Rettspraksis MRL Flashcards
Dommer fra EMD og HR.
Gorovenky og Bugara mot Ukraina
Ansvar for tjenestemenns private handlinger
Saken gjaldt personer som var skutt av en polititjenestemann utenfor tjeneste, men med tjenestevåpenet. Spørsmålet var om vedkommende var å bedømme som tjenestemann (i dette objektive sjiktet for statsansvar). Mye linket staten til personen: tjenestevåpenet var brukt, handlingen skjedde i tjenestetiden, arbeidsgiver visste at vedkommende var ustabil og hadde et alkoholproblem. Svikt i rutiner for tjenestevåpen.
X og Y mot Nederland
Svikt i lovgivningen
Her ble det konstatert krenkelse av EMK art. 8 (retten til privatliv) som følge av svikt i den Nederlandske lovgivningen. En mindreårig mentalt tilbakestående jente hadde ikke tilstrekkelig strafferettslig vern fordi den sedelighetsforbrytelse hun var blitt utsatt for, ikke kunne påtales. På grunn av sitt handikap kunne hun ikke selv med rimelighet forventes å begjære påtale, og siden hun var over 16 år, var vergen etter nasjonal rett avskåret fra å initiere straffeforfølgning.
Södermann mot Sverige
Svikt i lovgivningen.
Gjaldt en 14 år gammel jente som var filmet i hemmelighet av stefaren sin mens hun dusjet. Stefaren ble tiltalt selv om filmen ble destruert. Nasjonale domstoler fant ikke straffebestemmelsen mot seksuelt misbruk eller barnepornografi anvendelig, som førte til frifinnelse. Under henvisning til fornærmedes lave alder, at handlingen var utført i hennes eget hjem og av stefaren, kom EMD til at lovgivningen var mangelfull når det gjaldt sikring av hennes privatliv.
Nord-Irland mot Storbritannia (opplæring)
Svikt i opplæring
Britiske politisoldater hadde mottatt opplæring i umenneskelige avhørsmetoder – det motsatte av konvensjonslojal sikring. Krenket EMK art. 3 om “umenneskelig behandling”. EMD ville reservere “tortur” for enda mer graverende forhold. Grunn til at en i dag vil anse handlingene som “tortur”. Staten ble dømt for å ikke ha sikret konvensjonsbestemmelsene.
Obiora (norsk sak)
Svikt i opplæring
En person som hadde møtt opp på et NAV-kontor for å få utbetaling ble lagt i mageleie fordi politiet anså han som utagerende. Ble deretter liggende i bilen med hendene bundet på ryggen, og døde da politibilen kom frem. Var ikke grunnlag for å gjøre straffansvar gjeldende, men sivilombudsmannen kom til at Norge ikke hadde sikret konvensjonsrettighetene på en forsvarlig måte ved at politiet hadde kunnskap om at denne pågripelsesmetoden var farlig.
Saoud mot Frankrike
Svikt i opplæring
Mohamed Saoud led av schizofreni og var 80% ufør. Familien hadde bedt om at han ble innlagt på klinikk, men det var ikke plass. Klagerne ringte politiet for utrykning til deres hjem da Saoud hadde gått til fysisk angrep på moren og sine to søstre. Etter hvert klarte politiet å legge seg oppå ryggen hans for å roe han ned mens tre andre holdt han nede. Etter hvert viste det seg at Saoud hadde død som følge av langsom kvelning ved at han ble holdt presset ned mot gulvet. Klagerne anførte brudd på art. 2 og 3.
Selve politiaksjonen og arrestasjonen var rettmessig for å beskytte moren og søstrene. Både familien og politi hadde fått store skader fra Saoud – det var derfor nødvendig av politiet å gripe inn på en slik måte. Videre vurderte EMD situasjonen da Saoud ble holdt nede. Fremhevet at staten har en positiv forpliktelse til å ivareta helsen til personer i sin varetekt. Politiet hadde vært oppmerksom på Saouds sårbare situasjon, og ble i tillegg såret under politiets aksjon med en metode som hadde høy risiko for kvelning. Myndighetene hadde ikke utarbeidet klare retningslinjer knyttet til adgangen å bruke denne arrestasjonsmetoden, og politiet hadde ikke behandlet Saoud før de pågrep han. Brudd på statens positive forpliktelser etter EMK art. 2.
Vilnes mfl. (Nordsjødykkere)
Svikt i oppfølgning og forebygging
Saken gjaldt ansvar for skade som dykkere hadde pådratt seg i pionertiden av oljevirksomheten i Nordsjøen. Dykkerne var knyttet til private selskaper, men myndighetene hadde ansvaret for å godkjenne selskapenes operasjoner. Til tross for at risikoen for alvorlig skade ved for rask retur til overflaten var kjent, hadde myndighetene unnlatt å pålegge selskapene å informere dykkerne om dette. Dette førte til ansvar for mangelfull tilsikring av deres privatliv etter EMK art. 8.
Osman mot Storbritannia
Svikt med henhold til konkrete tiltak
Saken Osman mot Storbritannia gjaldt statens plikt til å sikre retten til liv, jf. EMK art. 2, jf. art. 1. Saksforholdet gjaldt drap og drapsforsøk begått av en mentalt ustabil lærer ved en privatskole. Spørsmålet var om staten foruten straffelov og håndhevelse av straffeloven kunne hindret drapet med ytterligere tiltak. EMD formulerer vurderingsmomentene om staten kjente eller burde ha kjent til en nærliggende risikofaktor for konvensjonsbruddet, og om staten kunne handlet annerledes for å avverge bruddet. I saken kunne det ikke forventes at staten kunne gjort mer for å hindre dette. vurderingsmomentene som fremgår av dommen er generelt utformet, og kan derfor anvendes på alle saker som angår statenes positive sikringsplikt.
E. mfl. mot Storbritannia
Svikt med henhold til konkrete tiltak
Spørsmålet var om barnevernet hadde gjort nok for å forhindre seksuelt misbruk mot barn. Fire søsken hadde blitt utsatt for vold og seksuelt misbruk av stefaren i en periode på ti år. En rekke forhold i saken førte til at staten burde ha grepet inn før de ble utsatt for nye overgrep: Stefaren hadde blant annet en historie for seksuelle og psykisk misbruk, i tillegg til at han fortsatt hadde kontakt med barna til tross for et besøksforbud. Disse forhold, samt barnas atferd ga barnevernet tilstrekkelig grunn til å gripe inn. Barnevernet burde kjent til risikofaktoren for nye overgrep. Etterlyste også en bedre kommunikasjon og samarbeid mellom ulike offentlige etater – skole, barnevern, politi og helsemyndigheter.
D.P. og J.C. mot Storbritannia
Svikt med henhold til konkrete tiltak
I motsatt tilfelle kom EMD til at det ikke forelå tilsvarende grunner til å gripe inn i saken D.P og J.C mot Storbritannia. I saken hadde to søsken blitt seksuelt misbruk av stefaren i en periode på 8 år, noe EMD klart anså å falle innenfor EMK art. 3. I saken var det imidlertid ingenting som ga barnevernet en oppfordring om nærliggende risiko for seksuelt misbruk, selv om det hadde vært tilfeller av familievold. Barnevernet hadde hjemmet under tilsyn over lang tid, og barna sa aldri noe om misbruk.
Bubbins mot Storbritannia
Svikt i etterforskningen
Klageren var søsteren til en person som var blitt skutt og drept under en politiaksjon hvor avdøde feilaktig ble tatt for å være en inntrenger i en leilighet. Nasjonal rett kom til at det ikke var grunnlag å reise straffesak mot politimannen. EMD kom til at EMK art. 2 ikke var krenket, men at det forelå brudd på art. 13 om forsvarlig etterforskning. Retten uttaler at formålet med en forsvarlig etterforskning er å sikre effektiv gjennomføring av nasjonale lover som sikrer retten til liv. EMD fremhevet at etterforskningen skal være uavhengig, tilgjengelig for offerets familie, utført med rimelig beredskap og ekspedisjon, effektiv og sørge for et tilstrekkelig element av offentlig gransking av etterforskningen (og resultatene).
Rt. 2013 s. 588 (Stalker) sml. Bubbins
Saken gjaldt en mann som ble dømt for grov vold mot en kvinne han hadde et kortvarig forhold til. Etter soningen brøt han besøks- og kontaktforbud og utsatte henne for langvarig, truende forfølgelse med karakter av psykisk trakassering og terrorisering. Høyesterett fremhever at politiarbeid er krevende og komplekst, og at staten ikke forventes å avverge enhver fare for krenkelser begått av private. Høyesterett bemerker også at politiet og påtalemyndigheten hadde gjort mye for å beskytte kvinnen, men at de ut i fra den kunnskapen de hadde om mannen burde håndhevet besøksforbudet bedre. De hadde kunnskaps om hans handlingsmønster og intensitet, belastningen for kvinnen og risikoen for hennes barn. HR konkluderte med at staten ikke hadde overholdt sine positive forpliktelser etter EMK art. 8 (det ble holdt åpent om forholdet også rammes av art. 3).
Budayeva mot Russland
Viser forskjell på skjønnsmarginen etter art. 2 og retten til eiendom
Myndighetene krenket menneskerettighetene ved å ikke ha gjort mer for å forhindre skade ved leirskred de var klar over som en vedvarende trussel. Det ble ansett som ansvarsbetingende at det ikke ble etterforsket nærmere om tap av liv som følge av skredet kunne vært unngått om myndighetene hadde sørget for skikkelig vedlikehold av sikringssystemer. En interessant side ved saken var at selv om skjønnsmarginen for plikten til å redde liv var snever, tilkjente EMD myndighetene større skjønnsmargin for hvilke tiltak som var nødvendige for å sikre eiendommene fra naturødeleggelser. Staten hadde dermed ikke krenket eiendomsretten, selv om den krenket sin sikringsplikt til retten til liv.
Makaratiz mot Hellas
Her hadde et stort antall polititjenestemenn, ikke alle på vakt, deltatt i en biljakt gjennom Athens gater. Klageren ble beskutt både under forfølgelsen og da han stoppet på en bensinstasjon. Det var ikke tilstrekkelige retningslinjer for slike operasjoner, og den var gjennomført uten noen organisert ledelse. Art. 2 ble ansett krenket fordi klageren hadde vært utsatt for en fremferd som utvilsomt satte hans liv i fare – det var i realiteten “flaks” at han ikke døde.
McCann mot Storbritannia
Forholdsmessighet ved avverging av terroraksjoner
Krenkelse av EMK art. 2. Tre mistenkte IRA-terrorister var skutt og drept i Gibraltar. De mistenkte, som var skygget av britiske soldater i sivil, hadde tatt seg inn i Gibraltar fra Spania uten å bli stoppet på grensen. Da den ene av dem gjorde en håndbevegelse, som av soldatene ble tolket slik at han ville utløse en bombe, ble det åpnet dødelig ild. Det viste seg at de mistenkte var ubevæpnet der og da. EMD konkluderte med at handlingene ikke var “absolutt nødvendige”. Nasjonale myndigheter ikke hadde utvist tilstrekkelig forsiktighet, selv i betraktning situasjonens farlighet. Det ble vektlagt at de mistenkte ikke var stoppet på grensen, planleggingen var for ensidig og innrettet på at de stod overfor terrorister med en fjernstyrt bombe og det forelå uklarhet rundt instrukser til soldatene. Staten opprettholdte ikke det strenge forholdsmessighetskravet etter art. 2.
Nachova mot Bulgaria
Her hadde myndighetene i forbindelse med en pågripelse klart gått frem i strid med det strenge forholdsmessighetskrav artikkel 2 oppstiller. Klagerne, som sonet dom for ulovlig fravær fra militærtjeneste, hadde rømt fra et åpent arbeidssted og ble så drept. De hadde ikke voldelige episoder på rullebladet, og det var heller ikke omstendigheter ved den konkrete pågripelsen som tilsa at de frembød fare. EMD uttaler at ikke under noen omstendigheter vil “absolutely neccessary” bety at en kan åpne dødelig ild for å arrestere personer uten rulleblad som heller ikke utgjør en fare for liv.
Al-Saadoon mot Storbritannia(?)
EMD anser det som “strongly indicative” at art. 2 har blitt endret, som følge av statspraksis, til å forby dødsstraff under enhver omstendighet. Dommen fastslo at klagerne, som risikerte dødsstraff hvis de ble overlevert fra britiske myndigheter til irakiske, ville utsettes for umenneskelig behandling. Brukte EMK art. 3. Kunne ikke her bruke art. 2 ettersom bestemmelsen nå ikke hjemler dødsstraff.
Mastromatteo mot Italia
Forholdene var her særegne: drap begått av en drapsdømt under prøvetillatelse. Risikoen for nye straffbare handlinger måtte her avveies mot hensynene bak prøveløslatelsesinstituttet, humanisme og rehabilitering. De avveininger som hadde vært foretatt og de vilkår som var satt, var forsvarlige. Ikke krenkelse.
Keenan mot Storbritannia
Klagerens sønn hadde begått selvmord i fengsel. I en slik situasjon, hvor trusselen altså kom fra klageren selv, vil ofte selve risikoen være mer skjult, og behovet for forebyggende tiltak vil uansett måtte avveies mot vedkommendes privatliv og autonomi. Avgjørende at myndighetene ikke hadde noen direkte foranledning til å forutse selvmordet.
Edwards mot Storbritannia
Klagerens sønn ble drept av en cellekamerat i fengsel. Staten ble ansett å ha brutt art. 2 fordi den medinnsattse historie for vold og psykiske tilstand tilsa at han skulle vært plassert på enecelle. For slike saker må staten ha et skjerpet aktsomhetskrav, siden de innsatte i et fengsel vil være i et særskilt avhengighetsforhold til myndighetene.
Gäfgen mot Tyskland
Forbudet i EMK art. 3 er absolutt
Det følger av Gäfgen-saken at forbudet mot umenneskelig behandling og tortur er absolutt, uavhengig hvilket formål som ønskes oppnådd.
Opuz mot Tyrkia
Dommen viser at terskelen for å anvende artikkel 3 er relativ - den beror på en samlet vurdering av alle omstendighetene i saken, “such as the nature and context of the treatment, its duration, its physical and mental effects and, in some instances, the sex, age and state of health of the victim”, jf. punkt 158 i dommen.
Nord-Irland mot Storbritannia (Art. 3)
Her ble det konstatert at de metodene som de britiske politisoldater hadde anvendt under avhør av IRA- fanger krenket artikkel 3 om umenneskelig behandling. Metodene gikk ut på at fangen måtte stå i flere timer med adskilte ben og hendene mot veggen, sort pose over hodet på fangen, støymaskin, avhør mens fangen skulle sove og gi han begrenset mat og drikke. Nå har det skjedd en rettsutvikling i retning et skjerpet krav overfor statene, slik at disse beskrivelsene etter all sannsynlighet ville blitt ansett som tortur.
A mot Storbritannia (Art. 3)
Saken gjaldt stefars avskaffelse av sin ni år gamle stesønn med spanskrør. Denne metoden var i samsvar med britisk rett, men EMD konkluderte her med krenkelse av artikkel 3. EMD presiserer imidlertid ikke om den aktuelle straffen var å anse som umenneskelig eller nedverdigende. Forholdet lå antagelig i et grenseland mellom disse.
Tomasi mot Frankrike
Lagt avgjørende vekt på at legerapporter viste at klageren hadde vært utsatt for en rekke slag på et tidspunkt han var fengslet. EMD uttaler at hensynet til oppklaring av alvorlig kriminalitet (her terrorisme) kunne ikke begrunne krenkelse av den fysiske integritet i form av vold, og i fravær av en overbevisende forklaring på hvordan skadene ellers skulle oppstått. Her snus bevisbyrden: har det oppstått skade under frihetsberøvelsen er det staten som må bevise at dette skyldes andre årsaker enn myndighetsatferd
El Masri mot Makedonia
Saken gjaldt mangelfull etterforskning av påstått tortur i forbindelse med CIAs hemmelige fangetransport- og avhørsprogram. Uttalt at også i relasjon til art. 3 må den positive sikringsplikten tilsi at det blir gjort effektiv etterforskning, herunder nødvendige medisinske undersøkelser og eventuelt iretteføring i tilfelle mistanke om tortur eller lignende forhold. Ellers var det også en krenkelse av EMK art. 3 at utlevering av klageren til amerikanske myndigheter åpenbart medførte stor risiko for brudd på EMK art. 3. Makedonia hadde ikke gjort noe for å innhente forsikringer fra USA om human behandling.
Illascu mot Moldova/Russland
Ansvar ved okkupasjon
Det stenge og langvarige isolasjonsregiment medførte tortur. 8 år = krenkelse. Russland og Moldova ansett ansvarlige på Moldovas territorium selv om ingen av statene kunne anses å ha kontroll over området, da dette var i kontroll av en separatistbevegelse. Ansvaret til Russland ble begrunnet med at separatistbevegelsen i Moldova fikk militær og politisk støtte av Russland. Moldova ble ansvarlig for å ha sviktet sin positive forpliktelse ved ikke å utnytte diplomatiske, økonomiske og rettslige virkemidler for å beskytte klagernes rettigheter.
Ramirez Sanchez mot Frankrike
8 år isolasjon = ikke krenkelse. Her var det snakk om en berømt terrorist som etter mange år ble pågrepet og fengslet i Frankrike. På grunn av hans ekstreme farlighet ble 8 års isolasjon ikke ansett som en krenkelse. Forskjellen fra Ilascu var derfor hans historikk for ekstrem farlighet, rømmingsfare osv. I Brevik-saken brukte HR denne dommen aktivt fordi sakstilfellet ligner.
Pretty mot Storbritannia
En dødssyk kvinne forsøkte forgjeves å anføre at art. 3 kunne benyttes for retten til aktiv dødshjelp. EMD var derimot ikke enige i at det var umenneskelig av myndighetene å ikke gi ektemannen en erklæring om straffrihet for hjelp til selvmord. Samtidig åpnet EMD at å påtvinge en smertefull behandling eller ikke å gi behandling mot store smerter kunne krenke art. 3. Dette innebærer at myndighetene kan ha en positiv yteplikt overfor syke med store smerter etter art. 3.
Chahal mot Storbritannia
Utvisning - tidspunkt risikovurderingen
Er vedkommende utsendt? Stillingen på utvisningstidspunktet blir avgjørende for risikovurderingen. Hvor utsendelsen ikke er gjennomført er det risikoen på tidspunktet for EMDs dom som må legges til grunn i vurderingen.
Soering mot Storbritannia
Utledingsrett – situasjonen i returstaten
Saken gjaldt utlevering av en tysk statsborger fra England til USA hvor klageren risikerte dødsstraff. Dette ville ikke i seg selv utgjøre et brudd på art. 2 eller 3 ettersom Storbritannia på dette tidspunkt ikke hadde ratifisert 6. TP mot dødsstraff, men det faktum at klageren i påvente av dødsstraffen ville måtte sitte en årrekke på “death row” utgjorde dette en krenkelse av art. 3. Utlevering til USA ble nektet. I kjølvannet av saken ble han likevel utlevert til USA etter garantier om at han ikke får dødsstraff – tjener nå to livstidsdommer.
Det ble også tatt opp hvorvidt art. 6 kunne få eksterritorial virkning slik at det også ville være mulig å vurdere hvorvidt det ville utgjøre en krenkelse å sende noen til et land der det er en overhengende fare for at vedkommende ikke vil få en rettferdig rettergang. Dette var ikke tilfellet her (ettersom det dreide seg om art. 3), men EMD holdt tilsynelatende døren åpen for en ekstraterritoriell virkning.
Othman mot Storbritannia
Utgangspunktet fra Soering bekreftes i Othman-dommen, hvor krenkelse av art. 6 ble konstatert som følge av reell risiko for anvendelse av torturbevis. EMD fremhevet at det ville krenke art. 6 å utvise vedkommende fordi de ville medvirke til en “flagrant denial of a fair trial”. Vurderingsteamet fra dommen innebærer ikke at alle rettigheter som fremgår av art. 6 må være ivaretatt, men at det ikke foreligger et åpenbart brudd på standarden om “rettferdig rettergang”.
M.S.S mot Belgia og Hellas
Utvisning fra en konvensjonsstat til en annen.
Belgia ble dømt for utvisningen, for ikke å ha holdt en vernede hånd om klageren. Klageren var en afghansk statsborger som først hadde oppholdt i Hellas, og som Belgia derfor sendte tilbake dit. Til tross for at EMD legger stor vekt på å ikke stikke kjepper i hjulene for slikt internasjonalt utleveringssamarbeid, kom de i dette tilfellet til at forholdene i Hellas var så alvorlige at utlevering dit var umenneskelig. Klageren var der henvist til et liv på gaten. Begge statene ble dømt: Belgia for brudd på art. 3 for utvisningen, og Hellas for de umenneskelige forhold som møtte asylsøkeren der.
Tarakel mot Sveits
Følger opp prinsippene som ble fastslått i M.S.S. Gjaldt utlevering fra Sveits til Italia. Asylsøkerens generelle situasjon ble ikke ansett å være så ille i Italia som i Hellas. Men samtidig gjorde spesielle beskyttelseshensyn seg gjeldende med særlig styrke her: hensynet til barn. Det ble lagt avgjørende vekt på at Sveits ikke hadde fått konkrete forsikringer fra Italia om at klagerne ved retur ville bli tatt hånd om på en måte som sikret småbarnsfamiliens situasjon, særlig at den ikke ville bli splittet. Uten en slik garanti var art. 3 krenket.
Kafkaris mot Kypros
Her var en voksen dømt til livstidsstraff for drap. Mens han sonet ble nasjonale regler om prøveløslatelse endret, noe som var negativt for den utsikt han hadde etter de gamle regler; prøvetillatelse etter 20 år. Under henvisning til at nasjonal rett åpnet for løslatelse av livstidsdømte, ble det ikke konstatert krenkelse av artikkel 3.
Vinter mfl. mot Storbritannia
“umenneskelig […] straff”
Vinterdommen utvikler prinsippene fra Kafkaris-dommen, og slår fast at art. 3 krever en effektiv nasjonal mekanisme for vurderingen av om fangen har forbedret seg slik at frihetsberøvelse ikke lenger kan forsvares av legitime strafferettslige grunner. Saken gjaldt absolutt livstidsstraff i Storbritannia. EMD kom til at EMK art. 3 var krenket - personer som ble dømt til livstid må også ha “right to hope”. EMD antyder at vedkommende bør få prøvd saken på nytt etter maksimum 25 år. Det ble videre presisert at den dømte har krav på å kjenne vilkårene for slik prøveløslatelse.
Wenner mot Tyskland
Gjaldt narkotikamisbruk. Her hadde vedkommende fått behandling med medikamenter før han ble fengslet – ble avskåret under frihetsberøvelse. Abstinenstilstand. EMD pekte på at vedkommende hadde hatt slik behandling før fengslingen, at han gjenopptok behandling etter fengslingen, og slik behandling var tilgjengelig for alle narkomaner i det fri. Krenkelse. Må påvises et rasjonelt formål som begrunner behandling – det var tilfellet her.
Nevmerzhitsky mot Ukraina
Klageren var ved god helse, og staten hadde ikke påvist den medisinske nødvendigheten av tvangsforing. Krenkelse av art. 3. EMD oppstiller noen momenter som må vurderes med hensyn til om dette er i strid med art. 3:
- Bare hvis tvingende medisinsk nødvendig (for å bevare liv)
- Etter en betryggende prosedyre (medisinsk fagpersonell og rettslig kompetente beslutninger)
- Ikke overskridelse av smerteterskelen i artikkel 3
Engel mfl. mot Nederland
I denne dommen ble vaktarrest ansett som frihetsberøvelse; den er ikke en naturlig del av verneplikten (sammenlignet med husarrest). EMD oppstilte noen generelle retningslinjer for vurderingen: Inngrepets art, varighet, virkning og gjennomføringsmåte. Kom til at vaktarrest anses å innebære frihetsberøvelse, mens tvunget opphold i leiren i en ulåst bygning falt utenfor. Vurdering av «a whole range of factors such as the nature, duration, effects and manner of execution of the penalty or measure in question». Uttalelsene fra EMD gir føring på at det må foretas en konkret helhetsvurdering.
Guzzardi mot Italia
EMD tok her utgangspunkt i Engel-kriteriene. Flertallet konkluderte med at tvangsplassering av en mafia- mistenkt på et 2 1⁄2 kvadratkilometer stort område på en italiensk øy var å anse som frihetsberøvelse. Vedkommende var under konstant overvåkning, i nærvær av politi og med begrensede kontaktmuligheter med andre (virkning og gjennomføringsmåte) over 16 måneder (varighet).
Novotka mot Slovakia
Fremgår av sikker EMD-praksis at fengsling som overskrider svært bagatellmessig varighet, utvilsomt kvalifiserer til at vedkommende har fått “berøvet sin frihet”. Se blant annet Novotka hvor tvungen transport til politistasjonen og opphold i arresten, som til sammen hadde vart i rundt en time, ble ansett som frihetsberøvelse.
Austin mfl. mot Storbritannia
Engel-kriteriene anvendes
Spørsmål om anvendelsen av art. 5 utenfor det klassiske området som er innlåsing på celle, kom her på spissen. Gjaldt inngjerding av demonstranter og skuelystne, deriblant klagerne, i forbindelse med protester mot kapitalisme og globalisering i London. På bakgrunn av tidligere erfaringer besluttet politiet å være føre var av hensynet til offentlig sikkerhet. De gjerdet inn tre tusen mennesker, og planen var egentlig at de skulle slippes etter fem minutter. På grunn av voldelig atferd ble de ikke sluppet ut før seks-syv timer. Kom til at dette ikke var frihetsberøvelse. Ordensmessige tiltak lå fjernt fra det som kan betenkes som frihetsberøvelse: Mindre intenst enn innlåsing på celle, ikke samme uvisshet og engstelse som gjerne preger den klassiske innlåsing. Varigheten talte heller ikke for å kalle det frihetsberøvelse.àinngrepets art og gjennomføringsmåte ble vektlagt sterkt.
Lawless mot Irland
Domstolsbeslutning – 5.1 bokstav b
Kun det å sikre oppfyllelsen av konkrete og spesifikke forpliktelser som hittil ikke er overholdt (f.eks. plikten til å gjøre siviltjeneste) omfattes, ikke preventiv frihetsberøvelse for å sikre en fremtidig etterlevelse av lovbestemmelser som vedkommende fryktes å ville bryte. Kan ikke ta “any obligation” på ordet, jf. EMK art. 5 bokstav b (det vil åpne for preventiv arrest).
Buzadji mot Moldova
Rimelig mistanke – 5.1 bokstav c
Domstolen behandlet problemstillingen om det forelå grunner for fortsatt varetektsfengsling og husarrest. Domstolen viste til at rimelig mistanke om flukt er en forutsetning for gyldighet av fortsatt varetektsfengsling, men at det ikke rettferdiggjør forlengelse av varetekt etter en viss tid. Må her skilles mellom den første fasen (når det først foreligger rimelig mistanke), og den andre faren som kommer etter en “viss tid”. I denne siste faren er det ikke tilstrekkelig med kun “rimelig mistanke” – stilles krav til “relevante og tilstrekkelige” grunner til å fengsle.
Videre fremheves det at den andre fasen må “synkroniseres” med den første fasen – kravet om å gi relevante og tilstrekkelige grunner til fengslingen gjelder allerede ved tidspunktet for den første avgjørelsen om å fengsle, det vil si “straks” etter arrestasjonen.
K. F mot Tyskland
Art. 5.1 (bokstav c om rimelig mistanke)
Klageren hevdet at art. 5 (1) var krenket som følge av at pågripelsen og varetektsfengslingen var ulovlig. EMD uttaler at 5.1 bokstav c om “rimelig mistanke” forutsetter at det foreligger fakta som medfører at en objektiv observatør finner at den angjeldende personen kan ha utført den straffbare handlingen. Dette var innfridd. Går så videre til å vurdere lovligheten etter 5.1 andre setning: Konstatert krenkelse fordi den eksakte nasjonale tolv-timers frist for frihetsberøvelse i forbindelse med identitetskontroll var overskredet med tre kvarter. Illustrerer at EMD prøver fullt ut om fengslingen samsvarer med nasjonal lov. I motsatt tilfelle ville lovskravet i art. 5 lett bli en illusorisk rettssikkerhetsgaranti. Viser også at det ikke er tilstrekkelig at frihetsberøvelsen er i samsvar med nasjonal rettàart. 5.1 oppstiller ytterligere vilkår.
Lukanov mot Bulgaria
Under henvisning til Bulgarsk rettspraksis kom EMD til at de straffebestemmelsene visestatsministeren hadde vært fengslet etter, ikke rammet de forhold han var fengslet for. Tiltalt for å ha beriket seg på statskassen, mens bestemmelsen som var anvendt dreide seg om egen personlig vinning. Ja, det var uskjønnsom bruk av statens midler, men overhode ikke noen vinningshensikt. Frihetsberøvelsen var følgelig ikke i samsvar med lov.
H. M. mot Sveits
Etter begjæring fra nære pårørende ble en eldre kvinne, mot sin vilje, flyttet til et pleiehjem. Dette ble ikke ansett som frihetsberøvelse, men en legitim varetagelse av kvinnens interesser. Det ble lagt vekt på at hun etter ankomst hadde samtykket i oppholdet og reelt sett var fri til å forlate institusjonen når hun ville.
Sitat fra dommen: In order to determine whether there has been a deprivation of liberty, the starting-point must be the specific situation of the individual concerned and account must be taken of a whole range of factors such as the type, duration, effects and manner of implementation of the measure in question.
De Wilde, Ooms og Versyp mot Belgia
Hjemløse som selv hadde oppsøkt politistasjonen for å få tak over hodet – ønsket å bli tatt i forvaring. Ville deretter forlate forvaringen etterpå, hvordan står dette i forhold til frihetsberøvelse? Retten til personlig frihet er så viktig at det ikke kan være slik at vedkommende kan samtykke til, eller gi avkall, på denne rettigheten.
H. L mot Storbritannia
Dreide seg om plassering på en pleieinstitusjon. Klageren, som var autist, hadde formelt vært fri til å forlate anstalten. Men denne friheten hadde ikke vært reell. Han var overvåket og ville etter all sannsynlighet ha blitt tvangsinnlagt om han hadde prøvd å reise.
Storck mot Tyskland
Betydningen av samtykke
Her hadde en ung tysk kvinne i utgangspunktet selv oppsøkt den aktuelle klinikken. Med det forhold at hun flere ganger senere hadde forsøkt å flykte, gjorde det usannsynlig at hun fortsatt samtykket til innleggelsen. Sto dermed overfor en frihetsberøvelse: Under these circumstances, the Court is unable to discern any factual basis for the assumption that the applicant – presuming that she had the capacity to consent – agreed to her continued stay in the clinic.
Jon Nielsen mot Norge
Betydningen av samtykke
Flertallet aksepterte at mors begjæring om innleggelse av sin tolv år gamle sønn på ungdomspsykiatrisk avdeling var en utøvelse av foreldreansvaret (art. 8) som sett i sammenheng med de relativt frie forhold han
Kjøpt av Andreas Ihle - andreasihle - andreasihle@hotmail.com - på Filefora.no
13
var underlagt, medførte at tvangsinnleggelsen ikke ble ansett som en frihetsberøvelse. Kritisert, kan nok i dag anses som frihetsberøvelse som må begrunnes etter EMK art. 5.1 bokstav e.
Enhorn mot Sverige
Generelle krav for frihetsberøvelse
En aids-syk hadde brutt enkelte av smittevernoverlegens pålegg, blant annet å motta psykiatrisk behandling, og var derfor blitt frihetsberøvet. EMD kom til at klageren på de vesentligste punkter hadde rettet seg etter de pålegg han hadde fått. Frihetsberøvelsen var uforholdsmessig. Sitat fra dommen: Where deprivation of liberty is concerned, it is particularly important that the general principle of legal certainty be satisfied. It is therefore essential that the conditions for deprivation of liberty under domestic law be clearly defined and that the law itself be foreseeable in its application, so that it meets the standard of “lawfulness” set by the Convention.
Jo sterkere inngrep – desto strengere krav stilles
