Målmerker

Question 1

Hva er et målmerke?

Answer 1

Et målmerke er et språklig trekk som særmerker en dialekt.

Question 2

Hva er de ni viktige målmerkene?

Answer 2

1.Tonegang, 2. Tjukk l, 3. Skarre-r, 4. Palatalisering, 5. Nektingsadverbet ikk

Question 3

Hva mener vi med tonegang?

Answer 3

Ordmelodi og trykkplassering. Når vi snakker, holder vi ikke den samme tonehøyden hele tida. Tonen er snart lav, snart høy, og den kan stige eller falle.

Question 4

Trykkplassering

Answer 4

Når vi uttaler enkeltord eller setninger, får noen stavinger større vekt enn andre. Vi sier at disse stavingene får trykk, mens de andre stavingene er trykklette.

Question 5

Ordmelodi

Answer 5

Tonegang, intonasjon. I Norge har de fleste dialektene to ulike ordmelodier. I noen tilfeller kan ordmelodien faktisk hjelpe oss å avgjøre hva et ord betyr.

F.eks:
lyset – (å) lyse
bønder – bønner
gjenta – jenta

Question 6

Lavtonemål

Answer 6

I de østnorske dialektene så uttaler man de trykktunge stavingene jevnt over med en lavere tone enn de trykklette.

Question 7

Høytonemål

Answer 7

I de vestnorske dialektene så uttaler man de trykktunge stavingene jevnt over med en høyere tone enn de trykklette.

Question 8

Trykkplassering

Answer 8

I norsk er hovedregelen for trykkplassering at første staving i ordet skal ha trykk.

Question 9

Tjukk L

Answer 9

Finnes først og fremst i østnorske og trønderske dialekter. En regner med at lyden oppstod en gang på 1300-tallet. Den tjukke l-en er strengt tatt ikke er noen l-lyd i det hele tatt, men en retrofleks. Tjukk l erstatter ikke vanlig l i alle sammenhenger. For eksempel har alle dialekter vanlig l i ord som begynner på l, samme om de ellers har tjukk l eller ikke.

Question 10

Retrofleks

Answer 10

I østnorske, trønderske og nordnorske dialektar blir visse konsonantgrupper dratt sammen og uttalt med tungespissen bakover mot ganen. Denne lyden kaller vi for retrofleks.

Question 11

Skarre-r

Answer 11

Det er to måter å uttale r på, enten framme med tungespissen mot fortennene, eller bak i halsen. Den fremre lyden kaller vi rulle-r og den bakre skarre-r. Skarre-r-en kom trolig til landet på slutten av 1700-talet.

Question 12

Palatalisering

Answer 12

Palatalisering kaller vi det når en konsonant blir uttalt med j-farge. “En mainn med hainnhuinn i bainn”?
Det er ikke bare nn som får ein palatalisert uttale, men også ll, dd og tt: mannj, ballj, reddj, stuttj.

Question 13

Nektingsadverbet “ikke”

Answer 13

En annen god dialektmarkør er nektingsadverbet “ikke”. Ordet blir uttalt ganske ulikt i de forskjellige delene av landet.

Ikke, ikkje, ente, inte, itte, itj.

Question 14

Apokope

Answer 14

Apokope kaller språkforskerne det når lyder og stavinger i slutten av ord blir “hogd av”: å spell, å søng, appokop, gutan

Apokope finner vi i Trøndelag og Nordland.

Question 15

Infinitivsendingen

Answer 15

Infinitivsendingen er et sentralt målmerke i tradisjonell dialektforskning. Infinitiven er grunnformen av verbet, det vil si den formen vi kan sette å foran: å skrive, å lese, å regne. I norske dialekter kan disse infinitivene ha ulik form.

Question 16

Infinitiv på -e (e-mål)

Answer 16

I såkalte e-mål ender infinitiven alltid på -e: å vere, å sove, å skrive, å finne. E-mål finner vi blant annet på Sørlandet, på Nordvestlandet, i området rundt Bergen og i Troms og Finnmark. Også i standardtalemålet ender infinitiven på -e.

Question 17

Infinitiv på -a (a-mål)

Answer 17

I noen dialekter ender alle infinitivene på -a: å vera, å vita, å skriva, å finna. Disse dialektene kaller vi også for a-mål. Vi finner dem på Vestlandet fra og med Indre Sogn og sørover til Kvinesdal/Lista i Vest-Agder.

Question 18

Infinitiv uten ending

Answer 18

I mesteparten av Nordland fylke har alle infinitivene apokope, det vil si at endingen har falt bort. Her heter det å skriv, å læs, å lik, å kast, å bær, å vær.

Question 19

Kløyvd infinitiv

Answer 19

I de fleste dialektene på Østlandet får éi gruppe verb -a i infinitiv, den andre får -e. Det heter for eksempel å væra, å leva, å veta, men å skrive, å finne, å kaste. Vi sier derfor at dialekten har kløyvd (todelt) infinitiv.

Question 20

Kløyvd infinitiv og apokope

Answer 20

I Trøndelag har vi også et system med kløyvd infinitiv. Her får den ene verbgruppa -a eller -å: å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. Den andre gruppa får apokope: å skriv, å finn, å kast.

Question 21

Jamvektsord

Answer 21

Like mye trykk på begge stavingene i et tostava ord. F.eks å væra, å lesa, å sova, å kom(m)a.

Jamvekt kan brukes til å forklare de språkhistoriske uttaleforandringene som har skapt kløyvd infinitiv eller til å dele inn de norske dialektene.