisk norm og har en objektiv dimensjon som legen kan observere, berøre, lukte eller måle.
Illness viser derimot til pasientens egne sykdomsoppfatning, altså til den enkeltes personlige erfaringer og sykdomsopplevelse. Det er en opplevelse av helse, og er en helt personlig indre erfaring for menneske. Sykdomsopplevelsen er ofte knyttet til en bestemt sykdom, men sykdommen kan også være uavklart. Noen ganger eksisterer også sykdomsopplevelsen uten at det eksisterer noen sykdom
Sickness viser til den sosiale rollen som tildels den personen som er syk. Sykrerolle er en sosialrolle, en status eller posisjon som er framforhandlet mellom personen som er syk, og samfunnet som er innstilt på å støtte ham i sykdommen.
Forklar den biomedisinske sykdomsmodellen
Denne modellen fokuserer primært på biologiske faktorer, og ser på sykdom som en avvik fra kroppens normale biologiske funksjoner. Den forutsetter at hver sykdom har en spesifikk biologisk årsak, som kan bli diagnostisert og behandlet.
Innenfor den biomedisinske sykdomsmodellen er det de syke organene som står i fokus. Sykdom defineres som en kroppslig defekt, skade eller dysfunksjon. Syke organer og patafysiologiske prosesser kan undersøkes og kvantifiseres ved hjelp av medisinske undersøkelse og prøver. Den biomedisinske sykdomsmodellen er best egnet til å identifisere sykdommer som kan avdekkes ved hjelp av ulike typer målinger. På bakgrunn av en rask diagnose iverksettes behandling, med legemidler eller kirurgi. Modellen er også godt egnet til effektiv forebygging av infeksjonssykdommer gjennom vaksine. Diagnostikk og behandling innenfor den biomedisinske sykdomsmodellen krever høy teknisk kompetanse og har lagt grunnlaget for den medisinske spesialiseringen og subsspesialiseringen vi kjenner i dag.
Biomedisin har makt til å definere hvordan menneskers sykdomsproblemer skal oppfattes og defineres. Biomedisin er derimot lite egnet til å forklare de sammensatte og komplekse lidelsene som kjennetegner vårt samfunn og vår tid. I den biomedisinske modellen ledes ikke oppmerksomheten til de sammenhengene menneskene lever i. Menneskets livshisotorie, relasjonene til andre mennesker og samfunnsstrukturen legges ikke til grunn når en ønsker å forstå hva sykdommen dreier seg om, og når en skal finne fram til en god behandling.
Hvilke prioriteringskriterier ligger til grunn for tildeling av helsehjelp
Med prioriteringen i helsetjenesten mener vi rangering av ulike tiltak med hensyn til hvilke som skal få ressurser for å bli gjennomført, hvilke som skal gjennomføres først, og hvilke som eventuelt må vente. Vi har nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighet.
Nyrrekriteriet er at tiltaket sin prioritet øker med nytten av tiltaket. Det vil si den forventede nytten vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livsglede og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynelighet for overlevelse, fysisk eller psykisk funksjonsbedring, reduksjon av smerte og ubehag.
Ressurskriteritet er at tiltakets prioritet øker jo mindre ressurser det legger beslag på. Tiltak som vil gi bedre helse til noen pasienter vil gi tapte muligheter for bedre helse til andre. Hensynet til god og rettferdig prioritering tilsier at ressursbruken er så effektiv som mulig.
Alvorlighet er at tiltaket øker prioritering i tråd med alvorligheten av tilstanden. En tilstands alvorlighet vurderes ut fra risiko for død og funksjonstap, graden av funksjonstap, smerter og ubehag. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster med å komme i gang med helsehjelp. Alvorlighet i vurderingene på gruppenivå blir kvantifisert ved å måle hvor mange gode leveår som tapes ved fravær av denne behandlingen som vurderes, det vil si absolutt prognosetap.
Forklar hvilke konsekvenser sykdom kan få fort pasientens opplevelse av tid
Sykdom påvirker opplevelsen av tid. Både fortid og framtid er til stede i menneskets bevissthet i nåtiden. Ved sykdom og helsesvikt blir mål og planer for framtiden mer eller mindre irrelevante og uoppnåelige, samtidig som forholdet til nåtiden forandrer seg. Sykdommen fører til at personen ofte må konsentrere seg og være fullt oppfatt av de kravene som stilles her og nå. Sykdom virker begrensende på mulighetene for dagdrøm og virkelighetsflukt i hverdagen. Mye av det personen har drømt om blir umulig. Sykdom virker begrensende på menneskets mulighet til å frigjøre seg mentalt fra sin fysiske situasjon, som det synes viktig for mennesket å bevare. Virkelighetsflukt i hverdagen kan vøre en viktig mestringsstrategi som det kan arbeides spesielt med overfor kronisk syke.
Et sentralt trekk ved det moderne menneskets eksistens er forholdet til tid. Mennesket “får” tilsynelatende mindre og mindre tid til alle sine gjøremål. Det er et kjennetegn på menneskets levemåte at tiden fylles til siste sekund, og det å ha en hektisk livsstil gir status. For mange kronisk syke og mennesker funksjonsnedsettelser er en slik livsform umulig. En pasient med MS forteller at det tar han 45 minutter å knyte skolissene. Han er tålmodig og gjør det bare. Når alt tar lengre tid, og kreftene er små, må en begrense seg. Fordi alt tar lengre tid enn før, og kreftene er mindre, blir den syke nødt til å velge hvilke aktiviteter han eller hun skal bruke tid på. Når nødvendig hviletid medregnes, blir det mye mindre tid igjen til alle de oppgavene som personen før utførte uten å tenke over det.
Den kronologiske tiden blir mindre viktig når en er syk. Timer, minutter og sekunder er ikke lenger objektive størrelser, og betydningen av “klokketid” avtar. For den syke er det “levetid” som betyr noe, og som har verdi. Musikk og andre sanseinntrykk kan lindre smerteopplevelsen og endre pasientens tid opplevelse. Å få en alvorlig diagnose kan bidra til å frata mennesket en positiv opplevelse i nåtiden. Det er viktig for helsearbeidere å forstå det som skjer i slike situasjoner, og å hjelpe den som bli oppslukt i bekymringer om fremtiden.
Fortiden kan få en spesiell betydning i situasjoner med sykdom. En tidligere sykdomsefaring, en akutt sykdomsepisode, en ulykke eler et kirurgisk inngrep som ble opplev som skremmende eller truende, kan overskygge opplevelsen av nåtiden og ødelegge den. Personen kan leve i konstant frykt for at det skal skje igjen.
