dommer Flashcards
Rt-2009-661 (ambassadedommen)
Dommen omhandla plassering av ein ambasade, der fleire tomter var oppe for vurdering. Til slutt sto ein igjen med to ulike lokaliseringar. Bystyret valte ei tomt framfor ei anna med ei stemme overvekt. Det var ein vara som stemte mot sitt eige parti. Saka var ikkje konsekvensutreda (feilen) slik som den skal etter pbl. Det var dermed ein klar sakshandsamingsfeil.
Nærliggande tanke at når saka vart avgjort ved ein rein tilfeldigheit at ei konsekvensutrening kan endre saka jf. Østenstad.
Spørsmålet for HR var om den prosessuelle feilen hadde verka inn på vedtaket. HR kom til at feilen ikkje hadde verka inn på vedtaket. Saka hadde blitt forsvarleg utreda til tross for at det førelåg ein feil.
Det som er særleg interessant med dommen er merknader rundt § 41. HR nemner at reguleringsvedtaket er likevel gyldig etter § 41 «når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold». I dette ligger ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for at feilen har fått betydning. Det er tilstrekkeleg at feilen kunne verka inn på vedtaket (”tilstrekkelig med en ikke helt fjerntliggende mulighet”). Det konkrete spørsmålet er dermed om det med rimelegheit kan tenkast at feilen har betydning for vedtaket. Dette beror på ein vurdering av dei konkrete forholda, herunder kva feil som er begått og vedakets karakter. I tillegg må ein sjå på kva avvik frå den riktige sakshandsamininga som skulle vore gjennomført.
Vegen fram til ugyldigheit er kort der sakshandsaminga består av mangelfull eller uriktig avgjerslegrunnlag på eit punkt av betydning for vedtaket skal det gjennomgåande lite til før feilen har verka inn på vedtaket (hintar her til at grove sakshandsamingsfeil vil medføre ugyldigheit). Det blir likevel halde fram at dette ikkje er grunnlag for noko presumsjon om dette.
HR-2017-2247-A (Reinøy-saken)
I saka hadde ein kommune vedteke ein reguleringsplan, som innebar bygging av fergekai og oppgradering av vegen i området. Bygginga påverka reindrifta i området. Det blei påstatt av dei som dreiv med reindrift at vedtaket var ugyldig ettersom saka ikkje var konsekrvensutreda. Spørsmålet var dermed om denne feilen hadde verka inn på vedtaket. Dette spørsmålet måtte avgjerast på bakgrunn av ei konkret vurdering av saksforholdet.
HR stadfester den forståinga til HR i Ambassadedommen om at det ikkje er noko krav til sannsynlegheitsovervekt for at feilen har verka inn på vedtaket, og at det er tilstrekkeleg at feilen kunne verka inn på vedtaket.
HR kom likevel til at ei konsekvensutredning ikkje ville medført noko reell mogleghiet for endring av det vedtaket som blei fatta. Den mangla konsekvensutredninga kunne difor ikkje medføre ugyldigheit etter fvl. § 41.
Rt. 1990 s. 1001 (ugyldigheit)
I dommen kjem det fram at feil organ i kommunen hadde handsama saka om ein kunne få avkjøring til ei tomt over ein sykkelveg. Det var ein sakshandsamingsfeil at bygningsrådet ikkje hadde lagt saka fram for formansskapet. Spørsmål om vedtaket var ugyldig, herunder om sakshandsamingsfeilen hadde verka inn på vedtaket.
I realiteten ein kombinasjon av prosessuelle og personell kompetansesvikt, men HR fokuserer på det prosessuelle.
HR nemner: Forvaltningsloven § 41 gjelder etter sin ordlyd bare ved tilsidesettelse av saksbehandlingsregler gitt i denne loven eller i forskrifter gitt i medhold at denne. I praksis er imidlertid prinsippet i § 41 anvendt som et generelt prinsipp ved saksbehandlingsfeil i forvaltningen. Det er imidlertid ikke gitt at bestemmelsen skal legges til grunn på alle områder og uavhengig av hvilke feil som er begått.
Sjølv om formannskapet neppe hadde kome til ein anna konklusjon en bygningsrådet var dette ein sakshandsamingsfeil som innfridde innverknadskravet. HR gjekk ikkje inn på vurderinga om resultatet hadde blitt annleis dersom riktig organ handsama saka, og dette kan ein oppfatte som at ved grove sakshandsamingsfeil vil det ikkje vera rom for noko særleg vurdering om vedtaket har verka inn på regelens innhald.
Rt. 2002 s. 683 (Vassøy Canning) (ugyldigheit)
Spørsmål om den personelle kompetansesvikten hadde innverknad på vedtakets innhald.
”I dette tilfellet er det åpenbart at det ikke forelå noen delegasjonsadgang, og jeg kan da ikke se at det er noe grunnlag for å anse vedtaket for gyldig tross feilen”. Dette syner at ved klart ugyldig delegasjon vil ikkje domstolane gå inn i nokre særskilt vurdering om feilen har verka inn på vedtaket.
Rt. 1965 s. 466 (ugyldigheit)
I dommen hadde Hordaland politikammer avgjort ei sak som eigentleg Bergen politikammer skulle ha avgjort. HR kom til at feilen ikkje hadde verka inn på vedtaket fordi Hordaland politikammer hadde drøfta spørsmålet med det felles overordna organ i slike saker.
Rt. 1965 s. 181 (Tapetser-dommen)
Dommen omhandla ei undrkjenning av prøver for å bli tapetserer. Underkjenninga skjedde 8 år etter at prøven var gjennomført. Fortolka av dommen at grunnen til dette var at kravet etter froskriften var å rekne som eit vilkår for å få svennebrev. Dermed førelåg det ein materiell kompetansesvikt, og det var ikkje åtgang til å gje svennebrev i denne situasjonen. Kandidatne var utan skuld og hadde innretta seg, men HR nemnte at dette var ein materiell feil som utvikla seg til ugyldigheit. Det blei ikkje lagt vekt på at dette var urimeleg ovanfor dei som hadde innretta seg etter vedtaket og var utan skuld.
Dommen syner at det er lite rom for ei rimelegheitsvurdering når ugyldiggjering er til skade for den private part. Likevel held nyare teori fram rettstryggleiken til den private part som svært viktig, og dermed er det ikkje sikkert at denne avgjersla hadde blitt det same i dag.
Rt. 2002 s. 19 (ugyldigheit)
Saka gjaldt nokre legar som hadde fått utbetalt for mykje av trygdeverket. Spørsmålet var om ein kunne kjenne omgjeringsvedtaket (som påla tilbakebetaling) ugyldig. Det konkrete spørsmålet var om ein kunne gjenne eit vedtak som var til skade for den private part ugyldig.
HR gjer gjeldande at det rettslege utgangspunktet er at kompetansesvikt som hovudregel medfører ugyldigheit (obiter). Spørsmålet kom likevel ikkje heilt på spissen ettersom det førelåg ein avtale, men dommen syner ein mjukare tilnærming til spørsmålet om det skal takast ein rimelegeheitsvurdering ved materiell kompetansesvikt enn ved Tapetser-dommen.
HR-2016-2017 (ugyldigheit)
I dommen fekk tre søsken fyrst permanent opphaldsløyve, men i etterkant blei opphaldsløyve trekt tilbake.
HR: «Forvaltningsrettens klare utgangspunkt er at slike innholdsmangler medfører ugyldighet. Noen helt unntaksfri regel er dette likevel ikke, og det enkelte vedtak må vurderes konkret. Når det er aktuelt å studere ugyldighet til ugunst til parten, har det blant annet betydning hvor lang tid som har gått og i hvilken grad parten har innrettet seg vedtaket, se til Eckhoff/Smith.»
Spørsmålet blir likevel ikkje i denne saka heller sett på spissen, men dommen er også ein nyansering frå Tapetserdommen.
Rt. 1971 s. 228 (Råkollveien) (ugyldigheit)
Dommen tilseie at utgangspunktet ved klare kompetansebrot er at staten ikkje er bunden. Dersom det føreligg klare personelle kompetansebrot er det ikkje grunn til å vurdere om det er rimeleg å statuere ugyldighet ved skade for den private part.
Rt. 1995 s. 1688 Vadsø helsesenter-dommen
Dommen syner også synspunktet om at det offentlege ikkje er bunden ved klare kompetansebrot.
Detter er likevel kritisert i teorien, og det er gjort gjeldande at ved mindre omfattande disposisjonar så bør det offentlege bli bunden gjennom legitimasjonssynpunkt. Synspunktet har likevel fått eit visst gjennomslag i Rt. 1995 s. 1333 (treng ikkje gå nærare inn på denne).
HR-2016-476-A (Bremanger kommune)
Rådmannen i kommuen hadde i stid med kommunens reglement føreteke nokre finansielle transaksjonar. Rådmannen hadde då gått utanfor sin kompetanse, og spørsmålet var om kommuen var bunden.
HR konkluderte med at disposisjonaen som var gjort hadde ikkje heimel, og dermed kunne ikkje kommunen vera bunden på bakgrunn av legitimasjonssynspunkt.
Rimelegheitsvurderinga: «jeg [kan] vanskelig se at kommunestyret har utstyrt administrasjonssjefen med legitimerende omstendigheter som tilsier at kommunen av den grunn kan bli bundet»
Likevel var kommunen bunden gjennom passitivitet.
Rt. 1972 s. 578 (Randeberg)
I dommen var det usemje om tolkinga av den eldre pbl ved handsaminga av saka i kommunen. HR delte seg i to fraksjonar vedrørande korleis ein skulle tolke regeln i pbl.
I dommen blir det opna for at kommunen ikkje er ansvarleg dersom det føreligg uskuldig rettsvillfaring for kommunen. Ei ugyldig lovtolking kan dermed ikkje nødvendigvis føre til skadebotsansvar
Rt. 1999 s. 1273 (Schweigaardsgate)
Dommen handla om spørsmålet om kommunal forkjøpsrett.
Dommen tilseie at norma omkring uskuldig rettsvillfaring er streng, og det skal ikkje vera lett å påberope seg denne unnskuldingsgrunnen. Det må dreie seg om svært vanskelege juridiske spørsmål dersom denne norma skal gjera seg gjeldande til fordel for kommunen. Det var ikkje haldepuntk i denne saka for å hevde at kommunen hadde vore i uskuldig rettsvillfaring.
Rt. 1987 s. 1945 og Rt. 2005 s. 416
Ulovlig tvang innenfor psykisk helsevern i den fyrste og inndraging av advokatløyve i den andre. I begge dommane blei det offentlege objektivt ansvaleg for ulovheimla myndeutøving. Men begge desse sakene omhandla inngripande vedtak.
Rt. 2010 s. 291 (Vangen eiendom)
Dommen omhandla eit skadebotkrav mot kommune, men HR skiljer stat og kommune, og drøftar difor generelt spørsmålet om objektivt ansvar for det offentlege. Det var i utgangspunktet kommunen som hadde fatta vedtak, men staten var involvert ved at fylkesmannen hadde stadfesta vedtaket.
Spørsmål var om eit vedtak om å nekte bruksendring var ugyldig. HR slo fyrst fast at det førelåg eit ugyldig vedtak, og vurderte vidare om kommunen var ansvarleg på objektivt grunnlag.
HR: «Ut fra den rettspraksis som foreligger, må det legges til grunn at det ikke gjelder noen generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse.” Her aviser HR det obejektive ansvaret som generell norm både for stat og kommune.
Men: «Ulovhjemlet myndighetsutøvelse som består i at forvaltningen har feiltolket en hjemmelslov, står imidlertid i en særstilling, og det kan reises spørsmål om det offentlige bør hefte på objektivt grunnlag for feil av denne karakter»
Vidare: ”Etter min mening foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for at det offentlige skal ha objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten. Tvert imot vil et objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten kunne medføre at viktige samfunnsmessige hensyn ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.» På dette punktet er det nærliggande å anta HR verner om at forvaltninga ikkje skal vera redd for å fatte vedtak, og stiller dermed opp/understreker ein høg terskel for objektiv ansvar.
HR såg på det å bli forhindra advokatløyve eller å bli innlagt i psykisk helsevern under tvang på feilaktig grunnlag var spesielt inngripande vedtak, og dermed kunne ikkje desse dommane danne ein presumsjon for at dette gjeld generelt.
Kommunen sin tolking av heimelslova var forsvarleg, og det førelåg dermed ikkje grunnlag for ansvar ved arbeidsgjevaransvaret.
Rt. 2001 s. 995 Uførepensjonkjennelsen
Dommen omhandla ein person fekk 50% uføretrygd, men han ville ha rett på 100% uførepensjon. Kor mykje tygd vedkommande hadde krav på var eit klart lovbunde spørsmål.
Spørsmålet var om domstolen konkret kunne fastsette kor stor pensjon han hadde krav på
Domstolen føretar fyrst ein vurdering om gjeldande rettspraksis gjev grunnlag for ein generell regel om at domstolane har kompetanse til å avgjere realitetane. Tar t.d opp Mortvedt-dommen og nemner: «Slik jeg leser Mortvedt-dommen er den bare et eksempel på at Høyesterett ga dom for realiteten i et tilfelle der vedtaket reelt sett ikke avhang av noen form for skjønn, hvor resultatet ved en etterfølgende forvaltningssak ville være gitt og der Høyesterett for øvrig enstemmig tilkjente hver av saksøkerne kr 10.000 i erstatning for at saken hadde trukket urimelig lenge ut.»
Etter gjeldande rettspraksis er det dermed ikkje noko grunnlag for ein generell regel/hovudregel om at domstolane kan avgjere realitetane i ei sak, uavhengig av kva skjønn det er tale om.
Domstolen vurderer vidare om reelle omsyn kan bidra til å stille opp ein generell regel:
”Erfaring, påkrevet faglig kompetanse og til dels lokalkunnskap gir de spesialiserte forvaltningsorganene et bedre grunnlag enn domstolene for å treffe riktige avgjørelser”. I tillegg er forvorvaltninga betre føressetnader for å etablere ei einsarta praksis. Domstolene vil gjennomgående ha en dårligere erfaringsbakgrunn enn forvaltningen for å treffe det materielt sett beste vedtaket der dette krever en faglig innsikt av annen karakter enn den domstolen selv besitter.
Hovudregelen er dermed at domstolane ikkje er kompetente til å avseie realitetsdom.
Men: Kan «ikke utelukke at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i ”særlige tilfeller”, for eksempel der noe annet vil være unødig formalisme eller hvis et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domstolsavgjørelse.» Hovudregelen er likevel det motsette, og det må gode grunnar til for å fråvike dette, evt heimel i lov.
HR er ikkje klar på om det er fleire tilfelle som kan bli råka av unntaket «særlige tilfeller».
Unødig formalisme: Ikkje noko skjønn igjen (strengt lovbunde vedtak) jf. Mortveddommen.
”Dersom det dreier seg om meget enkle vedtak uten noen form for skjønnsanvendelse, er betenkelighetene ved at domstolene treffer realitetsvedtak små.” Dette var ikkje tilfelle i dommen. Det var heller ikkje halepunkt for at forvaltninga skulle opptre illojalt.
Rt. 2009 s. 170 Voldsoffererstatningsdommen
Dommen omhandla om eit valdsoffer som ønska dom for at ho hadde krav på erstatning for inntekststap og tap i framtidig erverv dekka av erstatningsnemnda for voldsoffere. Spørsmålet om domtolen kan fatta realitetsdom kom dermd også opp her.
HR stiller seg bak hovudregelen i uførepensjon om at ein ikkje utan særleg heimel berre unntaksvis kan fastsette realitetdom. Det blir også lagt til at unntak må vurderast konkret.
HR kom fram til at dersom EMK art. 6 blir krenka, vil dette utgjere eit ”særlig tilfelle” som kan legitimere ein realitetsdom. EMK art. 6 var likevel ikkje krenka i det føreliggande tilfelle.
HR avsa ikkje her ein realitetsdom, og dei nøya seg med å kjenne vedtaket ugyldig. Likevel kunne det mogleg vore ein opning for å avseie realitetsdom her ettersom erstatningsspøsmål er for HR vanleg å gjennomføre.
Rt. 2009 s. 560 (Omgjering av vedtak om omsorgsovertaking)
Omhandla ein sak på barnevernets område. Utfallet av ein farskapstest medførte at spørsmålet knyta til omsorgsovertaking ovanfor barnevernet plutseleg stod i ei anna stilling. Den private parten ynskja å ta saka på opp på nytt etter farskapstesten, men kommunen motarbeida dette.
Spørsmålet her var om HR kunne avseie realitetsdom.
Høgsterett aksepterte lagmannsretten sin legalitetsdom ut i frå eit synspunkt om at det her var viktig med ein rask sakshandsaming fordi det hadde gått ei viss tid og det var barn inni bildet og fordi ein stod i fare for å stride med sakshandsamingskrava som fylgjer av EMK-retten (art. 6). I tillegg til dette så var det tendensar til illojalitet i kommunen. Pga. desse grunnane førelåg det eit «særlig tilfelle» som legitimerte ein realitetsdom.
Mortvedt (ugyldigheit)
I norsk eldre rettspraksis er det berre i dette tilfelle at domstolen har gitt realitetsavgjerd. I dette tilfellet var forvaltningsvedtaket kvalifisert urimeleg etter missbrukslæra. Dette syner at det er ein høg terskel for at domstolane skal avseie ei realitetsavgjerd.
Dommen syner at HR føretek ei relitetsavgjerd på eit område som var underlagt forvaltningsskjønn. Det var likevel eit vedtak som reelt sett ikkje var avhengig av særgleg stort skjønn.
Rt. 2015 s. 1232 Enkepensjonsdommen
Dommen omhanla ei enken som blei nekta pensjon frå statens pensjonskasse. Enka hadde inngått ekteskap med avdøde 10 dager før han falt bort. Spørsmålet for HR var om «særlige grunner» kunne prøvast fullt ut av domstolane.
HR om ordlyden: «Utrykket «særlige grunner» er i seg selv generelt og utpreget skjønnsmessig og gir liten veiledning for innholdet i en eventuell overprøving fra domstolenes side. Men uttrykket er oppstilt som en betingelse for at forvaltningen har kompetanse, og slike betingelser kan det i utgangspunktet være naturlig å anse som en materiell kompetansebegrensning som domstolene prøver». Domstolen støtter her utgangspunktet/presumsjonen om overprøving av subsumsjonen på vilkårssida.
Vedrørande «Kan»-skjønnet: Den private part meinte at Kan-skjønnet og «særlige grunner» må sjåast i samanheng, slik at dersom «særlige grunner» føreligg er det ikkje noko rom for fritt skjønn. Staten ser Kan-skjønnet saman med vilkår «særlige grunner», og hevder at det er Kan-skjønnet medfører at «særlige grunner» er underlagt eit forvaltningsskjønn.
«De omstendighetene som kan utgjøre «særlige grunner», vil også være relevante ved vurderingen av om adgangen bør benyttes. Det vil i praksis være slik nærhet mellom vurderingene at en oppdeling fremstår som en konstruksjon. Etter mitt syn trekker dette i retning av at domstolene heller ikke fullt ut kan prøve om det foreligger «særlige grunner». Domstolen peiker her på at vurderingane av «kan»-skjønnet og «særlige grunner» er uavhenige i utgangspunktet, men når vurderingane er samanfallade er det grunn til å leggje begge vilkåra under forvaltningsskjønnet (same tankemåten som fylgjer av Trallfadommen). «Det trekker også i retning av fritt skjønn at kompetansen var lagt til «Pensjonskassens styre», og at det kan innvilges hel eller delvis pensjon»
Omsynet til rettstryggleik: «Er et vedtak særlig inngripende for den private parten, kan det ut fra rettssikkerhetshensyn være grunn for domstolene til å være mer inngående i prøvingen enn ellers.» Aktuelt med unntak dersom det gjelder vurderingar som er nært knytt til politiske prioriteringar, som i denne saka, nemner HR. Det var likevel ikkje eit svært inngripande vedtak ettersom det var tale om tilkjenning av gode som enka ikkje hadde krav på, men det kan spørjast om HR eigentleg karakteriserer eit avslagt på eit offentleg gode som eit inngrep. Det som er mest interessant er likevel at ved grensetrekkinga mellom forvaltningsskjønn og rettsbruksskjønn så verkar det som at HR stiller opp som eit grenerelt utgangspunkt at domstolane kan overprøve subsumsjonen.
Etter ei samla vurdering kom HR til at ein ikkje kunne overprøve subsumsjonen i det føreliggande tilfelle, og dei kunne berre prøve om det førelåg ein sakleg og brei skjønnsutøving.
Domstolen er endå klarare på at dei ikkje kan prøve vekta til dei omsyna som forvaltninga har lagt vekt på: «Den nærmere vektleggingen av de enkelte momentene i vurderingen etter § 32 tredje ledd andre punktum tilhører forvaltningens frie skjønn og kan ikke overprøves av domstolene.»
Rt-1995-1427 Naturfredingsdommen (FS)
Saka omhandla gyldigheita av eit vedtak om å frede to vatn og omgjevnaden rundt etter naturvernlova. Det blei gjort gjeldande frå den private part at fredningsvedtaket var ugyldig. Det konkrete spørsmålet var om vilkrået «spesiell naturtype” kunne overprøvast av domstolane.
Førstvoterande: «Domstolane kan i utgangspunktet overprøve om vilkåret føreligg (subsumsjonen) ved uklar lovtekst med mindre det føreligg særlige haldepunkt for eit forvaltningsskjønn. Det er unntaket frå dette utgangspunktet som må grunnast.» Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må de særskilt begrunnes.» I det foreliggende tilfelle måtte begrunnelsen i tilfelle søkes i de skjønnsmessige formuleringer i naturvernloven § 8. Jeg kan imidlertid ikke se at disse formuleringer er slik at de i seg selv skulle indikere at det her ikke skal være domstolsprøvelse av den konkrete rettsanvendelse.» Det som flertallet særlig la vekt på i denne forbindelse var dermed fredningsvedtakets tyngende karakter jf. Graver….
Tredjevoterande (som har feirtalet): Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. .
På grunn av denne delinga mellom fyrstevoterande og tredjevoterande har ein fått ein diskusjon i teorien om presumsjonen for overprøving berre gjeld i inngrepstilfella. Det er usanett sikkert at presumsjonen gjer seg gjeldande på legalitetsprinsippets område. Inngrepet i dette tilfelle kunne gjennomførast utan erstatning og difor råka vedtaket svært tyngande. Av den grunn gjore presumsjonen seg gjeldande i dette tilfelle.
Dommen tilseier at dersom forvaltninga har betre fagkunnskapar til å gjere vurderinga enn domstolane talar dette for at vilkåret er underlagt forvaltningskjønnet.
Dommen tilseie vidare at skjønnsprega vilkår er opp til forvaltninga å vurdere, men HR: «Jeg kan imidlertid ikke se at disse formuleringer er slik at de i seg selv skulle indikere at det her ikke skal være domstolsprøvelse av den konkrete rettsanvendelse».
Dommen tilseie at det er klart at domstolane kan overpørve om vedtaket byggjer på riktig faktum, uavhengig om det er tale om forvaltningsskjønn eller rettsbruksskjønn.
Rt-2005-117 Osen-dommen
Saka omhandla eit vedtak om ein tollavgift som blei pålagt tre båter. Vedtaket vart retta mot Osen ettersom det er på ein kva tid «vareeier» som skal betale toll, og dette hadde ikkje importøren gjort. Spørsmål om ordlyden ”til last” medførar at domstolen har ein avgrensa prøvingsrett.
HR er klar på at i utgnagpunktet kan domstolen overprøve ord og uttrykk på vilkårssida, med mindre det føreligg nokre sikre haldepunkt for noko anna. Den konkret lovtolkinga kan domtolen alltid prøve, men ved vilkår som er underlagt forvaltningsskjønn kan domtsolane ikkje overprøve subsumsjonen.
Lovens ordlyd - «etter tollvesenets skjønn» - taler for at skjønnet ikke kan overprøves. Dette hadde støtte i forarbeida. Lovgjevar brukar denne formuleringa som regel for å syne at vurderinga er opp til forvaltningas frie skjønn.
Vilkåret kunne likevel overprøvast sjølv om regelen inneheldt føresetnaden om at ordlyden ”etter tollvesentets skjønn” tilsa klart eit forvaltningsskjønn jf, også forarbeida. HR nemnte at rettstryggleiksomsynet hadde ikkje blitt tatt opp i forarbeida og difor reduseres vekten av forarbeida. I realiteten meiner difor HR at Stortinget ikkje har tenkt seg godt nok om. Rettstryggleik trumfa difor ordlyden ettersom inngrepets art og omfang ovanfor ein uvitande tredjepart var svært inngripande.
Dommen går endå lengre enn naturfredningsdommen ved å antyde at hovudregelen er at vilkår er underlagt rettsbruksskjønn, og det skal særlege haldepunkt til for å fråvike dette. I Naturfredningsdommen var det nemleg gjort gjeldande andre rettskjeldefaktorar ikkje må tilseie noko anna, men i Osen-dommen var det klare holdepunkt i både lov og forarbeid som peika på dette, men dette brydde ikkje domstolen seg noko om å fokuserte på reelle omsyn. Mao: så relativiserer denne dommen Naturfredningsdommen.
Dommen tilseier også at når vilkåra inneheld ei alminneleg aktsemdvurdering vil vurderinga kunne overprøvast av HR. Høgsterett kom fram til at ordlyden ”til last” tilsa ei aktsemdvurdering, og dette tilsa eit rettsbrukskjønn.
Rt-2007-257 Trallfa-dommen
Dommen omhandla spørsmålet om fylkesmannens omgjeringsvedtak som nekta dispensasjon frå reguleringsplanen var gyldig. . Det konkret spørsmålet var om «særlige grunner» tilsa eit forvaltningsskjønn eller eit rettsbruksskjønn. Før denne dommen hadde juridisk teori og sivilombudsmannen sett på dette som eit rettsleg vilkår.
Det fylgjer av dommen at dersom eit vilkår fordrar ei politisk vurdering bør vurderinga vera unndratt frå domstolskontroll. Det same gjeld vilkår som fordrar fakgrunnskapar og for vage vilkår: ”ord og begreper [kan] være så vage at de gir dårlig utgangspunkt for en rettslig presisering”. Desse momenta talte alle for eit forvaltningsskjønn.
”kan” og ”særlige grunner” måtte lesast i samanheng og samla falle inn under det frie skjønn: ”Her smelter avgjørelsen av hvilke særlige grunner som bør tas i betraktning og «kan»-skjønnet i § 7 sammen. Forvaltningen avgjør da ut fra relevante og saklige grunner hva som er rimelig i det enkelte tilfellet.» Ettersom det ikkje blei mykje igjen av «særlige grunner» pga. «kan»-skjønnet tilsa dette at det førelåg eit forvaltningsskjønn.
Dommen tilseie vidare Omsynet til rettstryggleik står særleg sterkt når forvaltninga gjer store inngrep som innskrenkar private sine rettar, og at omsynet til rettstryggleik vil tale for eit rettsbruksskjønn: ”I en slik situasjon vil rettssikkerhetsgrunner kunne tilsi en mer intensiv domstolkontroll.” Omsynet blei likevel ikkje avgjerande i denne saka. Men HR nemner at rettstryggleik kan slå ulikt inn avhengig av kva vedtak som er fatta. Graver meiner difor at dommen kan takast til inntekt for å vurdere fjordlaksformelen i høve til vurderinga om det føreligg eit forvaltningsskjønn
Oppsummering: «Når generelle kriterier kombineres med faglige og politiske vurderinger, vil domstolskontrollen reelt sett måtte konsentrere seg om de hensyn som er tatt, ligger innenfor det loven tillater – med andre ord om de er relevante og anvendt på en saklig, ikke-diskriminerende måte. Men så langt går også kontrollen med forvaltningens frie skjønn».
I dommen blir ikkje tredjevoterane i Naturfredningsdommen sitert (men fyrstvoterande), noko som kan innbere at presumsjonen som kjem fram av Naturfredningsdommen berre gjeld for inngrepstilfella.
Dommen tilsei at kompetansereglar typisk vil vera materielle kompetanseavgrensingar som domstolene kan prøve
Rt 2000 s. 591. (FS)
Spørsmål om gyldigheita til eit vedtak om utvisning med varig innreiseforbud Jf. Utlendingsloven § 30. 3. avsnitt:
Forholdsmessighetsvurderingen («uforholdsmessig tiltak») i utlendingsloven § 30 tredje ledd er et rettsanvendelsesskjønn, som domstolene fullt ut kan overprøve jf tidligare rettspraksis.
(Rt. 2007 s. 1573) Krekar-dommen
Dommen omhandla gyldigheita av eit utvisingsvedtak etter utl. § 30. Spørsmålet var om vilkåret «hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig» var underlagt eit rettsbruksskjønn. Dersom dette vilkåret var innfridd «kan» forvaltninga utvise vedkommande.
HR: «Det er en viktig rettssikkerhetsgaranti at domstolene kan prøve forvaltningens subsumsjon ved vedtak som innebærer inngrep overfor enkeltpersoner. Fra dette prinsipp er det gjort enkelte unntak, blant annet i tilfeller der loven gir anvisning på utpregede skjønnsmessige vurderingstemaer, og i tilfeller hvor vedtaket beror på en vurdering av utpreget faglig karakter på områder som domstolene ikke kan forventes å ha nødvendig innsikt i». I den føreliggande saka var det ikkje tilstrekkeleg rettskjeldemessige grunnar som talte for at vedtaket skulle sjåast på som eit forvaltningsskjønn.
Dommen syner at «kan» også kan vera eit rettsbruksskjønn (skil seg frå trallfa- og enkepensjon): «Det må for øvrig antas at det blir lite tilbake av dette «kan-skjønnet» når utvisning forutsetter at en slik reaksjon er «nødvendig»» Dersom det var naudsynt å utvise vedkommande var det lite rom for at forvaltninga kunne vurdere om det var hensiktsmessig å utvise vedkommande.
Rt.1934 s. 330 Grisehusdommen
Spørsmålet var om eit vedtak om å forby bygging av grisehus var gyldig. HR la til grunn at vilkåret «villamessig bebyggelse» var eit rettsbunde spørsmål som HR kunne prøve fullt ut.
Rt. 2009 s. 354 Kvinnherad Energi
Saken omhandla gyldigheita av fylkesmannen i Hordalands vedtak etter pbl. § 113 om å stanse anleggsarbeider for oppgradering av kraftanlegg og anlegg for vannbehandling. Lovheimelen
Vilkåret i lova var underlagt eit rettsbruksskjønn, men domstolen nemte at dei må vera betydeleg tilbakehalden med å overprøve planmyndene sin faglege vurdering når tiltak medfører at reguleringsplan er naudsynt etter plan og bygningslova § 23-1. Mao: Rettsvilkår, men vise ”betydelig tilbakeholdenhet” i prøvningen grunna i at spørsmålet er så fagleg. Dette fordi ein reguleringsplan er eit viktig redskap i den offentlege arealplanlegginga og kan ofte vera utslag av kommunaldmeokratiske interesser.
Kritikk mot dommen: Underbygger skiljet mellom rettsbruksskjønn og forvaltningsskjønn.
Rt.2008 s. 155 (Patentdommen)
Dommen omhandla spørsmålet om vilkråret «tilstrekkelig oppfinnelseshøyde» var innfridd. HR kom til at dette var eit rettsleg vilkår, men ein må vera tilbakehalden med prøvinga ettersom det er eit fagleg spørsmål. (Same kritikk mot denne dommen som Kvinnherad Energi-dommen).
Fjordlaksdommen (Rt. 1995 s. 530)
Saka dreide seg om ein avgift, på 5kr per kilo laks, som Fiskeoppdretternes Salgslag påla sine medlemmer for å finansiere innkjøp og innfrysing av laks som et markedsregulerende tiltak for å holde prisen nede. Bakteppe for pålegget var at det var krise i fiskeoppdrettsnæringa, og stor ubalanse i marknaden. Mao: for mykje fist i høve til etterspørsmølen slik at prisane falt kraftig.
Spørsmålet for HR var om vedtaket var ugyldig, herunder om heimelsgrunnlaget for pålegget var tilstrekkeleg.
Heimelslova var vag formulert, så HR føretok ein presiserande tolking av regelen.
HR: Kravet til lovheimel må nyanserast mellom anna ut frå «hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer (kor sterkt det råkar) og hvor tyngende det er overfor den som rammes (verknaden av inngrepet)». Dette syner at heimelskravet er relativt, og at det må gjerast ei konkret interessevurdering.
Vedtaket var sterkt inngrep ettersom 5 kr kilpen ikkje var ein høg avgift. Avgiften råka også firskarane hardt. Desse momenta talte for strengt klarheitskrav.
HR: ”andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn” i vurderinga om heimelen er tilstrekkeleg klar. MEN ordlyden skal klart ha størst vekt på legalitetsprinsippets område.
Selv om det her var tale om «et både inngripende og ekstraordinært tiltak», fant retten at det måtte legges avgjørende vekt på at det forelå en kritisk situasjon for næringen. Det førelåg ei ekstraordinær handelssituasjon i fiskenæringa. Dette krevde drastiske tiltak frå forvaltninga, noko som gjore at domstolane aksepterte den litt uklare heimelen for avgifta. Det avgjerande blei dermed at det ikkje var eit heilt uvanleg tiltak at ein prøvde å påverke balansen i eit marked ved å regulere tilbod og etterspørsel.
Dette som kjem fram i dommen om at det er eit relativt klarheitskrav innanfor forvaltningsretten er gitt tilslutning i seinare dommar.
Rt. 2015 s. 995 Fuskedommen
Saka omhanlda ein student som uforsvarleg hadde lagt igjen notater på eksamensbordet. Dette førte til reaksjonar ved vedtak om utestenging. Heimelen for utestenginga var Universitets- og høgskulelova § 47 første ledd bokstav b, som tilsa at ein kan utvise nokon dersom ein forsetteleg eller grovt uaktsomt hadde «fuska» på eksamen. Spørsmålet var korleis ein skulle tolke fusekeomgrepet.
Uttrykket fusk kunne tolkast på to måtar, og domtolen måtte ta stilling til kva tolkingsalternativ som hadde dei beste grunnane for seg. Lagmannsretten meinte at i ordet fusk låg det eit subjektivt element. Mao: for å fuske må ein ha som hensikt å oppnå ein fordel for seg sjølv.
HR er ikkje eining i at i ordlyden låg det eit subjektivt element, og tilsa at vurderinga var om ein hadde gjort det ein objektivt skulle gjort i fobindelse med bokkontrollen. Forståinga til lagmannsretten vil medføre ein utvidande tolking av heimelslova meinte HR.
HR: «gjennom regelverket foretatt en rettsteknisk presisering av lovens krav, noe som igjen er hjemlet i loven.» – HR ser dette som ein presiserande tolking. Når HR ser dette som ei presiserande tolking vil legalitetsprinsippe yte mindre motstand.
HR nyttar effetivitetsomsyn under legalitetsprinsippet for å underbygge at det er grunn til å trekkje ei klar grense i regelverke: ”Dersom fuskbegrepet skal inneholde et subjektivt element slik lagmannsretten kom til, vil loven få den samme begrensede effektivitet og reise de samme vanskelig bevisspørsmål som lovendringen tok sikte på å hindre (allmennprevantive omsyn”.
Det er grunn til å merke seg at det talte for eit strengt klarheitskrav mtp arten av inngrepet. Utvising hadde ein klar pønal karakter, og dette talte for ei streng forståing av legalitetsprinsippet.
Rt. 2006 s. 991 (LP)
Dommen omhanla søknad om drosjeløyve. Myndne nekta etter ein viss frist å ta i mot dokumentasjon. Spørsmålet var om det var heimel i yrkestransportslova og yrkestransportforskriften om at ved tildeling av dorsjeløyve må dokumenter sendast søknadsfristensens utløp.
HR kom til at det at søknaden måtte sendast før søknadsfristens utløp ikkje kunne heimlast i lova.
Vidare: «Jeg kan heller ikke se at formålsbetraktninger eller reelle hensyn skulle gjøre det nødvendig å oppstille en regel om dokumentasjonsplikt innen søknadsfristen. Det førelåg heller ikkje praksis som tilsa at ein kunne leggje til grunn ein regel om dokumentasjonsplikt innan søknadsfristen.»
Det var dermed ikkje haldepunkt i andre rettskjelder for å leggja til grunn ein utvidande tolking av heimelslova, og HR legg av den grunn ei streng forståing av legalitetsprinsippet. HR stiller «krav til slik klarhet i bestemmelsens formulering at det er mulig for søkere å innrette seg etter denne»
Rt. 1989 s. 1026 starboardsdommen
Saka gjaldt eit reklameskilt som blei fjerna grunna distrasjonsfare. Det var eit klart inngrep å fjerne skiltet. Spørsmålet var om det var heimel for å fjerne skiltet, herunder om ordlyden også dekker distrahering.
Ordlyden i heimelslova: ”hindre den frie sikta langs vegen”. ”fire sikta” tilseie isolert sett at skiltet er ein fysisk sikthindring, slik at distrahering ikkje blir omfatta. Men den kan også forstås som at distraksjonsfare omfattes av ordlyden hevder HR.
HR argumenter vidare med formålet med regelen slik det kjem til uttrykk i forarbeida. Formålet med regelen etter forarbeida er å sikre trafikktryggleiken (trygg ferdsel i trafikken), ved at føraren er mest mulig samla oppmerksemda på trafikken. Dette tilsa at tiltaket var omfatta av ordlyden pga formålsbetraktningar.
Legalitetsprinsippet kom ikkje sterkt inn i denne dommen ettersom det her berre var snakk om å leggje ned avgrensa moglegheiter til å reklamere på. Det er dermed ikkj eit totalt forbod må å difve næringsverksemd, og dette tilseie at inngrepet rammar den private hardt.
Dommen syner også at tillating i ein sektor ikkje vil automatisk tillating i ein anna. Det følelåg løyve etter pbl. men det førelåg ikkje løyve etter vegloven § 33 (no oppheva)
Rt. 1993 s. 249 Psykisk helsevern (LP)
Ein pasient med paranoid schizofreni begjærte utskriving frå ein psykisk instutisjon. Problemstillinga var om ein kunne halde folk ved tvang innanfor psykiatrien også etter at dei var behandla opp til sitt opptimale nivå. Det var klart at utskriving ville føre til ein forverring av hans tilstand, men lovas ordlyd la opp til at berre tvangsinnleggelse kunne skje etter visse vilkår. Det var altså snakk om å forsette handsaminga av vedkommande slik at han ikkje blei dårlig igjen. Lovtekstens ordlyd passa ikkje så godt til spørsmålet.
Vilåret: Tvang nødvendig for å hindre at ”utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles”. Problemet her var at vedkommande hadde blitt så frisk som han kunne bli, og det var berre ein risiko for at tilstanden ville bli forverra dersom han hadde blitt skriv ut.
HR: Muligheten for at det vil inntre et tilbakefall eller en forverring av pasientens tilstand faller ikke umiddelbart inn under en naturlig forståelse av loven uttrykk “utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles”.
Spøsmålet var difor om lova kunne brukast der det var risiko for ein forverrig av pasientens tilstand.
HR: ”prinsipielle betenkeligheter å anvende behandlingskriteriet utenfor de tilfeller som omfattes direkte av bestemmelsens ordlyd”. Men likevel gjore ikkje legalitetsprinsippet seg sterkt gjeldande, og HR nemnte at tilfellet gjekk inn under rammene til ordlyden. Dette var grunna i reelle omsyn: ”sterke reelle hensyn tale for at behandlingskriteriet bør kunne anvendes i visse tilfeller hvor det ved en eventuell utskriving kan forventes en vesentlig forverring av pasientens tilstand.”. I dommen er HR klare på at dei legg til grunn eit utvidande tollkingsresultat av «vestentlig bedring forspilles».
Rt. 1975 s. 931 (LP)
Dommen omhandla spørsmålet om inndraging av ulovlig fiske av fangst, herunder om det var heimel for det. HR kom fram til at det ikkje var heimel for dette. Legalitetsprinsippet gjore seg sterkt gjeldande fordi inndraginga hadde ein pønal karakter.
Rt. 1967 s. 524 snørydding
Omhanda ei sak i Bergen der det i politivedtektene kom fram at ein måtte rydde snø utanfor leigegardane. Dette pålegget hadde ikkje heimel.
HR aksepterer likevel pålegget ut i frå at dette pålegget kan beseres på hevdvunnen rettsoppfatning. Ein kunne difor basere vedtaket på at det var tradisjon for å kome med eit slikt pålegg i Bergen.
Dommen er kritisert: Ein pålegger plikter ovanfor borgarane, og då må utgangspunktet vera lovheimel. I dommen var det ikkje tale om ein nødsituasjon og det hadde ikkje vore store samfunnskonsekvensar om ein har sa at det ikkje førelåg heimel. Jeg tror man skal være veldig forsiktig med i dag å akseptere at forvaltningens praksis alene kan være et rettslig grunnlag for å pålegge folk plikter jf. Østenstad.
Rt. 1995 s. 20 Sprøytedommen
Dommen omhandla uttransportering av ein person med utenlandsk opprinnelse ved utvisingsvedtak. På flyplassen var det gitt beroligande medikament for å roe ned vedkommande. Spørsmålet var om det var heimel for denne handlinga. HR er her klar på at legalitetsprinsippet stiller opp eit heimelskrav også for faktiske handlingar, og forvaltninga hadde ikkje her heimel for den handlinga som hadde blitt gjort.
Dommen er ikkje heilt i tråd med den tankegangen som fylgjer av sårstell-dommen og psykisk helsevern-dommen som tilseie at Legalitetsprinsippet ikkje kjem inn med stor styrke ved faktiske handlingar.
Sårstelldommen
Spørsmål om det var heimel for å gjennomføre nødvendig vask og stell av ein person som motsette seg dette.
Det var stid om heimelsspørsmålet, og av den grunn gjore legalitetsprinsippet seg gjelande. Lovtektsten var ikkje klar, men fleirtalet kjem til at det var tilstrekkeleg heimel på grunnlag av eit synspunkt om at summen av ulike grunnlag holdt. HR meinte at summen av den ulovfesta vilkårslære, arbeidsmiljølovgivninga og nødrettssynspunkt holdt, også på legalitetsprinsippets område.
HR understreker også her at legalitetsprinsippet også omfattar faktiske handlingar.
Kritikk frå Bernt: Er det i bunn og grunn reelle hensyn som utgjer det rettslege grunnlaget
Rt-1974-149 Sauda-dommen
Dommen er prejudikatet for læra om usakleg forskjellshandsaming.
Dommen omhanlda spørsmålet om det førelåg ein usakleg forskjellshandsaming når prisane for å få renovasjonsstiltak (reovasjon og feiing) var mykje dyrare for bedriftseigde bustader enn private.
Dommen stiller opp tre krav for at noko skal bli rekna som usakleg forskjellshandsaming. Det må føreligge kvalifisert like tilfelle, dei involverte må bli behandla ulikt og til slutt må forskjellshandaminga bli gjort på bakgrunn av utanforliggande omsyn eller vilkårlegheit.
Det førelåg to heilt like tilfelle, og det var ein forskjellig handsaming av folk som budde i private bustader og folk som budde i beddriftseige bustader. Tvisten sto då i om denne forskjellshandsaminga kunne sakleg grunngjevast.
Forvarltninga meinte at området var i ein særstilling ettersom budstaden var bygd av bedrifter, og historisk hadde dei ver gjennstand for ein stor grad av sjølvstyre. Dette inkluderte at bedriftane hadde bl.a stått for elektrisitet, vann kloakk mm. før. HR bemerker likevel at historiske forhold ikkje kan vektlegges eller gje tilstrekkeleg juridisk grunnlag for å sette dei bedriftseigde bustadane i ein særstilling med omsyn til renovasjonsarbeid og feiing. Dermed var det ein usakleg forskjellshandsaming at dei ikkje fekk dei same vilkåra knyta til renovasjon og feiing som andre bustadar i kommunen.
Snur bevisbyrden. Kommunen si oppgåve å påvise at forskjellsbehndlinga er sakleg: Kommunen må påvise ”holdbart grunnlag”. Dette med holbart grunnlag syner også at avgjersla ikkje må vera vilkårleg.
Det kjem implisitt fram av dommen at dersom det skal føreligge usakleg forskjellshandaming må same juridisk person ha gjort tiltaket. Graver har særleg gjort dette gjeldande i teorien.
Rt 1994.60 New York
I dommen fekk ein nattklubb ikkje innvilga søknaden sin om å utvide åpnings- og steketidene. Andre utestader hadde fått innvilga deira søknader, desse framsto som ”svært like” i både ”art og beliggenhet”.
Likheitskravet var innfridd ettersom klubbane låg i same område, hadde same formål og same klientell. Kravet om forskjellig handsaming var innfridd. I tillegg hadde same organ fatta vedtaket.
Spørsmålet var dermed om kommunen kunne grunne at den akteulle nattklubben hadde fått avslag på søknaden, medan dei andre uteplassane hadde fått det.
Forarbeider:Avgjørelser kan etter vanlige forvaltningsrettslige krav ikke være vilkårlige eller gi forskjellsbehandling som ikke saklig kan forsvares ut fra alkoholpolitiske hensyn.”
HR sa på grunnlag av dette at alle som hadde søkt må får anledning til å presentere sin sak og få den vurdert på lik linje med dei andre: «Før et begrensningsvedtak [altså spørsmålet om å begrense antall nattklubber] eventuelt ble fattet, måtte det - særlig på bakgrunn av det som var skjedd tidligere i saken - kreves at i hvert fall de som hadde meldt sin interesse for nattklubbevilling hadde fått mulighet for å bli vurdert på lik linje.» Og New York hadde ein rettsleg interesse, og da skulle New York blit vurdert på lik linje. HR: «ved korrekt saksbehandling ville fått nattklubbevilling hvis søknadene var blitt vurdert samlet»
Det var dermed ein sakshandamingsfeil, og kommunen kunne ikkje i ettertid forklare kvifor det var gjort slike forskjellar i sakshandsaminga jf. særlig prinsippet om tilstrekkeleg utredning av saksforholdet.
Rt. 1933 s. 548 Rådhushospits (Usakleg fb)
HR: ” frk. Berge efter min mening ha et rettsbeskyttet krav paa, at den kontroll som det offentlige ….skal føre..blir utøvet paa samme maate som overfor de andre ansøkere,..”
På bakgrunn av denne uttalen meiner ØR at dommen også kan vera prejudikat for usakleg forskjellshandsaming ettersom det her blir uttrykt eit likheitsomsyn.
Rt. 1998 s. 1328 Ferraridommen/Torghatten trafikkselskap
Dommen omhandla gyldigheita av eit vedtak om å nekte å registrere ein ombygd Ferrari som varebil. Spørsmålet for Høgsterett var om det førelåg usakleg forskjellshandsaming pga. ein Ferrari ikkje kunne reknast som ein varebil, medan fleire Porcher kunne det
Ferrari-dommen illustrerer at tilfella må vera omtrent heilt like dersom vilkåret skal vera innfridd. Det førelåg ikkje to like tilfeller ettersom motoren sin plassering i bilen ikkje var lik, og dette medførte at «lasteplanet» var på ulik plass i dei to bilane.
I dommen er synspunktet om at dei same omsyna som kan vektleggast etter læra om utanforliggande omsyn vil spele inn i denne vurderinga. Det å nekte å godkjenne bilen som varebil ut i frå den løysinga som blei valgt var godt i samsvar med formålet ettersom dette var ein betenkeleg måte å etablere ein varebil på. Eks: «Av spesielle forhold tilknyttet lastekassen nevnes videre at fordi lastekassen er sveiset på motorlokket, må all last fjernes for å få tilgang til motoren. I en gitt situasjon kan dette åpenbart være en meget uheldig løsning som taler for at bilen ikke er egnet som varebil.»
Rt. 1933 s. 548 Rådhushospits (omsyn)
I dommen hadde sjefen av Rådhushopitset sparka dei som organiserte seg i fagorganisasjonar, og brukte ufaglært arbeidskraft i staden for arbeidarane som streika. Søknaden på skjenkeløyve, og kommunen hadde brukt omsynet til arbeidarane ved avslag av søknad etter alkohollova.
Retten ansåg avslaget om skjenkerett ulovleg og gav hospitset erstatning. I forhold til lovas formål måtte det vera usakleg å leggje vekt på hospitset sin opptreden i ein arbeidskonflikt. Det var tilstrekkeleg at retten fant det besvist at minst ein av dei som hadde stemt i mot tildeleing av sjenkeretten hadde lagt vekt på den pågåande arbeidskonflikten (Stemmegjeving: 11-10)
Retten frøresett at det blir lagt vekt på dei saklege omsyna etter regelen: .” paa grunnlag av de av loven tydelig forutsatte samfundsmessige hensyn. ” når forvaltninga treff vedtak. Essensen var at det må vera sakleg forbinding med lovas formål, og i dette tilfelle måtte det soleis blitt lagt vekt på f.eks skadeveknadane av alkohol.
Vidare: «Efter hvad der saaledes er oplyst paa den ene side om frk. Berges uklanderlige utøvelse av skjenkeretten og pa den annen side om den uttrykkelig angitte grunn til nektelsen, kan jeg ikke skjønne annet enn at der her er tilveiebragt en meget sterk formodning for, at nektelsen var begrunnet i utenforliggende ikke-saklige hensyn»
Det var kommunen si oppgåve å grunngje på ein tilfredstillinde måte kvifor det var lagt vekt på arbeidskonflikten som eigentleg ikkje er eit sakleg samfunnsmessig omsyn.
HR føretek ikkje berre ein kontroll med kva omsyn som er relevante, men også den konkrete vektlegginga av dei. Det er dermed ein direkte kontroll av hensiksmessigheitsvurderinga.
Rt. 1965 s. 712 Georges-dommen
Ein restaurant sin søknad om å drive nattope blei avslått. Spørsmålet var om avslaget var fatta på bakgrunn av utanforliggande omsyn. Meir konkret om arbeidsmiljøomsyn blei sett på som utanforliggande omsyn.
Fleirtalet: ”Spørsmålet blir da om hensynet til at vedkommende forbund motsetter seg en forlengelse av arbeidstiden, og i den forbindelse også en utvidelse av åpningstiden, ligger innenfor rammen av de hensyn formannskapet er berettiget til å ta ved avgjørelsen av om åpnings- og skjenketiden skal tillates utvidet…andre hensyn enn dem som etter en liberal og rommelig oppfatning kan ansees hjemlet i loven som saklige” kan ein ikkje akseptere.
Etter denne dommen må dermed også omsyna knytast til lovas formål. Likevel blei det nemnt at eit «meget rommelig skjønn må være berettiget til å anse som en del av de samfunnsmessige hensyn som vedkommende lov etter sitt formål vil tilgodes.» (opnar difor litt opp for å leggje vekt på andre omsyn)
Etter fleirtalets syn kunne ikkje voteringen vera rettmessig pga. det var tale om ein «rent skjønnsmessig vuderering» eller at fleire av dei som stemte mot å avslå søknaden «under enhver omstendighet ville ha stemt likt.» Det sistemnte syner at dersom ein både har grunna avslaget i lovlege og ulovlege omsyn vil konklusjonen bli ugyldigheit. Mao: dersom ein grunnar noko med omsyn som er delvis innanfor og delvis utanfor så vil vedtaket bli ugyldig.
Fleirtalet kom då til at det var vektlagt omsyn som etter eit «meget rommlig skjønn» og ein «liberal og rommlig» oppfatning av lova, var utanforliggande.
Mindretalet peiker på at ein kan gå utanfor alkohollovas rammer og formålsreglar når ein vektlegger noko som er samfunnsmessig viktig. Mindretalet kjem fram til at arbeiderinteresser er saklege omsyn, men dette kan karteriserast som eit sideomsyn ettersom eit slikt omsyn ikkje fylgjer av alkohollova.
Rt. 1996 s. 78 Bjørlo Hotell
I saka skulle ein av to søkarar få utstedt skjenkeløyve. Den eine var mykje større enn den andre og dei låg i forskjellig del av hovudgata, ellers var dei like. Det blei lagt vekt på miljø og byutviklingsomsyn, men det kan ein i utgangspunktet ikkje vektlegge etter alkohollova. HR godtok likevel at ein kunne leggje vekt på dette omsynet. Dommen er difor eit prejudikat for at ein kan leggje vekt på sideomsyn.
Forarbeida: Betraktningar som er utan einkvar forbindelse med alkoholpolitiske omsyn kan ikkje vektleggast, men det «må trekkes liberale grenser for hvilke hensyn det kan legges vekt på».
Det var”.. miljø- og byutviklingshensyn i meget vid forstand som kommunestyret her har lagt vekt på..”
HR: ”Jeg er kommet til at det her ikke er tatt hensyn som ligger utenfor det som kommunestyret har adgang til å legge vekt på etter den “rommelige grense” som er lagt til grunn i lovforarbeidene og rettspraksis.” Forvaltningsskjønnet gjev av den grunn heimel for «bredere vurdering», med ein «rommlig grense».
Høgsterett syner her at omsyn som har ein forbindelse til vedtaket kan vektleggast (jf. “meget vid forstand”). I dette tilfelle hadde samfunnsmessige omsyn ein forbinding til vedtaket.
Fleirtalet nemner at dersom det er lagt vekt på lovlege omsyn at den «skjønnsmessige avveining av de ulike hensyn hører her under forvaltningens frie skjønn.». «Domstolene [kan] ikke overprøve den vekt representantene har tillagt disse hensyn i forhold til andre relevante hensyn».
Det var dermed eit lovleg omsyn etter fleirtalet sin meining å leggje vekt på lokaliseringa av skjenkestaden, og retten kan ikkje overprøve kor stor vekt dei ulike omsyna skal ha.
Det bør merkast at dei omsyn som var mest sentrale i forhold til lova ikkje talte i nokon sin reting. Dette vil i prinsippet gjere det meir legitimt å leggje vekt på sideomsyn i konkurransesaker der partene ellers framgår likt. Alternativet ville blitt vilkårlegheit, noko som ikkje bør stå sterkt i forvaltningsretten.
Rt 1993.528 Lunner Pukkverk
I dommen var det spørsmål om det var tatt utanforliggande omsyn ved nekting av konsesjon (utslepptillating) etter fourl. Det blei lagt vekt på støy (er i utganspunktet forureing dersom det knyter seg til drifta, noko det ikkje gjore) og ubehag for nærliggande populasjon der lestebilane frå pukkverket kjørte igjennom. Sjølv om slik støy og ubehag i form av trafikkfare ikkje ville vera direkte knyta til drifta, ansåg HR det ikkje som utanforliggande å leggje vekt på dette.
Sjølve pukkverket skapte ikkje mykje støy, forureining til nærområdet ol. som eigentleg er dei saklege omsyna. Forurensinga knyta seg dermed ikkje til pukkverket men barriereverkadane som følgte (trafikkstøy i boligområdet i nærleiken). Forureiningslova blei dermed brukt i ei sak som det ikkje blei gjort direkte forureining: «vedtaket må oppfattes slik at også andre miljøulemper ved trafikken, så som ulykkesrisiko og trafikkens såkalte barrierevirkning, inngår i bedømmelsen. Det dreier seg om et hensyn som har vesentlig betydning på tvers av forvaltningssektorene.»
Forureiningalova blir difor dratt svært langt ved vektlegging av omsyn. Fokus på estetiske og miljøvurderingar fekk mykje vekt. Dette tilseier at i nokre tilfelle kan metaomsyn (teorietisk omgrep) vera saklege omsyn å leggje vekt på. Vidare opnar denne avgjersla for at visse omsyn kan vektleggast på tvers av forvaltningssektorene.
Miljøomsyn blir sett på som overordna jf. Grunnlova § 113 og integrasjonsprinsippet. Dommen heimlar dermed at miljøomsyn kan trekkajst inn i dei fleste forvaltningssaker. Samtidig vil ikkje denne dommen gje anvisning på kor langt desse omsyna gjer seg gjeldande, og dette må dermed avgjerast frå sak til sak.
Det var dermed klart at ein kunne leggje stor vekt på miljøomsyn, men problemet var om ein kunne leggje hovudvekt på miljøomsyn.
Fleitalet: ” For min del finner jeg det nokså klart at også andre miljøulemper enn de forurensningsmessige etter omstendighetene vil kunne tillegges avgjørende vekt som avslagsgrunn etter forurensningsloven. For eksempel må dette kunne gjelde ødeleggelser av naturmiljøet eller estetiske ulemper, også når slike konsekvenser skyldes andre sider ved virksomheten enn den forurensning som utløser konsesjonsplikt.”
Rt. 2014 s. 402 (usakleg omsyn)
HR kjem fram til at den best kvalifiserte skal tilsettast og i utgangspunktet har kommunen fritt skjønn til bedømme dette. Det går likevel ei grense ettersom det er krav om saklegheit. Kommunen kan ikkje gjere val som bryt med kvalifikasjonsprinsippet. Dommen syner av den grunn at ein ikkje kan ta utanforliggande omsyn ved sakshandsaminga. Gjer ein dette vil vedtaket vera ugyldig.
Rt 1951.19 Mortvedt
Dommen omhandla om avslag for å få drosjeløyve var gyldig når avslaget var grunna i at personane hadde vore passivt medlem i NS under krigen. Etter lova kunne ein nekte løyve på dette grunnlag ettersom det kunne vektlegges vedkommande sine fohold under kirgen. Han hadde søkt år etter år, men hadde fått avslag heile tida.
Avslaget var ”så støtende” og ”så urimelig og stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning”, at beslutningen ble erklært ugyldig. Nektelsen av løyve hadde dermed ikkje holdbart grunnlag . HR: «hensett til Mortvedts forhold under krigen er det kvalifisert urimelig at han ikke har fått løyve sitt tilbake igjen»
Det blei lagt vekt på at Mortvedt hadde vore utan levebrødet sitt lenge. Dette tilseie at dersom ein person har mista levebrødet sitt så vil det tale for at vedtaket er kvalifisert urimeleg.
Etter uttrykksmåten i dommen er det ein svært høg terskel for å kjenne eit vedtak kvalifisert urimeleg.
Dommen tilseie at ved vedtak med straffekarket må ubderkastast ein særleg kontroll JF. tolkinga i teorien.
Rt 1957.1190 Seljelid
Dommen omhandla om ein person skulle får tilbake drosjeløyvet sitt etter det var inndratt i 1946 i forbindelse med medlemskap i NS. Personen fekk ikkje medhald i at drosjeløyve aldri skulle bli trekt, men han burde før enn den tid han fekk det.
HR: «Å fiksere noe bestemt tidspunkt for opphøret av den inndragning som var rettmessig lar seg ikke gjøre, men jeg er blitt stående ved at fra omkring årsskiftet 1948-49 var forholdene iallfall slike at det, hensett til arten av As forhold under krigen, må karakteriseres som åpenbart urimelig og rettsstridig at inndragningen ble opprettholdt, og at han derfor må ha krav på erstatning for dette.”
HR føretek dermed ein rimelegheitssensur her – det var svært urimeleg at dei skulle hade tilbake løyve så lenge. Mao var det svært urimeleg at han skulle miste levebrødet sitt lenge.
Rt 1973.460 Fjærkre
Dommen omhanlda ein person som dreiv ein hønsegård som forureina drikkevatnet til Trondheim kommune. Kommunen fatta då vedtak om forbod mot denne verksemda pga. frykta for at drikkevatnet blei meir forureina. I dette vedtaket kom det fram at hønene måtte vera vekke innan 14 dagar.
Det var eit forvaltningsskjønn å vurdere om det er naudsynt å gripe inn for å sikre drikkevatnet. Mao. var det eit forvaltningsskjønn å vurdere innhaldet i vedtaket.
HR: Vedtaket i seg sjølv hadde det naudsynte heimelsgrunnlaget, men innhaldet i dette vedtaket gjekk lengre enn naudsynt. Det var mao. for drastisk og gjekk lengre enn nødvendig ettersom fristen for å opphøre drifta var for kort. Fristen kunne vore lengre untan å skape meir skade på drikkevatnet, og bonden lei difor eit unødvendig tap. Dommen syner difor at forvaltninga bør velje det innhaldet i vedtaket som er minst inngripande for borgarane (prinsippet om minste middel gjer seg gjeldande også ved vilkårsstilling).
Dommen gjev dermed eit eksempel på at det krevs ein viss proposjonalitet mellom mål og middel (element ved samhøve): retten fant at det var for drastisk å setje ein frist om å fjerne dyra innan 13 dagar ettersom han kunne drifte gården i 60 dager utan yttarlegare forureining. Det var dermed ein mishøveleg konsekvens for bonden, og konsekvensen stod ikkje i høve til strenheita av vedtaket og det ein oppnådde med vedtaket.
Rt-2014-310 (hard og strengt)
Dommen omhandla vedtak om inndraging av drosjeløyve.
HR stadfester at terskelen skal setjast høgt. I domspremissane kjem det fram at sjølv om eit vedtak råkar hardt og strengt vil ikkje det tilseie at vedtaket er kvalifisert urimeleg. Det må ligge føre eit vedtak som er ekstraordinært og grovt.
1981 s. 755 Isene-dommen
Dommen omhandla den saka at staten gjore gjeldande sin forkjøpsretten sin for å la andre bønder (som grensa til eit gjorde) få kjøpe eit gjorde, som Isene i utgangspunktet forpakta. Grunna i ein effektiv arealutnytting. Dette medførte at Isene miste levebrødet sitt.
Når verknadane av eit vedtak er så vesetleg for ein part kreves det ein svært god grunngjeving. Det føreligg dermed eit utvida grunngjevingskrav der vedtaket er svært inngripande for den private part. I det føreliggande tilfelle kom ikkje kommunen med gode nok grunnar for å fatte det aktuelle vedtaket. Dei hadde ikkje i tilstrekkeleg grad vurdert konsekvensane til Isene.
Rasmussen: Trur ikkje det var grunngjving HR eigentleg vurderte, men om vedtaket var samhøveleg. Det var forjævelig at familien Isene mista levebrødet sitt.
Sykkelvegdommen (kvalifisert urimeleg)
Dommen omhandlar eigentleg vilkårsstilling. Likevel kan dommen gje uttrykk for at det gjeld eit samhøveprinsipp også der vedtak er kvalifisert urimeleg. Dette argumentet går på likskapsomsyn mellom vilkårslæra og læra om kvalifisert urimelege vedtak
Rt 2008 s. 560 Innvandrer
Dommen omhandla vedtak om nekting av innreiseforbod.
HR løyser spørsmålet etter missbrukslæra, men er klare på at det ikkje gjeld noko prinsipp om samhøve: «ikke noen generell forholdsmessighetsbegrensning». Men: Riktignok kan et forvaltningsvedtak blant annet kjennes ugyldig dersom det er åpenbart urimelig, og i denne vurderingen vil det inngå forholdsmessighetsbetraktninger.”
Ørnulf stiller spørsmål om kva HR eigentleg seier i denne dommen. Han hevder at ein må vege skadeverknaden for parten opp mot samfunnsinteressene med vedtaket, og at detter er jo ein samhøvevurdering.
Rt 1963.688 Skjenkerett
Dommen omhandla ein restaurant som søkte om skjenkeløyve. Spørsmål om nektinga av skjenkerett var gyldig.
HR: ”Spørsmålet om skjenkebevilling skal gis eller ikke avgjøres av formannskapet, og en nektelse kan ikke settes til side av domstolene på det grunnlag at nektelsen i større eller mindre grad vil virke urimelig, forutsatt at formannskapet ved avgjørelsen ikke har tatt utenforliggende eller usaklige hensyn eller har bygget på uriktige faktiske forhold av betydning.
Dommen er ikkje heilt i tråd med den gjeldande rettsutviklinga innanfor læra om kvalifisert urimelege vedtak. Dette fordi terskelen ikkje blir sett like høgt som i Mortvedt og Seljelid. Etter nyare rettspraksis er likevel ikkje dette tatt til fylgje.
HR-2016-304-S tomtefestesaken
Dommen omhandla spørsmål om 40-prosentregelen for innløysing i tomtefesteloven var foreineleg med eigedomsvernet i P1-1. Dommen omhandla difor ikkje direkte forvaltningsrett.
HR: ”I et antall saker har EMD dessuten gitt uttrykk for at inngrep i eierens rettighetsutnyttelse, om dette ikke skal komme i strid med P1-1, må være i samsvar med loven og ikke vilkårlig, det må forfølge et legitimt formål, og det må være forholdsmessig. I denne saka er då poenget at HR bruker EMD-prkasis og peikar på at samhøvevurderingar står sentralt. Dette kan vera eit arguemnt for at vedtak som påstås kvalifisert urimeleg må underleggast ein samhøvevurdering.
Rt. 2002 s. 209 Fagerhaug-dommen.
Dommen omhandla ein person som hadde føretatt betydeleg pååbygging av eit hus utan å søke om nødvendig offentleg løyve. Spørsmålet for Høgsterett var om kommunen sitt pålegg om retting var ugyldig, herunder om det var eit kvalifisert urimeleg vedtak.
Stadfeste at det skal ”svært mykje til” for at domstolene kjenner eit vedtak ugylig ved kvalifisert urimeleg.
HR nemnte at det einast i denne saka som kunne medføre at riving av bygget ikkje er samhøveleg er at det har gått urimelig lang tid. Det var kommunen som var å bebreide for at det hadde gått så lnag tid, og innrettingsomsyn talte difor her mot samhøve.
På den andre sida nemnte HR at personen ikkje hadde noko grunn til å tru at løyve til påbygging var innvilga. Dette var ikkje ein aktsam oppførsel og talte mot samhøve.
Det ville råke han svært hardt økonomisk dersom rivingspålegget var gyrldig, men dommen syner at økonomiske omsyn i seg sjølv ikkje kan vera særleg tungtvegande. Forvaltninga må kunne føreta tiltak som følger normalkonsekvensen av lova.
Rt. 2011 s. 303 Frøholm-dommen
Dommen omhandla gyldigheita av eit vedtak av Sogn og Fjordane fylkeslandbruksstyre om å avslå søknaden om konsesjon til erverv av en lanbrukseigedom i eit tilfelle der konsesjonsplikt er blitt pålagt på grunn av misleghald av lovbestemt buplikt.
Domstolen seier at vurderinga om eit vedtak er kvalifisert urimeleg ligg det element av samhøve: «Ganske visst vil det ved vurderingen av om et forvaltningsvedtak er åpenbart urimelig, inngå forholdsmessighetsbetraktninger, men det er ikke grunnlag for å stille et generelt krav om forholdsmessighet når det gjelder innholdet av forvaltningsvedtak».
Rt. 1971 s. 228 Råkollveien
Etter ei makeskifteavtale (bytte av eigedom mellom privat person og kommunen) hevda den private part at føresetnaden for avtalen var at det ikkje skulle byggast ut veg på den grunnen som vart bytta vekk til kommunen. Dåværande ordførar hadde gjort gjeldande at løftet var gitt frå kommunen si side. Men kommunen endra planane sine og bestemte seg for å bygge veg over eigedommen til denne personen.
Ordlyden og formålet med avtalen talte for at kommunen hadde bunde seg. HR stilte likevel opp ein tolkingspresumsjon mot binding. Det hadde formodning mot seg at kommunen hadde meint å binde seg til å ikkje legge vegen på eit område som var fornuftig. Dette måtte kome klarare fram av makeskifteavtalen.
Ved spørsmålet om kommunen hadde bunde seg vart likevel det avgjerande at ordføraren aleine ikkje kan binde kommunen med omsyn til traseval. Det førelåg ikkje heimel i kommunelova for at ordføraren hadde personell kompetanse i dette tilfelle.
Rt. 1973 s. 107 Mardøla
Dommen omhandla ein påstand om at det førelåg bindande tilsegn om at Mardølavassdraget skulle ledast gjennom Eiksdalen i staden for Grytten.
HR framla ein presumsjon mot at staten kan binde sin framtidige forvaltningsmynde ettersom tungtvegande grunner talt mot ein slik åtgang. Legg dermed til grunn same syn som i HR gjore i Råkollvegen.
Dommen syner vidare at ein person som har kompetanse til å treffe det aktuelle vedtaket, har personell kompetanse til førehandsbinding.
Rt. 1957 s. 522 Hydro-Glomfjord
I saka var spørsmål om staten hadde bunde seg kontraktsmessig til å godta ekstra gunstige skattemessige avskrivingsordningar for Norsk Hydro i samband med ei kraftutbygging
Ordlyden i avtlen var uklar, men HR vektlegg at staten var nærast til å avklare uklarheit. Ein ser difor at HR legg til grunn eit anna tolkingsprinsipp enn i Råkollvegen ettersom her går uklarheiten ut over staten.
Grunnen til denne ulike tilnærminga kan likevel ligge i at det her var økonomsik estatningsansvar som staten hadde bunde seg til. Dette er lettare å akseptere enn å binde seg til naturaloppfylling er det hevda i teorien.
Rt. 1992 s. 1235 Rederikvote-dommen
Dommen omhandla eit erstatningskrav mot staten då Lofoten Trålerrederi lei eit økonomisk tap pga Staten ikkje fulgte opp eit løfte om tildeling av rederikvoter. Saka sitt bakteppe var ei ressurskrise fiskenæringa. Det var behov for reduksjon av trålarflåten. Rederi som reduserte talet på båtar skulle ikkje kome dårlegare ut i kvotetildelinga. Dei skulle bli tildelt såkalte ”rederikvotar”. Altså: Dei gjenverande båtane skulle få fiske meir. Dette var likevel politisk kontroversielt.
Spørsmålet var om Stortinget hadde bunde seg til å gi ut rederikvoter.
Likevel: Det direkte avgjerande var at saka var foreldra.
HR i eit obiter dictum: : ”Spørsmålet om i hvilken utstrekning staten kan gi tilsagn som binder framtidig utøvelse av forvaltningsmyndighet, er vanskelig. Jeg begrenser meg til å si at dette trolig kan stille seg noe forskjellig på de ulike forvaltningsområder. Dersom det anses nødvendig eller ønskelig for å fremme vedkommende hjemmelslovs formål, har jeg vanskelig for å se avgjørende hensyn mot at det bør være adgang til, i atskillig utstrekning å binde utøvelsen av forvaltningsmyndighet gjennom avtaler eller tilsagn på spesielle områder.” Opnar her for førehaandsbinding.
”i atskillig utstrekning” – peikar på at andre skrankar i høve til bindingsgrunnlag kan tenkast. Td. kan ein vurdere offentlege interesser som taler mot binding opp mot behovet for det private part å binde seg jf. Østenstad. I tilegg kan ein tenke seg at førehandsbinding kan variere alt etter kvar rettsverknad det var tale om og å binde seg til å gjere noko kontra å ikkje gjere noko, samt er tidsapektet viktig.
Rt. 2007 s. 651 Vassfarvegen
Dommen omhandla ein kommune som hadde overtatt ein privat bomveg som del av ein avtale mellom private, men avgjore å nedlegge vegen slik at den igjen blei ein privat veg etter noko tid. Avtalen innbebar at dersom dei private eigarane av vegen kunne oppgradere den til fylkesstandard ville kommunen ta over vegen som kommunal veg, med sikte på ein framtidig fykleskommunal overtaking. Dette var ønskeleg for grunneigarane ettersom dette ville lette arbeidsbyrden. Etter 8 år trefte kommunen vedtak om å avvikle han som kommunal veg.
Spørsmålet om kommunen hadde førehandsbunde seg til å oppretthalde vegen som kommunal veg var det sentrale.
HR slår fast vilkåra om førehandsbinding i rederikvotedommen; Må føreligge personell kompetanse (grunnvilkår), bindingsgrunnlaget må vera klart og presist (klart grunnlag i avtalen (kjem ikkje fram av rederikvotedommen) og førehandsbinding må vera naudsynt eller ønskeleg for å fremme heimelslova sitt formål
«nødvendig eller ønskelig for å fremme en hjemmelslovs formål»:
Under denne vurderinga må offentlege interesser som talar mot binding vegast opp mot borgaren sitt behov for binding: «Avgjørelsen må bero på en avveining av forvaltningens interesse i til enhver tid å kunne forvalte offentlig myndighet og offentlige midler til beste for fellesskapet, og behovet for å kunne oppnå ønskede målsetninger eller løsninger ved å binde fremtidig myndighetsutøvelse».
Forvaltninga har i ein viss utstrekning å binde sin fremtidige myndighetsutøvelse ved avtale. Men: «Bindingen må imidlertid holdes innenfor forsvarlige rammer, og hvor langt forvaltningen kan binde seg, stiller seg noe forskjellig på de ulike forvaltningsområder.» Det blir presisert at forvaltninga neppe kan inngå evigvarande forpliktingar.
Vidare vert det sagt at det i denne vurderinga må vektleggjast ”ønskede målsetninger eller løsninger”, slik at politiske og andre heiltheiltlege betraktningar blir trekt inn i vurderinga.
HR kom fram til at det førelåg eit klar bindingsgrunnlag, sjølv om det var tale om naturaloppfylling som i utgangspunktet er den mest problematiske forma for førehandsbinding. Samt var tidsapektet i denne saka at vegen skulle vera kommunal, evt fylkeskommunal i eivigheita. Ein ser difor at det var mange argument i mot, ved reelle omsyn, som talte mot at det var tale om vinding.
Rt. 2002 s. 683 Vassøy Canning (førehandsbinding)
Saka omhandla om eit midlertidig bygge- og deleforbud var gyldig. Det fyrste spørsmålet var om vedtaket er truffet av riktig organ.
HR: «Kommunen har anført at plan- og bygningsloven § 33 ikke inneholder noe delegasjonsforbud, og at det derfor er i orden at vedtaket er truffet av administrasjonen i henhold til delegasjon. Dette kan klart ikke føre frem. Loven legger etter ordlyden kompetansen til «det faste utvalget for plansaker selv». I lovspråket er dette en vanlig formulering når man ønsker å markere at myndigheten ikke kan delegeres.» Dommen syner difor at lova kan stenge for delegasjon.
Det neste spørsmålet var om det var grunnlag for å vurdere om feilen hadde verka inn på vedtaket, ved personell kompetansesvikt: «I dette tilfellet er det åpenbart at det ikke forelå noen delegasjonsadgang, og jeg kan da ikke se at det er noe grunnlag for å anse vedtaket for gyldig tross feilen. HR syner dermed at ved gove personelle kompetansebrot går ein ikkje inn på spørsmålet om feilen har verka inn på vedtaket. Vilkåret blir i slike tilfelle ansett som innfridd.»
Rt. 1986 s. 46 Finnmarkdommen
Dommen omhanlda kva reglar som skulle gjelde for ganfiske. Situasjonen var at departementet hadde delegert kompetanse til å fastsette reglar om garnfiske, og dette organet hadde delegert kompetansen vidare til fylkesmannen (vidaredelegasjon). Spørsmålet om vidare delegeninga hadde det naudsynte rettslege grunnlaget
HR viser til den tradisjonelle oppfatninga i teorien: «Mens det har vært antatt at et departement som utgangspunkt kan delegere sin myndighet videre til et underordnet organ, har den alminnelige oppfatning vært at utgangspunktet er det motsatte når det gjelder et direktorats adgang til videre delegasjon» HR syner her at dei har ein streng forståing av delegasjonslæra.
Men HR peiker på at det er unntak frå slik vidare delegasjon: :”Etter min oppfatning foreligger det i denne saken et tilfelle der det er særlig naturlig med delegasjon til det høyeste forvaltningsorgan på fylkesplanet, som må antas å kunne skaffe seg et langt bedre lokalkjennskap enn et direktorat med hele landet som virkefelt.”
Dommen syner at det er to vurderingsmoment som står sentalt i vurderinga om delgasjon hadde tilstrekkeleg rettsleg grunnlag: om delegasjon var forsvarleg og hensiktsmessig.
I saka blei det framheva av fylkesmannen hadde lagt betre lokalkunnskaper, noko som talte for at det var forsvarleg med delegasjon. I tillegg at fylkesmannen hadde konferert med direktoratet i forbindelse med utforminga av forskrifte, noko som også ivaretok forsvarlegheitsapektetet ettersom direktoratet hadde moglegheit til å føre kontroll.
I tillegg var det hensiktsmessig ettersom det var praktisk og delegere og det vil gje eit god resultat.
Rt. 1993 s. 808 Mjøsdommen
Omhandlar mykje det same som Finnmarksdommen. Departementet hadde delegert kompetanse til eit direktorat som hadde delegert kompetansen vidare til fylkesmannen. Fylkesmannen hadde på bakgrunn av sin tildelegerte kompetanse gitt forskrifter for garnfiske. Spørsmålet var om forskriftene var blitt til på lovleg måte.
I saka var det særleg nautleg at delegasjon blei gjort ettersom det delegerte organet hadde langt betre lokalkjennskap enn direktoratet som hadde kompetansen. Ein ser difor at forsvarlegheitsaspektet blir teke opp her også.
HR: «Overføringen av myndigheten etter loven § 78 er ganske visst mer omfattende enn den delegasjon som ble bedømt ved kjennelsen av 1986. Men myndigheten er samtidig begrenset til en eller flere kommuner. Jeg legger videre vesentlig vekt på at forskriftene, etter en bred behandling av spørsmålene i de berørte fylker, ble fastsatt i samråd med direktoratet.» Dommen syner kontroll som eit moment under forsvarlegheit også vektlagt her.
Det var særleg forsvarleg med delegasjon i det føreliggande tilfelle og HR gjekk ikkje eksplisitt inn på om delgasjonen var hensiktsmessig. Dommen antydar då at det mest sentrale er at delgasjonen er forsvarleg, og at dei to elementa ikkje kan sjåast på som absolutte vilkår.
Rt. 1964 s. 256 Bensinstasjon-dommen
I dommen fekk den private part etablera bensinstasjon på vilkår av at eigar sjølv tok kostnadene med flytting dersom dette vart krevd ”av omsyn til Vegvesenet sine interesser.” HR kom til at vilkåret var gyldig.
Dommen antydar at ein kan kummulere vilkår dersom gyldigheit/ugyldigheit er til fordel for den private.
Rt. 2003 s. 764 Sykkelvei-dommen
Dommen omhandla Løvenskiolds selskap Bærums verk AS som søkte om dispensasjon frå reguleringsplan om byggetillatning til eit kjøpesenter. Behovet for dette eksisterte uavheningig av utbygginga av kjøpesenteret, men bygginga av kjøpesenteret gjorde at behovet for sykkelveg blei større. Kommunen gav Løvenskiold dispensasjon med det vilkåret om at han måtte dekke kostandene til sykkelvegen sjølv. Spørsmålet var om ein kunne stille eit vilkår med slikt innhald.
HR: « det er alminnelig akseptert at en slik adgang [til å stille vilkår] følger av at endringsvedtaket innebærer utøvelse av et forvaltningsmessig skjønn.» Dommen tilseie dermed at tause lover ikkje stenger for å sette vilkår.
Dommen tilseie at innhaldskrava etter vilkårslæra er at vilkåret er føremålstenleg og samhøveleg. I kravet om at vilkåret må vera føremålstenleg må vilkåret stå i sakleg samanheng med lovas formål og vedtaket.
Spørsmålet om det var sakleg samanheng mellom vilkåret om å bygge sykkelveg og vedtaket om dispensasjon frå kommunen var det sentrale. Det fylgjer av Sykkelvegdommen at ved kravet om sakleg samanheng mellom vilkåret og vedtaket må det vurderast om vilkåret motverkar negative fylgjer av hovudvedtaket. HR kom til at det førelåg eit samtykkje til utbygginga av sykkelvegen, og difor var det sakleg samanheng med vedtaket og vilkåret.
HR formulerer også kravet om samhøve. Likevel nemner HR ingenting om terskelen for vilkåret: «Jeg kan ikke se at vilkåret er uforholdsmessig tyngende. Det er ikke uvanlig å pålegge utbygger å dekke veier som blir nødvendige på grunn av utbyggingen”. Det blir likevel antyda at terskelen for å kjenne eit vilkår urimeleg er lågare enn dersom det er tale om eit reint avslag. I kravet om samhøve blir forholdet mellom kostnaden til sykkelvegen og kjøpesenteret trukket fram.
Det kjem ikkje klart fram av saka korleis ein vurderer den private parts samtykkje. I dommen kjem det fram i relasjon til sakleg nærleik mellom vilkåret og vedtaket. Østenstad synes likevel etter denne dommen at samtykkje er relevant ved vurderinga av samhøve. Han hevder at dette med samtykkje ligg litt under samhøvevurderinga, når ein har akseptert argumentet i tilknyting til sakleg nærleik.
HR nemnte at ved spørsmål om kor tyngande eit vilkår er, er det ikkje meininga at vilkåret skal vurderast isolert sett. Samanlikna med kor begunstigande vedtaket var, var ikkje ikkje vilkåret urimeleg tyngande for utbyggaren..
Rt. 1961 s. 297 glacier blue-dommen.
Spørsmål var om lova opna for å setje som vilkår at ein person skulle sortlakkere bilen sin som skulle nyttast som begravelsesbil. Personen hadde av Vegdirektoratet fått løyve til å kjøpe ein begravelsesbil 10 månadar før, men hadde ikkje lakkert bilen. Etter dette stilte forvaltninga vilkår om at bilen skulle sortlakkeres, ellers ville løyve bli inndratt.
Lova gav ikkje heimel for å påleggje sortlakkering av bilen som vilkår. Likevel fekk ikkje eigaren av bilen erstatning ettersom vegdirektorate kunne trekke tilbake tilatelsen som var gitt eller stille eigaren ovanfor valet om å underkaste seg gitte vilkår til sikring av kontrollen:
«Når det gjelder det pålegg som ble gitt, at vognen skulle sortlakkeres, finner jeg det med lagmannsretten klart at pålegget ikke kan betegnes som vilkårlig, enn si sjikanøst; det var etter min mening […] rimelig krav som utvilsomt måtte ligge innenfor området for Veidirektoratets oppgaver i forbindelse med kontrollen med gjennomføringen av bilfordelingen.»
HR syner difor at vilkåret om sortlakkeringen er ”rimelig” etter omstenda og innafor myndiheitenes kompetanse. Og av den grunn må det vera åtgang for vegdirektoratet til å gje slike pålegg når vilkåret knyta til det begunstigane vilkåret ikkje blei etterlevd.
Generelt illustrerer dommen korleis staten kan ha adgang til å kontrollere korleis ein tillatelse blir uttøvd.
Rt. 1964 s. 209 Mimi-Halvorsen
Saka omhalda eit erverv av eit gardsbruk. Mimi fekk løyve til å kjøpe gardsbruket, men det blir stilt vilkår om at ho må selje 10 mål av eigedommen sin til naboen. Spørsmålet for HR var om konsesjonsvilkåret var gyldig. Det sentrale spørsmålet var om det var sakleg nærleik mellom vilkåret og lovas formål.
HR: Det formålet som blir fremma gjennom vilkårsstillinga må falle «innenfor rammen av det formålet loven har». «Etter lovens ordlyd gir den forvaltningen en temmelig vid fullmakt. Den kan dog ikke ta sikte på ethvert «alment formål», men det må være et formål som har sammenheng med lovens sakområde og som faller innenfor rammen av det formål loven har»
Forvaltninga hadde lagt vekt på omsynet til driftige gardsbruk, og dette fulgte ikkje direkte av jordlova. Omsynet til driftige gardsbruk var av den grunn eit biformål. Men, HR godtok at det blei lagt vekt på omsynet til levedyktige gardsbruk, og vilkåret innfridde kravet til sakleg samanheng mellom lovas formål og vilkåret. Dette var grunna i at formålet låg tett opp mot dei rammane som lova set. Dommen syner dermed at vilkåret ikkje må fremje lovas hovudformål, dersom vilkåret kan grunnast i biformålet.
Usemje i teorien om saklege omsyn som ikkje fell inn under lovas formål kan gjerast gjeldande i slike situasjonar. Dommen tilseie vertfall at det kan aksepterast.
Avgjerande i vurderinga om samhøve var at Miimi stilte seg imøtekommende til spørsmålet om avståelse, noe som gjore at kommunen ikkje såg seg nødt til å bruke forkjøpsretten i utgangspunktet, og gav heller då eit konsesjonsvilkår. Forvaltninga fekk då ein rimeleg grunn til å tru at vilkåret var akseptert.
Dommen syner dermed at dersom ein person har samtykkja til eit vilkår eller har ein opptreden som gir forvaltninga grunn til å tru at vilkåret ville bli akseptert vil dette tale for at vilkåret er samhøveleg. Dette gjeld særleg dersom det er grunn til å tru at forvaltninga kunne handla på ein anna måte dersom dei var klar over at vilkåret ikkje ville bli akseptert.
Rt. 1961 s. 1049 Huttiheita-dommen
Ein person blei pålagt å ha drosjesentralen ein plass som ikkje gav moglegheit til å kunne leve av drosjeyrke ettersom det medførte ein vensentleg forringing av drosjeeigarens inntektsgrunnlag. Dette var vilkåret for at han skulle få løyve til å kjøre drosje. HR undersøker om vilkåret var gyldig, herunder samhøveleg.
Vilkåret som var sett vil tildelinga av løyve kunne ikkje heimla eit så vesentleg inngrep i drosjeeigarens liv (eit tilfelle som var å rekne som kvalifisert urimeleg): «Det må være klart at samferdselsmyndighetene når nye bevillinger skal utstedes eller fornyes i og for seg må ha adgang til av saklige grunner - således av trafikkmessige hensyn - å sette ønskelige eller nødvendige vilkår for bruk av bevillingen. Men jeg kan ikke finne at myndighetene i dette tilfelle hadde rettslig adgang til å opprettholde pålegget om kjøring fra Tofteberg (huttiheita), et pålegg som i sine praktiske virkninger gjorde hans bevilling verdiløs.»
Dommen tilseie isolert sett at det skal vera ein høg terskel for at vilkår skal sjåast på som samhøvelege. Det er likevel grunn til å ikkje legge terskelen etter den generelle norma som kjem fram av denne dommen ettersom dette var eit tilfelle som var på grensa til å kvalifisere til kvalifisert urimeleg-standarden.
Dommen er eit av få eksempel der vilkår har blitt kjent mishøveleg tyngande.
Rt. 1979 s. 994 Drosjesentral-dommen
Drosjeeigar søkte om å ikkje vera tilslutta ein drosjesentral. Søknaden blei innvilga dersom han gav frå seg drosjebevilgninga når han blei 70 år. Spørsmålet var om dette vilkåret var gyldig.
Det var ikkje heimel i lov for å setje dette vilkåret, og vilkåret blei kjent ugyldig: «Løyveutvalget hadde ingen hjemmel i lov for å sette dette vilkår, og må da i denne sak anses avskåret fra å oppstille en betingelse av slik art og så dyptgripende innhold.»
Det kunne ikkje vera mogleg å stille vilkår som etter sin art grip inn i private sitt liv utan heimel i lov. Her ser ein eit eksempel på at legalitetsprinsippet kjem inn å krev heimel i lov for å stille vilkår. At han hadde samtykkja til dette fekk ikkje innverknad.
Dommen undestreker ganske subtilt prinsippet om at ugyligheit berre rekker så langt som det rettsstridige i vedtaket (i fyrste omgang må dette forankrast i teori).
Rt. 2015 s. 612 Sårstelldommen
vilkårslæra
Dommen omhandla ein person som nekta å motta pleie og stell frå dei tilsette på instutisjonen han var innlagt på. Personen var samtykkjekompetent. Spørsmålet var om ein kunne tvinge pasienten for å gjennomføre naudsynt stell. Heimelsgrunnlaget var vilkårslæra og nokre forskrifter som kvar for seg ikkje var tilstrekkelege.
Dommen tilseie at det er ein veldig høg terksel for at Legalitetsprinsippet som skranke kjem inn å krev heimel i lov for å stille vilkår.
Adgangen til å stille vilkår i den saka var ”forholdvis snever”. Dette er tolka i teorien som at adgangen til å stille vilkår er ein fleksibel standard og skal vurderast konkret i kvart tilfelle i høve til rettsområde og kor stort press den private part er under. I den konkrete situasjonen var det ein avgrensa moglegheit til å stille vilkår ettersom folk som er avhengig av hjelp ofte står i ein stor pressituasjon.
Dommen tilseie vidare at terkselen for samhøve skal setjast lågare enn etter missbrukslæra.
HR om grunngjevinga for at inngrepet var samhøveleg: «Det står for øvrig som helt klart for meg at gjennomføring av vask, skifting av sengetøy og sårstell ikke er urimelig byrdefullt for A. I denne forbindelse har det interesse at sykehjemmet har strukket seg svært langt for å legge forholdene til rette, at stellet gjennomføres så skånsomt som forholdene tillater, og at man fra sykehjemmets side har etablert betryggende rutiner for situasjoner der A motsetter seg stell
RG 1969 s. 325 Tjøme-dommen
Dommen omhandla ein grunneigar som søkte for å bygge hotell i strandsona. Kommunen sa ja dersom dei fekk kjøpe ein del av eigendommen til grunneigaren. Det blei skreve ein avtale om dette, og løyve til grunneigar blei gitt. Tredjeperson var unøgd med dette og reiste sak, og lagmannsretten kjenner vedtaket/avtalen ugyldig.
HR la vekt på at kommunen hadde lagt stort press på grunneigaren mtp pristen. Det var her snakk om klar underpris, og kommunen hadde då lagt utilbørleg press på den private. Ved å bruke dispensasjonsadgangen til å presse prisen ned hadde kommunen tatt i bruk omsyn som ligg utanfor strandlova sine rammer.
Dommen får ikkje stor rettskjeldevekt, men den syner problematikken (eit av motargumenta) ved at forvaltninga skal kunne binde seg gjennom avtale.
Domstolspremissane er ikkje klare, men ein kan tenkje seg at det ligg eit samhøveprinsipp i bunn. Dette fordi ein kan hevde at prisen var mishøveleg liten.
Lunner pukkverk (miljø)
HR gjekk lagt i å godta at også andre miljøomsyn enn den forureining som utløyser konsesjonsplikt kan leggast avgjerande vekt på ved spørsmål om konsesjon skal gis. Fylkesmannen skulle fyrst og fremst vurdere dei forureiningsmessige ulempene med pukkverket, men isolert sett var ikkje desse ulempene store nok til å avslå konsesjon.
Omsyn som blei vektlagt var dermed estetiske omsyn og omsynet til naturmiljøet, pga den barriereverknaden som vegen inn til punkkerveket skapte for bygda.. Dette fylgjer ikkje direkte av forureiningslova. Via Grunnlova § 113 og integrasjonsprinsippet kunne ein likevel leggje vekt på miljomsyn ettersom det kan vektleggast «på tvers av forvaltningssektorane». Bugge på s. 133: «det er ikke tvil om at miljøhensynet både kan og skal vektlegges på tvers av lovgivningen”. Av desse grunnane kan ein hevde at det er eit allment anerkjent prinsipp t miljøomsyn skal integrerast i alle belsutningsporsesser.
Rt 2010 s 306 Hempel-dommen
Dommen omhandla ei bedrift som produserte maling til skip. Denne produksjonen medførte ein vesentleg forureining. Det var Hempel som eigde aksjene til denne tomta. Spørsmålet var dermed om morselksapet Hempel kunne påleggast å føreta grunnundersøkingar av eigedomen etter forureinngslova § 51. Mao. om morselskap vere pliktsubjekt etter forureiningslova § 51.
Hempel gjore gjeldande at § 51 var så vag at pålegget ville stride mot klarheitskravet etter LP. HR: «Jeg er enig i at bestemmelsen er noe vag, men, som jeg har redegjort for, ble denne lovgivningsteknikken bevisst valgt for å gi forurensningsmyndigheten mulighet til å fastsette pliktsubjektet etter en konkret vurdering, og jeg mener at dette må aksepteres. Tolkingen av § 51 har vært vanskelig, men min konklusjon på grunnlag av ordlyd, forarbeider og formålsbetraktninger er at bestemmelsen, slik Miljøverndepartementet har lagt til grunn, åpner for å pålegge et morselskap etter en helhetsvurdering å gjennomføre miljøtekniske undersøkelser og utredning av tiltak.» Mao: hevder HR at § 51 er bevisst vagt utforma med omsyn til å pålegge grunnundersøkingar til det ansvarssubjektet som var mest nærliggande, og at denne denne vage formuleringa for inngrepsheimlar må aksepterast når ein er på miljøområdet. Dommen syner difor at på miljørettens område vil klarheitskravet ikkje vera like sterkt.
Det avgjørende for resultatet var, at noen må ta ansvar når den egentlig ansvarlige ikke kan ta ansvaret selv.
Rt. 1998 a. 1164 (miljø)
I denne saka hadde kommunen pålagt å fjerne gjerder i stradsona, og heimel bygde på at området måtte vera «utmark» dersom ein skal kunne pålegge dette. Spørsmålet for HR var om «utmark» var underlagt eit fritt skjønn. HR kom til at uttrykket var eit rettsleg vilkår, og at dei dermed kunne overpøve heimelen for vedtaket fullt ut
Rt. 1993 s. 249 Psykisk helsevern (helse)
Dommen som starta problematikken om det er eit mindre sterkt legalitetsprinsipp i helseretten. I dommen blei det opna for ein utvidande tolking, og HR er klare på at det må takast ein utvidande tolking. Det må vidare bety at legalitetsprinippet ikkje kom inn med ein stor styrke, sjølv om det var snakk om å halde folk i innsperra på ein institusjon.
Rt. 2015 s. 612 Sårstelldommen (helse)
Hovudregelen etter pasrl. §4-1 er at samtykkje må føreligge dersom det ikkje føreligg heimel i lov eller anna rettsgrunnlag. Vedkommande var samtykkjekometent. HR fant grunn til å fråvike denne hovudregelen. Mindretalet kom til at ein måtte ha klar heimel i lova for at ein kunne tvangsgjennomføre vask og stell på vedkommande.
Hjemmelsgrunnlaget var den ulovfestete vilkårslæren i kumulasjon med andre hver for seg utilstrekkelige tvangsfullmakter og nødrettsysnpunkt og arbeidstakarars interesser hevda fleirtalet. Summen av reglane gav ”det nødvedige rettsgrunnlaget” for inngrepet.
HR gjer gjeldande at bruk av tvang er eit fritt forvaltningsskjønn. Men dommen er inkonsikvent på det punktet ettersom ein hevder at tvang er fritt forvaltningsskjønn, også vidare leitar ein etter heimel. Ved forvaltningsskjønn så er jo føresetnaden at ein er innanfor heimelen.
Fleire har kritisert dommen for å ikkje nytte seg av nødrettsintervensjon som rettsleg grunnlag. Dette ville gitt betre grunnlag for konklusjonen i høve til norsk rett og EMK (Resultatet blir i større grad føreseieleg etter denne regelen).
Dommen gjev ein indikasjon på at legalitetsprinsipp står svakare på helse og sosialrettens område meiner fleire teoretikarar.
Rt. 1998 s. 1538 (helse)
I dommen mista ein person sin sekualfunksjonen sin etter ein kneoperasjon. Vedkommande var ikkje informert om denne skaden på førehand, og denne skaden oppsto i ca. 5% av tilfella. Spørsmået var om vedkommande skulle ha informasjon om risikoaspektet, og på dette spørsmålet svara HR ja.
Dommen tilseier at kravet til informasjon blir skjerpa desto meir inngripande vedtaket er (alvorlege konsekvensar). Det kunne ikkje seiast at vedkommande hadde samtykkja til inngrepet ettersom det førelåg for lite informasjon om skadeverknaden.
Rt. 1990 s. 874Fusa-dommen
Saka gjaldt eit kommunalt vedtak om reduksjon av heimehjelp til ei funksjonshemma kvinne som blei kjent ugyldig grunna sakshandsmingsfeil og lovstridig innhald. Spørsmålet var kva kvinna hadde krav på etter pbrl. § 2-1, herunder om domstolen kunne overprøve heimelen for vedtaket.
HR: «Når det gjelder omfanget av ytelsene, vil spørsmålet ved en domstolskontroll etter min mening være om det aktuelle forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser. En slik vurdering vil ligge nær opp til en domstolsprøving av forvaltningens frie skjønn. Jeg sikter i denne forbindelse særlig til domstolenes adgang til å prøve om forvaltningsskjønnet er åpenbart urimelig.»
Dette syner at § 2-1 har ei kjerne som er lovbunden. Mao. ein minstestandard som domstolane kan fastlegge (syner at domstolane alltid kan prøve om offentlege ytingar tilfredstiller eit absolutt minstekrav til «omfanget av ytelsen). Ytelser utover dette er tale om eit fritt forvaltningsskjønn. Korleis ein skal oppfylle denne minstestandaren er opp til forvaltningas frie skjønn og vurdere. I dette tilfellet er det ei vurdering om kva slags omsorgsform som er naudsynt, og dette var opp til forvaltninga å vurdere.
Dommen illustrerer at uttalelser i forarbeidene ikke behøver å være avgjørende for om det føreligg forvaltningsskjønn hvis andre argumenter taler i motsatt retning. I eit rettskjeldemessig perspektiv er det interssant at det blir lagt større vekt på etterarbeid og rundskriv enn forarbeida. Men i dette tilfelle var retten i utvikling, og det kan då vera gode grunnar for å kome til eit resultat som taler for ein framtidsretta løsning.
Rt. 2015 s. 913 Eteforstyrringane
Dommen omhandla ei kvinne som vart tatt under tvungen psykisk helseven etter psykisk helsevernloven § 3-3 på grunn av anoreksi. Kvinna fekk ikkje medhald av domstolane ved kravet på å bli skrevet ut.
HR om grunnvilkåret «alvorlig sinnslidelse»: «utvilsomt at pasienter med anoreksi i enkelte tilfeller kan ha en sykdom som må karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse»
Vidare: «Pasienten må altså - etter en totalvurdering av de konkrete omstendighetene - ha en tilstand som kan likestilles med en psykose for at en spiseforstyrrelse skal regnes som en alvorlig sinnslidelse.
Ved denne vurderingen er det etter mitt skjønn grunn til å feste særlig oppmerksomhet ved pasientens evne til å foreta en realistisk vurdering av slike forhold som eget utseende, kroppens vekt og fungering og de helsemessige konsekvensene av å innta mindre næring enn det som er nødvendig. Har pasienten tilsynelatende en form for innsikt i sin anoreksi og dens konsekvenser, vil evnen til å innrette seg etter dette stå sentralt»
Rt. 2001 s. 752 (innlagt på sjukehus lenge)
Dommen omhandla ein mann som var innlagt samanhengande i psykiatrisk institusjon i 16 år. Vedkommande begjærte utskriving. Det var klart at grunnvilkåret om «alvorleg sinnslidelse» var innfridd.
Det fyrste spørsmålet var om tilbekfallskriteriet «stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret», jf. nr. 3 (a), var innfridd.
HR: Når det gjelder kravet til sannsynlighet understreker forarbeidene, i samsvar med lovteksten, at det må kreves «mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt» for forverring. I den konkrete vurderinga kom HR til at tilbekefallskriteriet var innfridd.
HR nemner likevel at personen måtte då få prøve seg i fridom, sjølv om stort sannsyn for tilbakefall. Det var ikkje samhøveleg at han aldri fekk prøve seg i fridom. Personen blei difor skreve ut etter ein heilskapleg vurdering. Dommen syner dermed at samhøvevurderingar står sentralt etter § 3-3.
Rt. 2001 s. 1481 (fare for andre)
Dommen tilseie at også ved fare for andre, ved utskriving, skal takast omsyn til ved samhøvevurderinga.
Dommen tilseie også at der psykotiske symptomer forsvinn gjennom medisinering er framleis vilkåret «alvorlig sinnslidelse» innfridd. Likevel blir det sett tilleggskrav i pbrl. § 4-3 når sumptoma er borte.
