Rettspraksis Flashcards
Råkollveiendommen
- delegasjon
- forhåndsbinding
Råkollveidommen gjaldt et spørsmål om en ordfører kunne binde kommunen til valg av veitrasé. Spørsmålet i saken var først og fremst om en ordfører var legitimert til å binde en kommune selv om han ikke hadde kompetanse. Det blir lagt til grunn at vedtaket som utgangspunkt er ugyldig (pga manglende personell kompetanse hos ordføreren) – Høyesterett bruker derfor liten tid på å selve ugyldighetsdrøftelsen.
Avtale om bytte av eiendom (”makeskifteavtale”) mellom privat part og en kommune. Spørsmål om kommunen hadde bundet seg til ikke å legge vei over den private part sin eiendom. Ordlyden i avtalen + formålet pekte i retningen av at kommunen hadde bundet seg. HR: Tolkingspresumsjon mot binding – det hadde ”formodningen mot seg” at kommunen skulle kunne mene å binde seg til å legge veien på et område som var mindre fornuftig. Ordføreren hadde heller ikke personell kompetanse til å binde kommunen.
Sårstelldommen
- hjemmelsgrunnlag (krav til hjemmel)
- faktisk handling
Saken gjaldt om et kommunalt sykehjem kunne skifte sengetøy, utføre kroppsvask og skifte bandasjer på en pasient mot hans vilje, jf. pasientrettighetsloven § 4-1. Pasienten nektet å la seg stelle og vaske så ofte som personalet ønsket. Dette førte til betydelige luktplager for medpasienter, men særlig for personalet. Det fantes ikke noe lovbestemmelse som ga hjemmel til dette mot hans vilje. Høyesteretts flertall (dissens 3-2) fant at sykehjemmet kunne stille vilkår for tjenestetilbudet, herunder vilkår med tvangselementer. For flertallet var ”summen” av ulike grunnlag avgjørende til slutt. Flertallet uttalte at ”disse reglene sett i sammenheng gir etter mitt syn det nødvendige rettsgrunnlag, ikke bare for å kreve at A forholder seg til sykehjemmets krav om et minstemål av hygienetiltak, men også for at disse om nødvendig gjennomføres mot hans vilje”. Med ”disse reglene sett i sammenheng” viser man til den ulovfestede vilkårslæren, arbeidsmiljølovgivningen, plikten til å yte hjelp og nødrettslignende synspunkter (avsnitt 33-35). Den primære bærebjelken synes å være vilkårslæren. Retten la videre vekt på at vask, sengetøyskift og sårstell ikke var urimelig byrdefullt for pasienten og at sykehjemmet hadde lagt til rette for at stellet kunne gjennomføres så skånsomt som mulig.
Problemet: summen av grunnlag er såpass perifert rettsstoff i sammenheng med den aktuelle problemstillingen (bruk av tvang), at det kan oppfattes som i realiteten å basere seg på reelle hensyn som (primært) rettsgrunnlag. Dommen er videre inkonsistent hva gjelder sammenhengen mellom fritt forvaltningsskjønn og tvang.
Sårstelldommen kan ikke ha særlig prejudikatsvirkning. Dommen må heller anses som et forsøk på å finne frem til en akseptabel løsning på en eksepsjonell sak uten å måtte tvinge frem ny lovgivning heller enn som et tungtveiende prejudikat for fremtidige saker.
I tillegg ble det i dommen uttalt at det gjelder et alminnelig krav om hjemmel eller rettsgrunnlag ikke bare for vedtak, men også for faktiske handlinger som kan sies å virke inngripende for enkeltpersoner. (Legalitetsprinsippet)
Osen-dommen
- domstolenes prøvelsesrett
- subsumsjonsvilkår
I dommen ble det uttalt at det er presumsjon for at domstolene kan overprøve subsumsjonen av vilkår i en hjemmelsbestemmelse, med mindre det foreligger holdepunkter for noe annet. En gallerieier hadde kjøpt elvebåter som var importert av en annen person fra Russland. Problemet i saken var at importøren ikke hadde betalt toll på båtene før gallerieieren overtok båtene. Tollmyndighetene krevde så toll av gallerieieren med hjemmel i tollloven. Tollovens bestemmelse krevde at “vareier” skulle betale toll, med mindre vedkommende “ikke var noe å legge til last”. Selv om rettskildene talte klart (lovens ordlyd + forarbeider) for at dette var noe domstolene ikke kunne overprøve subsumsjonen av mente HR at rettssikkerhetshensyn gjorde seg så sterkt gjeldene at de måtte kunne overprøve likevel. Gallerieieren hadde gjort så godt han kunne for å undersøke de faktiske forholdene under kjøpet slik at HR la til grunn at han “ikke var noe å legge til last”.
Enkepensjonsdommen
- domstolenes prøvelsesrett
- sondring mellom ra-fv skjønn
Enkepensjonsdommen omhandlet et samboerpar som inngikk ekteskap 10 dager før den ene samboeren døde av sykdom. Den gjenlevende fikk avslag på sin søknad om enkepensjon på bakgrunn av Statens pensjonskasseloven. I dommen ble det vurdert om lovbestemmelsen for om enkepensjons skulle tildeles eller ikke, lå under forvaltningens frie skjønn. Dommen er særlig sentral ved at den inneholder en generell uttalelse om at dersom et vedtak er særlig inngripende, så kan det ut fra rettssikkerhetshensyn være grunn for domstolene å være mer inngående i prøvingen ellers. Men dette gjaldt heller ikke unntaksfritt, ettesom det kan være vurderinger som er nært knyttet til politiske prioriteringer.
Trallfa-dommen
- prøvelsesrett
- sammensmelting av vilkår
Spørsmålet i saken var om det forelå ”særlige grunner” for å gi dispensasjon fra reguleringsplanen for tillatelse til å oppføre lokaler i utkanten av Sandnes kommune. Her ble det uttalt at ettersom kommunen kunne velge å utøve sin myndighet etter ”kan”-skjønnet dersom vilkårene ellers var oppfylte, måtte også vilkåret ”særlige grunner” være underlagt forvaltningens frie skjønn.
Argumentet var altså at ”kan”- skjønnet ga en viss smitteeffekt, slik at begrepet ”særlige grunner” måtte ses i sammenheng med dette. Videre gjorde HR en fravikelse fra presumsjonen lagt til grunn i Naturfredningsdommen om rettsanvendelsesskjønn i inngrepssituasjoner. Dette ble begrunnet i at vurderingen berodde på politisk skjønn. Lovendring kort tid etter med en presisering av at denne vurderingen var rettsanvendelsesskjønn.
Bjørlo Hotell
- utenforliggende hensyn
- mml
Bjørlo Hotell-dommen omhandlet to bedrifter som søkte om skjenkeløyve fra kommunen. Selv om begge partene tilfredsstilte kravene til skjenkeløyve ble den ene parten fremfor den andre parten foretrukket ettersom kommunestyret ønsket å vektlegge miljø- og byutviklingshensyn. Spørsmålet i saken var om miljø- og byutviklingshensyn var et utenforliggende hensyn etter alkoholloven
Det ble uttalt at et sidehensyn om å legge vekt på hvilken lokalisering av skjenkestedet som ut fra en bredere vurdering ville være den heldigste, lå innenfor de hensyn som alkoholloven skulle ivareta. Gikk inn i forarbeidene, hvor det fremgikk at det skulle være liberale grenser og at det var utenforliggende dersom det var ”uten enhver forbindelse” med loven. Går ganske langt bort fra uttalelsen i Rådhushospits om at avgjørelsen må tas ”paa grunnlag av de av loven tydelig forutsatte samfundsmessige hensyn”.
Ble også uttalt at: domstolene ikke kan overprøve den vekt representantene har tillagt disse hensyn i forhold til andre relevante hensyn. Den skjønnsmessige avveining av de ulike hensyn hører her under forvaltningens frie skjønn”. Det er altså spørsmålet om hensynet er lovlig, som avgjøres av domstolen. Er det ansett lovlig, har domstolen ikke kompetanse til å avgjøre hvilken vekt det kan tillegges i avveining mot andre lovlige hensyn.
Naturfredningsdommen
- sondring ras/fv
- domstolenes prøvingsrett
Kom frem til at formuleringen ”spesiell naturtype” var rettsanvendelsesskjønn. I dommen uttales det på side 1433 at det i dag er ”et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkningen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte”.
Det kan utledes av dommen at dersom rettssikkerhetshensyn gjør seg sterkt gjeldende, trekker dette klart i retning av at tilfellet er underlagt et rettsanvendelsesskjønn. Inngrepssituasjonen tilsier rettsanvendelsesskjønn, og det er bare adgang til å gjøre unntak fra denne presumsjonen dersom det foreligger sikre holdepunkter.
Lunner Pukkverk-dommen
- myndighetsmisbrukslæren
- utenforliggende hensyn
Det kan utledes to sentrale poeng ut fra dommen; vekting av hensyn og poenget om miljøhensyn.
Spørsmålet i saken var om den trivelsesreduserende forurensningen kunne utgjøre hovedbegrunnelse for avslag på søknaden om utslipptilltatelsen. Det var altså ikke forurensningen fra pukkverket som var problematisk. Det var den trivelsesreduserende virkningen (barriere og ulykkesrisiko) som gjorde at pukkverket ikke fikk konsesjon.
Man kan utlede av dommen at man kan tillegge hensynet til miljøet vekt selv om man ikke kan forankre det direkte i lovens formål. Det ble imidlertid uttalt at å motvirke veitrafikkstøy også klart falt innunder lovens alminnelige formål hvor blant annet hensynet til å beskytte helse og trivsel mot belastningene ved forurensing sto sentralt.
HR omtalte videre at miljøhensyn må forstås som et metahensyn (fremgår av Grl. § 112 at miljøhensyn skal ha vekt i alle rettsanvendelsesprosesser). Om man kan la miljøhensyn utgjøre hovedbegrunnelsen for forvaltningsvedtak må vurderes konkret etter en tolkning av det aktuelle hjemmelsgrunnlag.
Kritikk mot dommen: Trekker myndighetsmisbrukslæren svært langt sammenlignet med utgangspunktet i Rådhushospits. Gir forvaltningen et stort skjønnsmessig spillerom som kan gi fare for økt vilkårlighet og myndighetsmisbruk.
Sauda-dommen
- myndighetsmisbrukslæren
- usaklig forskjellsbehandling
I Saudadommen var spørsmålet om et selskap kunne kreve at Sauda kommune skulle utføre renovasjon og feiing av bolighus av bedriftseide hus til samme pris som privateide boliger.
Det fremgår av dommen at for at det skal foreligge usaklig forskjellsbehandling må visse vilkår være oppfylte. Tilfellene må være kvalifisert like, det må foreligge forskjellsbehandling og forskjellsbehandlingen må være usaklig eller vilkårlig.
Kommunens argumenter for forskjellsbehandlingen:
- Bedriftene har hatt et utpreget selvstyre. Eide og drev dette stedet.
- Boligene er skatterettslig blitt behandlet som driftsbygninger
Tydal-dommen
- forvaltningspraksis som rettskilde
Forvaltningspraksis generelt sett, kan påberopes som en rettskilde for spørsmålet om fastleggelse av kompetansebestemmelsens innhold. En avgjørelse i et organ som fraviker en slik praksis, kan dermed være ugyldig som følge av at organet har anvendt sitt kompetansegrunnlag feil, se Rt-1992-1263 Tydal.
Vassøy Canning
- delegasjon
- vesentlighetskravet ved ugyldighet
Vesentlighetskravet ved personell kompetansesvikt.
Problemstillingen i saken var om et midlertidig bygge- og deleforbud etter plan- og bygningsloven var gyldig. HR kom til at kompetansen til å treffe vedtak ikke kunne delegeres. Det ble uttalt at “loven legger etter ordlyden kompetanse til “det faste utvalget for plansaker selv”. I lovspråket er dette en vanlig fomrulering når man ønsker å markere at myndigheten ikke kan delegeres. At dette var meningen med formuleringen, bekreftes av forarbeidene.”.
Domstolene vil neppe gå inn i en særskilt vesentlighetsvurdering ved grove feil. HR uttaler i dommen at ”I dette tilfellet er det åpenbart at det ikke forelå noen delegasjonsadgang, og jeg kan da ikke se at det er noe grunnlag for å anse vedtaket for gyldig tross feilen”.
Hempel-dommen
- legalitetsprinsippet
I Hempel-dommen var spørsmålet om forvaltningen kunne pålegge et morselskap opprydning av miljøskadelige gifter på en eiendom eid av datterselskapet. Til tross
for at lovens ordlyd var uklar, ble spørsmålet besvart bekreftende. På det området hvor hensynet til miljø står sterkt syntes Høyesterett således å legge til grunn et
mildere klarhetskrav.
Vassfarveien og rederikvote
- forhåndsbinding
Av rederikvotedommen og Vassfarveidommen fremgår det ytterligere vilkår (i tillegg til personell kompetanse) som må være oppfylte for at forhåndsbinding skal foreligge. Forhåndsbinding må for det første være ønskelig eller nødvendig for å fremme hjemmelslovens formål. I tillegg må bindingen ha et klart grunnlag i den avtale som måtte være inngått - utsagnet må altså være tilstrekkelig klart og presist.
- vurdere først utsagn
- så vurdere om forhåndsbind er nødvendig eller ønskelig
Avgjørelsen må bero på en avveining av forvaltningens interesse i til enhver tid å kunne forvalte offentlig myndighet og offentlige midler til beste for fellesskapet, og behovet for å kunne oppnå ønskede målsetninger eller løsninger ved å binde fremtidig myndighetsutøvelse. For å sikre at spørsmålet om fremtidsbinding er blitt tilstrekkelig grundig overveid, må det også stilles krav om at bindingen har et klart grunnlag i den avtale som måtte være inngått.”
Høyesterett trekker også frem betenkeligheter knyttet til forhåndsbinding av forvaltningsmyndighet: ”De betenkeligheter som knytter seg til at en kommune skal kunne forhåndsbinde bevilgningsmyndigheten, knytter seg for det første til at de faktiske forhold kan forandre seg eller det kan fremkomme nye opplysninger som kommunen ikke var kjent med da tilsagnet ble gitt. […] For det andre kan også de politiske prioriteringer ha endret seg. Dette kan ha skjedd som følge av at de alminnelige oppfatningene i samfunnet har endret seg, eller at det har skjedd en politisk kursendring etter et valg.”
Mardøla-dommen
- forhåndsbinding
I de fleste spørsmål der spørsmålet om forhåndsbinding av forvaltningsmyndighet har vært oppe, har Høyesterett vært nokså restriktive. I denne saken uttales det at “tungtveiende grunner taler mot at staten ved dispotive utsagn binder sin forvaltningsmyndighet for fremtiden, og at det er derfor en ganske sterkt presumsjon mot at staten er bundet”. Dette tilsier at terskelen for forhåndsbinding av forvaltningsmyndighet i utgangspunktet er relativt høy.
Snømåkedommen
Sedvane som hjemmel
- kritisert
- gammel dom
- sedvane ikke
