Rettspraksis MRL Flashcards
Dommer fra EMD og HR.
Gorovenky og Bugara mot Ukraina
Ansvar for tjenestemenns private handlinger
Saken gjaldt personer som var skutt av en polititjenestemann utenfor tjeneste, men med tjenestevåpenet. Spørsmålet var om vedkommende var å bedømme som tjenestemann (i dette objektive sjiktet for statsansvar). Mye linket staten til personen: tjenestevåpenet var brukt, handlingen skjedde i tjenestetiden, arbeidsgiver visste at vedkommende var ustabil og hadde et alkoholproblem. Svikt i rutiner for tjenestevåpen.
X og Y mot Nederland
Svikt i lovgivningen
Her ble det konstatert krenkelse av EMK art. 8 (retten til privatliv) som følge av svikt i den Nederlandske lovgivningen. En mindreårig mentalt tilbakestående jente hadde ikke tilstrekkelig strafferettslig vern fordi den sedelighetsforbrytelse hun var blitt utsatt for, ikke kunne påtales. På grunn av sitt handikap kunne hun ikke selv med rimelighet forventes å begjære påtale, og siden hun var over 16 år, var vergen etter nasjonal rett avskåret fra å initiere straffeforfølgning.
Södermann mot Sverige
Svikt i lovgivningen.
Gjaldt en 14 år gammel jente som var filmet i hemmelighet av stefaren sin mens hun dusjet. Stefaren ble tiltalt selv om filmen ble destruert. Nasjonale domstoler fant ikke straffebestemmelsen mot seksuelt misbruk eller barnepornografi anvendelig, som førte til frifinnelse. Under henvisning til fornærmedes lave alder, at handlingen var utført i hennes eget hjem og av stefaren, kom EMD til at lovgivningen var mangelfull når det gjaldt sikring av hennes privatliv.
Nord-Irland mot Storbritannia (opplæring)
Svikt i opplæring
Britiske politisoldater hadde mottatt opplæring i umenneskelige avhørsmetoder – det motsatte av konvensjonslojal sikring. Krenket EMK art. 3 om “umenneskelig behandling”. EMD ville reservere “tortur” for enda mer graverende forhold. Grunn til at en i dag vil anse handlingene som “tortur”. Staten ble dømt for å ikke ha sikret konvensjonsbestemmelsene.
Obiora (norsk sak)
Svikt i opplæring
En person som hadde møtt opp på et NAV-kontor for å få utbetaling ble lagt i mageleie fordi politiet anså han som utagerende. Ble deretter liggende i bilen med hendene bundet på ryggen, og døde da politibilen kom frem. Var ikke grunnlag for å gjøre straffansvar gjeldende, men sivilombudsmannen kom til at Norge ikke hadde sikret konvensjonsrettighetene på en forsvarlig måte ved at politiet hadde kunnskap om at denne pågripelsesmetoden var farlig.
Saoud mot Frankrike
Svikt i opplæring
Mohamed Saoud led av schizofreni og var 80% ufør. Familien hadde bedt om at han ble innlagt på klinikk, men det var ikke plass. Klagerne ringte politiet for utrykning til deres hjem da Saoud hadde gått til fysisk angrep på moren og sine to søstre. Etter hvert klarte politiet å legge seg oppå ryggen hans for å roe han ned mens tre andre holdt han nede. Etter hvert viste det seg at Saoud hadde død som følge av langsom kvelning ved at han ble holdt presset ned mot gulvet. Klagerne anførte brudd på art. 2 og 3.
Selve politiaksjonen og arrestasjonen var rettmessig for å beskytte moren og søstrene. Både familien og politi hadde fått store skader fra Saoud – det var derfor nødvendig av politiet å gripe inn på en slik måte. Videre vurderte EMD situasjonen da Saoud ble holdt nede. Fremhevet at staten har en positiv forpliktelse til å ivareta helsen til personer i sin varetekt. Politiet hadde vært oppmerksom på Saouds sårbare situasjon, og ble i tillegg såret under politiets aksjon med en metode som hadde høy risiko for kvelning. Myndighetene hadde ikke utarbeidet klare retningslinjer knyttet til adgangen å bruke denne arrestasjonsmetoden, og politiet hadde ikke behandlet Saoud før de pågrep han. Brudd på statens positive forpliktelser etter EMK art. 2.
Vilnes mfl. (Nordsjødykkere)
Svikt i oppfølgning og forebygging
Saken gjaldt ansvar for skade som dykkere hadde pådratt seg i pionertiden av oljevirksomheten i Nordsjøen. Dykkerne var knyttet til private selskaper, men myndighetene hadde ansvaret for å godkjenne selskapenes operasjoner. Til tross for at risikoen for alvorlig skade ved for rask retur til overflaten var kjent, hadde myndighetene unnlatt å pålegge selskapene å informere dykkerne om dette. Dette førte til ansvar for mangelfull tilsikring av deres privatliv etter EMK art. 8.
Osman mot Storbritannia
Svikt med henhold til konkrete tiltak
Saken Osman mot Storbritannia gjaldt statens plikt til å sikre retten til liv, jf. EMK art. 2, jf. art. 1. Saksforholdet gjaldt drap og drapsforsøk begått av en mentalt ustabil lærer ved en privatskole. Spørsmålet var om staten foruten straffelov og håndhevelse av straffeloven kunne hindret drapet med ytterligere tiltak. EMD formulerer vurderingsmomentene om staten kjente eller burde ha kjent til en nærliggende risikofaktor for konvensjonsbruddet, og om staten kunne handlet annerledes for å avverge bruddet. I saken kunne det ikke forventes at staten kunne gjort mer for å hindre dette. vurderingsmomentene som fremgår av dommen er generelt utformet, og kan derfor anvendes på alle saker som angår statenes positive sikringsplikt.
E. mfl. mot Storbritannia
Svikt med henhold til konkrete tiltak
Spørsmålet var om barnevernet hadde gjort nok for å forhindre seksuelt misbruk mot barn. Fire søsken hadde blitt utsatt for vold og seksuelt misbruk av stefaren i en periode på ti år. En rekke forhold i saken førte til at staten burde ha grepet inn før de ble utsatt for nye overgrep: Stefaren hadde blant annet en historie for seksuelle og psykisk misbruk, i tillegg til at han fortsatt hadde kontakt med barna til tross for et besøksforbud. Disse forhold, samt barnas atferd ga barnevernet tilstrekkelig grunn til å gripe inn. Barnevernet burde kjent til risikofaktoren for nye overgrep. Etterlyste også en bedre kommunikasjon og samarbeid mellom ulike offentlige etater – skole, barnevern, politi og helsemyndigheter.
D.P. og J.C. mot Storbritannia
Svikt med henhold til konkrete tiltak
I motsatt tilfelle kom EMD til at det ikke forelå tilsvarende grunner til å gripe inn i saken D.P og J.C mot Storbritannia. I saken hadde to søsken blitt seksuelt misbruk av stefaren i en periode på 8 år, noe EMD klart anså å falle innenfor EMK art. 3. I saken var det imidlertid ingenting som ga barnevernet en oppfordring om nærliggende risiko for seksuelt misbruk, selv om det hadde vært tilfeller av familievold. Barnevernet hadde hjemmet under tilsyn over lang tid, og barna sa aldri noe om misbruk.
Bubbins mot Storbritannia
Svikt i etterforskningen
Klageren var søsteren til en person som var blitt skutt og drept under en politiaksjon hvor avdøde feilaktig ble tatt for å være en inntrenger i en leilighet. Nasjonal rett kom til at det ikke var grunnlag å reise straffesak mot politimannen. EMD kom til at EMK art. 2 ikke var krenket, men at det forelå brudd på art. 13 om forsvarlig etterforskning. Retten uttaler at formålet med en forsvarlig etterforskning er å sikre effektiv gjennomføring av nasjonale lover som sikrer retten til liv. EMD fremhevet at etterforskningen skal være uavhengig, tilgjengelig for offerets familie, utført med rimelig beredskap og ekspedisjon, effektiv og sørge for et tilstrekkelig element av offentlig gransking av etterforskningen (og resultatene).
Rt. 2013 s. 588 (Stalker) sml. Bubbins
Saken gjaldt en mann som ble dømt for grov vold mot en kvinne han hadde et kortvarig forhold til. Etter soningen brøt han besøks- og kontaktforbud og utsatte henne for langvarig, truende forfølgelse med karakter av psykisk trakassering og terrorisering. Høyesterett fremhever at politiarbeid er krevende og komplekst, og at staten ikke forventes å avverge enhver fare for krenkelser begått av private. Høyesterett bemerker også at politiet og påtalemyndigheten hadde gjort mye for å beskytte kvinnen, men at de ut i fra den kunnskapen de hadde om mannen burde håndhevet besøksforbudet bedre. De hadde kunnskaps om hans handlingsmønster og intensitet, belastningen for kvinnen og risikoen for hennes barn. HR konkluderte med at staten ikke hadde overholdt sine positive forpliktelser etter EMK art. 8 (det ble holdt åpent om forholdet også rammes av art. 3).
Budayeva mot Russland
Viser forskjell på skjønnsmarginen etter art. 2 og retten til eiendom
Myndighetene krenket menneskerettighetene ved å ikke ha gjort mer for å forhindre skade ved leirskred de var klar over som en vedvarende trussel. Det ble ansett som ansvarsbetingende at det ikke ble etterforsket nærmere om tap av liv som følge av skredet kunne vært unngått om myndighetene hadde sørget for skikkelig vedlikehold av sikringssystemer. En interessant side ved saken var at selv om skjønnsmarginen for plikten til å redde liv var snever, tilkjente EMD myndighetene større skjønnsmargin for hvilke tiltak som var nødvendige for å sikre eiendommene fra naturødeleggelser. Staten hadde dermed ikke krenket eiendomsretten, selv om den krenket sin sikringsplikt til retten til liv.
Makaratiz mot Hellas
Her hadde et stort antall polititjenestemenn, ikke alle på vakt, deltatt i en biljakt gjennom Athens gater. Klageren ble beskutt både under forfølgelsen og da han stoppet på en bensinstasjon. Det var ikke tilstrekkelige retningslinjer for slike operasjoner, og den var gjennomført uten noen organisert ledelse. Art. 2 ble ansett krenket fordi klageren hadde vært utsatt for en fremferd som utvilsomt satte hans liv i fare – det var i realiteten “flaks” at han ikke døde.
McCann mot Storbritannia
Forholdsmessighet ved avverging av terroraksjoner
Krenkelse av EMK art. 2. Tre mistenkte IRA-terrorister var skutt og drept i Gibraltar. De mistenkte, som var skygget av britiske soldater i sivil, hadde tatt seg inn i Gibraltar fra Spania uten å bli stoppet på grensen. Da den ene av dem gjorde en håndbevegelse, som av soldatene ble tolket slik at han ville utløse en bombe, ble det åpnet dødelig ild. Det viste seg at de mistenkte var ubevæpnet der og da. EMD konkluderte med at handlingene ikke var “absolutt nødvendige”. Nasjonale myndigheter ikke hadde utvist tilstrekkelig forsiktighet, selv i betraktning situasjonens farlighet. Det ble vektlagt at de mistenkte ikke var stoppet på grensen, planleggingen var for ensidig og innrettet på at de stod overfor terrorister med en fjernstyrt bombe og det forelå uklarhet rundt instrukser til soldatene. Staten opprettholdte ikke det strenge forholdsmessighetskravet etter art. 2.
Nachova mot Bulgaria
Her hadde myndighetene i forbindelse med en pågripelse klart gått frem i strid med det strenge forholdsmessighetskrav artikkel 2 oppstiller. Klagerne, som sonet dom for ulovlig fravær fra militærtjeneste, hadde rømt fra et åpent arbeidssted og ble så drept. De hadde ikke voldelige episoder på rullebladet, og det var heller ikke omstendigheter ved den konkrete pågripelsen som tilsa at de frembød fare. EMD uttaler at ikke under noen omstendigheter vil “absolutely neccessary” bety at en kan åpne dødelig ild for å arrestere personer uten rulleblad som heller ikke utgjør en fare for liv.
Al-Saadoon mot Storbritannia(?)
EMD anser det som “strongly indicative” at art. 2 har blitt endret, som følge av statspraksis, til å forby dødsstraff under enhver omstendighet. Dommen fastslo at klagerne, som risikerte dødsstraff hvis de ble overlevert fra britiske myndigheter til irakiske, ville utsettes for umenneskelig behandling. Brukte EMK art. 3. Kunne ikke her bruke art. 2 ettersom bestemmelsen nå ikke hjemler dødsstraff.
Mastromatteo mot Italia
Forholdene var her særegne: drap begått av en drapsdømt under prøvetillatelse. Risikoen for nye straffbare handlinger måtte her avveies mot hensynene bak prøveløslatelsesinstituttet, humanisme og rehabilitering. De avveininger som hadde vært foretatt og de vilkår som var satt, var forsvarlige. Ikke krenkelse.
Keenan mot Storbritannia
Klagerens sønn hadde begått selvmord i fengsel. I en slik situasjon, hvor trusselen altså kom fra klageren selv, vil ofte selve risikoen være mer skjult, og behovet for forebyggende tiltak vil uansett måtte avveies mot vedkommendes privatliv og autonomi. Avgjørende at myndighetene ikke hadde noen direkte foranledning til å forutse selvmordet.
Edwards mot Storbritannia
Klagerens sønn ble drept av en cellekamerat i fengsel. Staten ble ansett å ha brutt art. 2 fordi den medinnsattse historie for vold og psykiske tilstand tilsa at han skulle vært plassert på enecelle. For slike saker må staten ha et skjerpet aktsomhetskrav, siden de innsatte i et fengsel vil være i et særskilt avhengighetsforhold til myndighetene.
Gäfgen mot Tyskland
Forbudet i EMK art. 3 er absolutt
Det følger av Gäfgen-saken at forbudet mot umenneskelig behandling og tortur er absolutt, uavhengig hvilket formål som ønskes oppnådd.
Opuz mot Tyrkia
Dommen viser at terskelen for å anvende artikkel 3 er relativ - den beror på en samlet vurdering av alle omstendighetene i saken, “such as the nature and context of the treatment, its duration, its physical and mental effects and, in some instances, the sex, age and state of health of the victim”, jf. punkt 158 i dommen.
Nord-Irland mot Storbritannia (Art. 3)
Her ble det konstatert at de metodene som de britiske politisoldater hadde anvendt under avhør av IRA- fanger krenket artikkel 3 om umenneskelig behandling. Metodene gikk ut på at fangen måtte stå i flere timer med adskilte ben og hendene mot veggen, sort pose over hodet på fangen, støymaskin, avhør mens fangen skulle sove og gi han begrenset mat og drikke. Nå har det skjedd en rettsutvikling i retning et skjerpet krav overfor statene, slik at disse beskrivelsene etter all sannsynlighet ville blitt ansett som tortur.
A mot Storbritannia (Art. 3)
Saken gjaldt stefars avskaffelse av sin ni år gamle stesønn med spanskrør. Denne metoden var i samsvar med britisk rett, men EMD konkluderte her med krenkelse av artikkel 3. EMD presiserer imidlertid ikke om den aktuelle straffen var å anse som umenneskelig eller nedverdigende. Forholdet lå antagelig i et grenseland mellom disse.