Høyesterettspraksis Flashcards
Rt. 1998 s.744 (Video-spillerdommen)
Forbrukerkjøpsloven § 15 (2) bokstav b.
Den abstrakte mangelsvurdeirng. - altså en “alminnelig god vare”.
Forbrukerkjøpssaken omhandlet en ødelagt IR-mottaker i en videospiller. Feilen medførte til at videospilleren ikke snakket med fjernkontrollen. Høyesterett behandlet spørsmålet om hva som utgjør en mangel. I denne saken var avtalen taus angående kravene til IR-mottakeren, og kjøpslovens mangelsregler regulerte “ikke uttrykkelig det foreliggende mangelsspørsmål”. Høyesterett konstaterte at kjøpslovens krav ikke var uttømmende, og at “alminnelige rettsgrunnsetninger” kom til anvendelse. Førstvoterende uttalte at forbrukeren hadde “krav på alminnelig god vare, og at et foreligger en mangel hvis videospilleren ikke oppfylte dette kravet”. Retten omformulerte dette til “et spørsmål om “forbrukeren” har skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg over den svikten i IR-mottakeren som viste seg”. Retten konstaterte altså både at egenskapene som sikres i kjøpsloven ikke var uttømmende, og oppstilte det generelle kravet til “vanlig god vare”.
Gull verdt til eksamen: “Spørsmålet etter dette er om “…” har “skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg over “…” som viste seg.
Rt. 2005 s.257 (Hårfjerningsdommen) - uriktige og villedende opplysninger
Det ble gitt uriktige opplysninger om egenskapene til et hårfjerningsapparat. Selger hadde opplyst at apparatet virket på alle typer hårfarger. Da dette ikke stemte, ble det ansett som en mangel.
Rt. 2002 s. 1110 (Bodum-dommen) - fravær av opplysninger
Saken gjaldt overdragelse av et aksjeselskap som viste seg å være i en helt annen økonomisk situasjon enn det kjøper trodde. Førstvoterende formulerte det rettslige utgangspunktet slik: “Et langt stykke på vei må partene bære risikoen for egne forutsetningen, også hvor forutsetningene er klare nok for motparten”. Dette illustrerer poenget ed at det ikke foreligger noen generell opplysningsplikt.
Retten fant imidlertid at “[v]ed en virksomhetsoverdragelse som den vi står overfor, vil det foreligge visse grunnleggende forutsetninger i bunnen som kjøper må kunne påberope seg”. Resultatet ble at kjøperens forventninger fikk bestemme kontraktens innhold, og at virksomheten derfor var mangelfull.
For eksamen: bruk dommen til å belyse utgangspunktet om at det ikke er noe generell opplysningsplikt, og de tilfeller der forutsetningene likevel bli bestemmende for kontraktens innhold.
Rt. 2007 s. 1274 (Mobiltelefondommen)
Forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd.
Høyesterett tok stiling til kriteriet om tingen “er ment å vare vesentlig lengre”, og fant at vurderingen skulle ta utgangspunkt i forbrukerens berettigede forventning til “varens tekniske holdbarhet ved normal bruk”. Retten la til grunn at kjøpegjenstanden i den konkrete saken, mobiltelefonen, hadde en forventet levetid på tre til fire år, og retten fant at dette var “vesentlig lengre” enn to år. En levetid på tre til fire år er altså “vesentlig lengre” enn to år, altså valget mellom toårs- og femårsfristen beror på tingens levetid.
Rt. 2012 s 1779 (Victocor)
Kjøpsloven § 32.
Hovedproblemstillingen var om kjøper hadde reklamert etter kjl. § 32. Retten redegjør for hva som skal til for at et partsutsagn er en reklamasjon, og forstod bestemmelsen slik at det “kreves en form for påberopelse”, og at mangelen må “gjøres gjeldende”. Hva som ligger i at mangelen må gjøres gjeldende, varierer ut fra kontraktsforholdets art og partenes stilling. Det sentrale er at selger varsles om at kjøper mener at kontrakten er brutt, og tenker å påberope seg feilen og gjøre misligholdskrav gjeldende, slik at selger får innrettet seg.
Rt. 2006 s.179 (Støvletthældomen)
Forbrukerkjøpsloven § 29 (1) om “urimelig kostander”
Høyesterett uttalte seg generelt om hva som utgjorde “urimelig kostnader” etter fkjl. § 29 (1). Saken gjaldt valget mellom omlevering og retting av et par støvletter. Det sentrale spørsmålet var om kostnadens rimelighet skulle vurderes isolert eller forholdsmessig. I den konkrete saken ville omlevering koste omtrent kr. 450 og reparasjon kr. 65. Skulle man se merutgiftene ved omlevering isolert, ville en merkostnad på snaut kr. 400 neppe være urimelig. Sammenlignet man derimot zvhjelpskostnadene forholdsmessig, tilsa misforholdet at omlevering ville volde urimelig kostnader. Skoselgeren mente naturligvis at forholdstallet mellom rette-og omleveringskostnadene måtte være avgjørende, mens kjøperen mente man måtte se den beløpsmessige differansen isolert. Rettens flertall ga selgeren medhold og uttalte “Når loven oppstiller som vilkår at selgeren påføres urimelige kostnader, ligger det i dette et krav om at omleveringskostnadene må være vesentlig. høyere enn reparasjonskostnadene. I dette tilfellet er det som nevnt tale om et forhold på 7 til 1, eller enda litt mer hvis man trekker ut merverdiavgiften fra reperasjonsbeløpet. Jeg antar at kravet til vesentlighet bør være oppfylt allerede der forskjellen er atskillig mindre, og ned mot det forhold 2 til 1 eller 3 til 1 som den ankede part har antydet”. Mindretallet var ikke enig i at forbrukeren her måtte nøye seg med retting, og viste blant annet til valgretten bestemmelsen legger opp til.
Flertallets beslutning kan forstås som at det avgjørende er om kostnadene er forholdsmessig vesentlig høyere enn alternativet, og ikke om kostnadene i seg selv er vesentlige. Derfor må man sammenligne forholdet mellom rettingskostnadene og omleveringskostnadene.
Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinnedommen)
Saken omhandlet et erstatningskrav mot en bambuspinneprodusent etter soppskader på en agurkavling. Pinnene ble brukt til å støtte agurkene i vekstfasen. Førstvoterende tok opp problemstillingen ved kontrollansvar på mangler: “De formuleringer § 27 benytter, passer imidlertid ikke like godt på en mangelsituasjon. Ved anvendelse av kontrollansvaret på mangler på man etter min mening ta utgangspunktet i at kontrollansvaret er meget strengt, og at siktemålet med innføringen av kontrollansvar bare var å nyansere det tidligere objektive ansvar med unntak for force majeure”. Høyesterett gir her henvisning på at man kan legge mindre vekt på selve ordlyden og huske på at det er et strengt ansvarsgrunnlag.
Rt. 2002 s. 696 (NEBB-tomtadommen)
“as is”-kjøp
Høyesterett behandlet et erstatningskrav i forbindelse med et “as is”-kjøp av fast eiendom, jf. avhl. § 3-9. Grunnen var forurenset, og retten drøftet hvorvidt selgersiden måtte kjenne til dette: “Jeg bemerker at jeg oppfatter “måtte kjenne til” som et normativt begrep, og ikke en bevisregel, slik partene har anført. I forarbeidene, Ot.prp.nr. 66 (1990-1991) side 89, sies det at “Meninga er at det ikkje må liggje føre noka rimeleg grunn for å dere uvitande”. Mangel kan altså foreligge selv om det helt på det rene og uomtvistet at selgeren ikke positivt hadde kunnskap om forholdet, men det her ikke tilstrekkelig at han burde kjent til det.
Rt. 2015 s.321 (Sandvika Bil-dommen)
Saken gjaldt et forbrukerkjøp av en personbil. I kontrakten sto det at bilen var “ny”, og at den hadde kjørt 160 kilometer (km). Etter at bilen var levert, viste det seg at bilen var kjørt i 897 km, og at den hadde vært registrert i Tyskland i ca. fem måneder. Vurderingstemaet i spørsmålet om det forelå kontraktsbrudd, var ifølge førstvoterende om “avtalen mellom partene, tolket på bakgrunn av de øvrige opplysninger selger ga eller unnlot å i om bilen og dens tidligere bruk”.
- Kontraktsbruddet ble drøftet først i lys av at (i) annonsen på finn.no viste til at bilen var “helt ny.. fra forhandler i Tyskland”, og (ii) at kjøperen “[I] en telefonsamtale før kontraktsinngåelsen presiserte.. at han ønsket en ny bil, noe [selgeren] bekreftet han ville få.”. Det “mest sannsynlige” var ifølge Høyesterett at bilen hadde vært brukt som demonstrasjonsbil. Det var en mangel. Det var også en mangel at bilen hadde vært registrert i Tyskland. Selgerens bekreftende svar på kjøperens ønske om en “ny bil” trakk i samme retning som annonsen om at bilen var “helt ny”, og ledet samlet til at det var “ikke tvilsomt… at bilen ble levert med mangler”.
