bba Flashcards
Hva kjennetegner et demokrati?
Demokrati er direkte oversatt som folkestyre. Helt tilbake til gresk tid innebar demokrati at det skulle være folkestyrt. Det finnes to ulike typer demokrati, direkte -og indirekte demokrati. Det som menes med direkte demokrati er at folket selv er med i beslutningsprosessene. Eksempel på et land som har direkte demokrati er Sveits, hvorav de har folkeavstemninger for å avgjøre ulike politiske beslutninger. I Norge har vi indirekte demokrati, men vi har dog hatt noen folkeavstemninger. Siden 1900-tallet er det kun holdt 6 folkeavstemninger. Indirekte demokrati er en litt mer ny styreform. Denne styreformen sies å ha sitt opphav hos den franske filosofen Jean Jacques Rousseau som «gjenoppdaget det menneskelige fellesskapet». Hans ide stammet fra det med folkesuverenitetsideen, som innebar at folket har en rett til å styre seg selv gjennom sine folkevalgte representanter. Et styre av folket, for folket og ved folket. Det er med andre ord et indirekte demokrati på grunn av at vi har valgt representantene for oss som skal ta avgjørelser på vegne av oss
Det er fem kjennetegn ved moderne representative demokratier (1)
Den første er politiske borgerrettigheter. Det innebærer folkesuverenitetsprinsippet, hvorav i et indirekte demokrati så gir folket sin suverenitet til de politikerne de mener best kan representere dem. Folk har rett til å stemme og velger politikere som tar beslutninger for dem.
Det er fem kjennetegn ved moderne representative demokratier (2)
Den andre er frie valg. Det innebærer at partiene skal oppgi informasjon til folket om hva de står for og hva deres saker er. Det innebærer at folket skal kunne få kunnskap og informasjon og de sakene for at et valg skal være fritt, og derav delta i den offentlige debatten. Samt skal avstemning være hemmelig for at man skal kunne gi sin ærlige stemme til det partiet man mener passer seg selv best.
Det er fem kjennetegn ved moderne representative demokratier (3)
Det tredje er valg mellom reelle politiske alternativer. Det innebærer at det skal være mangfold å velge mellom så det blir et reelt valg å ta rundt de ulike partiene.
Det er fem kjennetegn ved moderne representative demokratier (4)
et parlament som lager lover. Det må finnes en nasjonalforsamling (som Stortinget i Norge) som vedtar lover og styrer landet sammen med en regjering.
Det er fem kjennetegn ved moderne representative demokratier (5)
Uavhengige domstoler.
Domstolene må være frie fra politisk innblanding og sikre at alle har like rettigheter og blir behandlet rettferdig.
Presenter tre teorier om demokrati.
De tre ulike teoretiske synene på demokrati er konkurransedemokrati, deltagerdemokrati og dialogdemokrati. Førstnevnte er et demokrati hvor partiene og kandidatene skal konkurrere om å vinne valg for å få makt. I dette systemet er hovedfokuset på frie valg og politiske alternativer som velgerne kan velge mellom. Det er et system som legger vekt på konkurranse og representasjon gjennom valg. Deltakerdemokrati vektlegger at innbyggerne skal være aktivt involvert i beslutningsprosesser, både på lokal og nasjonalt nivå. Dette kan innebære direkte deltakelse i beslutningene gjennom folkeavstemninger eller aktive grupper som jobber med politikk. I deltakerdemokrati er det viktig at folk har reell innflytelse og engasjerer seg i politiske prosesser uten å bare avgi stemme ved valg. Dialogdemokrati legger vekt på at det er viktig å ha samtaler, diskusjoner og samarbeid mellom ulike grupper i samfunnet. Målet er å finne løsninger gjennom dialog, der ulike synspunkter blir hørt og diskutert. I dette demokratiet er det mindre fokus på konkurranse og mer på å bygge forståelse og enighet gjennom kommunikasjon.
Beskriv de tre viktigste prinsippene i vår statsforfatning. (1)
Folkesuverenitetsprinsippet: Dette går utpå at folket har rett til å styre seg selv gjennom sine folkevalgte representanter. Dette er et bærende prinsipp i et demokrati. Filosofen John Locke advarte mot faren av flertallets tyranni. Ifølge ham var det viktig å legge begrensninger og restriksjoner på hva majoriteten kunne bestemme i et demokrati. Derav prinsippet konstitusjonalisme. Det innebærer at folket gir seg selv en konstitusjon eller grunnlov som legger begrensninger på det handlingsrommet som de styrende har.
Beskriv de tre viktigste prinsippene i vår statsforfatning. (2)
Maktfordelingsprinsippet: Dette bygger på ideene til filosofen Charles Montesquieu om at makten må fordeles på flere statsorganer for å unngå maktkonsentrasjon og maktmisbruk. Han talte for en tredelt statsmakt: hvor det ble skilt mellom en lovgivende makt, en utøvende makt og en dømmende makt. Med en slik maktfordeling ville ingen statsorgan kunne bli så mektig at det kunne true folkets frihet.
Beskriv de tre viktigste prinsippene i vår statsforfatning. (3)
Respekt for menneskerettighetene: Naturrettstankegangen, som sier at mennesker har iboende rettigheter i kraft av å være mennesker er et sentralt prinsipp i den norske Grunnloven. Når vi sier at mennesker har ukrenkelige rettigheter mener vi også at det er grenser for hvordan staten kan behandle sine innbyggere. I Grunnloven er det spesielt uttrykt at det finnes lovregler som sikrer rettssikkerhet, tale -og trykkefrihet, altså frihet til å ytre sine meninger og stemmerett.
Hva er parlamentarisme?
Parlamentarisme innebærer at regjeringen utgår fra og står ansvarlig overfor Stortinget, eller nasjonalforsamlingen, og hele tiden er avhengig av å ha nasjonalforsamlingen sin tillit. Parlamentarisme er et system der de politiske lederne (f.eks. statsministeren) er valgt av et parlament (en gruppe folk som representerer befolkningen). I dette systemet må statsministeren og regjeringen ha støtte fra flertallet i parlamentet for å kunne styre. Hvis de mister denne støtten, kan de bli fjernet og nye valg kan bli holdt. Så, i korte trekk: Parlamentet velger lederne, og de må få støtte fra folkene i parlamentet for å gjøre jobben sin. Hvis folkene i parlamentet er uenige med lederne, kan de kaste dem ut.
Hva er Stortingets oppgaver?
Gjennom valg av representanter til Stortinget bestemmer vi som innbyggere, hvem som skal sitte i de øverste politiske beslutningsorganene i landet vårt. Det er i Stortinget de folkevalgte representantene omgjør sine partiprogram til offentlig politikk. Det er på Stortinget de økonomiske rammene for velferdssektoren fastlegges, og lover, forskrifter, og regler utformes og vedtas. Stortinget er den lovgivende makten i Norge. Det vedtar lover, bestemmer statsbudsjettet og kontrollerer regjeringen. Norges styresett bygger på maktfordelingsprinsippet, der Stortinget (den lovgivende makten) lager lovene, regjeringen (den utøvende makten) gjennomfører politikken, og domstolene (den dømmende makten) tolker lovene. Stortinget består av 169 folkevalgte representanter og har en viktig rolle i å sikre demokratisk styring av landet.
Hvordan jobber Stortinget?
Stortinget jobber ved å vedta lover, behandle statsbudsjettet og kontrollere regjeringen. Arbeidet er organisert i fagkomiteer som forbereder saker før de diskuteres og stemmes over i plenum. Representanter fra ulike partier fremmer forslag, som så blir debattert og behandlet i flere trinn. Regjeringen er avhengig av støtte fra Stortinget for å få gjennom sin politikk. Kontrollfunksjonen utføres gjennom blant annet spørretimer, høringer og granskinger for å sikre at regjeringen følger lover og Stortingets vedtak.
På hvilke måter kan Stortinget kontrollere regjeringen? (1)
Konstitusjonell kontroll: Dette handler om at Stortinget sørger for at regjeringen handler i tråd med Norges grunnlov. Hvis regjeringen bryter grunnloven, kan Stortinget påpeke dette og sørge for at lover og regler blir fulgt. Dette er en overordnet kontroll for å sikre at alle handlinger fra regjeringen er lovlige.
På hvilke måter kan Stortinget kontrollere regjeringen? (2)
Parlamentarisk kontroll: Denne kontrollen går ut på at Stortinget har makt til å avsette regjeringen hvis den ikke har Stortingets tillit. Hvis Stortinget mister tilliten til regjeringen (for eksempel ved å stemme mot dens forslag i viktige saker), kan regjeringen bli tvunget til å gå av. Dette er en viktig del av det parlamentariske systemet i Norge.
På hvilke måter kan Stortinget kontrollere regjeringen? (3)
Stortingsdebatter: I disse debattene diskuterer Stortingets representanter politiske saker, både de som kommer fra regjeringen og de som de selv tar opp. Regjeringen deltar også i debattene for å forklare sine forslag og politikk. Debattene gir Stortinget muligheten til å kritisere eller støtte regjeringens arbeid.
På hvilke måter kan Stortinget kontrollere regjeringen? (4)
Interpellasjoner: Dette er mer formelle spørsmål fra stortingsrepresentanter til regjeringen om viktige saker, ofte med en viss politisk betydning. Interpellasjonene behandles i debatt, og regjeringen må svare på spørsmålet i Stortinget. Det er en måte å få regjeringen til å forklare eller stå til ansvar for sine handlinger på en offentlig og grundig måte.
På hvilke måter kan Stortinget kontrollere regjeringen? (5)
Spørretimer: En gang i uken kan stortingsrepresentantene stille spørsmål direkte til statsministeren eller andre medlemmer av regjeringen. Spørsmålene kan handle om hva regjeringen har gjort eller planlegger å gjøre, og de må svare offentlig. Dette gir Stortinget mulighet til å få informasjon og holde regjeringen ansvarlig.
På hvilke måter kan Stortinget kontrollere regjeringen? Tror du noen måter er mer effektive enn andre?
Totalt sett er parlamentarisk kontroll den mest direkte og kraftfulle mekanismen, ettersom den kan føre til avsettelse av regjeringen. Spørretimer og interpellasjoner er også effektive i å få regjeringen til å forklare seg og ta ansvar for sine handlinger.
Hvordan er regjeringen satt sammen?
Regjeringen, også kalt den utøvende makten, settes sammen av statsministeren og de øvrige statsrådene (ministrene). Statsministeren blir utnevnt av kongen, vanligvis den lederen av det partiet eller den partikoalisjonen som har flertall i Stortinget etter et valg. Deretter velger statsministeren personer fra sitt parti eller koalisjon til å være statsråder, som leder de ulike departementene (som helse, utdanning, justis osv.). Regjeringen må ha støtte fra flertallet i Stortinget for å kunne styre.
Statsministeren er den øverste lederen av regjeringen og har ansvaret for å lede landets politiske arbeid. Statsministeren velges vanligvis fra det partiet (eller koalisjonen av partier) som har flertall i Stortinget etter et valg. Statsministeren representerer Norge både nasjonalt og internasjonalt og leder regjeringens arbeid og prioriteringer.
Statsrådene (også kalt ministre) er de som leder de ulike departementene i regjeringen. Hvert departement har ansvar for spesifikke områder, som helse, utdanning, justis, økonomi, etc. Statsrådene utnevnes av statsministeren og er ansvarlige for å gjennomføre regjeringens politikk på sitt område, foreslå nye lover og budsjett, og lede arbeidet i sitt departement.
Til sammen danner statsministeren og statsrådene regjeringen, som har det utøvende ansvaret for å sette politikken ut i livet.
Hva gjør regjeringen? (1)
Politisk ledelse: Regjeringen har som oppgave å ta initiativ til saker som skal opp i Stortinget, også kalt dagsordensmakt. Det innebærer evnen til å sette saker på den politiske agenda og legge premisser for den politiske debatt.
Hva gjør regjeringen? (2)
Forvaltningsfunksjonen: Regjeringen er også det iverksettende instans, som innebærer at de har hovedansvaret for å sette de vedtak Stortinget har gjort ut i livet. Dette innebærer blant annet håndheve lover, kreve inn skatter og avgifter og ellers legge til rette for økonomiske og organisatoriske ønsker Stortinget har.
Hva gjør regjeringen? (3)
Statsrådenes ansvar: Den enkelte statsråd har et omfattende ansvar knyttet til regjeringens oppgaver som forberedende og iverksettende instans. Dette ansvaret kan deles inn i tre former: konstitusjonelt ansvar, parlamentarisk ansvar og politisk ansvar. Førstnevnte innebærer at statsrådene/departementene er pliktig å gi all informasjon angående sakene som skal opp til Stortinget, til Stortinget. Den andre viser til at statsrådene må ha tilliten til Stortinget og må tre av dersom de mister den. Og den sistnevnte viser til at statsrådene er pliktig å møte opp i Stortinget og svare på spørsmål og kritikk knyttet til politikken de fører.
Hva er konstitusjonelt, parlamentarisk og politisk ansvar? (1)
Konstitusjonelt ansvar: Dette handler om at statsrådene må følge grunnloven og de lover som er vedtatt av Stortinget. De har et ansvar for at handlingene deres er lovlige og ikke bryter med grunnleggende regler for hvordan landet skal styres. Hvis de ikke følger grunnloven, kan de holdes ansvarlige for det.
Hva er konstitusjonelt, parlamentarisk og politisk ansvar? (2)
Parlamentarisk ansvar: Statsrådene må ha støtte fra flertallet i Stortinget for å kunne fortsette i jobben. Hvis Stortinget mister tilliten til en statsråd, kan de bli tvunget til å gå av. Dette skjer gjennom avstemninger i Stortinget, og det kan skje hvis regjeringen eller en statsråd ikke får gjennomført viktige saker, som statsbudsjettet, eller hvis de mister Stortingets tillit på grunn av politiske uenigheter.
Hva er konstitusjonelt, parlamentarisk og politisk ansvar? (3)
Politiske ansvar: Dette innebærer at statsrådene er ansvarlige for de politiske beslutningene som tas på sitt ansvarsområde, som f.eks. helsepolitikk eller utdanningspolitikk. De må forklare og stå til ansvar for de valgene og handlingene som gjøres i sitt departement, både overfor Stortinget og folket. Hvis beslutningene deres ikke er populære eller virker feil, kan de få politiske konsekvenser for regjeringen eller deres videre karriere.
regjeringstype (1)
Flertallsregjering: En regjering hvor regjeringspartiets/-partienes representanter utgjør mer enn halvparten av alle representantene på Stortinget.
regjeringstype (2)
Mindretallsregjering: En regjering hvor regjeringspartiets/-partienes representanter utgjør mindre enn halvparten av representantene på Stortinget.
regjeringstype (3)
Koalisjonsregjering: Når to eller flere partier går sammen om å danne regjering.
regjeringstype (4)
Ettpartiregjering: Når regjeringen er dannet av kun ett parti.
Hvilke ulike regjeringstyper har vi, og hvilken er den vanligste?
Flertalls, mindretalls, koalisjons -og ettpartiregjering - En mindretallsregjering betyr at regjeringen ikke har nok stemmer alene til å få flertall i Stortinget. Det vil si at partiet eller partiene som styrer, har færre enn halvparten av representantene bak seg.
Siden de ikke har flertall, må de forhandle og samarbeide med andre partier i Stortinget for å få vedtatt saker, som nye lover eller statsbudsjettet. Dette kan gjøre styringen vanskeligere, men det er vanlig i Norge fordi vi har mange partier, og det er sjeldent at ett parti alene får over halvparten av stemmene.
Mindretallsregjeringer må derfor ofte inngå kompromisser for å få støtte til sin politikk.
Hva er farene med en mindretallsregjering?
En mindretallsregjering kan møte flere utfordringer fordi den ikke har flertall i Stortinget. Det kan bli vanskeligere å få gjennomført politikk, siden regjeringen må forhandle med opposisjonen for å få støtte til sine saker. Hvis de ikke får nok støtte, kan viktige saker som statsbudsjettet eller nye lover bli stoppet. Dette kan skape ustabilitet, fordi regjeringen er mer sårbar for mistillit og kan bli tvunget til å gå av.
Siden de er avhengige av støtte fra andre partier, må de ofte inngå kompromisser, noe som kan føre til at politikken blir mindre tydelig eller at regjeringen må gi opp deler av sine planer. Små partier kan få stor innflytelse fordi regjeringen er avhengig av dem for å få flertall. Dette kan bety at saker regjeringen egentlig ikke ville prioritert, likevel blir en del av politikken. Beslutningsprosesser kan også ta lengre tid, siden forhandlinger er nødvendige for å få gjennomslag, noe som kan føre til politisk usikkerhet og treg styring.
Hvordan er arbeidsfordelingen mellom Storting og regjering?
Stortinget og regjeringen er avhengige av hverandre for at Norge skal styres effektivt. Stortinget lager lover, vedtar statsbudsjettet og kontrollerer regjeringen, mens regjeringen foreslår nye lover, styrer landet fra dag til dag og sørger for at Stortingets vedtak blir gjennomført.
Regjeringen er avhengig av støtte fra Stortinget for å kunne styre – hvis Stortinget mister tilliten til regjeringen, kan den bli tvunget til å gå av. Samtidig er Stortinget avhengig av regjeringen for å sette vedtak ut i praksis, siden det er regjeringen som leder departementene og den offentlige administrasjonen. Dette gjensidige avhengighetsforholdet gjør at maktbalansen mellom dem opprettholder demokratiet.
Hva gjør et departement?
Et departement kan anses som regjeringens «kontorer», og utgjør den øverste delen av landets forvaltning. Betegnelsen forvaltning omfatter all offentlig administrasjon og alle dem som er ansatt der for å forvalte og realisere de mål og vedtak som er truffet av politikerne. Et departement er en del av regjeringen som jobber med ett bestemt tema, for eksempel skole, helse eller veier. Det er sjefen for departementet, en minister, som bestemmer, men mange ansatte hjelper til med å finne ut hvordan ting skal gjøres.
Departementet lager regler, foreslår nye lover og passer på at de som jobber i staten (som skoler, sykehus eller veibyggere) gjør jobben sin riktig. De sørger for at regjeringens planer blir virkelighet.
Definer makt.
Makt er evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort, enten gjennom påvirkning, kontroll eller tvang. Makt kan utøves gjennom lover, penger, kunnskap, språk eller sosiale normer. Den kan være synlig (som politisk makt) eller usynlig (som kultur og holdninger som styrer valgene våre).
Maktens første dimensjon – synlig makt (aktørmakt eller beslutningsmakt)
Dette omhandler for eksempel forståelsen av makt som evne til å nå sine mål. Det var også vanlig å se på makt som en sosial relasjon, og makt kunne sees på som evnen til å realisere sin egen vilje, selv under motstand fra andre. A har makt over B når A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville gjort – gjerne ved hjelp av sanksjoner.
Maktens andre dimensjon – dagsordensmakt
Dette innebærer blant annet at det ligger makt i å sette ting på dagsordenen og i å holde ting unna dagsordenen, såkalte ikke-beslutninger. Det å hindre at spørsmål kom opp til politisk debatt og politisk beslutningstaking var kanskje vel så viktig som de faktiske beslutningene som ble fattet
Maktens tredje dimensjon – strukturell makt eller makten over bevisstgjøringen
Denne dimensjonen er noenlunde mer diffus enn de to forrige. Dette dreier seg om ulike former for strukturell makt eller makten over bevisstgjøringen. Makten over bevisstgjøringen betegner prosesser hvor noen aktivt forsøker å påvirke våre forestillinger, forventninger og oppfatninger av problemer. Strukturell makt omtales også som «taus makt». Strukturell makt: makten ligger i de strukturer eller institusjoner som utgjør våre rammebetingelser. En kan si at makt er innebygd i de politiske institusjonene hvor noen aktører blir mer favorisert enn andre.
Makt som kommer til uttrykk i fysiske omgivelser
det er ikke tilfeldig hvordan omgivelsene våre utformes, tradisjonelt sett har kongens slott, nasjonalforsamlinger og regjeringsbygg blitt bygd slik at de skal utstråle autoritet og makt.
Definisjonsmakt
er makten til å bestemme hva som er riktig eller sant i en sak, for eksempel hvem som bestemmer hva som regnes som “normal oppførsel” eller “suksess” i et samfunn.
Symbolmakt
er makten til å påvirke hvordan folk oppfatter ting gjennom språk, bilder og symboler, for eksempel hvordan politikere eller medier kan forme hva folk mener er viktig.
Legitim maktutøvelse eller autoritet
kan defineres som innflytelse der den ene parten (eks brukeren) aksepterer den andre partens (eks sosialarbeiderens) rett til å bestemme og sin egen plikt til å adlyde. Det legitime er det vi aksepterer, det vi godtar som rett og riktig.
Legitimitet
«at maktbruken er rettmessig, på grunnlag av et prinsipp – for eksempel enighet – som både den styrende og de styrte aksepterer»
Rettslig legitimitet
også kalt legalitet. At lover og bestemmelser er i samsvar med Grunnloven.
Sosial legitimitet
At lover og institusjoner har oppslutning og støtte i befolkningen.
Normativ legitimitet
Lover og institusjoner forstås som moralsk bindende, dvs. at befolkningen har en moralsk plikt til å adlyde lovene, siden de i prinsippet er gitt av folket selv. Dette er da normativ legitimitet.
Tradisjonell autoritet
Eksempelvis kongehuset. Det er en aksept mellom styrende og styrte tradisjonelt basert på en oppfatning av at de styrene har en «naturlig» lederposisjon. Logikken er at befolkningen underordner seg sin leder fordi det alltid har vært slikt.
Karismatisk autoritet
I dette ligger det at befolkningen underordner seg en leder fordi vedkommende fortjener sin maktposisjon ut fra sine egenskaper som leder.
Legal-rasjonell autoritet
Menes at makt bygger på et lovverk, og at lederskapet er knyttet til de posisjoner og regler som gir myndighet ifølge dette lovverket.
Hvordan kan sosiale medier påvirke demokratiet?
Sosiale medier påvirker demokratiet både positivt og negativt. På den ene siden gir plattformene folk en stemme, sprer informasjon raskt og gjør det lettere å delta i politiske debatter og organisere bevegelser. Dette kan styrke demokratiet ved å engasjere flere mennesker i politiske prosesser. På den andre siden kan sosiale medier også spre falsk informasjon, skape ekkokamre der folk kun ser meninger de allerede er enige i, og føre til hets og trakassering som skremmer folk fra å delta. Dermed kan sosiale medier både styrke og svekke demokratiet, avhengig av hvordan de brukes
Hvordan er manglende valgdeltakelse et problem?
Manglende valgdeltakelse er et problem fordi det kan føre til at et mindretall av befolkningen får større innflytelse enn flertallet, noe som svekker demokratiets representativitet og legitimitet. Når folk ikke stemmer, risikerer vi at politiske beslutninger ikke reflekterer hele samfunnets behov og ønsker. De som oftest unnlater å stemme, er personer med lav utdanning, lav inntekt, unge mennesker og de som føler at politikken ikke påvirker deres liv.
Foreslå tiltak som kan øke valgdeltagelsen.
Gjøre valglokalene mer tilgjengelige og arrangere valg på helger eller kvelder. Øke politisk opplæring i skoler for å engasjere unge tidlig. Bruke sosiale medier og digitale plattformer for å gjøre informasjon om valg og kandidater mer tilgjengelig. Innføre tiltak for å gjøre det enklere å stemme, som for eksempel forhåndsstemming på flere steder og poststemmegivning.
Konservatisme
Ordet har sin opprinnelse i det latinske ordet «conservare» som betyr «å bevare», konservatismen tar sitt utgangspunkt i respekten for den visdommen som ligger nedarvet i tradisjoner, tenkemåter, skikker, lover og institusjoner. Selv om samfunnet har behov for endringer må disse endringene skje over tid så samfunnet endres i takt med forandringene for å avverge konflikter og motsetninger. I konservatismen kan man si at man forandrer for å bevare. Konservatismen ønsker en sterk stat, som kan gripe aktivt inn i det økonomiske liv, men forlanger klare grenser for statens makt. For å sikre individets rettigheter må staten adlyde lovverket.
Liberalisme
Ordet kommer fra det latinske ordet «liber» som betyr «fri», det er hovedprinsippet i liberalismen, det å bevare individets selvstendige verdi og frihet. Samfunnet og de sosiale fellesskapene kommer sekundært (verdien til disse ligger i utfoldelsen av enkeltindividet). Det er behov for en lov -og rettsstat som bevarer roen i samfunnet.
Sosialliberalisme
Sosialliberalismen er en politisk ideologi som kombinerer individuell frihet med en aktiv velferdsstat. Den bygger på prinsippet om en fri markedsøkonomi, men med statlig regulering for å sikre sosial rettferdighet og beskytte de svakeste i samfunnet. Sosialliberale mener at staten har et ansvar for å tilby grunnleggende tjenester som utdanning, helsevesen og sosial støtte, samtidig som den skal respektere borgernes personlige friheter. Ideologien har historisk sett vært en balanse mellom klassisk liberalisme og sosialdemokrati.
Sosialisme
Sosialisme er en politisk og økonomisk ideologi som vektlegger kollektivt eierskap og økonomisk likhet. Den bygger på prinsippet om at samfunnets ressurser og produksjonsmidler bør eies eller kontrolleres av fellesskapet for å sikre rettferdig fordeling av goder. Sosialister mener at staten eller kooperative strukturer bør spille en aktiv rolle i økonomien for å redusere sosiale ulikheter og sikre velferd for alle. Ideologien står i kontrast til kapitalismen, som baserer seg på privat eierskap og markedskrefter. Sosialismen har hatt ulike retninger, fra reformistisk sosialdemokrati til mer radikale former som kommunisme.
Sosialdemokrati
Sosialdemokrati er en politisk ideologi som kombinerer demokratisk styresett med en blandingsøkonomi og en sterk velferdsstat. Den bygger på prinsippet om økonomisk og sosial rettferdighet, samtidig som den opprettholder kapitalistiske markeder med statlig regulering. Sosialdemokrater ønsker å redusere økonomiske ulikheter gjennom skatter, omfordeling og offentlige tjenester som helse, utdanning og sosial støtte. Ideologien skiller seg fra mer radikal sosialisme ved å akseptere privat eierskap og markedsøkonomi, men med klare rammer for å beskytte arbeidstakere og svake grupper.
Hva har vi i Norge (ideologi)
Norge har et sosialdemokratisk system med en blandingsøkonomi, der staten spiller en aktiv rolle i å regulere markedet og sikre velferd for innbyggerne. Velferdsstaten er en sentral del av det norske samfunnet, med gratis helsevesen, utdanning og sterke sosiale rettigheter. Samtidig har Norge en fri markedsøkonomi med privat eierskap, men med betydelig statlig eierskap i viktige sektorer som energi (Equinor), telekommunikasjon (Telenor) og finans (DNB). Den norske modellen kjennetegnes av trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidsgiverne og fagforeningene, som sikrer stabile arbeidsforhold og økonomisk forutsigbarhet. Politisk domineres Norge av partier som har røtter i sosialdemokratiet, men også borgerlige partier har påvirket økonomien og politikken over tid.
Hvordan fordeles mandater ved stortingsvalg? Hvordan tas det hensyn til distriktene?
Ved stortingsvalg i Norge fordeles mandatene (setene i Stortinget) etter forholdstallsvalg, noe som betyr at partiene får mandater i forhold til hvor mange stemmer de får. Det er totalt 169 mandater, hvorav 150 distriktsmandater fordeles mellom fylkene basert på innbyggertall og areal, slik at distriktene med få innbyggere, men stor utstrekning, også får representasjon.
I tillegg finnes det 19 utjevningsmandater, ett for hvert fylke. Disse sikrer at partier som har fått mange stemmer på landsbasis, men som ikke har vunnet nok distriktsmandater, likevel kan bli representert. På denne måten tas det hensyn til både folkerike og mindre befolkede distrikter for å sikre en mer balansert representasjon i Stortinget.
Hva menes med ytre sentralforvaltning?
Ytre sentralforvaltning er statlige forvaltningsorganer som ligger utenfor departementene, men som fortsatt har ansvar for å gjennomføre statens politikk. Dette inkluderer direktorater, tilsyn og etater som jobber med spesifikke områder, for eksempel Utdanningsdirektoratet, Politidirektoratet og Statens vegvesen.
Disse organene har ofte en mer faglig og praktisk rolle enn departementene og sørger for at lover og regler blir fulgt i praksis. De er underlagt regjeringen, men har en viss selvstendighet i sine avgjørelser.
Hva vil det si at vi har statsorgan på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Gi eksempler. (1)
Dette er den øverste styringsstrukturen, der staten har ansvaret for nasjonale lover, politikk og forvaltning.
Eksempler:
Stortinget – Norges nasjonalforsamling som vedtar lover og statsbudsjett.
Regjeringen – Utøvende makt som styrer landet og iverksetter Stortingets vedtak.
Departementene – Hver med sitt ansvarsområde, f.eks. Kunnskapsdepartementet (utdanning) og Helse- og omsorgsdepartementet (helsepolitikk).
Statlige direktorater – F.eks. Utdanningsdirektoratet og Politidirektoratet, som følger opp nasjonal politikk innen sine områder.
Hva vil det si at vi har statsorgan på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Gi eksempler. (2)
Fylkeskommunen er et mellomledd mellom staten og kommunene. Den har ansvar for oppgaver som er for store for kommunene, men for lokale til å bli styrt nasjonalt.
Eksempler:
Fylkestinget – Det folkevalgte organet som styrer fylkeskommunen.
Fylkeskommunale tjenester – Videregående skoler, kollektivtransport (fylkesveier og bussruter) og tannhelsetjenesten.
Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) – Statens representant i fylket, som kontrollerer at kommunene følger lover og regler.
Hva vil det si at vi har statsorgan på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Gi eksempler. (3)
Kommunen er det laveste nivået og håndterer tjenester som direkte berører innbyggerne i hverdagen.
Eksempler:
Kommunestyret – Det folkevalgte organet som tar beslutninger på vegne av kommunen.
Ordføreren – Leder av kommunestyret og kommunens øverste politiske leder.
Kommunale tjenester – Barnehager, grunnskoler, helsestasjoner, sosialtjenester, renovasjon og lokal infrastruktur.
Denne tredelingen sikrer en balansert styring, der nasjonale mål blir iverksatt samtidig som regionale og lokale behov blir ivaretatt.
Hva gjør departementene?
Departementene er en sentral del av den norske statsforvaltningen og har ansvaret for å utvikle og gjennomføre regjeringens politikk innenfor sine respektive fagområder. Hvert departement ledes av en statsråd og fungerer som regjeringens administrative apparat. En av de viktigste oppgavene til departementene er å utforme lover, forskrifter og politiske strategier som legger føringer for samfunnet. De utarbeider også forslag til statsbudsjettet og fordeler økonomiske midler til ulike sektorer og underliggende etater.
I tillegg har departementene et overordnet ansvar for forvaltning og tilsyn, noe som innebærer at de styrer og gir retningslinjer til direktorater og andre offentlige etater som skal iverksette politikken i praksis. De har også en viktig rolle i internasjonalt samarbeid ved å representere Norge i forhandlinger, avtaler og samarbeid med andre land og organisasjoner. Videre sørger departementene for informasjon og kommunikasjon, både internt i forvaltningen og ut til offentligheten, slik at politiske vedtak og endringer blir forstått og etterfulgt.
Gjennom disse oppgavene sørger departementene for at regjeringens politikk blir satt ut i livet på en effektiv og strukturert måte, samtidig som de tilpasser seg samfunnets behov og utvikling.
Hva gjør direktoratene?
Direktoratene er faglige og administrative organer som har ansvar for å iverksette og følge opp de politiske beslutningene som blir utformet av departementene. De sørger for at lover, forskrifter og retningslinjer blir gjennomført i praksis og fungerer som et bindeledd mellom politiske myndigheter og samfunnet. Direktoratene har en spesialisert rolle innenfor sine fagområder og jobber med forvaltning, tilsyn, faglig rådgivning og tjenesteyting.
En av de viktigste oppgavene til direktoratene er å sikre at regelverk blir fulgt, og de fører derfor tilsyn med virksomheter, kommuner og offentlige tjenester for å påse at lover og forskrifter blir etterlevd. De gir også faglige råd til departementene, basert på forskning, analyser og erfaringer fra praksisfeltet, slik at politiske beslutninger kan være kunnskapsbaserte.
Mange direktorater har også ansvar for å utvikle fagfeltet sitt gjennom forskning, kompetanseheving og utviklingsprosjekter. I tillegg tilbyr de ofte tjenester og veiledning til kommuner, næringsliv og befolkningen. For eksempel gir Helsedirektoratet råd om folkehelse og helsepolitikk, mens Utdanningsdirektoratet jobber med å forbedre kvaliteten i skolen.
Gjennom sitt arbeid bidrar direktoratene til at samfunnet fungerer i tråd med politiske mål, og at lover og regler blir håndhevet på en faglig forsvarlig måte.
Hva er forskjell mellom departementene og direktoratene
Departementene og direktoratene har ulike roller i statsforvaltningen, men de samarbeider tett for å sikre at politiske beslutninger blir utformet og gjennomført på en effektiv måte. Hovedforskjellen er at departementene har en politisk ledelse og ansvar for å utvikle og vedta politikk, mens direktoratene er faglige organer som iverksetter og følger opp disse vedtakene i praksis.
Departementene ledes av en statsråd og fungerer som regjeringens administrative enheter. De utformer lover, forskrifter og strategier, fordeler økonomiske midler og gir retningslinjer til underliggende etater. I tillegg har de en viktig rolle i internasjonalt samarbeid og kommunikasjon med offentligheten. Departementene har et bredt ansvarsområde og styrer over flere direktorater og andre offentlige instanser.
Direktoratene, derimot, er ikke politisk styrt, men ledes av fagfolk med spesialisert kompetanse innenfor sine områder. Deres hovedoppgave er å sørge for at politiske vedtak blir gjennomført i praksis, blant annet gjennom forvaltning, tilsyn og faglig rådgivning. De gir innspill til departementene basert på forskning og erfaring, men har ikke myndighet til å lage ny politikk. Direktoratene har et mer spesialisert fokus enn departementene og jobber ofte tett med kommuner, næringsliv og befolkningen for å sikre at lover og retningslinjer blir fulgt.
Kort sagt kan man si at departementene utvikler politikken, mens direktoratene sørger for at den blir satt ut i livet. Mens departementene har en overordnet styringsrolle, arbeider direktoratene med konkret gjennomføring og oppfølging innenfor sine fagfelt.
Gjør rede for statsforvalterens oppgaver
Statsforvalteren (tidligere kalt fylkesmannen) er statens representant i fylkene og har ansvar for å sikre at nasjonale lover, regler og politiske vedtak blir fulgt opp på regionalt nivå. Statsforvalteren fungerer som et bindeledd mellom staten og kommunene, og har både en kontrollfunksjon og en veiledende rolle.
En av hovedoppgavene til statsforvalteren er forvaltning og tilsyn. Dette innebærer å sikre at kommunene følger nasjonale lover og forskrifter innenfor områder som helse, sosialtjenester, barnevern, miljøvern og utdanning. Statsforvalteren har myndighet til å kontrollere kommunale vedtak og kan overprøve eller endre dem dersom de er i strid med lovverket.
I tillegg har statsforvalteren en viktig rolle i rettssikkerhet og klagebehandling. Innbyggere kan klage på vedtak fattet av kommunene, for eksempel i saker som gjelder sosiale tjenester, skole, byggesaker eller miljøspørsmål. Statsforvalteren vurderer klagene og kan omgjøre kommunale avgjørelser dersom de ikke er i tråd med loven.
En annen sentral oppgave er beredskap og krisehåndtering. Statsforvalteren har ansvar for å koordinere samfunnssikkerhet og beredskap i fylket, spesielt i krisesituasjoner som naturkatastrofer, pandemier eller andre nødsituasjoner. Dette inkluderer samarbeid med kommuner, politi, helsevesen og andre aktører for å sikre en effektiv respons.
Videre jobber statsforvalteren med miljøvern og arealforvaltning. Dette innebærer å følge opp nasjonal miljøpolitikk, sikre bærekraftig arealbruk og verne om naturressurser. Statsforvalteren vurderer for eksempel kommunale planer og byggeprosjekter for å sikre at de ikke kommer i konflikt med miljøhensyn.
Statsforvalteren har også ansvar for barn og unge, blant annet ved å føre tilsyn med barnevernet, håndheve barns rettigheter og sikre at kommunene oppfyller sine forpliktelser innenfor opplæring og velferd.
På helseområdet sørger statsforvalteren for at pasienter og brukere får oppfylt sine rettigheter, og fører tilsyn med helsetjenester for å sikre kvalitet og forsvarlighet.
Sammenfattende er statsforvalteren en viktig aktør i den norske forvaltningen, med ansvar for å kontrollere, veilede og følge opp kommunene slik at nasjonal politikk og lovgivning blir gjennomført på en korrekt og rettferdig måte
Gjør rede for organisering av fylkeskommunen (politisk og administrativ organisering)
For det første er de lokalpolitiske institusjoner, noe som betyr at de fungerer som en arena for regionalt demokrati. Gjennom fylkestingsvalget kan innbyggerne påvirke hvem som skal styre og utvikle politikken i fylket. Fylkeskommunene er ikke bare et verktøy for å iverksette politikk, men også et politisk fellesskap der folkevalgte representanter fra ulike partier samarbeider om å finne løsninger på regionale utfordringer. Dette fellesskapet bidrar til å ivareta og videreutvikle det demokratiske systemet på fylkesnivå, noe som er en viktig oppgave for de etablerte politiske institusjonene.
For det andre fungerer fylkeskommunene som statens forlengede arm ved å tilpasse og implementere nasjonal politikk på regionalt nivå. Staten utformer overordnede retningslinjer og lover, men fylkeskommunene har ansvar for å tilpasse disse til lokale forhold. Dette innebærer for eksempel å utforme regionale transportplaner, tilrettelegge for videregående utdanning og utvikle helsetjenester på en måte som passer fylkets behov. På denne måten sikrer fylkeskommunene at nasjonal politikk blir gjennomført på en måte som tar hensyn til geografiske, økonomiske og demografiske forskjeller mellom regionene.
Gjør rede for 3 verdier som er knyttet til det kommunale folkestyret (kommunale selvstyret)
frihet, demokrati og effektivitet
Gjør rede for 3 verdier som er knyttet til det kommunale folkestyret FRIHET
I konteksten av kommunalt selvstyre handler frihet om at kommunene har stor grad av uavhengighet og autonomi. Kommunene har rett til å bestemme over egne saker, innenfor rammene av nasjonal lovgivning. Dette gir dem mulighet til å tilpasse løsninger etter lokale behov og ønsker. Friheten innebærer også at innbyggerne i kommunen har rett til å delta i beslutningsprosesser som angår deres lokalsamfunn.
Gjør rede for 3 verdier som er knyttet til det kommunale folkestyret DEMOKRATI
Demokrati er kjernen i folkestyret. Det innebærer at innbyggerne i kommunen har rett til å påvirke beslutninger som angår dem, for eksempel gjennom folkevalgte representanter i kommunestyret eller ved direkte deltakelse i ulike råd eller høringer. Demokrati i kommunalt selvstyre betyr at beslutningene skal tas på en måte som reflekterer innbyggernes vilje og interesser, og at det finnes åpne og rettferdige prosesser for å sikre innbyggernes deltakelse.
Gjør rede for 3 verdier som er knyttet til det kommunale folkestyret EFFEKTIVITET
Effektivitet handler om at kommunene skal kunne forvalte sine ressurser på en økonomisk og praktisk fornuftig måte. Dette innebærer å sørge for at offentlig tjenesteyting og forvaltning skjer på en måte som gir gode resultater uten unødvendig sløsing av ressurser. Effektivitet omfatter også at kommunen er i stand til å løse oppgavene sine på en rask og målrettet måte, samtidig som kvaliteten på tjenestene opprettholdes.
Kommunens organisering kan deles i politisk og administrativ organisering, ofte basert på formannskapsmodellen.
Politisk organisering:
Kommunestyret, eller bystyret i bykommuner, er den øverste beslutningsmyndigheten. Det vedtar saker som budsjett, kommuneplan og skatter. Formannskapet, valgt av kommunestyret for fire år, forbereder saker og kan få delegert beslutningsmyndighet. Ordføreren, som velges blant formannskapets medlemmer, leder både kommunestyret og formannskapet.
I tillegg finnes hovedutvalg som fokuserer på spesifikke saksområder, som utdanning og kultur.
Administrativ organisering:
Kommunedirektøren er øverste leder for administrasjonen og har ansvar for den daglige driften. Under kommunedirektøren finnes ulike kontorer og etater, som skolekontor med en skolesjef, som har ansvar for å gjennomføre politiske vedtak og sikre tjenestelevering.
Kommunens organisering kan deles i politisk og administrativ organisering, ofte basert på parlementariske modellen.
I den parlamentariske modellen er organiseringen av kommunen delt i politisk og administrativ struktur, men med en noe annerledes maktfordeling enn i formannskapsmodellen.
Politisk organisering:
I den parlamentariske modellen har kommunestyret, som i formannskapsmodellen, den øverste beslutningsmyndigheten. Kommunestyret vedtar saker som budsjett, kommuneplan og skatter. Forskjellen ligger i at den politiske ledelsen, altså ordføreren og det politiske flertallet, utpeker et utøvende utvalg (ofte et kommunalråd eller et administrativt utvalg), som fungerer som det reelle styringsorganet.
Ordføreren velges av kommunestyret, men har her en mer representativ rolle, mens det utøvende utvalget, som består av politikere fra flertallet, har ansvar for den daglige politiske ledelsen. Dette utvalget kan sammenlignes med en regjering i nasjonalpolitikken, hvor politiske ledere styrer administrasjonen.
Administrativ organisering:
Den administrativt ansvarlige er kommunedirektøren, som i den parlamentariske modellen har en mer uavhengig rolle i forhold til den politiske ledelsen. Kommunedirektøren leder administrasjonen og gjennomfører politiske beslutninger, men er ansvarlig for den daglige driften og rådgiver det politiske utvalget.
I den parlamentariske modellen er det tett samarbeid mellom administrasjonen og den politiske ledelsen, hvor administrasjonen implementerer beslutningene som fattes av det utøvende utvalget.
Forskjellene på formannskapsmodellen og den parlementariske modellen
Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen skiller seg på flere viktige punkter i hvordan kommunen organiseres politisk og administrativt. I formannskapsmodellen er kommunestyret den øverste beslutningsmyndigheten, mens formannskapet, som velges av kommunestyret, fungerer som det utøvende organet. Formannskapet forbereder saker og kan få delegert beslutningsmyndighet, og ordføreren leder både kommunestyret og formannskapet. Her er den politiske og administrative ledelsen adskilt, med kommunedirektøren som ansvarlig for den daglige administrasjonen.
I den parlamentariske modellen er også kommunestyret den øverste beslutningsmyndigheten, men den utøvende ledelsen ligger hos et politisk valgt utvalg, ofte kalt kommunalråd, som har ansvaret for den daglige styringen av kommunen. Ordføreren har en mer representativ rolle og leder ikke nødvendigvis den politiske ledelsen. I denne modellen er det et nærmere samarbeid mellom den politiske ledelsen og administrasjonen, der administrasjonen gjennomfører beslutningene som fattes av det utøvende utvalget.
Kort sagt, forskjellen ligger i hvordan den politiske ledelsen er organisert: Formannskapsmodellen har en mer adskilt politisk og administrativ struktur, mens den parlamentariske modellen innebærer et tettere samarbeid mellom politisk og administrativ ledelse.
Det er rettet ulike forventninger mot profesjonsutøverne i forvaltningen som ikke trenger å være i samsvar med hverandre. Drøft hvilke rollekonflikter profesjonsutøverne som er ansatt i forvaltningen står ovenfor.
«De forventningene som rettes mot en og samme rolle-forvalterrollen- ikke er i samsvar med hverandre»
Forvaltningen skal være nøytral i sin virksomhet.
Forvaltningen skal være lojal overfor den politiske ledelse, noe som kan komme i konflikt med nøytralitetsnormen.
Forvaltningen skal basere sine beslutninger på faglig uavhengighet. Det kan komme i konflikt med normene om nøytralitet og lojalitet.
Gjør rede for ulike styringsmidler som staten kan bruke for å styre kommunene.
Regulering av kommunestørrelse, lover og forskrifter – inkludert individuelle rettigheter, klage, kontroll – rapportering og tilsyn, økonomiske virkemidler og pedagogiske virkemidler.
Barne -og helsenemnda
Barne- og helsenemnda, tidligere kjent som fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, har en avgjørende rolle i å fatte vedtak i komplekse og alvorlige barnevernssaker. Nemnda fungerer som et uavhengig organ som vurderer saker der det er nødvendig med tvangsinngrep for å beskytte barnets beste. Dette kan omfatte vedtak om omsorgsovertakelse, tvangsplassering i institusjon for barn med alvorlige atferdsvansker og beslutninger knyttet til samvær mellom barn og foreldre etter omsorgsovertakelse. Nemnda har en rettslignende funksjon og sørger for at alle parter blir hørt før en avgjørelse tas. For barnevernstjenesten er det avgjørende å ha inngående kjennskap til nemndas rolle og prosesser for å kunne fremme godt dokumenterte saker og sikre barnets beste.
Barnevernstjenestens ansvar i kommunen
Barnevernstjenesten i kommunen har hovedansvar for å sikre at barn som lever under skadelige forhold, får nødvendig hjelp og beskyttelse. Dette innebærer å motta og vurdere bekymringsmeldinger, gjennomføre undersøkelser og fatte beslutninger om hjelpetiltak for å støtte familier og barn i vanskelige livssituasjoner. Dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelige for å sikre barnets velferd, kan barnevernstjenesten fremme sak for Barne- og helsenemnda med forslag om omsorgsovertakelse eller andre tvangsinngrep. I tillegg har barnevernstjenesten ansvar for å følge opp barn som bor i fosterhjem eller institusjon, samt samarbeide med andre instanser som skole, helsevesen og politi for å gi helhetlig oppfølging til barn og familier. En viktig del av arbeidet er også å bidra til forebyggende tiltak og støtte familier slik at omsorgsovertakelse kan unngås der det er mulig.
Legg ekstra vekt på NAV kontorets oppgaver i denne redegjørelsen
NAV er en sentral aktør i velferdssystemet og er delt mellom statlig nivå, kommunalt nivå og lokale NAV-kontorer. Statlig nivå har ansvar for trygdeordninger, nasjonal politikk og digitalisering, mens kommunene håndterer sosialhjelp, boligsosiale tiltak og kvalifiseringsprogrammet.
Det lokale NAV-kontoret er hovedinngangen for innbyggere som trenger bistand og kombinerer statlige og kommunale tjenester. De arbeider med arbeidsmarkedstiltak, dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og pensjonsytelser. I tillegg forvalter de sosialhjelp, midlertidig bolig og oppfølging av sårbare grupper som unge og personer med rus- eller psykiske helseproblemer.
NAV-kontorenes rolle er å tilby helhetlig hjelp gjennom en kombinasjon av økonomisk bistand, arbeidsrettede tiltak og sosialfaglig oppfølging. Dette bidrar til å forebygge fattigdom, utenforskap og langvarig avhengighet av offentlige ytelser.
Hvilke tjenester finner vi innenfor helsesektoren i kommunen som det kan være viktig at barneverntjenesten samarbeider med. Gjør rede for hvorfor det kan være viktig at barneverntjenesten samarbeider med disse tjenestene.
Helsestasjonstjenesten er en viktig samarbeidspartner, spesielt for barn i tidlig alder. Helsestasjonens ansatte har god oversikt over barnets fysiske og psykiske utvikling og kan fange opp tegn på omsorgssvikt eller helsemessige utfordringer knyttet til foreldrenes evne til å gi omsorg. Et tett samarbeid mellom barnevernet og helsestasjonen kan bidra til tidlig intervensjon for barn som er utsatt for omsorgssvikt eller andre belastninger. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) er også en viktig samarbeidspartner, spesielt for barn og unge som har psykiske helseproblemer. BUP kan bistå med utredning, behandling og terapi, og et samarbeid med barnevernet kan sikre en helhetlig oppfølging av barn som har opplevd traumer eller har behov for psykisk helsehjelp. Fastleger spiller en sentral rolle i å følge opp barn og familier med helseproblemer som kan påvirke barnets omsorgssituasjon. De kan oppdage helseproblemer hos barn som kan være relatert til omsorgssvikt, og kan gi barnevernet viktig informasjon om barnets helsetilstand.
Hvilke tjenester finner vi innenfor utdanningssektoren i kommunen som det kan være viktig at barneverntjenesten samarbeider med. Gjør rede for hvorfor det kan være viktig at barneverntjenesten samarbeider med disse tjenestene.
Barnehager og skoler har daglig kontakt med barn og unge og kan ofte være de første til å oppdage tegn på omsorgssvikt, mobbing eller psykiske vansker. Lærere og skoleledelse kan formidle bekymringer til barnevernet dersom de ser endringer i atferd, fravær eller problemer i barnets utvikling. Skolen kan også tilrettelegge for ekstra støtte i undervisningen dersom barnet har behov for det, og et tett samarbeid mellom barnevernet og skolen kan sikre at barnet får nødvendig hjelp både hjemme og i skolen. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) er også en viktig samarbeidspartner, da de kan bistå med utredning og spesialpedagogiske tiltak dersom barnet har lærevansker eller psykiske utfordringer. Et samarbeid mellom barnevernet og PP-tjenesten kan bidra til å identifisere underliggende årsaker til problemer i barnets liv, som kan være knyttet til forhold hjemme.
Gjør rede for hva en organisasjon er.
En organisasjon er en struktur der en gruppe mennesker samarbeider for å oppnå felles mål. Den består av ressurser som mennesker, kapital og informasjon, og har en bestemt struktur med roller og ansvarsfordeling. Organisasjoner kan variere i størrelse og form, fra små grupper til store selskaper eller offentlige institusjoner, og kan ha ulike ledelsesstrukturer, som hierarkiske eller flate. Effektiv kommunikasjon og koordinasjon er avgjørende for at organisasjonen skal fungere godt. Organisasjoner kan være både formelle, med klare regler og prosedyrer, og uformelle, som oppstår i arbeidsmiljøer eller sosiale grupper.
hva er levekår?
Levekår refererer til de sosiale, økonomiske og helsemessige forholdene som påvirker individers eller gruppers livskvalitet. Det omfatter en rekke faktorer som har innvirkning på hvordan mennesker lever, hva slags muligheter de har, og hvilken trygghet de opplever i hverdagen. Levekår inkluderer blant annet inntekt, utdanning, boligforhold, arbeidssituasjon, helse, tilgang til helsetjenester, og sosialt nettverk.
En god levestandard innebærer tilgang til nødvendige ressurser som gjør det mulig å leve et trygt og komfortabelt liv, mens dårlige levekår kan føre til fattigdom, sosial ekskludering eller dårlig helse. Levekår handler derfor både om materiell velstand og om hvordan individer eller grupper har mulighet til å utvikle seg, delta i samfunnet og oppleve sosial inkludering.
Levekår kan variere sterkt mellom ulike grupper i samfunnet, for eksempel mellom ulike geografiske områder, alder, kjønn, eller etniske grupper. I tillegg kan levekår påvirkes av politiske beslutninger og velferdssystemets utforming, som kan bidra til å jevne ut ulikheter i samfunnet.
hva er et sosialt problem?
Et sosialt problem er en situasjon eller tilstand som påvirker en stor del av samfunnet negativt og oppleves som en utfordring eller belastning for både enkeltindivider og samfunnet som helhet. Sosiale problemer kan være knyttet til ulikheter, urettferdighet, fattigdom, arbeidsledighet, kriminalitet, helseproblemer eller diskriminering, og de skaper ofte behov for samfunnsintervensjon, politiske tiltak eller organisert hjelp for å løse dem. Sosiale problemer oppstår når en situasjon bryter med samfunnets normer, verdier eller forventninger, og når det blir bred enighet om at det bør gjøres noe for å endre eller forbedre situasjonen.
hva er et sosialt problem sett i mikro, meso -og makro perspektiv?
Mikronivå: Dette nivået handler om individet og små grupper. Det fokuserer på de personlige erfaringene, valgene og interaksjonene som kan bidra til sosiale problemer. På mikronivå forklares ofte problemer som fattigdom, arbeidsledighet, eller rusmisbruk som et resultat av individets handlinger eller personlige forhold. For eksempel kan en person bli arbeidsledig på grunn av manglende ferdigheter, helseproblemer eller vanskelige livsvalg. Mikronivået ser også på hvordan enkeltpersoner i deres daglige liv og sosiale relasjoner håndterer problemer og utfordringer.
Mesonivå: Dette nivået fokuserer på mellomliggende strukturer, som lokalsamfunn, organisasjoner eller institusjoner. På mesonivå kan sosiale problemer forklares gjennom samspillet mellom individet og samfunnsinstitusjoner, som utdanningssystemet, helsevesenet eller arbeidsmarkedet. For eksempel kan arbeidsledighet forklares ved manglende støtte fra offentlige arbeidsmarkedstiltak eller utdanningssystemet som ikke gir riktig kompetanse for dagens arbeidsmarked. På mesonivå ser man på hvordan samfunnsstrukturer og institusjoner kan bidra til eller forhindre sosial integrasjon og muligheter for enkeltpersoner.
Makronivå: Makronivået handler om de store samfunnsstrukturene og de politiske, økonomiske og kulturelle forholdene som påvirker hele samfunnet. Her forklares sosiale problemer med henvisning til økonomiske systemer, lovgivning, politikk og samfunnets generelle utvikling. For eksempel kan arbeidsledighet forklares gjennom økonomiske kriser, globalisering, eller endringer i arbeidsmarkedet som reduserer arbeidsplasser i enkelte sektorer. På makronivå ser man på hvordan store strukturelle faktorer som politikk, økonomi og kultur danner rammebetingelsene som kan forsterke eller redusere sosiale problemer.
Hvorfor er det vanskelig å forklare sosiale problem?
Å identifisere første årsak.
Å identifisere årsaksrekken (flere grunner) og å skille de fra hverandre.
«onde sirkler» - forsterkende mekanismer.
Mange faktorer som virker sammen.
Hva kjennetegner unge lovbrytere? Hvordan skiller de straffede seg fra ustraffede, og
hvordan skiller straffede kvinner og menn seg fra hverandre?
Vanligste overtredelse:
Gjengangere blir i snitt straffet for mer alvorlige lovbrudd enn de som bare blir straffet en gang.
De fleste lovbrudd er mindre vanlige blant kvinner, men blant kvinner er det mest vanlig med rusmiddellovbrudd.
Sammenligning av de ustraffede med straffede har de oftere:
Lavere karakterer.
Innvandringsbakgrunn.
Foreldre med lavere utdanningsnivå og inntekt, kanskje foreldre er kriminelle.
Hatt kontakt med barnevernet opp gjennom.
Sammenlignet med straffede menn er straffede kvinner oftere:
Fra mer utsatte hjem.
Har hatt betydelig oftere barnevernstiltak.
Myndighetene ønsker å få ned antall unge lovbrytere. Tenk selv: Hvilke tiltak vil du foreslå for
å forebygge ungdomskriminalitet? Begrunn.
styrking av fritidstilbud, tidlig innsats og skolebasert forebygging, sosial støtte og mentorordning, familie -og nettverksarbeid, tidlig yrkesrettet opplæring og tett samarbeid mellom aktører.
Nevn ulike begreper som betegner vold i nære relasjoner.
Familievold, vold mot kvinner, partnervold og vold i nære relasjoner.
Hvordan kan holdninger til
partnervold kan gjøre det vanskelig å bryte ut av et voldelig forhold, generelt og samiske
miljøer?
Generelle holdninger:
Legger skylden på den voldsutsatte.
Unnskylder, bagatelliserer eller rettferdiggjør volden.
Forventer at den voldsutsatte umiddelbart skal gå.
Forestillinger om hvordan vold skjer.
Tror ikke på den voldsutsattes historie.
I samiske miljøer:
Taushetskultur.
Å være sterk og mestre egne utfordringer.
Beskriv voldsutsatte samiske kvinners erfaringer med hjelpeapparatet. Tenk selv:
Hvordan kan de få bedre hjelp? Begrunn svaret.
Voldsutsatte samiske kvinner møter ofte utfordringer når det gjelder å få hjelp fra hjelpeapparatet, da deres kulturelle og språklige behov ofte ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Mange samiske kvinner føler at deres erfaringer ikke blir fullt forstått, og frykten for stigmatisering eller at deres kultur blir negativt vurdert, kan hindre dem i å søke hjelp. Tilgjengeligheten av hjelpetjenester i distriktsområder kan også være begrenset. For å gi bedre hjelp bør hjelpeapparatet tilpasse sine tjenester til samisk kultur og språk, inkludere samiske fagpersoner, og tilby hjelp på samisk språk. Tett samarbeid mellom samiske organisasjoner og offentlige tjenester er viktig for å sikre helhetlig støtte. Ved å styrke synligheten og tilgjengeligheten av krisesentre og støtteordninger i samiske områder, kan man bedre møte samiske kvinners behov og gi dem den nødvendige støtten for å bryte ut av volden.
Gjør rede for ulike typer innvandring.
Arbeidsinnvandring, familiegjenforening, studenter, irregulær (ulovlig innvandring) og flyktninger/asylsøkere
Hva er politiske dualiseringsprosesser?
Grupper i befolkningen får ulik tilgang til rettigheter, ytelser eller tjenester fra det offentlige.
Hvordan bidrar norsk innvandringspolitikk til
dualisering?
Norsk innvandringspolitikk kan bidra til dualisering ved å skape ulikheter i tilgangen til ressurser, muligheter og rettigheter mellom innvandrere og etnisk norske borgere. Dette skjer gjennom differensierte rettigheter, som gjør at innvandrere med midlertidig opphold kan ha begrenset tilgang til velferd og arbeidsmarked. Mange innvandrere har også utfordringer med å få jobb, særlig de med lav utdanning eller utenlandsk bakgrunn, noe som fører til økonomisk ulikhet. Utdanningssystemet kan også forsterke dualiseringen, da barn av innvandrere kan møte barrierer i skolen. Kulturelle forskjeller og samfunnets holdninger kan også hindre integrering, noe som fører til diskriminering og marginalisering. Samlet skaper innvandringspolitikken et samfunn delt mellom de med full tilgang til samfunnets goder og de som er marginalisert.
Hva kjennetegner yrkesdeltakelsen blant migranter i Norge?
Samlet sett er yrkesdeltakelsen blant migranter i Norge preget av både utfordringer som språk, diskriminering og anerkjennelse av utdanning, men også av tiltak som kan støtte integrering og bedre mulighetene for arbeid.
hvilke elementer består en organisasjon av
organisasjonsstruktur (formell og uformell)
mål
deltakere
teknologi
omgivelser (generelle og institusjonelle)
scientific management
Er opptatt av hvordan enkeltjobber bør være utformet, og hvordan en skulle gjøre produksjonen mest mulig effektiv.
Den beste ledelsesformen bygger på klart definerte regler, lover og prinsipper.
Arbeidsoppgavene skal deles opp i spesialiserte deler.
Det er lederens oppgave og utvikle vitenskapelig kunnskap om hver arbeidsoperasjon.
hovedprinsipper i scientific management
Den enkeltes oppgave må beskrives så spesifisert som mulig.
Den enkeltes oppgave må beskrives på individplan.
Den enkeltes jobb må være så spesialisert som mulig.
Det må skapes et så direkte og kontinuerlig kontrollspenn som mulig.
Kommunikasjon må ikke gå horisontalt via arbeiderne, men via overordnet.
Alle uforutsette problemer må håndteres av overordnede.
Akkordlønn ble innført som et dominerende lønnssystem.
Funksjonell arbeidsdeling mellom ledelse og ansatte.
Betydning for å styre de ansattes atferd i organisasjonen (Scientific management)
Prinsippene i Scientific management har stor betydning for hvordan arbeidstakere styres i en organisasjon. Ved å spesialisere arbeidsoppgavene og skape en klar struktur, kan ledelsen sikre at arbeidet blir utført på den mest effektive måten. Dette reduserer feil, øker produksjonen og sørger for at ansatte bruker tiden sin optimalt. Den direkte kontrollen fra ledelsen sørger for at alle følger fastlagte prosedyrer, noe som kan bidra til stabilitet i organisasjonen.
Samtidig kan denne strenge arbeidsdelingen føre til redusert selvstendighet og kreativitet blant ansatte. Når arbeidere kun skal følge instrukser og ikke har mulighet til å ta egne beslutninger, kan det oppstå frustrasjon og lavere jobbmotivasjon. I tillegg kan kommunikasjonsbegrensningene gjøre det vanskelig for ansatte å samarbeide og finne løsninger på problemer som oppstår i arbeidsprosessen.
Akkordlønn som motivasjon kan på den ene siden øke innsatsen, men på den andre siden føre til stress og slitasje dersom produksjonskravene er for høye. I noen tilfeller kan det også føre til at kvaliteten på arbeidet blir lavere, fordi ansatte prioriterer kvantitet fremfor grundighet.
Til tross for ulempene har prinsippene i Scientific management hatt stor innflytelse på moderne organisasjonsstyring. Selv om mange organisasjoner i dag legger mer vekt på fleksibilitet, samarbeid og medarbeidermedvirkning, er elementer av Taylors prinsipper fortsatt synlige, særlig i industri og standardiserte produksjonsmiljøer. Det gjelder spesielt i bransjer der effektivitet og nøyaktighet er avgjørende, for eksempel innen samlebåndsproduksjon, logistikk og lagerstyring.
Oppsummert kan Scientific management bidra til å skape høy produktivitet og effektivitet i en organisasjon, men det er viktig å balansere disse prinsippene med hensynet til ansattes trivsel, kreativitet og mulighet for medbestemmelse.
fortell om Administrative management teori
er en organisasjonsteori utviklet av Henri Fayol, som fokuserer på hvordan ledelse og administrasjon kan bidra til en mer effektiv organisasjon. I motsetning til Scientific management, som konsentrerer seg om optimalisering av enkeltoppgaver, ser Administrative management på hvordan organisasjonen som helhet kan styres på en mest mulig rasjonell måte.
hovedprinsipp i Administrative management teori
Et av de viktigste prinsippene i teorien er arbeidsdeling og spesialisering. Dette innebærer at oppgaver bør fordeles slik at hver ansatt får et spesialisert ansvarsområde. Dette bidrar til økt effektivitet og kompetanseutvikling, da de ansatte kan fokusere på sine spesifikke arbeidsoppgaver uten å måtte dekke flere ansvarsområder samtidig.
Videre understrekes det at ansvar og myndighet må falle sammen. Dette betyr at en person som har ansvar for en oppgave også må ha myndighet til å ta beslutninger som påvirker utførelsen av oppgaven. Hvis ansatte har ansvar uten tilstrekkelig myndighet, kan det skape usikkerhet og ineffektivitet i organisasjonen.
Et annet viktig prinsipp er at de ansatte kun skal ha én direkte overordnet leder. Dette prinsippet, kjent som “enhetsbefalingsprinsippet”, er ment å sikre klare kommandolinjer og unngå forvirring og dobbeltstyring. Når en ansatt kun mottar instrukser fra én leder, blir det lettere å forstå og følge arbeidsinstruksjoner.
I tillegg vektlegger teorien autoritetshierarki, hvor autoritet fordeles direkte fra toppledelsen til de underordnede. Dette betyr at beslutningsmyndigheten følger en tydelig linje fra ledelsen og nedover i organisasjonen, noe som skaper struktur og orden.
prinsippene for hvordan de ansatte styres i administrative management teorien
Prinsippene i Administrative management har stor betydning for hvordan ansatte styres i en organisasjon. Arbeidsdeling og spesialisering øker produktiviteten, men kan også føre til at ansatte føler seg begrenset. Ansvar og myndighet sikrer eierskap og selvstendighet i arbeidet, men kan skape konflikter hvis beslutninger på lavere nivå strider mot ledelsens retningslinjer. Enhetlig ledelse, der hver ansatt kun har én overordnet, bidrar til tydelighet, men kan også begrense fleksibilitet og samarbeid. Autoritetshierarkiet sørger for en klar kommandolinje, men kan samtidig føre til treghet i beslutningsprosesser og redusert medbestemmelse. For å skape en velfungerende organisasjon er det viktig å balansere hierarki og fleksibilitet slik at ansatte både får forutsigbarhet og mulighet til å påvirke sitt eget arbeid.
Human Relations-teorien
Human Relations-teorien oppstod som en reaksjon på Scientific management og fokuserte på betydningen av sosiale relasjoner, motivasjon og trivsel i arbeidslivet. Mens Scientific management la vekt på arbeidsdeling, spesialisering og hierarki for å oppnå effektivitet, viste forskning innen Human Relations at arbeidstakernes produktivitet og trivsel også var sterkt påvirket av mellommenneskelige forhold, kommunikasjon og ledelsens anerkjennelse.
Teorien har sitt opphav i Hawthorne-studiene (1920- og 1930-tallet), ledet av Elton Mayo, hvor forskerne oppdaget at ansattes ytelse ikke bare ble påvirket av fysiske arbeidsforhold, men også av sosiale og psykologiske faktorer. Viktige prinsipper i Human Relations inkluderer at ansatte presterer bedre når de føler seg sett, verdsatt og får delta i beslutningsprosesser. God kommunikasjon, samarbeid og en støttende ledelse bidrar til økt motivasjon og lojalitet blant de ansatte.
prinsippene for hvordan de ansatte styres i human relations teorien
Human Relations-teorien bidrar til å styre ansatte ved å vektlegge trivsel, anerkjennelse og et godt arbeidsmiljø. Når arbeidere føler seg verdsatt, blir de mer motiverte, noe som kan øke både produktivitet og jobbtilfredshet. Teorien førte til økt fokus på lederstil og relasjonsbygging, hvor ledere oppfordres til å lytte til sine ansatte og involvere dem i beslutninger.
I motsetning til Scientific management, som ser ansatte som en utbyttbar ressurs, ser Human Relations mennesker som komplekse individer med sosiale behov. Dette kan føre til en mer inkluderende arbeidskultur, men kan også utfordre effektivitet dersom beslutningsprosesser blir for tidkrevende eller dersom ledelsen blir for opptatt av trivsel på bekostning av struktur og produktivitet.
I dagens arbeidsliv er mange organisasjoner preget av en blanding av Scientific management og Human Relations, hvor både effektivitet og trivsel vektlegges. En god balanse mellom strukturert organisering og gode sosiale relasjoner kan skape en sunn arbeidsplass med høy ytelse og engasjerte ansatte
Gjør rede for begrepene formell og uformell organisasjonsstruktur.
Den formelle organisasjonsstrukturen betegner de delene av organisasjonens normer og atferdsmønstre som er nedfelt i vedtatte mål, regelverk, organisasjonskart og stillingsinstrukser.
Den uformelle organisasjonsstrukturen betegnes som verdier, vaner og atferdsmønstre som organisasjonsmedlemmene har, men som ikke er uttrykkelige spesifisert.
Ta utgangspunkt i en organisasjon som arbeider i forhold til barn og unge.
Drøft hvordan organisasjonsstrukturen kan påvirke hvordan en tenker og
handler i arbeidet.
Organisasjonsstrukturen i en virksomhet som arbeider med barn og unge påvirker hvordan ansatte tenker og handler. En hierarkisk struktur gir tydelige ansvarsområder og forutsigbarhet, men kan føre til treg beslutningstaking og mindre fleksibilitet. En flatere struktur gir mer handlingsrom og tilpasningsevne, men kan resultere i uklar ansvarsfordeling. Tverrfaglig samarbeid er viktig for helhetlige tjenester, men kan hemmes av silotenkning. For å sikre både kvalitet og effektivitet bør organisasjonsstrukturen balanseres mellom tydelig ledelse og fleksibilitet, slik at barn og unge får den beste oppfølgingen.
Gjør rede for hva som kjennetegner en byråkratisk
organisasjonsform knyttet til Weber.
Formalisert arbeidsdeling: klart opptrukne ansvarsområder gir muligheter for spesialisering.
Hierarkisk autoritetsstruktur: ansvars-og myndighetsområde er klart definerte.
Regelstyring: organisasjonens gjøremål er styrt av et abstrakt regelverk og prosedyrer.
Skriftlig saksbehandling: saksbehandlingen skal være skriftlig og kontrollerbar.
Upersonlig og nøytralitet: byråkratiet tar ikke hensyn til klientens status eller lignende når en treffer beslutninger.
Et skille mellom organisasjonsressurser og personlige ressurser: de rettigheter og plikter den ansatte har knytter seg til stillingen.
Rekruttering (ansettelse) i byråkratiet skjer på basis av utdannelse og dyktighet
Organisasjonen gir grunnlag for en karriere: det er mulighet for de ansatte å stige i gradene
Fast lønnet i administrativ stab.
Gjør rede for den organisasjonsformen som Mintzberg omtaler
som profesjonsbyråkratiet.
Henry Mintzberg beskrev profesjonsbyråkratiet som en organisasjonsform der høyt utdannede fagpersoner har stor grad av autonomi i sitt arbeid. Denne strukturen er vanlig i profesjonsbaserte yrker som helsevesenet, utdanningssektoren og rettsvesenet, hvor spesialisert kunnskap er avgjørende for arbeidsutførelsen.
Et kjennetegn ved profesjonsbyråkratiet er en de-sentralisert maktstruktur, der beslutningsmyndighet ligger hos fagpersonene snarere enn hos ledelsen. De ansatte har stor frihet til å ta beslutninger innenfor sine fagfelt, men arbeidet styres samtidig av eksterne standarder, faglige normer og reguleringer. Dette gjør at byråkratiet i stor grad opprettholdes av profesjonsutøvere selv, snarere enn av strenge hierarkiske kontrollsystemer.
En annen viktig faktor er standardisering av kompetanse. I motsetning til det tradisjonelle byråkratiet, der arbeidsprosesser er detaljstyrt gjennom regler, er profesjonsbyråkratiet preget av at ansatte har spesialisert utdanning og opplæring som sikrer kvalitet og faglig forsvarlighet. For eksempel har leger, lærere og advokater tydelige utdanningskrav og yrkesetiske retningslinjer som styrer hvordan de arbeider.
Denne organisasjonsformen gir høy fleksibilitet for fagfolk, men kan også føre til utfordringer. Profesjonsbyråkratier kan være motstandsdyktige mot endring, da fagpersonene ofte verdsetter faglig autonomi høyere enn organisatoriske endringer. Samtidig kan koordinering være vanskelig fordi de ansatte jobber relativt selvstendig og ikke nødvendigvis følger en felles ledelsesstruktur.
Mintzbergs profesjonsbyråkrati er en balanse mellom byråkratiske strukturer og profesjonell frihet. Det passer godt i organisasjoner hvor ekspertise og fagkunnskap er avgjørende, men det kan også skape utfordringer knyttet til effektiv styring og samarbeid mellom ulike profesjoner.
Tenk deg at en arbeider innenfor rammen av en byråkratisk
organisasjonsform. Drøft hvilke fordeler og ulemper en slik
organisasjonsform kan ha. Knytt fremstillingen til arbeid innenfor
barnevernet.
Fordeler:
Forutsigbarhet og likebehandling: Klare regler og prosedyrer sikrer rettferdig behandling av barn og familier.
Ansvarsfordeling: Hierarkisk struktur gir tydelig fordeling av ansvar og støtte fra ledelsen.
Dokumentasjon: Skriftlig dokumentasjon sikrer transparens og etterprøvbarhet, noe som beskytter både ansatte og brukere.
Ulemper:
Manglende fleksibilitet: Strenge regler kan gjøre det vanskelig å tilpasse tiltakene til individuelle behov.
Tunge beslutningsprosesser: Langsommere prosesser kan forsinke hjelpen barn og familier trenger.
Distanseskaping: Regler kan gjøre møtene mindre personlige og svekke tilliten mellom barnevernet og familiene.
Økt arbeidsbelastning: Høye krav til dokumentasjon og prosesser kan føre til mindre tid til direkte arbeid med familiene, noe som kan øke stress og frustrasjon blant ansatte.
En balanse mellom struktur og fleksibilitet er viktig for å sikre at barnevernet fungerer effektivt og med fokus på barnas beste.
