Sivilprosess

Question 1

Må saken behandles i forliksrådet? Særlig unntak i tvl. § 6-2 annet ledd bokstav a.

Answer 1

Det følger av tvl. § 6-2 annet ledd at forliksrådet i utgangspunktet skal behandle saker om «formuesverdier» før den kan tas til behandling i tingretten
Etter en naturlig språklig forståelse av «formuesverdier» må tvisten gjelde penger eller noe med økonomisk verdi.
Det fremgår av tvl. § 6-2 annet ledd bokstav a at forliksrådbehandling ikke er nødvendig når «tvistesummen er minst kr 200 000, og begge parter har vært bistått av advokat».
Ordlyden «har vært bistått» tilsier at begge partene må ha vært bistått av advokat før stevning tas ut, jf. også Rt. 1990 s. 1328. Det er Forutsatt i motivene at saksøkeren fortsatt må være bistått av advokat når stevningen tas ut. Derimot er det tilstrekkelig at saksøkte har vært bistått av advokat i tvisten på et tidligere tidspunkt.

Question 2

Alminnelig partsevne for “sammenslutninger” etter tvl. § 2-1 annet ledd.
(3 hensyn)

Answer 2

Det følger av tvl. § 2-1 annet ledd at «andre sammenslutninger» kan ha partsevne etter en «samlet vurdering». I vurderingen skal det særlig legges vekt på «om sammenslutningen har en fast organisasjonsform, om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen utad, om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning, om sammenslutningen har egne midler, og sammenslutningens formål og hva søksmålet gjelder».

Reglene om partsevne skal ivareta særlig tre viktige hensyn i prosess, se Rt. 2008 s. 1730 avsnitt 33:
«(…) Den bærende begrunnelse for dette kravet var at man på denne måten sikret at det var klart hvem som kunne opptre for sammenslutningen i saken, hvem som var bundet av en dom, og hvilke midler dommen kunne fullbyrdes i (…)». Oppsummeres som hensynet til representasjon, rettskraft og fullbyrdelsesmidler.
Bakgrunnen til flere av momentene i annet ledd er hensynet til inndrivelse av saksomkostninger.

Question 3

Begrenset partsevne etter tvl. § 2-1 annet ledd.

Answer 3

For at det skal innvilges begrenset partsevne, stilles det ikke like strenge krav til organisasjonsform som for alminnelig partsevne. Det sentrale momentet i vurderingen av om det foreligger begrenset partsevne knytter seg til siste strekpunkt om «sammenslutningens formål og hva søksmålet gjelder» i tvl. § 2-1 annet ledd.
Det følger av rettspraksis, som henviser til juridisk litteratur, at begrenset partsevne kan foreligge hvor sammenslutningen har midler «eller det av andre grunner har økonomisk eller annen praktisk betydning å anlegge søksmål av eller mot» sammenslutningen, jf. Rt. 2014 s. 1074 avsnitt 19. Videre i avgjørelsen oppstilles det i tilknytning til det siste strekpunktet i bestemmelsen, tre vilkår for å gi en sammenslutning begrenset partsevne:
1. Saken må gjelde en rettighet som er tilordnet sammenslutningen som sådan, eller en plikt som bygger på en handling som er foretatt av eller direkte overfor vedkommende sammenslutning.
2. Det må være sammenslutningen som sådan, og ikke de enkelte deltakere, som fremstår som det naturlige søksmålssubjekt for det spørsmål saken gjelder.
3. Det må ha økonomisk eller annen praktisk betydning å få dom for sammenslutningen som sådan.

Question 4

Krav til rettslig interesse etter tvl. § 1-3 (kort om bestemmelsen).

Answer 4

Rettslig interesse er blitt benyttet som en samlebetegnelse på de vilkår som stilles til søksmålsgjenstanden («rettskrav»), søksmålssituasjonen («aktualitet») og partstilknytning (søksmålskompetanse).

Forarbeidene til tvisteloven legger til grunn at tilknytningskravet og aktualitetsvilkåret er selvstendige vilkår, men at det særlig i grensetilfeller må foretas en helhetsvurdering av alle søksmålsbetingelsene, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 365. Også lagt til grunn i rettspraksis at tvl. § 1-3 inneholder tre søksmålsbetingelser, ved at det må foreligge et rettskrav, aktualitet og tilstrekkelig tilknytning, jf. ACER-saken.

Question 5

Utenrettslige forklaringer (skriftlige forklaringer) - tvl. § 21-12 annet ledd

Answer 5

Forklaringen må gjelde sakens faktiske side, for at kapittel 21 kommer til anvendelse, jf. tvl. § 21-1. Hovedregelen er fri bevisførsel, jf. tvl. § 21-3 første ledd.

Det følger av prinsippet om bevisumiddelbarhet, som inngår som et element av retten til rettferdig rettergang etter grl. § 95 første ledd, EMK art. 6 nr. 1 og SP art. 14 nr. 1, at bevismaterialet i saken som hovedregel må presenteres umiddelbart for den dømmende rett.

Det følger av tvl. § 21-12 annet ledd at «skriftlig forklaring» «i saken» kan føres som bevis hvis partene samtykker eller det «gis adgang til å avhøre den som har gitt forklaringen».

Ordlyden «skriftlige forklaringer» i bestemmelsen tilsier at det kun er forklaringer om det faktiske grunnlaget som er omfattet, og ikke rettslige betenkninger, jf. også Rt. 2011 s. 435 avsnitt 25 flg. Juridisk betenkning osv. må avgjøres etter tvl. § 11-3 siste punktum.

Om forklaringen er avgitt “i saken”:
Ordlyden i bestemmelsen gir få føringer, men kan tyde på at forklaringen må gis i tilknytning til saken for domstolene. Det avgjørende er om forklaringen «er avgitt med tanke på bruk under eller for å forberede den foreliggende rettssaken», jf. Rt. 2007 s. 920 avsnitt 77, eller om dette har vært «det dominerende formål med utarbeidelsen», jf. Rt. 2008 s. 79.
Hvis ikke avgitt i saken = utgangspunkt om fri bevisførsel.

«hvis partene er enige om det», kan en utenrettslig forklaring føres som bevis. Dersom partene ikke samtykker til fremleggelse av den skriftlige forklaringen, kan beviset kun føres hvis partene «gis adgang til å avhøre den som har gitt forklaringen»:
«Beviset føres ikke før det er klart at vedkommende møter», jf. tvl. § 21-12 annet ledd annet punktum.
Kan gjøres unntak hvis det er “umulig å avhøre den som har gitt forklaringen” osv.

Question 6

Edisjonsplikt - nærmere om vilkåret gjenstanden må bære informasjon om relevante faktiske omstendigheter og spesifikasjonsvilkåret

Answer 6

Relevante faktiske omstendigheter:
«faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes», jf. tvl. § 21-7 første ledd. Etter ordlyden må det avgrenses mot rettslige forhold og vurderinger.
I Rt. 2014 s. 1324 avsnitt 25 kom Høyesterett frem til at interne arbeidsdokumenter er omfattet. Dette gjaldt «selv om et internt arbeidsnotat er basert på faktiske opplysninger som på annen måte er kjent», ettersom «måten opplysningene er blitt oppfattet, brukt eller vurdert på, etter omstendighetene» kan ha «bevismessig betydning», jf. avsnitt 25.
Rettslige vurderinger omfattes ikke av bestemmelsen etter ordlyden.

Spesifikasjonsvilkåret:
Det følger av tvl. § 26-6 første ledd at bevisgjenstanden må «spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander kravet gjelder». En naturlig språklig forståelse av «klart» tilsier at hvilke bevisgjenstander kravet gjelder må angis ganske nøyaktig.
Individualiseringskravet skal ikke stilles så høyt at det i urimelig grad blir til hinder for en korrekt opplysning av saken, jf. NOU 2001: 32 s. 980 og Rt. 1992 s. 962.
Individualiseringskravet er normalt oppfylt så lenge avsender, adressat, tema og tidsperiode er angitt, jf. HR-2019-997-A avsnitt 69.

Question 7

Realbevis og kort om vilkårene for edisjonsplikt

Answer 7

«Realbevis er personer og gjenstander (fast eiendom, løsøre, dokumenter, elektronisk lagret materiale mv.) hvor personen eller gjenstanden, eller dens egenskaper, tilstand eller innhold, inneholder informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken», jf. tvl. § 26-1.

Sannhets- og opplysningsplikt, jf. § 21-4 og § 21-5. Hvis en part har grunn til å tro at den andre parten har tilgang til relevante bevis eller besitter opplysninger som er av interesse, er det vanlig at vedkommende først blir oppfordret til å fremlegge beviset eller gi nærmere opplysninger om forholdet – bevisprovokasjon.

Det er fem vilkår som må være oppfylt for at det skal kunne gis pålegg om å gi bevistilgang til realbevis (edisjonsplikt). For det første må gjenstanden bære informasjon om relevante faktiske omstendigheter, jf. tvl. § 21-5, jf. §§ 21-1 og § 21-7 første ledd. For det andre kreves det at bevistilgang er begjært, jf. tvl. § 26-6 første ledd. Det tredje vilkåret er at den som pålegget blir rettet mot, «har hånd om» bevisgjenstanden eller «kan skaffe til veie» bevisgjenstanden, jf. tvl. § 26-5 første ledd. Det fjerde vilkåret er at bevisgjenstanden må «spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander kravet gjelder», jf. tvl. § 26-6 første ledd. Til sist kreves det at opplysningene ikke er omfattet av et bevisforbud eller bevisfritak, jf. § 21-5.

Question 8

Vitneforklaringer

Answer 8

Med vitnebevis mener forklaringer av andre enn parter, stedfortredere eller oppnevnte sakkyndige i saken, se tvl. Kap. 24 sammenholdt med kap. 23 og 25.

Hovedregelen etter tvl. § 21-5 er at «Enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.»

De nærmere vilkår for at en tredjeperson skal ha plikt til å avgi vitneforklaring reguleres av kap. 24.

Vitners forklaringsplikt er begrenset til å gjelde opplysninger om faktiske omstendigheter, jf. § 24-1 første ledd, jf. § 21-1.

Question 9

Partsforklaringer

Answer 9

Partene har etter tvl. § 21-4 og § 21-5 en generell plikt til å opplyse saken slik at retten kan få et riktig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Utslag av den materielle sannhets prinsipp.

Det følger av tvl. § 23-2 første ledd første punktum at en part har en plikt til å avgi personlig forklaring «hvis en annen part eller retten krever det».
Partenes forklaringsplikt er begrenset til å gjelde faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes, jf. tvl. § 21-5, jf. § 21-7 første ledd.

Question 10

Retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt, jf. tvl. § 11-2 første ledd annet punktum.

Answer 10

Dette gjelder ikke i indispositive saker, se § 11-4. Begrunnelse for bestemmelse - hensynet til kontradiksjon; først og fremst det sett av faktiske omstendigheter som partene særlig har fremhevet som begrunnelse for sine standpunkter, som motparten har hatt tilstrekkelig oppfordring til å undersøke og imøtegå.

«Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på», jf. tvl. § 11-2 første ledd siste punktum.

For å avgjøre hva som utgjør samme og hva som utgjør et nytt påstandsgrunnlag, er det avgjørende om de aktuelle faktiske omstendighetene er «relevante etter samme eller en lignende rettsregel» og om omstendighetene er av «samme karakter, knytte seg til samme begivenhet og utløse de samme rettsvirkningene», jf. Rt. 2014 s. 1259 avsnitt 39.

Rt. 2013 s. 1079 avsnitt 18: «Det avgjørende er om de faktiske omstendigheter retten legger til grunn for avgjørelsen, i hovedsak ligger innenfor det faktum partene har påberopt. Så lenge kravet til kontradiksjon er ivaretatt, vil retten derfor i en viss utstrekning kunne bygge på forhold som ikke har vært særlig fremhevet av partene». Sml. også uttalelser i forarbeidene.

Dersom forholdene er innenfor påberopt påstandsgrunnlag vil retten kunne bygge på disse, men det kan likevel bli spørsmål om hensynet til kontradiksjon er godt nok ivaretatt, jf. § 11-1 tredje ledd. Ved grensetilfeller/grensedragninger vil det sentrale spørsmålet være om hensynet til kontradiksjon er tilstrekkelig ivaretatt.

Question 11

Litispendensvirkning

Answer 11

Når det blir anlagt søksmål for domstolene, blir det kravet som utgjør søksmålsgjenstand i saken, litispendent, dvs. at det ikke kan anlegges annen sak om samme krav mellom de samme partene for samme eller annen domstol, jf. tvl. § 18-1.

Hva som er samme krav, må avgjøres etter de samme kriterier som for rettskraft – identitetskriteriene/identitetsvurderingen.

Det er en forutsetning for at et krav skal bli litispendent, at det er tvistegjenstand i en sak for en domstol (herunder forliksrådet), se § 18-1. Etter bestemmelser i særlovgivningen kan litispendensvirkningen også inntre ved at kravet er til behandling ved annet tvisteløsningsorgan.

Question 12

Prosessuell preklusjon

Answer 12

Prosessuell preklusjon - en reaksjon mot endringer i prosessopplegget som foretas på et sent stadium av saksforberedelsen og for sent fremsatte innsigelser mot prosesshandlinger.
Regler om prosessuell preklusjon, tvl. § 9-16 første ledd: «Etter avsluttet saksforberedelse kan en part ikke mot motpartens protest sette fram nye krav, utvide påstanden til et framsatt krav, sette fram et nytt påstandsgrunnlag eller tilby nye bevis med mindre det skjer før hovedforhandlingen og er foranlediget av motpartens sluttinnlegg, eller retten tillater det. (…)».

Formål med regler om prosessuell preklusjon: Tre sentrale målsettinger er at saksbehandlingen skal være «forsvarlig», «rask» og «effektiv», se tvisteloven § 1-1 (1). Hvis endringer eller innsigelser kommer like før hovedforhandlingen, rettsmøtet til sluttbehandling av saken eller ankeforhandlingen, vil det lett føre til at ikke alle de tre nevnte målsettingene kan nås.

Question 13

Har avvisningskjennelser materiell rettskraftsvirkning?

Answer 13

Det er omtvistet om avvisningskjennelser (som ikke avviser saken fordi retten ikke er saklig, stedlig eller funksjonelt kompetent), skal tillegges materiell rettskraftsvirkning.

Etter tvl. § 19-15 annet og tredje ledd knytter den materielle rettskraft seg til avgjørelse av «krav». Ordlyden «krav» tilsier de rettskrav som er gjort til søksmålsgjenstand i saken.

Skoghøy mener at avvisningskjennelser ikke avgjør noe krav, og dermed faller utenfor en naturlig språklig forståelse av ordlyden i tvl. § 19-15 annet og tredje ledd, jf. Pedersen/Skoghøy s. 186.

En alminnelig oppfatning har vært at dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, har avvisningskjennelser rettskraftvirkninger, men at denne er begrenset til å gjelde den avvisningsgrunn avvisningskjennelsen bygger på. Se i samme retning; Tore Schei mfl., Tvisteloven. Lovkommentar, § 19-15.

I Rt. 2007 s. 234 (Kongsberg-saken) avsnitt 62-63 uttalte HR i et obiter dictum at avvisningskjennelser har materiell rettskraft. Skoghøy s. 187-188 mener at uttalelsen om at avvisningskjennelser har materiell rettskraft i Rt. 2007 s. 234 (Kongsberg-saken), ikke kan tillegges prejudikatvirkning. Tvert imot mener Skoghøy at avgjørelsen nærmest kan oppfattes som et prejudikat for at avvisningskjennelser ikke har materiell rettskraft, ettersom Høyesterett prøvde fullt ut hvorvidt det aktuelle rettsspørsmålet kunne bringes inn for domstolene.

Det viktigste formål med å gi realitetsavgjørelser materiell rettskraft er å sikre partenes behov for å kunne innrette seg etter en endelig rettsavgjørelse. Dette mener Skoghøy ikke gjelder i samme grad for avvisningskjennelser. Spørsmålet om prosessforutsetningene er oppfylt, angår ikke noe rettsforhold mellom partene, og den som har fått medhold i en påstand om avvisning, har ikke det samme behov for å kunne disponere i tillit til avgjørelsen som den som har fått medhold i realiteten.

Som argument for å tillegge avvisningskjennelser materiell rettskraft kan anføres at dette vil kunne være et virkemiddel for å forhindre unødvendige saksanlegg. Derimot er belastningen ikke særlig stor ved å måtte avvise en sak f.eks. på nytt. Det kan derfor ikke være noe vesentlig prosessøkonomisk å oppnå ved å tillegge avvisningskjennelser materiell rettskraft. Den viktigste rettspolitiske begrunnelser for å gi realitetsavgjørelser materiell rettskraftsvirkning, slår dermed ikke til for avvisningskjennelser.

Det knytter seg også visse betenkeligheter ved å la avvisningskjennelser få materiell rettskraft: De fleste avvisningsavgjørelser må antas å være riktig, men enkelte ganger blir det truffet en uriktig avvisningsavgjørelse.
Avvisningsavgjørelser blir truffet på et langt spinklere og mindre betryggende avgjørelsesgrunnlag enn realitetsavgjørelser. Som oftest ved skriftlig saksbehandling, så tidlig som mulig i saken.

Question 14

Unntak fra krav til sikkerhetsstillelse for saksomkostningsansvar - retten til domstolsbehandling og tvl. § 20-11 første ledd annet punktum “uforholdsmessig”.

Answer 14

Det følger av Grl. § 95 første ledd, SP art. 14 nr. 1 og implisitt av EMK art. 6 nr. 1 at enhver har rett til domstolsbehandling. Det er klart at retten til domstolsbehandling ikke er absolutt, jf. bl.a. NOU 2001: 32 s. 550 og Rt. 1999 s. 961 på s. 970.

Det fremkommer i tvl. § 20-11 første ledd annet punktum at saksøkeren ikke kan pålegges å stille sikkerhet for saksomkostningene «dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdende for øvrig». Etter ordlyden må det gjøres en konkret helhetsvurdering.

Unntaket om at sikkerhetsstillelse ikke må være uforholdsmessig, er ment å ivareta retten til domstolsbehandling som følger av EMK artikkel 6 nr. 1, men bestemmelsen rammer også tilfeller hvor krav om sikkerhetsstillelse ellers er uforholdsmessig, selv om det ikke krenker retten til domstolsbehandling, jf. bl.a. NOU 2001: 32 s. 550, Rt. 2014 s. 139 avsnitt 16 og HR-2020-531-U avsnitt 15.

Det er flere momenter som inngår i forholdsmessighetsvurderingen, som må avgjøres konkret, jf. NOU 2001: 32 s. 550 og HR-2020-531-U avsnitt 17:

• Størrelsen på sikkerhetskravet, sammenlignet med omfanget av det mulige omkostningsansvaret.
• Partens reelle mulighet til å oppfylle, hensett til omfang og frist.
• Hvor stor risikoen er for at omkostningsansvar vil inntre, og for at det eventuelt blir stående uoppgjort.
• Sakens betydning for parten.
• Hvor stort behov den annen part har for beskyttelse.

HR-2020-531-U avsnitt 18 – «De to siste strekpunktene må forstås slik at det er sakens betydning for saksøkeren og hvor stort behov saksøkte har for beskyttelse i form av sikkerhetsstillelse, det siktes til».

Terskelen for å frita for sikkerhetsstillelse på dette grunnlaget er «meget høy», jf. Rt. 1999 s. 961 og HR-2020-531-U avsnitt 15.

Question 15

Partstilknytning, tvl. § 1-3 annet ledd - offentligrettslige forhold; tilknytning på saksøktesiden ved offentligrettslige trepartsforhold

Answer 15

Ved gyldighetssøksmål kreves det at myndighetene er saksøkt, jf. tvl. 1-5. Det har i juridisk litteratur vært en stor diskusjon om det er tilstrekkelig å bare saksøke myndighetene, eller om private parter som er tilgodesett ved myndighetsutøvelsen også må saksøkes, jf. Skoghøy/Pedersen, s. 123. Tvistemålsutvalget foreslo en regel om tvungent prosessfellesskap i offentligrettslige trepartsforhold, men departementet fulgte det ikke opp, jf. NOU 2001: 32 s. 198-199 og Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 151.
I Rt. 2015 s. 641 kom spørsmålet om det er nødvendig å saksøke den tilgodesette private part opp for Høyesterett. Til tross for at sterke reelle hensyn talte for å gå imot løsningen som var valgt i tvisteloven, valgte Høyesterett å legge avgjørende vekt på at spørsmålet var vurdert i odelstingsproposisjonen, og at det ikke forelå «et annet og sterkere behov for en regel om tvungent prosessfellesskap i offentligrettslige trepartsforhold enn det som forelå den gangen loven ble vedtatt», jf. avsnitt 55.
Reelle hensyn taler for en annen løsning enn den Høyesterett og lovgiver har lagt til grunn, da en ugyldighetsdom mot det offentlige ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den tilgodesette parten, i tillegg til at innblanding av den tilgodesette part i større grad kan ivareta hensynet til sakens opplysning.
OBS! Reglene er dermed forskjellig i offentligrettslige og privatrettslige forhold.

Question 16

Partstilknytning, tvl. § 1-3 annet ledd - offentligrettslige forhold; søksmålsrett for organisasjoner, jf. tvl. § 1-4

Answer 16

Tvl. § 1-4 gir en særskilt søksmålsrett for organisasjoner - må være innenfor “organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta”. Etter ordlyden er det avgjørende om søksmålet objektivt er egnet til å ivareta det som organisasjonen etter sitt formål skal beskytte.
Utgangspunktet for vurderingen er de vedtekter som foreligger.
Ikke bare ideelle, men også økonomiske interesser kan begrunne søksmål fra en berørt organisasjon, se Rt. 1986 s. 199.
Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 367 at det avgjørende er hvilke «virkninger som det omtvistede forhold har når det gjelder organisasjonens formål, ikke om det rettslige grunnlag for det omtvistede forhold har til formål å fremme de samme verdier som organisasjonens formål». Det gjelder ingen begrensning i at de rettslige grunnlag som anføres må direkte knytte seg til organisasjonens formål, jf. s. 367.

Question 17

Partstilknytning, tvl. § 1-3 annet ledd - offentligrettslige forhold; søksmålsrett for andre enn parter

Answer 17

Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 366 – «Generelt vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning i sak om rettmessigheten av myndighetsutøvelse dersom saksøkeren er berørt i en slik grad at det framtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker og gjør gjeldende krav fundert på hensyn som ivaretas av den aktuelle forvaltningsbestemmelse».
Tre hovedkategorier:
o Myndighetsutøvelsen i all hovedsak kun angår parten og at vedtak har minimale konsekvenser (faktiske eller rettslige) for tredjepersoner.
Tilfeller hvor myndighetsutøvelse som er av så personlig art at kun parten kan angripe vedtak for domstolene, eks. vedtak om statsborgerskap.
o Myndighetsutøvelsen vil kunne ha virkninger for en større geografisk krets eller gruppe av personer.
o Myndighetsutøvelse har virkninger for den bredere allmennheten.

Question 18

Partstilknytning, tvl. § 1-3 annet ledd - offentligrettslige forhold (generelt)

Answer 18

Offentlig myndighetsutøvelse skjer i form av vedtak, enten som generelle regler (forskrift) eller enkeltvedtak.
For enkelte krav er det særskilt regulert hvem som kan reise søksmål mot hvem. Se eks. skatteforvaltningsloven §§ 15-1 og 15-2.
Det klare utgangspunkt er at den som myndighetsutøvelsen «retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder», jf. partsbegrepet i fvl. § 2 første ledd bokstav c, er søksmålsberettiget, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 188. Se Rt. 2006 s. 1042.
Det at det finnes medberettigede eller medforpliktende, kan som utgangspunkt ikke være til hinder for å gå til søksmål, jf. Rt. 2006 s. 1042 avsnitt 25.

Question 19

Partstilknytning, tvl. § 1-3 annet ledd - privatrettslige forhold

Answer 19

Aktiv partstilknytning:
«I privatrettslige forhold vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning når søksmålet gjelder saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte, slik at saksøkeren påstår seg materielt forpliktet eller berettiget i forholdet overfor saksøkte», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 365.

Det kan tenkes «helt spesielle tilfeller hvor reelle hensyn mv. med styrke tilsier at vedkommende kan opptre som saksøker, selv om han ikke pretenderer å være den egentlige kreditor», jf. Rt. 2008 s. 1022 avsnitt 22 (eierseksjonsleilighet, rett til bodplass eller ikke).

Passiv partstilknytning:
Søksmål om privatrettslige rettigheter eller plikter må rettes mot det rettssubjekt som rettigheten eller plikten hevdes å bestå overfor.
Gjelder også i tilfeller hvor søksmålet gjelder gyldigheten av vedtak om tildeling av et rettsgode som flere konkurrerer om.
Hvis en har blitt tilgodesett, må søksmål ikke rettes mot den som har truffet vedtaket, men også den som blir tilgodesett ved dette, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 366. OBS! Forskjell fra offentligrettslige forhold.

Question 20

Tilknytning til tvistekravet (partstilknytning / søksmålskompetanse) - generelt og hensyn

Answer 20

Gjelder begge parter. Aktiv partstilknytning = saksøker. Passiv partstilknytning = saksøkte.

«Tilknytningen må være av en slik art at saksøkeren har en beskyttelsesverdig interesse i å få dom overfor den aktuelle saksøkte», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 365.

Skille mellom privatrettslige og offentligrettslige forhold når det gjelder vilkåret om partstilknytning.

Begrunnelse/formål:

• Ikke er noen grunn til at samfunnet skal stille til rådighet domstolenes tvisteløsningsressurser for konflikter som ikke har en praktisk betydning for partene.
• Motparten skal ikke være nødt til å bruke ressurser på unødvendige søksmål.
• Partene som har hovedansvaret for å fremskaffe avgjørelsesgrunnlaget i saken, jf. tvl. § 11-2 annet ledd første punktum. De som kjenner saken best, er partene i det materielle rettsforholdet og andre som har tilknytning til tvistegjenstanden. Derfor ivaretas grunnprinsippet gjennom at det kreves tilknytning til tvistekravet. Hensynet til sakens opplysning.

Question 21

Det må være et aktuelt behov for en avgjørelse (aktualitet) (søksmålssituasjonen)

Answer 21

Saksøker må ha et aktuelt behov for å få dom overfor saksøkte.
En avgjørelse må rettslig eller faktisk ha betydning for parten. Skille mellom fastsettelsessøksmål og fullbyrdelsessøksmål.

Fastsettelsessøksmål:
Et grunnleggende vilkår at det foreligger et «rettslig spørsmål eller reell rettsuvisshet av aktuell betydning for saksøkeren». jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 365.
Se Rt. 1998 s. 300 (ølreklamesaken) – kreves ikke at konsekvensene er oppstått; bryggeriene hadde rettslig interesse i å «oppnå en rettslig avklaring uten å måtte avvente de antydede reaksjonene».
Det må også ha aktuell betydning for saksøkeren å oppnå en avklaring, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 365, Rt. 2001 s. 1413 (Norsk folkehjelp) og Rt. 2015 s. 460. OBS! Fvl. § 27 b.

Fullbyrdelsessøksmål:
Det avgjørende er om saksøkeren har et reelt behov for å få tvangsgrunnlag, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 144. Det saksøker pretenderer. Kan ikke prøve realitetene.

Question 22

Identitetsvurderingen (samme “krav”)

Answer 22

Ved avgjørelsen av hva som skal anses som «et krav», må det gjennomføres en totalvurdering, hvor forarbeidene og rettspraksis oppstiller enkelte momenter som står sentralt i vurderingen (identitetskriteriene), jf. NOU 2001: 32 s. 382-383 jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 259 og 440, og bl.a. HR-2018-2190-A avsnitt 25 flg. Det første momentet er om de krav som gjøres gjeldende er kvalitativt ulike. Det andre og tredje momentet er om det er noen vesensforskjell mellom de rettslige og faktiske betingelser for kravene. Videre er det et moment om de verdier og interesser rettsreglene tar sikte på å beskytte, i det vesentlige er de samme. Til sist kan det ses på om det er rimelig og naturlig ut fra prosessreglenes formål, og hva den juridiske tradisjon har vært i forhold til hva som er samme krav eller ikke.

Question 23

“Rettskrav” - nærmere om at kravet må ha grunnlag i rettsregler og at søksmålet må håndheve beskyttede interesser

Answer 23

Ordlyden «rettskrav» tilsier at tvisten må være underlagt rettslig regulering, med andre ord at den må være regulert av rettsregler, jf. også Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 364. Skille mellom fastsettelsessøksmål og fullbyrdelsessøksmål. Begge typer søksmål må være basert på rettsregler, men domskonklusjonen er forskjellig.

Det stilles også krav om at søksmålet må være egnet til å håndheve interesser som er beskyttet av rettsreglene, se Rt. 1986 s. 1173 (abortsaken).

«Interessetvister, faktiske omstendigheter og faglige vurderinger kan ikke gjøres til tvistegjenstand», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 364 og professorlønndommen.

Gyldigheten av foreningsvedtak (eks. eksklusjonsvedtak):
Vilkår for søksmål at medlemskapet gir medlemmende fordeler av praktisk, økonomisk eller velferdsmessig art, og at disse fordelene er av en slik karakter og styrke at de finnes beskyttelsesverdige, jf. forarbeidene og rettspraksis.

Question 24

Hensynene bak reglene om rettslig interesse i tvl. § 1-3.

Answer 24

Hensynet til domstolene: Domstolene skal løse rettsspørsmål, og ikke f.eks. faktiske, moralske eller politiske spørsmål. Det er dette domstolene er utrustet til, og prosessreglene utformet for.
Hensynet til samfunnet: 1. Arbeidsfordeling i samfunnet. 2. Konkrete, og ikke hypotetiske rettsvirkninger er målet med en prosess. Og det er mer rasjonelt for domstolene å ta stilling til et konkret faktum.
Hensynet til partene: En uforholdsmessig vid søksmålsadgang vil kunne føre til en mengde formålsløse søksmål.

Question 25

Gjenstanden for søksmål må være et «rettskrav» (søksmålsgjenstanden) - oppsummert innhold

Answer 25

Tvl. § 1-3 første ledd.
Innebærer:
1. Kravet må ha grunnlag i rettsregler og søksmålet må håndheve beskyttede interesser.
2. Saken må knytte seg til et konkret faktum og gjelde spesifiserte omtvistede rettsspørsmål.
3. Det er adgang til å få dom for at noe er «ulovlig» eller i strid med en inkorporert internasjonal konvensjon.
4. Søksmålsgjenstanden må utgjøre et selvstendig rettsforhold.
5. Prosessuelle rettsspørsmål kan ikke være gjenstand for selvstendige søksmål.

Question 26

Etterfølgende bristende forutsetninger - tvl. § 19-15 fjerde ledd og ulovfestet.

Answer 26

Etter tvl. § 19-15 fjerde ledd kan det reises «ny sak om samme eller andre krav» hvis en «domstol eller offentlig myndighet innen ti år [har] truffet en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom».
Regelen er «en særlig regulering av rettskraftvirkningene ved visse særskilte typer etterfølgende bristende forutsetninger», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 441.
En naturlig språklig forståelse av «rokker vesentlig» tilsier en høy terskel.

Som en fellesbetegnelse på tilfeller hvor utviklingen går annerledes enn forutsatt, kan man si at dommene bygger på etterfølgende bristende faktiske forutsetninger. «innrettelses-, konsekvens- og harmoniseringshensyn tilsier at det må stilles strenge krav til grunnlaget for å sette en rettskraftig dom til side på grunn av bristende forutsetninger», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 261.

Utover «en begrenset regulering av særskilte typetilfeller av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftsreglene» måtte etterfølgende bristende forutsetninger løses «med hovedvekt på materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 263. Se skadeserstatningsloven § 3-8 om adgang til ny sak.

Question 27

Hva den materielle rettskraften omfatter

Answer 27

Dommer som avgjør realitetsspørsmål, samt andre realitetsavgjørelser av domstoler (skjønn, realitetskjennelser, mv.) har materiell rettskraft, jf. Rt. 2014 s. 527. Det samme gjelder avgjørelser av materielle bikrav, typisk saksomkostninger.

Det er klart at prosessledende avgjørelser ikke har materiell rettskraft. De har bare virkning for vedkommende instans, jf. tvl. § 19-10 annet ledd, jf. Rt. 2013 s. 1282. Skoghøy mener HR-2017-1653-U avsnitt 28 er uriktig.

Både den positive og den negative rettskraft er knyttet til «rettskraftig» avgjorte «krav», jf. tvl. § 19-15 annet og tredje ledd. Den materielle rettskraft er dermed begrenset til krav som var gjort til søksmålsgjenstand i saken.

Ved fastleggelsen av hvilket eller hvilke krav som er avgjort, må en ta utgangspunkt i slutningens ordlyd, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 441. Hvis det er uklart, må slutningen tolkes i lys av rettens premisser, bakgrunnen for saken, de påstander som er nedlagt, partenes påstandsgrunnlag og øvrige prosedyre, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 441 og Rt. 2000 s. 1506.

Rettskraften omfatter ikke prejudisielle forhold, jf. Rt. 2011 s. 574 og HR-2018-1130-A. Det er heller ikke knyttet rettskraftsvirkninger til de enkelte elementene i begrunnelsen.

Question 28

Krav til begrunnelse av beslutninger

Answer 28

For beslutninger er hovedregelen at disse ikke krever begrunnelse, jf. forutsetningsvis av tvl. § 19-6 fjerde ledd sammenholdt med første til tredje ledd.
Etter tvl. § 1-1 annet ledd sjette strekpunkt er det et krav om at «viktige avgjørelser begrunnes».

Ankesilingsavgjørelser – tvl. § 29-13 første ledd. Det følger av tvl. § 29-13 femte ledd andre punktum at beslutning om å nekte anketillatelse etter § 29-13 første ledd begrunnes dersom «særlige grunner tilsier det».

Ankenektelser – tvl. § 29-13 annet ledd. I Hansen mot Norge kom EMD til at nektelsesbeslutninger etter tvl. § 29-13 annet ledd er realitetsavgjørelser som må begrunnes etter EMK art. 6 nr. 1. Lovgiver lovfestet begrunnelsesplikten for ankenektelser etter § 29-13 annet ledd i tvl. § 29-13 femte ledd tredje punktum, etter at HR og EMD kom med dom.

Question 29

Krav til begrunnelse av dommer og kjennelser

Answer 29

Tvl. § 19-6 første til tredje ledd angir hvilke formalia en rettsavgjørelse skal inneholde. Tvl. § 19-6 fjerde og femte ledd redegjør for hvilke krav som stilles til begrunnelse. Begrunnelseskravene etter tvl. § 19-6 utgjør minstekrav.

Tvl. § 19-6 fjerde ledd bokstav a – «framstilling av saken». Dette innebærer at kravets faktiske og rettslige grunnlag må presenteres så detaljert at kravets identitet lar seg fastslå.

Retten skal gjengi «partenes påstander og påstandsgrunnlag», jf. § 19-6 fjerde ledd bokstav b. Retten skal «konsentrert» gjengi «partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen», jf. tvl. § 19-6 femte ledd.

Etter tvl. § 19-6 fjerde ledd bokstav c skal begrunnelsens omfatte «rettens vurdering». Hva som ligger i «vurdering» er nærmere presisert i § 19-6 femte ledd. Etter tvl. § 19-6 femte ledd skal retten gjøre «rede for den bevisvurdering (…) avgjørelsen er bygd på». Hva slags faktum en legger til grunn og hvorfor.

Etter tvl. § 19-6 femte ledd andre punktum skal retten gjøre «rede for (…) den rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på». Innebærer at rettsgrunnlaget som dommen bygger på, må angis. Retten skal gjøre rede for lovtolkningen/hvilken norm som skal oppstilles med utgangspunkt i rettsgrunnlaget. Beskjedne krav.

Etter tvl. § 19-6 syvende ledd skal dommer og kjennelser inneholde en slutning «som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes.

Question 30

Krav om begrunnelse - bakgrunnen/formål/hensyn (rettsfunksjon, prejudikatfunksjon, overprøvingsfunksjon og rettskraftsfunksjon, samt andre hensyn)

Answer 30

Begrunnelsens rettsfunksjon:
-Rettsavgjørelser skal bygge på anvendelsen av rettsregler på faktiske omstendigheter.
-Rettsregler skal fremme forutberegnelighet, og dette står i tett sammenheng med at rettsanvendelsen skal være rasjonell og dermed begrunnbar. Andre rettsanvendere skal kunne komme til samme resultat, slik at like tilfeller kan behandles likt. Uten begrunnelse vil kravet om forutsigbarhet og rasjonalitet ikke oppfylles.
-Rettsregler er ikke alltid klare, og begrunnelsen har dermed en viktig funksjon for å fremme rettslig klarhet/rettsavklaring.
Begrunnelsens prejudikatfunksjon – rettsavklaring i prejudikatdomstoler forutsetter begrunnede avgjørelser.
Begrunnelsens overprøvingsfunksjon eller anketekniske funksjon:
-Begrunnelse er en sentral funksjon for at instansene kan gjøre sin jobb på en best og mest mulig effektiv måte. Bevisteknisk.
-Begrunnelsen til under underinstansen er naturlig nok avgjørende for at partene skal kunne vite hvor støtet skal legges i ankerunden. Begrunnelsen er dermed sentral for ankeinstansen ved vurderingen av om en anke kan føre frem, noe ankeinstansene kan vektlegge ved silingsvurderingene.

Begrunnelsens rettskraftsfunksjon:
-Begrunnelsen har betydning for senere rettskrafts- og gjenåpningsvurderinger. Rettens omtale og beskrivelse av tvistegjenstanden er avgjørende for å identifisere hva som er rettskraftig avgjort.

Et sentralt hensyn bak begrunnelsesregler er det som kan kalles etterprøvbarhetshensyn:

• Domsmyndighet er maktutøvelse.
• Allmennheten har innsyn i behandlingen av saker.
• Innsynet er med på å sikre allmennhetens tillit til domstolene, og danner videre grunnlaget for den demokratiske diskurs om innholdet av rettsregler.

Et annet sentralt hensyn bak nedfelling av premisser er at dette tvinger dommeren til å tenke grundig gjennom saken. Begrunnelses sikrer «en reell og samvittighetsfull vurdering» av sakens faktiske og rettslige spørsmål, jf. Rt. 2009 s. 750 avsnitt 35. Dommeren blir mer skjerpet under hovedforhandling med denne visshet.

Prosessøkonomiske hensyn «leder til at det er grenser for hvor mye ressurser som bør nedlegges i utformingen av begrunnelsen» av hensyn til effektiv utnyttelse av domstolenes ressurser og av hensyn til at saken skal avgjøres innen rimelig tid, jf. NOU 2001: 32 s. 578.
Begrunnede rettsavgjørelser er helt sentrale funksjoner i et rettssystem med uavhengige domstoler.

Question 31

Beviskrav(ene) i sivile saker

Answer 31

Siden partenes interesser i sivile saker er kontrære, er utgangspunktet i sivile saker at retten må legge til grunn det faktum som den finner mest sannsynlig (overvektsprinsippet).

Det må være sannsynlighetsovervekt for det rettsstiftende eller rettsendrende alternativ.

Begrunnelsen for overvektsprinsippet er at det gir størst sannsynlighet for at avgjørelsesgrunnlaget blir korrekt. Prinsippet gjør at en sikrer totalt flest materielt riktige dommer, jf. HR-2016-2579-A avsnitt 33.

Enkelte ganger må hensynene bak overvektsprinsippet vike for andre legitime bevishensyn. Eks. dersom de personlige konsekvensene av en uriktig dom vil være vesentlig større for den ene parten enn for den andre. For å beskytte den parten som en uriktig dom vil ha størst konsekvenser for, kan det i slike tilfeller være grunn til å skjerpe beviskravet.

Med mindre det er særlig hjemmel for annet, er beviskravet for forvaltningssanksjoner etter norsk rettspraksis klar sannsynlighetsovervekt, se Rt. 2012 s. 1556 og Rt. 2008 s. 1409.

Question 32

Bevisavskjæring – bevis ervervet på ulovlig eller utilbørlig måte, jf. tvl. § 22-7.

Answer 32

«Retten kan i særlige tilfeller nekte føring av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte».
Det må mao foretas en konkret avveining, og avveiningsnormen lyder slik, jf. Rt. 1999 s. 1269 (på s. 1272):
«Ved vurderingen av om et ulovlig ervervet bevis skal tillates ført, må det blant annet legges vekt på om føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av det rettsbrudd som ble begått ved ervervet av beviset. I tilfeller hvor føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, må beviset normalt nektes ført. I andre tilfeller må spørsmålet bero på en interesseavveining. Ved denne avveiningen må det blant annet legges vekt på grovheten av den krenkelse som ble begått ved ervervet av beviset, om den som satt med beviset pliktet å forklare seg eller utlevere dette, hvor alvorlig eller viktig saken er, og bevisverdien av beviset, se f.eks. Rt-1991-616 og Rt-1997-795.»

Question 33

Bevisfritak for belastende personopplysninger

Answer 33

Tvl. § 22-9 gir bevisfritak for belastende opplysninger.
-Fritaksrett for opplysninger som kan utsette for straffeforfølgning, reguleres av § 22-9 første, andre og fjerde ledd.
-Fritaksrett for opplysninger som kan utsette for «vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art», reguleres av tvl. § 22-9 tredje og fjerde ledd.
Ingen av bestemmelsene gir en absolutt fritaksrett, men for opplysninger som kan utsette for straffeforfølgning står fritaksretten sterkere.

Bevisfritak etter tvl. § 22-9 første ledd, jf. andre og fjerde ledd om straff:

• Formålet med bevisfritaket etter første ledd er å beskytte den som kjenner til opplysningen eller har tilgang til denne, mot å komme i situasjon at vedkommende har valget mellom å lyve eller å bidra til at vedkommende selv eller et nærstående familiemedlem blir straffet.
• Forlengelse av vernet mot selvinkriminering, jf. EMK art. 6 nr. 2 og SP art. 14 nr. 3 bokstav g.
• Etter ordlyden «straff» omfattes straff og strafferettslige reaksjoner som nevnt i strl. § 29 og § 30. Men også sanksjoner som på grunnlag av Engel-kriteriene må anses som straff etter EMK art. 6 nr. 1 må antas omfattet.
• For at en skal kunne påberope fritaksretten etter § 22-9 første, jf. andre og fjerde ledd, må det foreligge en nærliggende mulighet for at parten eller vitnet vil bli straffeforfulgt eller at en foreliggende mistanke vil bli styrket, jf. Rt. 1995 s. 289 og Rt. 2008 s. 1481.

Bevisfritak etter tvl. § 22-9 tredje og fjerde ledd om «vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art»:

• Det følger av tvl. § 22-9 tredje ledd, jf. fjerde ledd at retten kan frita fra plikt til å gi bevistilgang «ved fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art», «når det ut fra en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge parten eller vitnet å gi tilgang til beviset».
• Med «vesentlig velferdstap av annen art» siktes det til tilfeller hvor forklaringen eller bevistilgangen kan føre til at vedkommende eller noen av vedkommendes nærmeste blir utsatt for fysisk overlast eller sosial eller økonomisk boikott, eller at kollegiale forhold kan bli ødelagt, jf. f.eks. Rt. 1991 s. 790.
• Ordlyden «fare» må forstår på samme måte som «kan medføre» i § 22-9 første ledd, dvs. at det må foreligge en nærliggende mulighet for vesentlig omdømme- eller velferdstap.

Etter tvl. § 24-8 tredje ledd annet punktum må en person som påstår at han ikke har rett eller plikt til å gi forklaring eller annen form for bevistilgang, «gjøre grunnen sannsynlig». Etter tredje punktum er det i «mangel av annet bevis» tilstrekkelig at «vitnet bekrefter» fritaksgrunnen «med forsikring».

Question 34

Bevisfritak for nærstående for opplysninger meddelt dem av en part.

Answer 34

Det følger av tvl. § 22-8 første ledd at en parts «nåværende og tidligere ektefelle eller samboer, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi tilgang til bevis om det som er meddelt dem av parten». Absolutt fritaksrett.

Etter § 22-8 annet ledd at retten kan «frita en parts forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken» for bevisplikt om forhold som er meddelt dem av parten. Relativ fritaksrett.

Etter ordlyden «det som er meddelt dem av parten» gjelder fritaksretten ikke opplysninger som vitnet har fått fra tredjepersoner eller opplysninger vitnet har fått ved egne iakttakelser. Se Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 459. Med mindre det er parten som har latt vitne få tilgang til det iakttatte forholdet.

Bevisfritaksretten i § 22-8 er begrunnet i et ønske om å beskytte fortroligheten mellom nære slektninger og familiemedlemmer.

Question 35

Forbud mot bevisførsel om forhold som har vært drøftet på regjeringskonferanse

Answer 35

Etter tvl. § 22-2 kan det ikke «føres bevis om drøftelser i regjeringskonferanser».
Begrunnelse – det behov en statsråd har for å kunne drøfte spørsmål i full fortrolighet med sine regjeringskolleger, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 458.
Bevisforbudet innebærer at partene er avskåret fra å føre en statsråd eller andre som vitne om hva som er drøftet under en regjeringskonferanse.
Bevisforbudet gjelder uavhengig av bevismidlets art.

Question 36

Forbud mot bevisførsel med opplysninger fra dommere om rettsavgjørelser

Answer 36

Tvl. § 22-4 annet ledd forbyr at det blir ført bevis med opplysninger fra dommere om «grunnlaget for avgjørelser de har truffet».

Begrunnelse – dersom det skulle være adgang til bevisførsel om hva dommere har lagt til grunn for eller ment med avgjørelser de har truffet, ville det gi muligheter for å endre avgjørelsen.

«grunnlaget for avgjørelser»:
Ikke bare opplysninger om hva avgjørelsen bygger på, men også hvorfor den ble som den ble og utdyping av hva som er ment med avgjørelsen, jf. NOU 2001:32 s. 958.

Question 37

Forbud mot bevisførsel om forhold som er undergitt lovbestemt taushetsplikt for offentlig virksomhet

Answer 37

Hovedregel - det kan ikke føres bevis når det vil krenke lovbestemt taushetsplikt “som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune (…)” osv., jf. tvl. § 22-3 første ledd.

Domstolloven § 63a og strpl. §§ 106 a og 107. Fvl. § 13 a og fvl. § 13 b.

Unntak fra hovedregelen - samtykke fra departement etter annet ledd eller rettens tillatelse etter tredje ledd. Når det foreligger samtykke fra den som har krav på hemmelighold, kan gis uten at taushetsplikten blir krenket, jf. helsepersonelloven § 22.

Question 38

Forbud mot bevisførsel om forhold som er betrodd særlige yrkesutøvere («kallsmessig taushetsplikt»)

Answer 38

Etter tvl. § 22-5 første jf. tredje ledd kan retten ikke uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold, motta vitneprov fra nærmere bestemte grupper av yrkesutøvere om forhold som er «betrodd dem i deres stilling».

Ordlyden «betrodd dem i deres stilling» tilsier at opplysninger som en får utenfor jobben, i anledning av å være venn, ikke rammes av bevisforbudet.
Betroelsen må ha tilknytning til vedkommendes rolle som yrkesutøver av den aktuelle profesjonen, jf. Rt. 1992 s. 894, og Rt. 2004 s. 1668 og HR-2018-2403-A avsnitt 32.

Det samme gjelder «medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer», jf. tvl. § 22-5 første ledd siste punktum.

Formålet med regelen - Folk skal kunne søke profesjonell behandling, hjelp eller råd hos yrkesutøvere som omfattes av bestemmelsen, uten at de skal risikere at de opplysninger som de i den forbindelse gir eller får, skal bli gitt videre eller på annen måte komme ut.