dommer Flashcards
Rt-2009-661 (ambassadedommen)
Dommen omhandla plassering av ein ambasade, der fleire tomter var oppe for vurdering. Til slutt sto ein igjen med to ulike lokaliseringar. Bystyret valte ei tomt framfor ei anna med ei stemme overvekt. Det var ein vara som stemte mot sitt eige parti. Saka var ikkje konsekvensutreda (feilen) slik som den skal etter pbl. Det var dermed ein klar sakshandsamingsfeil.
Nærliggande tanke at når saka vart avgjort ved ein rein tilfeldigheit at ei konsekvensutrening kan endre saka jf. Østenstad.
Spørsmålet for HR var om den prosessuelle feilen hadde verka inn på vedtaket. HR kom til at feilen ikkje hadde verka inn på vedtaket. Saka hadde blitt forsvarleg utreda til tross for at det førelåg ein feil.
Det som er særleg interessant med dommen er merknader rundt § 41. HR nemner at reguleringsvedtaket er likevel gyldig etter § 41 «når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold». I dette ligger ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for at feilen har fått betydning. Det er tilstrekkeleg at feilen kunne verka inn på vedtaket (”tilstrekkelig med en ikke helt fjerntliggende mulighet”). Det konkrete spørsmålet er dermed om det med rimelegheit kan tenkast at feilen har betydning for vedtaket. Dette beror på ein vurdering av dei konkrete forholda, herunder kva feil som er begått og vedakets karakter. I tillegg må ein sjå på kva avvik frå den riktige sakshandsamininga som skulle vore gjennomført.
Vegen fram til ugyldigheit er kort der sakshandsaminga består av mangelfull eller uriktig avgjerslegrunnlag på eit punkt av betydning for vedtaket skal det gjennomgåande lite til før feilen har verka inn på vedtaket (hintar her til at grove sakshandsamingsfeil vil medføre ugyldigheit). Det blir likevel halde fram at dette ikkje er grunnlag for noko presumsjon om dette.
HR-2017-2247-A (Reinøy-saken)
I saka hadde ein kommune vedteke ein reguleringsplan, som innebar bygging av fergekai og oppgradering av vegen i området. Bygginga påverka reindrifta i området. Det blei påstatt av dei som dreiv med reindrift at vedtaket var ugyldig ettersom saka ikkje var konsekrvensutreda. Spørsmålet var dermed om denne feilen hadde verka inn på vedtaket. Dette spørsmålet måtte avgjerast på bakgrunn av ei konkret vurdering av saksforholdet.
HR stadfester den forståinga til HR i Ambassadedommen om at det ikkje er noko krav til sannsynlegheitsovervekt for at feilen har verka inn på vedtaket, og at det er tilstrekkeleg at feilen kunne verka inn på vedtaket.
HR kom likevel til at ei konsekvensutredning ikkje ville medført noko reell mogleghiet for endring av det vedtaket som blei fatta. Den mangla konsekvensutredninga kunne difor ikkje medføre ugyldigheit etter fvl. § 41.
Rt. 1990 s. 1001 (ugyldigheit)
I dommen kjem det fram at feil organ i kommunen hadde handsama saka om ein kunne få avkjøring til ei tomt over ein sykkelveg. Det var ein sakshandsamingsfeil at bygningsrådet ikkje hadde lagt saka fram for formansskapet. Spørsmål om vedtaket var ugyldig, herunder om sakshandsamingsfeilen hadde verka inn på vedtaket.
I realiteten ein kombinasjon av prosessuelle og personell kompetansesvikt, men HR fokuserer på det prosessuelle.
HR nemner: Forvaltningsloven § 41 gjelder etter sin ordlyd bare ved tilsidesettelse av saksbehandlingsregler gitt i denne loven eller i forskrifter gitt i medhold at denne. I praksis er imidlertid prinsippet i § 41 anvendt som et generelt prinsipp ved saksbehandlingsfeil i forvaltningen. Det er imidlertid ikke gitt at bestemmelsen skal legges til grunn på alle områder og uavhengig av hvilke feil som er begått.
Sjølv om formannskapet neppe hadde kome til ein anna konklusjon en bygningsrådet var dette ein sakshandsamingsfeil som innfridde innverknadskravet. HR gjekk ikkje inn på vurderinga om resultatet hadde blitt annleis dersom riktig organ handsama saka, og dette kan ein oppfatte som at ved grove sakshandsamingsfeil vil det ikkje vera rom for noko særleg vurdering om vedtaket har verka inn på regelens innhald.
Rt. 2002 s. 683 (Vassøy Canning) (ugyldigheit)
Spørsmål om den personelle kompetansesvikten hadde innverknad på vedtakets innhald.
”I dette tilfellet er det åpenbart at det ikke forelå noen delegasjonsadgang, og jeg kan da ikke se at det er noe grunnlag for å anse vedtaket for gyldig tross feilen”. Dette syner at ved klart ugyldig delegasjon vil ikkje domstolane gå inn i nokre særskilt vurdering om feilen har verka inn på vedtaket.
Rt. 1965 s. 466 (ugyldigheit)
I dommen hadde Hordaland politikammer avgjort ei sak som eigentleg Bergen politikammer skulle ha avgjort. HR kom til at feilen ikkje hadde verka inn på vedtaket fordi Hordaland politikammer hadde drøfta spørsmålet med det felles overordna organ i slike saker.
Rt. 1965 s. 181 (Tapetser-dommen)
Dommen omhandla ei undrkjenning av prøver for å bli tapetserer. Underkjenninga skjedde 8 år etter at prøven var gjennomført. Fortolka av dommen at grunnen til dette var at kravet etter froskriften var å rekne som eit vilkår for å få svennebrev. Dermed førelåg det ein materiell kompetansesvikt, og det var ikkje åtgang til å gje svennebrev i denne situasjonen. Kandidatne var utan skuld og hadde innretta seg, men HR nemnte at dette var ein materiell feil som utvikla seg til ugyldigheit. Det blei ikkje lagt vekt på at dette var urimeleg ovanfor dei som hadde innretta seg etter vedtaket og var utan skuld.
Dommen syner at det er lite rom for ei rimelegheitsvurdering når ugyldiggjering er til skade for den private part. Likevel held nyare teori fram rettstryggleiken til den private part som svært viktig, og dermed er det ikkje sikkert at denne avgjersla hadde blitt det same i dag.
Rt. 2002 s. 19 (ugyldigheit)
Saka gjaldt nokre legar som hadde fått utbetalt for mykje av trygdeverket. Spørsmålet var om ein kunne kjenne omgjeringsvedtaket (som påla tilbakebetaling) ugyldig. Det konkrete spørsmålet var om ein kunne gjenne eit vedtak som var til skade for den private part ugyldig.
HR gjer gjeldande at det rettslege utgangspunktet er at kompetansesvikt som hovudregel medfører ugyldigheit (obiter). Spørsmålet kom likevel ikkje heilt på spissen ettersom det førelåg ein avtale, men dommen syner ein mjukare tilnærming til spørsmålet om det skal takast ein rimelegeheitsvurdering ved materiell kompetansesvikt enn ved Tapetser-dommen.
HR-2016-2017 (ugyldigheit)
I dommen fekk tre søsken fyrst permanent opphaldsløyve, men i etterkant blei opphaldsløyve trekt tilbake.
HR: «Forvaltningsrettens klare utgangspunkt er at slike innholdsmangler medfører ugyldighet. Noen helt unntaksfri regel er dette likevel ikke, og det enkelte vedtak må vurderes konkret. Når det er aktuelt å studere ugyldighet til ugunst til parten, har det blant annet betydning hvor lang tid som har gått og i hvilken grad parten har innrettet seg vedtaket, se til Eckhoff/Smith.»
Spørsmålet blir likevel ikkje i denne saka heller sett på spissen, men dommen er også ein nyansering frå Tapetserdommen.
Rt. 1971 s. 228 (Råkollveien) (ugyldigheit)
Dommen tilseie at utgangspunktet ved klare kompetansebrot er at staten ikkje er bunden. Dersom det føreligg klare personelle kompetansebrot er det ikkje grunn til å vurdere om det er rimeleg å statuere ugyldighet ved skade for den private part.
Rt. 1995 s. 1688 Vadsø helsesenter-dommen
Dommen syner også synspunktet om at det offentlege ikkje er bunden ved klare kompetansebrot.
Detter er likevel kritisert i teorien, og det er gjort gjeldande at ved mindre omfattande disposisjonar så bør det offentlege bli bunden gjennom legitimasjonssynpunkt. Synspunktet har likevel fått eit visst gjennomslag i Rt. 1995 s. 1333 (treng ikkje gå nærare inn på denne).
HR-2016-476-A (Bremanger kommune)
Rådmannen i kommuen hadde i stid med kommunens reglement føreteke nokre finansielle transaksjonar. Rådmannen hadde då gått utanfor sin kompetanse, og spørsmålet var om kommuen var bunden.
HR konkluderte med at disposisjonaen som var gjort hadde ikkje heimel, og dermed kunne ikkje kommunen vera bunden på bakgrunn av legitimasjonssynspunkt.
Rimelegheitsvurderinga: «jeg [kan] vanskelig se at kommunestyret har utstyrt administrasjonssjefen med legitimerende omstendigheter som tilsier at kommunen av den grunn kan bli bundet»
Likevel var kommunen bunden gjennom passitivitet.
Rt. 1972 s. 578 (Randeberg)
I dommen var det usemje om tolkinga av den eldre pbl ved handsaminga av saka i kommunen. HR delte seg i to fraksjonar vedrørande korleis ein skulle tolke regeln i pbl.
I dommen blir det opna for at kommunen ikkje er ansvarleg dersom det føreligg uskuldig rettsvillfaring for kommunen. Ei ugyldig lovtolking kan dermed ikkje nødvendigvis føre til skadebotsansvar
Rt. 1999 s. 1273 (Schweigaardsgate)
Dommen handla om spørsmålet om kommunal forkjøpsrett.
Dommen tilseie at norma omkring uskuldig rettsvillfaring er streng, og det skal ikkje vera lett å påberope seg denne unnskuldingsgrunnen. Det må dreie seg om svært vanskelege juridiske spørsmål dersom denne norma skal gjera seg gjeldande til fordel for kommunen. Det var ikkje haldepuntk i denne saka for å hevde at kommunen hadde vore i uskuldig rettsvillfaring.
Rt. 1987 s. 1945 og Rt. 2005 s. 416
Ulovlig tvang innenfor psykisk helsevern i den fyrste og inndraging av advokatløyve i den andre. I begge dommane blei det offentlege objektivt ansvaleg for ulovheimla myndeutøving. Men begge desse sakene omhandla inngripande vedtak.
Rt. 2010 s. 291 (Vangen eiendom)
Dommen omhandla eit skadebotkrav mot kommune, men HR skiljer stat og kommune, og drøftar difor generelt spørsmålet om objektivt ansvar for det offentlege. Det var i utgangspunktet kommunen som hadde fatta vedtak, men staten var involvert ved at fylkesmannen hadde stadfesta vedtaket.
Spørsmål var om eit vedtak om å nekte bruksendring var ugyldig. HR slo fyrst fast at det førelåg eit ugyldig vedtak, og vurderte vidare om kommunen var ansvarleg på objektivt grunnlag.
HR: «Ut fra den rettspraksis som foreligger, må det legges til grunn at det ikke gjelder noen generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse.” Her aviser HR det obejektive ansvaret som generell norm både for stat og kommune.
Men: «Ulovhjemlet myndighetsutøvelse som består i at forvaltningen har feiltolket en hjemmelslov, står imidlertid i en særstilling, og det kan reises spørsmål om det offentlige bør hefte på objektivt grunnlag for feil av denne karakter»
Vidare: ”Etter min mening foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for at det offentlige skal ha objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten. Tvert imot vil et objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten kunne medføre at viktige samfunnsmessige hensyn ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.» På dette punktet er det nærliggande å anta HR verner om at forvaltninga ikkje skal vera redd for å fatte vedtak, og stiller dermed opp/understreker ein høg terskel for objektiv ansvar.
HR såg på det å bli forhindra advokatløyve eller å bli innlagt i psykisk helsevern under tvang på feilaktig grunnlag var spesielt inngripande vedtak, og dermed kunne ikkje desse dommane danne ein presumsjon for at dette gjeld generelt.
Kommunen sin tolking av heimelslova var forsvarleg, og det førelåg dermed ikkje grunnlag for ansvar ved arbeidsgjevaransvaret.
Rt. 2001 s. 995 Uførepensjonkjennelsen
Dommen omhandla ein person fekk 50% uføretrygd, men han ville ha rett på 100% uførepensjon. Kor mykje tygd vedkommande hadde krav på var eit klart lovbunde spørsmål.
Spørsmålet var om domstolen konkret kunne fastsette kor stor pensjon han hadde krav på
Domstolen føretar fyrst ein vurdering om gjeldande rettspraksis gjev grunnlag for ein generell regel om at domstolane har kompetanse til å avgjere realitetane. Tar t.d opp Mortvedt-dommen og nemner: «Slik jeg leser Mortvedt-dommen er den bare et eksempel på at Høyesterett ga dom for realiteten i et tilfelle der vedtaket reelt sett ikke avhang av noen form for skjønn, hvor resultatet ved en etterfølgende forvaltningssak ville være gitt og der Høyesterett for øvrig enstemmig tilkjente hver av saksøkerne kr 10.000 i erstatning for at saken hadde trukket urimelig lenge ut.»
Etter gjeldande rettspraksis er det dermed ikkje noko grunnlag for ein generell regel/hovudregel om at domstolane kan avgjere realitetane i ei sak, uavhengig av kva skjønn det er tale om.
Domstolen vurderer vidare om reelle omsyn kan bidra til å stille opp ein generell regel:
”Erfaring, påkrevet faglig kompetanse og til dels lokalkunnskap gir de spesialiserte forvaltningsorganene et bedre grunnlag enn domstolene for å treffe riktige avgjørelser”. I tillegg er forvorvaltninga betre føressetnader for å etablere ei einsarta praksis. Domstolene vil gjennomgående ha en dårligere erfaringsbakgrunn enn forvaltningen for å treffe det materielt sett beste vedtaket der dette krever en faglig innsikt av annen karakter enn den domstolen selv besitter.
Hovudregelen er dermed at domstolane ikkje er kompetente til å avseie realitetsdom.
Men: Kan «ikke utelukke at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i ”særlige tilfeller”, for eksempel der noe annet vil være unødig formalisme eller hvis et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domstolsavgjørelse.» Hovudregelen er likevel det motsette, og det må gode grunnar til for å fråvike dette, evt heimel i lov.
HR er ikkje klar på om det er fleire tilfelle som kan bli råka av unntaket «særlige tilfeller».
Unødig formalisme: Ikkje noko skjønn igjen (strengt lovbunde vedtak) jf. Mortveddommen.
”Dersom det dreier seg om meget enkle vedtak uten noen form for skjønnsanvendelse, er betenkelighetene ved at domstolene treffer realitetsvedtak små.” Dette var ikkje tilfelle i dommen. Det var heller ikkje halepunkt for at forvaltninga skulle opptre illojalt.
Rt. 2009 s. 170 Voldsoffererstatningsdommen
Dommen omhandla om eit valdsoffer som ønska dom for at ho hadde krav på erstatning for inntekststap og tap i framtidig erverv dekka av erstatningsnemnda for voldsoffere. Spørsmålet om domtolen kan fatta realitetsdom kom dermd også opp her.
HR stiller seg bak hovudregelen i uførepensjon om at ein ikkje utan særleg heimel berre unntaksvis kan fastsette realitetdom. Det blir også lagt til at unntak må vurderast konkret.
HR kom fram til at dersom EMK art. 6 blir krenka, vil dette utgjere eit ”særlig tilfelle” som kan legitimere ein realitetsdom. EMK art. 6 var likevel ikkje krenka i det føreliggande tilfelle.
HR avsa ikkje her ein realitetsdom, og dei nøya seg med å kjenne vedtaket ugyldig. Likevel kunne det mogleg vore ein opning for å avseie realitetsdom her ettersom erstatningsspøsmål er for HR vanleg å gjennomføre.
Rt. 2009 s. 560 (Omgjering av vedtak om omsorgsovertaking)
Omhandla ein sak på barnevernets område. Utfallet av ein farskapstest medførte at spørsmålet knyta til omsorgsovertaking ovanfor barnevernet plutseleg stod i ei anna stilling. Den private parten ynskja å ta saka på opp på nytt etter farskapstesten, men kommunen motarbeida dette.
Spørsmålet her var om HR kunne avseie realitetsdom.
Høgsterett aksepterte lagmannsretten sin legalitetsdom ut i frå eit synspunkt om at det her var viktig med ein rask sakshandsaming fordi det hadde gått ei viss tid og det var barn inni bildet og fordi ein stod i fare for å stride med sakshandsamingskrava som fylgjer av EMK-retten (art. 6). I tillegg til dette så var det tendensar til illojalitet i kommunen. Pga. desse grunnane førelåg det eit «særlig tilfelle» som legitimerte ein realitetsdom.
Mortvedt (ugyldigheit)
I norsk eldre rettspraksis er det berre i dette tilfelle at domstolen har gitt realitetsavgjerd. I dette tilfellet var forvaltningsvedtaket kvalifisert urimeleg etter missbrukslæra. Dette syner at det er ein høg terskel for at domstolane skal avseie ei realitetsavgjerd.
Dommen syner at HR føretek ei relitetsavgjerd på eit område som var underlagt forvaltningsskjønn. Det var likevel eit vedtak som reelt sett ikkje var avhengig av særgleg stort skjønn.
Rt. 2015 s. 1232 Enkepensjonsdommen
Dommen omhanla ei enken som blei nekta pensjon frå statens pensjonskasse. Enka hadde inngått ekteskap med avdøde 10 dager før han falt bort. Spørsmålet for HR var om «særlige grunner» kunne prøvast fullt ut av domstolane.
HR om ordlyden: «Utrykket «særlige grunner» er i seg selv generelt og utpreget skjønnsmessig og gir liten veiledning for innholdet i en eventuell overprøving fra domstolenes side. Men uttrykket er oppstilt som en betingelse for at forvaltningen har kompetanse, og slike betingelser kan det i utgangspunktet være naturlig å anse som en materiell kompetansebegrensning som domstolene prøver». Domstolen støtter her utgangspunktet/presumsjonen om overprøving av subsumsjonen på vilkårssida.
Vedrørande «Kan»-skjønnet: Den private part meinte at Kan-skjønnet og «særlige grunner» må sjåast i samanheng, slik at dersom «særlige grunner» føreligg er det ikkje noko rom for fritt skjønn. Staten ser Kan-skjønnet saman med vilkår «særlige grunner», og hevder at det er Kan-skjønnet medfører at «særlige grunner» er underlagt eit forvaltningsskjønn.
«De omstendighetene som kan utgjøre «særlige grunner», vil også være relevante ved vurderingen av om adgangen bør benyttes. Det vil i praksis være slik nærhet mellom vurderingene at en oppdeling fremstår som en konstruksjon. Etter mitt syn trekker dette i retning av at domstolene heller ikke fullt ut kan prøve om det foreligger «særlige grunner». Domstolen peiker her på at vurderingane av «kan»-skjønnet og «særlige grunner» er uavhenige i utgangspunktet, men når vurderingane er samanfallade er det grunn til å leggje begge vilkåra under forvaltningsskjønnet (same tankemåten som fylgjer av Trallfadommen). «Det trekker også i retning av fritt skjønn at kompetansen var lagt til «Pensjonskassens styre», og at det kan innvilges hel eller delvis pensjon»
Omsynet til rettstryggleik: «Er et vedtak særlig inngripende for den private parten, kan det ut fra rettssikkerhetshensyn være grunn for domstolene til å være mer inngående i prøvingen enn ellers.» Aktuelt med unntak dersom det gjelder vurderingar som er nært knytt til politiske prioriteringar, som i denne saka, nemner HR. Det var likevel ikkje eit svært inngripande vedtak ettersom det var tale om tilkjenning av gode som enka ikkje hadde krav på, men det kan spørjast om HR eigentleg karakteriserer eit avslagt på eit offentleg gode som eit inngrep. Det som er mest interessant er likevel at ved grensetrekkinga mellom forvaltningsskjønn og rettsbruksskjønn så verkar det som at HR stiller opp som eit grenerelt utgangspunkt at domstolane kan overprøve subsumsjonen.
Etter ei samla vurdering kom HR til at ein ikkje kunne overprøve subsumsjonen i det føreliggande tilfelle, og dei kunne berre prøve om det førelåg ein sakleg og brei skjønnsutøving.
Domstolen er endå klarare på at dei ikkje kan prøve vekta til dei omsyna som forvaltninga har lagt vekt på: «Den nærmere vektleggingen av de enkelte momentene i vurderingen etter § 32 tredje ledd andre punktum tilhører forvaltningens frie skjønn og kan ikke overprøves av domstolene.»
Rt-1995-1427 Naturfredingsdommen (FS)
Saka omhandla gyldigheita av eit vedtak om å frede to vatn og omgjevnaden rundt etter naturvernlova. Det blei gjort gjeldande frå den private part at fredningsvedtaket var ugyldig. Det konkrete spørsmålet var om vilkrået «spesiell naturtype” kunne overprøvast av domstolane.
Førstvoterande: «Domstolane kan i utgangspunktet overprøve om vilkåret føreligg (subsumsjonen) ved uklar lovtekst med mindre det føreligg særlige haldepunkt for eit forvaltningsskjønn. Det er unntaket frå dette utgangspunktet som må grunnast.» Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må de særskilt begrunnes.» I det foreliggende tilfelle måtte begrunnelsen i tilfelle søkes i de skjønnsmessige formuleringer i naturvernloven § 8. Jeg kan imidlertid ikke se at disse formuleringer er slik at de i seg selv skulle indikere at det her ikke skal være domstolsprøvelse av den konkrete rettsanvendelse.» Det som flertallet særlig la vekt på i denne forbindelse var dermed fredningsvedtakets tyngende karakter jf. Graver….
Tredjevoterande (som har feirtalet): Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. .
På grunn av denne delinga mellom fyrstevoterande og tredjevoterande har ein fått ein diskusjon i teorien om presumsjonen for overprøving berre gjeld i inngrepstilfella. Det er usanett sikkert at presumsjonen gjer seg gjeldande på legalitetsprinsippets område. Inngrepet i dette tilfelle kunne gjennomførast utan erstatning og difor råka vedtaket svært tyngande. Av den grunn gjore presumsjonen seg gjeldande i dette tilfelle.
Dommen tilseier at dersom forvaltninga har betre fagkunnskapar til å gjere vurderinga enn domstolane talar dette for at vilkåret er underlagt forvaltningskjønnet.
Dommen tilseie vidare at skjønnsprega vilkår er opp til forvaltninga å vurdere, men HR: «Jeg kan imidlertid ikke se at disse formuleringer er slik at de i seg selv skulle indikere at det her ikke skal være domstolsprøvelse av den konkrete rettsanvendelse».
Dommen tilseie at det er klart at domstolane kan overpørve om vedtaket byggjer på riktig faktum, uavhengig om det er tale om forvaltningsskjønn eller rettsbruksskjønn.
Rt-2005-117 Osen-dommen
Saka omhandla eit vedtak om ein tollavgift som blei pålagt tre båter. Vedtaket vart retta mot Osen ettersom det er på ein kva tid «vareeier» som skal betale toll, og dette hadde ikkje importøren gjort. Spørsmål om ordlyden ”til last” medførar at domstolen har ein avgrensa prøvingsrett.
HR er klar på at i utgnagpunktet kan domstolen overprøve ord og uttrykk på vilkårssida, med mindre det føreligg nokre sikre haldepunkt for noko anna. Den konkret lovtolkinga kan domtolen alltid prøve, men ved vilkår som er underlagt forvaltningsskjønn kan domtsolane ikkje overprøve subsumsjonen.
Lovens ordlyd - «etter tollvesenets skjønn» - taler for at skjønnet ikke kan overprøves. Dette hadde støtte i forarbeida. Lovgjevar brukar denne formuleringa som regel for å syne at vurderinga er opp til forvaltningas frie skjønn.
Vilkåret kunne likevel overprøvast sjølv om regelen inneheldt føresetnaden om at ordlyden ”etter tollvesentets skjønn” tilsa klart eit forvaltningsskjønn jf, også forarbeida. HR nemnte at rettstryggleiksomsynet hadde ikkje blitt tatt opp i forarbeida og difor reduseres vekten av forarbeida. I realiteten meiner difor HR at Stortinget ikkje har tenkt seg godt nok om. Rettstryggleik trumfa difor ordlyden ettersom inngrepets art og omfang ovanfor ein uvitande tredjepart var svært inngripande.
Dommen går endå lengre enn naturfredningsdommen ved å antyde at hovudregelen er at vilkår er underlagt rettsbruksskjønn, og det skal særlege haldepunkt til for å fråvike dette. I Naturfredningsdommen var det nemleg gjort gjeldande andre rettskjeldefaktorar ikkje må tilseie noko anna, men i Osen-dommen var det klare holdepunkt i både lov og forarbeid som peika på dette, men dette brydde ikkje domstolen seg noko om å fokuserte på reelle omsyn. Mao: så relativiserer denne dommen Naturfredningsdommen.
Dommen tilseier også at når vilkåra inneheld ei alminneleg aktsemdvurdering vil vurderinga kunne overprøvast av HR. Høgsterett kom fram til at ordlyden ”til last” tilsa ei aktsemdvurdering, og dette tilsa eit rettsbrukskjønn.
Rt-2007-257 Trallfa-dommen
Dommen omhandla spørsmålet om fylkesmannens omgjeringsvedtak som nekta dispensasjon frå reguleringsplanen var gyldig. . Det konkret spørsmålet var om «særlige grunner» tilsa eit forvaltningsskjønn eller eit rettsbruksskjønn. Før denne dommen hadde juridisk teori og sivilombudsmannen sett på dette som eit rettsleg vilkår.
Det fylgjer av dommen at dersom eit vilkår fordrar ei politisk vurdering bør vurderinga vera unndratt frå domstolskontroll. Det same gjeld vilkår som fordrar fakgrunnskapar og for vage vilkår: ”ord og begreper [kan] være så vage at de gir dårlig utgangspunkt for en rettslig presisering”. Desse momenta talte alle for eit forvaltningsskjønn.
”kan” og ”særlige grunner” måtte lesast i samanheng og samla falle inn under det frie skjønn: ”Her smelter avgjørelsen av hvilke særlige grunner som bør tas i betraktning og «kan»-skjønnet i § 7 sammen. Forvaltningen avgjør da ut fra relevante og saklige grunner hva som er rimelig i det enkelte tilfellet.» Ettersom det ikkje blei mykje igjen av «særlige grunner» pga. «kan»-skjønnet tilsa dette at det førelåg eit forvaltningsskjønn.
Dommen tilseie vidare Omsynet til rettstryggleik står særleg sterkt når forvaltninga gjer store inngrep som innskrenkar private sine rettar, og at omsynet til rettstryggleik vil tale for eit rettsbruksskjønn: ”I en slik situasjon vil rettssikkerhetsgrunner kunne tilsi en mer intensiv domstolkontroll.” Omsynet blei likevel ikkje avgjerande i denne saka. Men HR nemner at rettstryggleik kan slå ulikt inn avhengig av kva vedtak som er fatta. Graver meiner difor at dommen kan takast til inntekt for å vurdere fjordlaksformelen i høve til vurderinga om det føreligg eit forvaltningsskjønn
Oppsummering: «Når generelle kriterier kombineres med faglige og politiske vurderinger, vil domstolskontrollen reelt sett måtte konsentrere seg om de hensyn som er tatt, ligger innenfor det loven tillater – med andre ord om de er relevante og anvendt på en saklig, ikke-diskriminerende måte. Men så langt går også kontrollen med forvaltningens frie skjønn».
I dommen blir ikkje tredjevoterane i Naturfredningsdommen sitert (men fyrstvoterande), noko som kan innbere at presumsjonen som kjem fram av Naturfredningsdommen berre gjeld for inngrepstilfella.
Dommen tilsei at kompetansereglar typisk vil vera materielle kompetanseavgrensingar som domstolene kan prøve
Rt 2000 s. 591. (FS)
Spørsmål om gyldigheita til eit vedtak om utvisning med varig innreiseforbud Jf. Utlendingsloven § 30. 3. avsnitt:
Forholdsmessighetsvurderingen («uforholdsmessig tiltak») i utlendingsloven § 30 tredje ledd er et rettsanvendelsesskjønn, som domstolene fullt ut kan overprøve jf tidligare rettspraksis.